Å takle avvisning :(

[AnonymBruker]

Hei dere. Nå har jeg lest litt her på singelforumet og har fått en del "hjelp" allerede fra dere som skriver her. Men likevel så lurer jeg på en ting:

Hvordan komme seg gjennom en avvisning? Hva gjør dere konkret?

Jeg opplever dette nå, av en jeg har vært veldig interessert i. Vi har ikke hatt mye kontakt siden før jul, men jeg klarer likevel ikke å legge dette helt bak meg. Til hverdags går det "sånn høvelig", men det kommer av og til noen bølger av "sorg" over meg som gjør at jeg er nødt til å være alene, gråte, bli sinna eller bitter. Jeg kjenner også at det nok går utover humøret mitt, arbeidsprestasjon på jobb og det sosiale forøvrig.

Jeg tror denne avvisningen har gjort meg nedstemt, mer asosial og tatt fra meg troa på meg selv. Det er ikke bare tapet av en flott mann, men også tapet av "illusjonen" om en livssituasjonssendring som plager meg (jeg langtidssingle).

Hva gjør man? Hva gjør dere? Og hvordan unngår dere å ta slike ting personlig? Jeg tror det er det jeg har gjort denne gangen, nemlig. Føler meg flau og dum over at jeg i det heletatt har trodd det kunne bli noe med ham.

Poster som anonym denne gang, hilsen dame på 32år

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

[Hapa]

Det å bli avvist er aldri noe moro, man vil jo så gjerne bli likt i retur. Men, du må ikke tenke at det er noe galt med deg siden han avviste deg. For det er jo ikke det! Det handler om følelser og kjemi, og det må gå begge veier for at det skal bli noe mere. Se på det på denne måten: Du er et forsøk nærmere å finne din drømmemann! Drømmemannen er han som føler den samme kjemien med deg som du gjør med ham. Da kan det slå gnister!

[AnonymBruker]

Avvisning er kjipt. Det beste er å holde seg unna menn så man slipper å bruke penger på psykolog og antidepressiva pga man har blitt dumpa

Anonym poster: f06af0f628b042758c2f0fa90dd9a092

[Nettinettet]

Den beste måten å takle avvisning på, synes jeg personlig er å se det hele litt utenfra. Det er jo ikke deg som person som blir avvist, men hans preferanser stemmer ikke med den du er. Hvis du ikke har ting du kan jobbe med når det kommer til personlighet og utseende da, selvfølgelig.

Etter at jeg ble mer bevisst på meg selv og jobbet med de tingene jeg kunne jobbe med har det vært enklere både å bli avvist og avvise. Man leter jo etter det som er helt rett og hvis man ikke er rett for noen så er det ikke noe å dvele over uansett.

Å si at man bare må holde seg unna menn fordi da slipper man psykolog og medisiner håper jeg var ironisk ment, for de fleste kan gjøre en jobb med seg selv slik at de takler å bli avvist eller ikke blir så ofte avvist.

[AnonymBruker]

Kjenner igjen det der med å bli nedstemnt og trekke seg tilbake. Det som fikk meg ut av den kjipe perioden var å ta steget og være sosial igjen. Det gir energi og positivitet tilbake i livet ditt.

Anonym poster: 9042f59e61dc96a64abb06dcbb16b40f

[Gjest .-L-.]

Jeg tror man må på et eller annet stadie må innsee at det å bli avist er greit. Alle blir det hele tiden og det er en del av livet. Folk blir jo gjerne avist fordi den andre personen ikke har følelser for dem eller er tiltrukket. Dette er jo ikke akuratt noe man har kontroll over, man kan ikke kontrolere hvordan andre skal føle.

[AnonymBruker]

Jeg pleier å tenke at jeg vil heller ikke være sammen med alle de hyggelige, supre menneskene jeg møter. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker? Sånn er det når folk treffer meg også.

