Kollega maser om at jeg har for lite utdanning.

[Miss-Grey]

Jeg fullførte videregående på normert tid, med over fem i snittkarakter. Dette var en av de best ansette skolene i Norge, vi var mange om de gode karakterene og jeg presset meg ekstremt hardt. Ved siden av hadde jeg en alvorlig syk forelder, samt en del ansvar for yngre søsken. Når jeg var femten begynte jeg å jobbe deltid, rett og slett fordi familieøknomien var så anstrengt at jeg ikke hadde samvittighet til å be om noe på bekostning av mine søsken eller foreldre.

Etter jeg flyttet hjemmefra for å studere ble jeg diagnostisert med stress, utbrenthet og alvorlig depresjon. Jeg ble liggende å se opp i taket i rundt et år, og var ute av stand til å studere i nesten to år (sykmeldt). For å illustrere situasjonen; jeg kunne kjenne at kroppen min skrek etter mat, men klarte likevel ikke å reise meg opp, gå tre meter til kjøleskapet for å hente noe å spise, før det hadde gått fire-fem timer. Dette var veldig hardt for meg som var vant til å klare "alt".

Ting endret seg endelig til det bedre når jeg ble friskmeldt, og landet et lite vikariat på drømmearbeidsplassen. Vikariat ble til fast deltidsjobb, jeg fikk mer ansvar og mange spennende arbeidsoppgaver. Jeg har fortsatt å studere ved siden av, men det blir ca. 50% - har fått beskjed fra lege om å ta det med ro, og bør ikke studere mer ved siden av min 70% stilling. Jeg gleder meg til å gå på jobb, og er stolt over å få være en del av en fantastisk arbeidsplass.

Arbeidsplassen er veldig velansett, og ledende på sitt felt i Norge. Det er mange om stillingene, men jeg får stadig jobbtilbud når det er noe ledig - på bekostning av søkere som har mastergrad. Arbeidet er i stor grad erfaringsbasert, og jeg legger mye innsats i å være best mulig - ta kurs, etc.

Problemet oppsto når jeg takket jeg til å tilbringe en dag i uka hos en underleverandør. Der jobber jeg tett på en ung, ambisiøs fyr, som fullførte en mastergrad med gode karakterer for en stund tilbake, men har slitt på arbeidsmarkedet. Han er tydelig misfornøyd med å jobbe der han gjør. Jeg nevnte ved en anledning at jeg studerer deltid, og håper å få den heltidsjobben jeg vil ha ved å studere og jobbe parallellt, til tross for at arbeidsmarkedet er ganske vanskelig.

Dette ble han åpenbart veldig provosert av, og synes nok det er veldig urettferdig at jeg sitter på en jobb som mange andre, med veldig høy utdanning, kunne tenke seg. Jeg jobber tett på vedkommende, og nesten hele dagen går med til å diskutere min utdanning. Det er alltid han som tar opp temaet, og gir seg ikke hvis jeg svarer unnvikende. Han maser stadig om at jeg skal begynne å studere heltid, og slutte med jobbinga, "for mitt eget beste".

Det har i ettertid vist seg at vedkommende har søkt på flere stillinger hos min arbeidsgiver, men ikke fått. Jeg skjønner at dette oppleves som urettferdig, men jeg har jo også jobber hardt for å komme hit i dag? Etter perioden med utbrenthet har jeg lært meg å være glad for det jeg har, og jeg har ingen sjefsambisjoner eller behov for prestisje, kun ambisjoner om å få jobbe med noe jeg trives med, og fortsette læringen gjennom livet - enten i form av kurs eller studier. Det skal sies at jeg er i starten av tjueåra, og sånn sett ikke har "dårlig tid" med utdannelsen min.

Jeg får gode karakterer på de studiepoengene jeg tar, og synes det er ekstremt slitsomt å måtte stå til rette for valgene mine hele tiden. Jeg har fint lite lyst til å måtte fortelle hele sykdomshistorien min til vedkommende, men temaet blir tatt opp hele tiden.

