Sliter psykisk, men folk påpeker "barn"

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame på 31år. Gift med en kjempeherlig mann som hjeper meg gjennom denne verste tiden jeg noen gang har opplevd. Sliter psykisk, hra gjort det i mange år, men først de siste 2 årene har jeg oppsøkt hjelp. Har vært gift i snart 5 år.

Har veldig lyst på barn, og alltid hatt et ønske om barn, men pga. min helsesituasjon så er ikke barn aktuelt. Det skal også sies, at jeg sliter veldig mye med angst, angst for alt, angst for det utenkelige. Har blitt gravid 2 ganger som begge endte opp med spontant abort. Den siste har gått veldig inn på meg, og tror også at det har litt av årsaken til at jeg er her jeg er idag med den angsten.

Så barn er utelukket, som jeg skrev før, jeg vil først bli bra før jeg skal tenke på å bli mor. Og jeg å mannen min er helt enige i dette her. Jeg tør ikke ha samleiet engang, redd for å bli gravid, uansett hva så er angsten der. Den stopper meg i mye, og den dag idag så er jeg på AAP, har vært det i nesten et år, mens jeg venter på psykolog hjelp. Økonomien er så å si bra, den var bedre mens jeg jobbet, men vi klarer oss, min mann har fast jobb og tjener veldig bra, noe som også gir meg litt fred i sjelen, sånn at jeg ikke har dårlig samvittighet med den inntekten min.

Kan også si at jeg har jobbet helt siden jeg ble ferdig med skolen, og jobbet til siste stund, før jeg ikke hadde flere krefter igjen. Den psyken slet meg ut totalt, og jeg ble bare verre.

Jeg er ikke et hjemmemenneske, men må holde ut, for det tar dessverre lang tid å få hjelp her.

Men for å komme til poenget med denne tråden som det står i overskriften, så opplever jeg litt mas, spes. fra familie. Svigermoren sier ofte til meg "du må passe hva du spiser og type medisin du tar, i tilfelle du blir gravid". Selv om jeg har sagt ifra hva jeg mener om det, at jeg ikke tenker på barn når jeg ikke engang kan ta vare på meg selv. Men, så går det litt tid, så sier hun det samme.

Og mamma også, hun sier at årene går, og at et barn kanskje vil hjelpe meg å komme meg gjennom dette her. Jeg blir bare så sint, fordi ingen av de skjønner hvordan jeg har det. Og det sårer meg så mye at de kan finne på å si slike ting til meg, de er min familie og burde støtte meg.

Og her om dagen så snakket vi sammen om noe, og jeg ble totalt uenig med dem, og inni meg kjente jeg raseriet, plutselig sier min svigermor til meg " hvorfor blir du så opphisset". Jeg sa, det er derfor jeg venter på hjelp, så jeg slipper å hisse meg opp for hver ting. Etter denne episoden, så har jeg blitt lei meg. Som om jeg ikke har det vanskelig fra før av. men tenker hver dag på det hun sa, og skulle ønske at hun ikke sa det. Vet hun ikke mente noe vondt med det, men...

Sliter i tillegg med sosialangst. Har det best hjemme, for her kan ingen såre meg. Men idet siste så har jeg presset meg mer å mer ut, og det ender opp med at jeg blir så frustrert og sint, at jeg bare blir så sliten når jeg kommer hjem. Det folk kan si, lagrer jeg opp i hodet mitt, og når jeg kommer hjem så tenker jeg over ting de har sagt eller jeg har sagt, om jeg har sagt noe dumt, eller hva de vil tenke om meg.

Beklager, men det hjalp meg litt å få dette her ut, jeg vet ikke om det går ann å gjøre noe med dette her på egen hånd, men det hjalp å si det til dere.

En dag, vil jeg selvfølgelig bli mor, men da vil jeg være frisk psykisk og ha god jobb, sånn at min unge får ei bra mor og en sikker fremtid. Så får jeg heller bare bli ei gammel mor.

Takk for at dere hørte på meg.

Anonym poster: 5fb3bca3b3280efda91372f815d0cabd

[AnonymBruker]

Det er ditt liv, og du bestemmer om du vil ha barn eller ei, ingen andre! Høres ut som du er ganske reflektert så jeg tror du kommer til å klare deg helt fint.

Jeg ville ihvertfall satt meg selv og min helse først før barn blir et tema

Anonym poster: d1ffa205f0859e2da60779951272173c

[Alice123]

Jeg ønsker deg virkelig lykke til TS. Men helsen din, familien din og det hele.

Jeg har ingen råd å gi, bortsett fra å ønske deg alt det beste og sende en klem. Det er utrolig trist at du i tillegg til å være syk, må oppleve et slikt press fra familie og svigerfamilie.

At moren din råder deg til å få barn fordi "det vil hjelpe deg" er et horibelt råd! Man skal aldri få barn når man ikke er i stand til å ta vare på det! Jeg kjenner barn av psykisk syke, og de kan med hånden på hjertet si at de ikke hjalp sine foreldre på noen som helst måte.