Anonym poster: 2c4dfde563beea7789211e7d3917cf8f

[AnonymBruker]

Endre tankemønster hjelper. En avvisning er noe dritt, men det er bedre enn å bli lurt

Avvisning kan bety mye. Han kan ha personlige problemer? dårlig timing? ha en kjæreste? du er ikke hva han er ute etter? det betyr ikke at det er noe i veien med deg. Du er den du skal være og han setter nok pris på det også.

Du kan velge å sørge og gi deg selv juling psykisk. Noe som resulterer til at du vil oppleve avvisning om og om igjen.. Ikke bra

Du kan velge om å bli den beste du kan være finne deg selv, utvikle talentet ditt og henge med venner. Konsentrer deg kun om det. Plutselig står den rette der.

En som avviser deg fortjener deg ikke, uansett.

Det er andre som trenger deg og setter mye mer pris på deg.

Nå går vi mot lysere tider og det er jo deilig å være ute med venner i finværet =)

Mange trekker seg ut nå og da møter du mange fine mennesker <3

Anonym poster: 65ae623d24c9a0666187b85651937baa

[AnonymBruker]

Jeg pleier å tenke at jeg vil heller ikke være sammen med alle de hyggelige, supre menneskene jeg møter. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker? Sånn er det når folk treffer meg også.

Anonym poster: 2c4dfde563beea7789211e7d3917cf8f

Jeg pleier ikke å synes de mennene jeg avviser er supre mennesker. Jeg avviser dem fordi jeg ikke synes de er attraktive og/eller spennende/interessante nok. Nettopp av den grunn tar jeg det litt hardt når jeg selv blir avvist. Jeg føler da at jeg ikke er attraktiv nok eller spennende nok.

Anonym poster: b4ff11ee8998dceb63c604ca2b4e37ae

[Leonaen]

Jeg tok tidligere avvisninger ganske hardt. Men så fikk det meg til å tenke...

Hva med alle jeg har avvist? Kan hende de tar det like hardt. Og jeg vil ikke være med en mann jeg ikke føler jeg passer med, hvorfor skal de som avviser meg. ikke ha samme rett?

Da føler jeg at jeg har vist såpass mye av meg selv til den som avviser, at det er litt sunt at han føler han kan ta den riktige avgjørelsen. Vi var bare ikke ment to be.

Akkurat som jeg selv har gjort.

Vet ikke helt om det var noe til hjelp, men det hjelper ivertfall meg.

Men når sant skal sies, er jeg mer lei av å treffe så mange det ikke klaffer med, enten det er jeg som blir avvist eller jeg som avviser. Ikke selve dumpingen som bryter meg litt ned. Men heller det at det føles som jeg aldri skal møte noen det klaffer med for begge.

[AnonymBruker]

Hei dere, Ts her. Tusen takk for fine råd og deling av erfaringer. Kom gjerne med mer, jeg trenger alle gode singel- og avvist-råd dere har å komme med

Den rasjonelle siden av meg tar de gode rådene til seg, men den følelsesmessige delen har det fremdeles veldig vondt. I kveld har jeg ligget i senga mi og grått og føler meg bare feil, feil og feil. Da var det godt å se tilbake på denne siden og lese dette. Takk for det kjære dere.

Usj, så vondt det er med kjærlighetssorg! I tillegg blir jeg sliten av å holde maska når jeg tvinger meg ut blant folk. Kryss fingre for meg, håper det blir bedre snart (skjønt herfra kan det bare gå oppover?) Fikk trent med noen venner i dag, det var herlig. Tenker på det i kveld, ikke drømmemannen som glapp.

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å synes de mennene jeg avviser er supre mennesker. Jeg avviser dem fordi jeg ikke synes de er attraktive og/eller spennende/interessante nok. Nettopp av den grunn tar jeg det litt hardt når jeg selv blir avvist. Jeg føler da at jeg ikke er attraktiv nok eller spennende nok.