Noen som har en god idé til hvordan jeg bør håndtere kollegaen min? Det sliter veldig på meg, jeg gruer meg til å gå på jobb de dagene jeg skal jobbe med ham.

Endret 5. mars 2013 av Miss-Grey

[AnonymBruker]

Kan ikke gi deg et annet råd enn å prøve å ignorere han så mye du kan, altså ikke vær overlegen for da blir han kanskje verre, men bare jatt med det han sier som dette "Hmmm, ja, jo, mmmm" og prøv så mye du klarer å ikke følge helt med når han snakker om dette fordi da er det lettere å ikke la det slite på deg. Kanskje han tar et hint da. Har du prøvd å snakke med han om dette uten å fortelle om fortiden din? Si at du ikke liker at han tar dette opp hele tiden.

Kanskje dette er grunnen til at han ikke får jobb der du jobber, at han er en dust. Han ønsker tydeligvis at du sier opp så han kan søke på din stilling, men det betyr jo ikke at han får den!

Kanskje noen andre har et bedre råd?

Anonym poster: a15f20cccff718f4d20213b78cd54ebe

[Miss-Grey]

Kan ikke gi deg et annet råd enn å prøve å ignorere han så mye du kan, altså ikke vær overlegen for da blir han kanskje verre, men bare jatt med det han sier som dette "Hmmm, ja, jo, mmmm" og prøv så mye du klarer å ikke følge helt med når han snakker om dette fordi da er det lettere å ikke la det slite på deg. Kanskje han tar et hint da. Har du prøvd å snakke med han om dette uten å fortelle om fortiden din? Si at du ikke liker at han tar dette opp hele tiden.

Kanskje dette er grunnen til at han ikke får jobb der du jobber, at han er en dust. Han ønsker tydeligvis at du sier opp så han kan søke på din stilling, men det betyr jo ikke at han får den!

Kanskje noen andre har et bedre råd?

Anonym poster: a15f20cccff718f4d20213b78cd54ebe

Tusen takk for råd, Anonym!

Jeg pleier å gjøre som du sier, svare litt halvveis eller bytte tema, men hvis han krever liksom svar. Det er selvfølgelig ikke aktuelt å fortelle om sykdomshistorien min.

Har ikke tatt det opp sånn direkte, men én gang sa jeg at jeg begynte å bli sliten av å snakke om temaet, og da ble det stille, men det varte ikke mer enn en times tid.

[AnonymBruker]

Gå til lederen din og fortell om maset fra kollegaen. Så får h*n ta det opp med han hvis du synes det er vanskelig å gøre det selv. Han er tydeligvis misunneling, ingenting å bry seg om.

Anonym poster: b9dd06c8cff7e7e794d01213d6d9908d

[AnonymBruker]

Ja, han er som andre sier bare misunnelig. Prøv å si det rett ut at du ikke gidder å snakke mer om temaet, og at du selv styrer hvordan du vil ordne livet ditt - jeg må personlig si at det høres ut som du greier deg veldig bra, til tross for at du tydeligvis har hatt en lang og tøff periode bak deg.

Ikke la deg knekke av misunnelige kolleger, men gled deg over det du har fått til.

Stå på

Anonym poster: a463fbfb61cc518e0ac7d1e848735bcd

[Gjest Katten.]

Prøv å uttrykke i klartekst at du ikke vil prate om utdanningssituasjonen din. Også kan du legge til at grunnen til at du har jobben, er fordi du er best kvalifisert til den. Utdanning er ikke alt.

[AnonymBruker]

Du har tydeligvis jobbet hardt for å komme til der du er nå. Han fyren som irriterer deg er bare misunnelig Jeg forstår fra hans del at det er kjipt å ta en mastergrad og ikke få de jobbmulighetene man utdannet seg til, men erfaring er ofte viktigere i mange bransjer og det er ikke din feil. Hvis det er noen han burde være sur på, er det sjefen din.