Lykke til

[AnonymBruker]

Det der er nok normalt for din alder uten barn. Jeg er 31 år snart og nesten alle rundt meg (familie, svigers, kollegaer osv) maser om vi ikke skal ha barn snart (er gravid men det er hemmelig ennå pga jeg har også hatt spontanabort før), det går ikke en uke uten at jeg får høre det. At jeg er gravid passer dårlig pga har ikke fast jobb og planen var å bli gravid når jeg fikk meg jobb, så jeg skylder på det hver gang noen maser men ingen bryr seg, det går inn det ene øret og ut det andre.

Men jeg skjønner godt at det er ekstra vanskelig for deg! Jeg sleit med angst før, spesielt som barn og tenåring, men har det bra nå. Jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver, jeg har vært der selv mange ganger. Hadde jeg ennå hatt angsten så hadde jeg heller ikke taklet det maset, og hadde blitt sprø. Det er synd at de ikke klarer å sette seg inn i din situasjon, det er nok fordi de ikke har slitt som deg. Maset deres hjelper jo ikke deg, og det er klart at du ikke blir bedre pga et barn, jeg syns du er fornuftig som vil vente Håper du får den hjelpen du trenger og at du blir bra!

Anonym poster: 632c006c71aa82f53b82bfa6a27a48c0

[AnonymBruker]

Men for å komme til poenget med denne tråden som det står i overskriften, så opplever jeg litt mas, spes. fra familie. Svigermoren sier ofte til meg "du må passe hva du spiser og type medisin du tar, i tilfelle du blir gravid". Selv om jeg har sagt ifra hva jeg mener om det, at jeg ikke tenker på barn når jeg ikke engang kan ta vare på meg selv. Men, så går det litt tid, så sier hun det samme.

Og mamma også, hun sier at årene går, og at et barn kanskje vil hjelpe meg å komme meg gjennom dette her. Jeg blir bare så sint, fordi ingen av de skjønner hvordan jeg har det. Og det sårer meg så mye at de kan finne på å si slike ting til meg, de er min familie og burde støtte meg.

Beklager, men det hjalp meg litt å få dette her ut, jeg vet ikke om det går ann å gjøre noe med dette her på egen hånd, men det hjalp å si det til dere.

En dag, vil jeg selvfølgelig bli mor, men da vil jeg være frisk psykisk og ha god jobb, sånn at min unge får ei bra mor og en sikker fremtid. Så får jeg heller bare bli ei gammel mor.

Takk for at dere hørte på meg.

Anonym poster: 5fb3bca3b3280efda91372f815d0cabd

Det er du som er den oppegående her. Det er helt fornuftig å vente med barn til man er klar for det. Jeg syns det er trist at voksne folk (svigermor og mor), legger press på deg på denne måten, når de burde vite hva de snakker om! Å få barn er ikke en ting man bare gjør, det er et veldig ansvar som man blir sittende med livet ut. Er man ikke klar, skal man vente, så enkelt er det.

Anonym poster: a66bbef49555543eeb25a3497b1227e9

[AnonymBruker]

Helt idiotisk å skulle prøve presse noen som er psykisk syk til å barn fordi "det skal gjøre personen frisk". Hallo, hvilken planet lever de brødhuene som klarer å lire seg av sånne råd på?

Anonym poster: 21c81841d26a887288857951d4851300

[AnonymBruker]

Takker så mye for omtanke og lykke ønskninger.

Jeg setter min helse først, alt andre kan komme i ettertid.

Som jeg skrev før, jeg tør ikke engang ha samleie, for jeg er så redd for å bli gravid.

Klart jeg vil bli mor, jeg elsker barn, men mennesker kan være så ekle. De fleste vet min livsituasjon, men det er som om det går ut det ene øret og ut det andre. De tenker ikke over hva de sier.

Det er ikke lett å forstå hvordan det er å være nedbrutt psykisk, hvis man ikke har opplevd det selv, det er en sykdom som ikke synes utenpå, og jeg hater at folk ikke forstår men mest av alt, snakk om barn og ditt og datt.

Anonym i innlegg 4, jeg ønsker deg alt det beste med den lille i magen. Og takk for fine ord.

Anonym poster: a9fd64ffb2153be63a05fd65224b53e7

[Alice123]

Om det er noen trøst, TS, så kjenner jeg flere i din aldersgruppe som får høre mas om barn støtt og stadig, selv om de har gitt beskjed om at de er frivillig barnløse.

Jeg var en gang i et bryllup hvor brud og brudgom var 30/34 år, og både brudens og brudgommens mor hadde viet store deler av talene sine til dette med barn. At de gledet seg til å bli bestemødre, at det snart var på tide med "små tassende føtter", at tiden ikke står stille for noen, etc.

Jeg syntes det var veldig provoserende, og syntes synd på brudeparet som ikke en gang på egen bryllupsfest slapp unna det barnegnålet.