Anonym poster: b4ff11ee8998dceb63c604ca2b4e37ae

Jeg bruker også avvise menn som ikke helt når opp. Men likevel tar jeg det ikke lengre personlig når jeg blir avvist. Hvorfor? Fordi mine krav til menn nettopp er mine krav. En annen kvinne kan møte han og tenke at han har helt rett humor og livsstil selv om jeg syntes begge deler var håpløst. Samme er det omvendt. (At han ikke liker meg er jo dessuten en alvorlig personlighetsbrist )

Tror dog det hjelper at jeg ikke har troen på noen drømmemann. Det er litt som å være på husjakt: Før eller siden finner jeg noe som passer kriteriet. Kanskje snapper noen andre det? Kanskje oppdager jeg skjulte feil og mangler? Kanskje er det for dyrt? Kanskje passer det som midlertidig bolig? Så leter en videre..

Anonym poster: 0ff40e4f237fc0d3b70cbeea26b014fb

[AnonymBruker]

Jeg bruker også avvise menn som ikke helt når opp. Men likevel tar jeg det ikke lengre personlig når jeg blir avvist. Hvorfor? Fordi mine krav til menn nettopp er mine krav. En annen kvinne kan møte han og tenke at han har helt rett humor og livsstil selv om jeg syntes begge deler var håpløst. Samme er det omvendt. (At han ikke liker meg er jo dessuten en alvorlig personlighetsbrist )

Tror dog det hjelper at jeg ikke har troen på noen drømmemann. Det er litt som å være på husjakt: Før eller siden finner jeg noe som passer kriteriet. Kanskje snapper noen andre det? Kanskje oppdager jeg skjulte feil og mangler? Kanskje er det for dyrt? Kanskje passer det som midlertidig bolig? Så leter en videre..

Anonym poster: 0ff40e4f237fc0d3b70cbeea26b014fb

Ts her. Interessant at du sammenlikner dating med husjakt. Selv tenker jeg på dating litt som å søke jobb. Jeg trodde heller ikke på noen drømmemann, men plutselig møtte jeg en som jeg likte alt ved. Dog er det en alvorlig personlighetsbrist at han ikke liker meg, det har du rett i

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å synes de mennene jeg avviser er supre mennesker. Jeg avviser dem fordi jeg ikke synes de er attraktive og/eller spennende/interessante nok. Nettopp av den grunn tar jeg det litt hardt når jeg selv blir avvist. Jeg føler da at jeg ikke er attraktiv nok eller spennende nok.

Anonym poster: b4ff11ee8998dceb63c604ca2b4e37ae

Enig i denne. Er nok slik jeg også, og er derfor jeg har tatt det så hardt nå

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

[AnonymBruker]

Den beste måten å takle avvisning på, synes jeg personlig er å se det hele litt utenfra. Det er jo ikke deg som person som blir avvist, men hans preferanser stemmer ikke med den du er. Hvis du ikke har ting du kan jobbe med når det kommer til personlighet og utseende da, selvfølgelig.

Etter at jeg ble mer bevisst på meg selv og jobbet med de tingene jeg kunne jobbe med har det vært enklere både å bli avvist og avvise. Man leter jo etter det som er helt rett og hvis man ikke er rett for noen så er det ikke noe å dvele over uansett.

Å si at man bare må holde seg unna menn fordi da slipper man psykolog og medisiner håper jeg var ironisk ment, for de fleste kan gjøre en jobb med seg selv slik at de takler å bli avvist eller ikke blir så ofte avvist.

Hva legger du i dette, nettinettet? Hvilken jobb kan jeg gjøre med meg selv slik at jeg takler avvisning bedre? Det er denne "jobben" jeg trenger å forstå, slik at jeg kan gjøre den. Ellers takk for interessant tilbakemelding. Jeg kan sikkert også forbedres, både mht personlighet og utseende, men vet ikke hvor jeg skal begynne.