Syntes at hvis han tar dette opp må du si ifra at du misliker hvordan han prøver å trekke deg ned osv. Forklar at du beklager for at han ikke har den stillingen han utdannet seg til, men at du har vært heldig nok til å opparbeide deg mye erfaring.

Lykke til

Anonym poster: f77714211f7acdc30b44d7edd6df5fe7

[AnonymBruker]

Si noe sånt som "du, nå har du tatt initiativ til å diskutere utdanningen min opp og ned og i mente helt siden vi begynte å jobbe sammen. Nå er jeg ferdig. Nok, rett og slett. La oss snakke om noe annet."

Anonym poster: e234b815f046212d30a5b8068f4bc192

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er han misunnelig, og det forstår jeg. Usmakelig, men forståelig. Men du må også prøve å se på det litt objektivt. I mine øyne som jobbsøker med mastergrad er det jo irrelevant om de som får jobbene jeg søker på har hatt en tung oppvekst, vært deprimerte eller sykemeldte. Det som er fakta er at jeg står med en mastergrad og konkurrerer om jobber, så hvis noen får jobb der uten utdannelse og jeg ikke får med utdannelse så blir jeg forvirret, da de fleste annonser og selve markedet sier man må ha mastergrad.

Det betyr ikke at du har ikke har fortjent jobben, men slik jeg har erfart det via studietiden er at det er ca. umulig å få en deltidsjobb uten utdannelse på det som jeg anser som drømmejobbeplassene mine når jeg er ferdigutdannet. Du har vært heldig. Og jeg hadde nok vært litt misunnelig om jeg hadde møtt deg.

Jeg hadde dog, grunnet normal høflighet, ikke mast på deg om det og latt saken ligge. Jeg ser på dette som et problem som går ut på at kollegaen din er uhøflig og frekk som uttrykker det han gjør, men selve saken synes jeg er helt grei. De første 5-6 avsnittene er irrelevante ifht. problemstillingen.

Anonym poster: 5f7312fa090964344de1a4cc0d149314

[Gjest molecules]

Selvfølgelig er han misunnelig, og det forstår jeg. Usmakelig, men forståelig. Men du må også prøve å se på det litt objektivt. I mine øyne som jobbsøker med mastergrad er det jo irrelevant om de som får jobbene jeg søker på har hatt en tung oppvekst, vært deprimerte eller sykemeldte. Det som er fakta er at jeg står med en mastergrad og konkurrerer om jobber, så hvis noen får jobb der uten utdannelse og jeg ikke får med utdannelse så blir jeg forvirret, da de fleste annonser og selve markedet sier man må ha mastergrad.

Det betyr ikke at du har ikke har fortjent jobben, men slik jeg har erfart det via studietiden er at det er ca. umulig å få en deltidsjobb uten utdannelse på det som jeg anser som drømmejobbeplassene mine når jeg er ferdigutdannet. Du har vært heldig. Og jeg hadde nok vært litt misunnelig om jeg hadde møtt deg.

Jeg hadde dog, grunnet normal høflighet, ikke mast på deg om det og latt saken ligge. Jeg ser på dette som et problem som går ut på at kollegaen din er uhøflig og frekk som uttrykker det han gjør, men selve saken synes jeg er helt grei. De første 5-6 avsnittene er irrelevante ifht. problemstillingen.

Anonym poster: 5f7312fa090964344de1a4cc0d149314

Bra sagt. Er også veldig enig i AB.

Det er viktig at du forteller han at du forstår hvorfor han er/vil være misunnelig på deg, og deretter at du ikke ønsker å snakke om emnet mer.

For å være ærlig så er det få som bryr seg om du har hatt en vanskelig oppvekst osv. (trist, men sant) ettersom det er mange som sliter ræva av seg i 5-6 år og tar opp store lån for å finansiere studiet sitt, og mange vil da føle at de burde ha førsterett til jobber hvor høyre utdanning er et krav, fremfor folk uten utdanning.

