Sliter

[Gjest Reason]

I det siste har det gått opp for meg, som kun 18 år, at livet er ensomt. Jeg har ingen venner. Jeg har ingenting å se frem til på morningen. Jeg går ikke på skole, eller jobber. Jeg sliter.

Jeg prøvde å jobbe litt på høsten, men det varte ikke mer enn 2 uker før det sa kaputt. Mesteparten av dagene på jobben satt jeg på personal doen med panikk og gråt. Angst. De ansatte var heller ikke så greie, twitra ting om meg, inkluderte meg ikke.

Jeg skjønner ikke hva som er galt. Jeg er sjenert av meg, men jeg hilser, smiler. Hvorfor blir jeg alltid utstøtt av folkemengder? Hvorfor liker ikke folk meg? Hvorfor ser folk rart på meg?

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ser ut som et monster, men dårlig selvtillit har jeg.

Det var ikke slikt jeg hadde planlagt når jeg ble 18år, når jeg var yngere. Jeg sitter sikkert 6 dager i uken foran dataen over 10-12 timer om dagen. Det er ikke noe liv. Hva er motivasjonen min til å stå opp om morgningen?

Jeg er et totalt nervevrak om hva det kommer til å bli ut av meg. Jeg har absolutt ingen spesielle interesser som jeg er flink på. Det er ingenting jeg drømmer om. Annet en å få en slutt på ensomheten.

Jeg har hele livet som jeg skulle sett frem til, men alt jeg ønsker er bare å dø.

[super-s]

Ta en prat med legen din. Du trenger hjelp, så få ham til å henvise deg til en psykolog. Klem

[Gjest Reason]

Takk for svar. Jeg har vært i en del samtaler med en psykolog innen DPS. Men det virker som de er mer ute etter folk med schizofreni, psykoser type ting. Derfor blir jeg ned prioritert.

Psykologen min anbefaler meg å gå på steiner skole, ettersom jeg er "utenom det vanlige". Noe jeg føler blir litt for dumt til å si. Han sier også mange dumme ting som "det er fler som har det verre en deg" type samtale.