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

[Nettinettet]

Hva legger du i dette, nettinettet? Hvilken jobb kan jeg gjøre med meg selv slik at jeg takler avvisning bedre? Det er denne "jobben" jeg trenger å forstå, slik at jeg kan gjøre den. Ellers takk for interessant tilbakemelding. Jeg kan sikkert også forbedres, både mht personlighet og utseende, men vet ikke hvor jeg skal begynne.

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

Det handler om å klare å akseptere ting på en annen måte. Før når jeg ble avvist gikk jeg rett i kjelleren og følte at ingen noen gang kunne elske meg, selv om jeg ikke visste om jeg likte fyren selv en gang. Bekreftelsesbehovet mitt var for stort og egoet mitt og selvfølelsen min ekstremt dårlig.

Etter at jeg tok jobben med meg selv har jeg blitt mer bevisst på hva jeg fortjener og at en mann som ikke vil være med meg ikke er den rette for meg uansett. Da går jeg lettere videre og tenker ikke like mye over det som før. Selvfølgelig er det en jeg virkelig liker blir jeg jo lei meg, men jeg vil ikke være noens "grei å ha" men "nummer 1"

[Gjest Lille-pus]

Og samtidig skal man være uhyggelig oppmerksom på at det kan være farlig å la seg lure til bestandig å tro at det er en selv 'det er noe galt med'.

Det blir typisk som å begrave seg i tanbker om at hadde man bare vært slankere, hatt større/mindre pupper, hatt råd til dyrere klær, finere bil, bedre hus osv, osv.

Ingen av disse tingene/egenskapene vil alene være nok til å kunne endre et annet menneskes interesse fullstendig.

Faren derimot, kanskje spesielt for kvinner (?), er at de kan komme til å utviske seg selv i hjelpeløse forsøk på å bli den som han skal like.

Bare en strøtanke sånn på formiddagen.

[AnonymBruker]

TS her. Takk igjen for svar. Våknet opp med klump i magen og tårene kom fort i dag også. Jeg tar særlig til meg kommentaren til deg, Lille-Pus, jeg er kanskje veldig kjapp til å tro det er meg det er noe galt med, at jeg ikke er pen nok og for kjedelig. Han jeg er interessert i har faset ut for så å forsvinne helt. Jeg vet faktisk ikke hvorfor han ikke vil ha meg, bare at han ikke vil. Sånn avvisning er den verste syns jeg. Herfra kan det heldigvis bare gå oppover

Anonym poster: 92f61a0e8a22b643185cdab1d4f39c27

[AnonymBruker]

Jeg ble nylig "dumpet". Sitter ikke og depper sånn supertungt, men synes alltid det er utrolig kjipt å bli avvist. Spesielt i denne situasjonen der alt så ut til å klaffe veldig bra mellom oss. Begge har vært like flinke til å ta initiativ og forholdet har hatt en ganske fin progresjon. Helt frem til i går. Dritkjipt. Det er sårt å miste en så bra person.

Må tilføye at jeg skal på konsert med et av mine favorittband i kveld, noe som hjelper veldig på humøret akkurat nå

Men, noen velmenende ord fra andre er alltid gull verdt i en slik situasjon!

Anonym poster: 64d211fad16b48e72458ea147527eb2e

[Nettinettet]

Og samtidig skal man være uhyggelig oppmerksom på at det kan være farlig å la seg lure til bestandig å tro at det er en selv 'det er noe galt med'.

Det blir typisk som å begrave seg i tanbker om at hadde man bare vært slankere, hatt større/mindre pupper, hatt råd til dyrere klær, finere bil, bedre hus osv, osv.

Man skal ytterst sjeldent ( ved helt spesielle anledninger) tenke slike tanker om seg selv. De fleste er mer enn bra nok akkurat som de er, og det at man blir avvist har ingenting med det å gjøre. Det handler om hvilke behov den andre har og hva den andre ser etter.

INGEN skal endre seg for å bli perfekt for noen, men man skal vente på den som man er perfekt for akkurat som man er.

Har man det ikke bra med seg selv, er det selvfølgelig ting man kan endre, men man skal aldri gjøre det for noen, bare for seg selv!