Med det sagt, har du jobbet hardt for å komme deg til ditt du er og du burde være stolt av deg selv. Bare prøv å se det fra hans perspektiv. Ville ikke du blitt misunnelig og sur hvis du hadde studert i mange år for å nettopp få den stillingen du har nå, men at noen uten utdanning fikk den? Det svir litt....

Endret 5. mars 2013 av molecules

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er han misunnelig, og det forstår jeg. Usmakelig, men forståelig. Men du må også prøve å se på det litt objektivt. I mine øyne som jobbsøker med mastergrad er det jo irrelevant om de som får jobbene jeg søker på har hatt en tung oppvekst, vært deprimerte eller sykemeldte. Det som er fakta er at jeg står med en mastergrad og konkurrerer om jobber, så hvis noen får jobb der uten utdannelse og jeg ikke får med utdannelse så blir jeg forvirret, da de fleste annonser og selve markedet sier man må ha mastergrad.

Det betyr ikke at du har ikke har fortjent jobben, men slik jeg har erfart det via studietiden er at det er ca. umulig å få en deltidsjobb uten utdannelse på det som jeg anser som drømmejobbeplassene mine når jeg er ferdigutdannet. Du har vært heldig. Og jeg hadde nok vært litt misunnelig om jeg hadde møtt deg.

Det er jo ganske typisk de med mastergrad og som fortsatt ikke får seg jobb å anse det som flaks at andre får jobb uten utdannelse. Det er ikke tilfelle, jeg kan garantere deg at i mange bransjer (blant) annet min egen, så er det mange som jobber hardt for å få erfaring og evt. kurs/sertifiseringer for å skaffe seg de jobbene de vil ha.

Get a grip, utdannelsen er ikke alltig avgjørende. Det er selvfølgelig en fordel å ha master dersom man også har relevant erfaring, da vil du bli rangert høyere enn de med "bare" erfaring, men mange steder stiller man dessverre ikke så sterkt selv om man bare har masteren uten erfaring.

Til ts, om han ikke tar hintet når du svarer unnvikende så må du svare i klartekst at du ikke finner deg i at han spør og graver om din fortid. Noen folk skjønner ikke annet enn klar tale, det må man lære seg i arbeidslivet.

Anonym poster: bf265fc7e3ef4ec0320747b15d0aede7

[AnonymBruker]

For å være ærlig så er det få som bryr seg om du har hatt en vanskelig oppvekst osv. (trist, men sant) ettersom det er mange som sliter ræva av seg i 5-6 år og tar opp store lån for å finansiere studiet sitt, og mange vil da føle at de burde ha førsterett til jobber hvor høyre utdanning er et krav, fremfor folk uten utdanning.

Og så? Hva man føler man har rett på er helt irrelevant når man søker jobber (Noe som også er synd men sant). Det er tilbud/etterspørsel som styrer, og i jobber der erfaring henger høyt, så må man også som nyutdannet bare finne seg i å stille bakerst i køen.

Problemet med mange av dagens studenter er nettopp alt de mener de har rett på. Mange uten i det hele tatt å ha produsert noe av verdi for en virkelig bedrift i området de har utdannet seg innen.

Anonym poster: bf265fc7e3ef4ec0320747b15d0aede7

[Gjest molecules]

Og så? Hva man føler man har rett på er helt irrelevant når man søker jobber (Noe som også er synd men sant). Det er tilbud/etterspørsel som styrer, og i jobber der erfaring henger høyt, så må man også som nyutdannet bare finne seg i å stille bakerst i køen.

Problemet med mange av dagens studenter er nettopp alt de mener de har rett på. Mange uten i det hele tatt å ha produsert noe av verdi for en virkelig bedrift i området de har utdannet seg innen.