Dette er friste mennesker med god jobb og alt på stell, så situasjonen er ikke helt lik din. Men barnegnål er ikke gøy for noen. Det er utrolig respektløst, syntes jeg. Barn er en kjempeoppgave som snur totalt opp ned på livet til de det gjelder. Hvorfor føler omgivelsene at noe så seriøst og livsendrendre som barn, angår dem??

Jeg er riktignok noen år yngre enn deg og har fortsatt 15 år på meg til å få barn (men det er også max, syntes jeg). Men jeg har også barnemas fra svigerfamilien. Jeg endte opp med å eksplodere til slutt, og etter det har ingen nevnt barn med et ord.

Endret 5. mars 2013 av Alice123

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde tatt til tårene om noen hadde sagt at tiden ikke står stille og gnålt om barneføtter da jeg giftet meg, Alice123

Anonym poster: 1d1651e4fdf506714eb2f4178ab6989f

[Alice123]

Jeg tror jeg hadde tatt til tårene om noen hadde sagt at tiden ikke står stille og gnålt om barneføtter da jeg giftet meg, Alice123

Anonym poster: 1d1651e4fdf506714eb2f4178ab6989f

Nå er de såvidt jeg vet frivillig barnløse. Hadde de ikke ikke fått barn pga. sykdom tror jeg bruden hadde knekt helt sammen.

Jeg reagerte veldig på det, og syntes det var en utrolig respektløs ting å gjøre. "Ja nå er dere gift så nå er det jo INGEN grunn til å ikke få barn!"

Det verste med sånne ting er at man aldri vet virkningen av det man sier. Når man maser om at andre burde få seg barn, så vet man aldri om de har vært prøvere i fem år. Eller om de nettopp har opplevd en SA, eller om en av partene er sterile eller at kroppen hennes ikke klarer å være barn. Eller som i dette tilfellert, at det er sykdom innvolvert.

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst, TS, så kjenner jeg flere i din aldersgruppe som får høre mas om barn støtt og stadig, selv om de har gitt beskjed om at de er frivillig barnløse.

Jeg var en gang i et bryllup hvor brud og brudgom var 30/34 år, og både brudens og brudgommens mor hadde viet store deler av talene sine til dette med barn. At de gledet seg til å bli bestemødre, at det snart var på tide med "små tassende føtter", at tiden ikke står stille for noen, etc.

Jeg syntes det var veldig provoserende, og syntes synd på brudeparet som ikke en gang på egen bryllupsfest slapp unna det barnegnålet.

Dette er friste mennesker med god jobb og alt på stell, så situasjonen er ikke helt lik din. Men barnegnål er ikke gøy for noen. Det er utrolig respektløst, syntes jeg. Barn er en kjempeoppgave som snur totalt opp ned på livet til de det gjelder. Hvorfor føler omgivelsene at noe så seriøst og livsendrendre som barn, angår dem??

Jeg er riktignok noen år yngre enn deg og har fortsatt 15 år på meg til å få barn (men det er også max, syntes jeg). Men jeg har også barnemas fra svigerfamilien. Jeg endte opp med å eksplodere til slutt, og etter det har ingen nevnt barn med et ord.

Vel, da har jeg hørt det også, det er jo helt tragisk, stakkars dem.

Jeg føler også på meg at neste gang noen nevner barn, så kommer jeg nok til å eksplodere, tor at det er det eneste som vil hjelpe meg.

Jeg vet ikke, kanskje er jeg rar, kanskje jeg gjør det selv til, at folk nevner barn til meg.

Svigerinna mi har 2 barn, hun har slitet mye for å bli gravid, mem ga seg aldri og nå har hun 2 friske barn.

Husker ikke sist gang jeg så henne, men hver gang jeg så henne, så var det barnesak, jenta mi gjør ditt og datt, og nusser henne, og inni meg så vrir jeg meg av sine. Selvfølgelig har hun all rett til å elske sine barn og snakke så mye om dem, men synes at hun burde vise litt hensyn til meg. Hun vet hva jeg går gjennom, så synes at hun fint kan klare seg den ene timen vi sees. Er det umenneskelig av meg?

Jeg er så langt nede i kjelleren psykisk, at alt sårer meg, og vet ikke om det jeg sier eller gjør er rett.

Hvis vi er på besøk hos svigerforeldre, så er det snakk om barn. Da forteller de om ting hun lille barnebarnet har gjort og hvor søt hun er, jeg blir såååå frustrert!! Det ender opp med at jeg slår meg når jeg kommer hjem av sinne, har jo så lyst på barn, men kan ikke pga min helsesituasjon.

Har hørt så altfor mange barnehistorier, på både min og mannen sin familieside, at det gjør ting tusen gang verre. For hvor mye kan et menneske tåle?

Jeg håper virkelig ikke at jeg høres egoistisk ut, eller hva det måtte være.

det er bare så godt å slippe dette her ut her, det hjelper litt, da holder jeg det ikke inni meg.

Anonym poster: a9fd64ffb2153be63a05fd65224b53e7