Anonym poster: bf265fc7e3ef4ec0320747b15d0aede7

Jeg sier ikke at erfaring ikke er viktig, for det er det. Jeg sier heller ikke at hun ikke har krav på jobben sin fordi hun ikke har relevant utdanning. Det jeg prøver å si er at hun må se det fra hans perspektiv.

[robotkalle]

Si noe sånt som "du, nå har du tatt initiativ til å diskutere utdanningen min opp og ned og i mente helt siden vi begynte å jobbe sammen. Nå er jeg ferdig. Nok, rett og slett. La oss snakke om noe annet."

Anonym poster: e234b815f046212d30a5b8068f4bc192

Det går faktisk an å være så direkte, ja.

Fins masse bøker om å være mer assertive som kan hjelpe deg på veien, hvis depresjonen henger litt igjen.

[robotkalle]

Jeg sier ikke at erfaring ikke er viktig, for det er det. Jeg sier heller ikke at hun ikke har krav på jobben sin fordi hun ikke har relevant utdanning. Det jeg prøver å si er at hun må se det fra hans perspektiv.

Og hva skal hun få ut av det?

[AnonymBruker]

Get a grip, utdannelsen er ikke alltig avgjørende. Det er selvfølgelig en fordel å ha master dersom man også har relevant erfaring, da vil du bli rangert høyere enn de med "bare" erfaring, men mange steder stiller man dessverre ikke så sterkt selv om man bare har masteren uten erfaring.

Men hun fikk seg jo en fot innenfor uten utdannelse, det er det jeg snakker om. Det er det ikke alle som får. Jeg forstår at når man først har 5 års erfaring så teller det en hel haug. Innenfor mange studieretninger er det å få seg en relevant deltidsjobb svært vanskelig, og det er ikke vanlig å jobbe seg opp fra gulvet, men det forventes at man søker seg inn med mastergrad.

Anonym poster: 5f7312fa090964344de1a4cc0d149314

[robotkalle]

Jeg får gode karakterer på de studiepoengene jeg tar, og synes det er ekstremt slitsomt å måtte stå til rette for valgene mine hele tiden.

Ja, og hvorfor må du det?

Lær deg å svare bedre på spørsmål.

Dersom du ikke vil si direkte: hva får deg til å tro at jeg må begrunne de valgene jeg gjør med livet mitt ovenfor deg (det har jeg gjort), så fins det andre strategier, som BROKEN RECORD, FOGGING og div andre som lar han stå der som et dumt nek.

[AnonymBruker]

Bare si: Nei nå gidder jeg ikke å diskutere dette mer, jeg er ferdig med denne saken. Finn på noe annet å snakke om.

Hver gang han prøver å ta det opp så ignorerer du han fullstendig. Ikke svar.

Gir han seg ikke så ber du han holde kjeft.

Anonym poster: aef4ae9d1cebd0f5ed45feb975d3887f

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke at erfaring ikke er viktig, for det er det. Jeg sier heller ikke at hun ikke har krav på jobben sin fordi hun ikke har relevant utdanning. Det jeg prøver å si er at hun må se det fra hans perspektiv.

So fucking what?? Han har ingenting med hvordan hun har kommet seg dit hun har, og han har ihvertfall ikke noe med å diskutere dette 8 timer daglig! Og det er fullstendig uakseptabelt at han prøver å psyke henne ut og få henne til å slutte i jobben sin!

Anonym poster: aef4ae9d1cebd0f5ed45feb975d3887f

[robotkalle]

So fucking what?? Han har ingenting med hvordan hun har kommet seg dit hun har, og han har ihvertfall ikke noe med å diskutere dette 8 timer daglig! Og det er fullstendig uakseptabelt at han prøver å psyke henne ut og få henne til å slutte i jobben sin!

Anonym poster: aef4ae9d1cebd0f5ed45feb975d3887f

Helt enig. Sett foten ned, for faen.