Verdens minst selvstendige lillebror

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 16. Broren min er 12. Jeg jobber opptil flere ganger i uken, sykler hver dag til trening, og hjelper til hjemme. Han blir kjørt, selv om det tar mindre enn ti minutter å sykle.

Han slipper å gjøre noe selv - foreldrene mine finner alltid en utvei for ham. Dette går som regel utover meg. I feriene kan ikke jeg lage planer, siden han ikke kan være alene hjemme en hel formiddag. Han hadde klart det helt fint.

Gjør jeg husarbeid, får jeg kjeft for at jeg ikke gjør mer. Gjør han noe, skryter de av han i flere dager etterpå. Jeg forstår jo at jeg skal gjøre mer enn han, siden jeg er eldre, men dette er for gale. Noe annet er penger. Når jeg var 12, gjorde jeg hele tiden avtaler med pappa for å skaffe meg lommepenger. Vaske badene, tørke støv og støvsuge kjøkkenet osv. Han gjør ingenting. Mangler han penger, gir de det bare til han.

Poenget er, at de ikke lar han lære å klare seg selv. Jeg var så mye mer selvstendig når jeg var på hans alder. Prøver jeg å si det til dem, blir de skikkelig sinte, samme hvor forsiktig jeg prøver å være. De er mer glad i han enn i meg. Det er ikke tvil. Han er fullt klar over det selv også, men han vil ikke gjøre noe med det. Han nyter å alltid få ting som han vil.

Jeg får høre "Når du hjelper så lite til her hjemme, er det ikke noen vits at du bor her lenger" og "Du er så respektløs, vi er nødt til å finne hybel". Jeg vet at mamma ikke mener dette, men hun sier det, opptill flere ganger i uken. Han er bare den lille engelen som aldri gjør noe galt. Krangler jeg og broren min, samme om det var var han som startet, "forventer hun mer av meg" siden jeg er eldst.

Det er ikke lett å være den som alltid er i veien. Som aldri gjør noe rett. Å være "den mest egoistiske personen mamma kjenner"(hennes egne ord).

Anonym poster: 69ecc71ea0bdc4ad1e4b7a34add7539a

[Dragonfly84]

Har du snakket med foreldrene dine om dette? Ikke på en anklagende måte, men si ting som "Det sårer meg at du mener jeg ikke fortjener å bo her, for jeg hjelper faktisk til, og har gjort det siden jeg var (...) år", og at du blir lei deg av å føle at du er i veien. Si hvordan du føler at de behandler deg, uten å dra inn broren din. Fokuser på hvordan de får deg til å føle deg.

Kanskje ser ikke foreldrene dine at de forskjellsbehandler, kanskje husker de det annerledes, og har glemt at du hjalp til så mye da du var 12. Ofte blir søsken dessverre forskjellsbehandlet, og det er sjelden bevisst fra foreldrenes side. Du får ta det som en kompliment - de tror tydeligvis at broren din ikke er i stand til å gjøre mye som du klarte fint på hans alder. Og siden gutter noen ganger er mindre modne enn jenter kan det godt stemme også.

[Sueno]

Først hørtes dette ut som en litt vanlig sytetråd, men jeg oppfatter litt mer viktige ting i det du skriver.

Høres ikke ut som det er noe vei å komme ved å snakke med dem.

Kan du prøve å vise dem denne tråden ?

Kan du snakke med helsesøster på skolen ?

Noen andre voksne du stoler på som du vet du kan snakke med ?

Lykke til kjære deg. Jeg håper det ordner seg.

[Avalon]

Ikke at dette hjelper så mye, men det er heldigvis ikke deg som kommer til å bli totalt handlingslammet den dagen det er på tide på klare seg selv.

Det blir synd på din brors fremtidige partner, partneren vil bli den nye "mammaen" som gjør alt.

Ellers synes jeg du skal prøve å snakke med noen du stoler på om dette. Og jeg håper det ordner seg for deg!

[AnonymBruker]

Høres ut som mine foreldre , som har psykopatiske trekk.

sitter du igjen med tomhetsfølelse og skamfølelse når du betror deg til dem om dine innerste følelser? Er det sånn jevnt over linja?

Isåfall trenger du hjelp til å komme deg ut av grepet.

Fines en bok som heter "ut av psykopatens grep"

Les den og bli klok og sterk.

Jeg sier ikke at det sikkert er slik for deg men at det kan være en mulighet for det og da må du prøve å skaffe deg profesjonell hjelp

Hilsen dame på 45 som har hatt det akkurat som deg pluss litt til.

Det jeg kjenner igjen , som tappet meg er det å bli oversett og aldri anerkjent for det man føler på...

Anonym poster: e214c538b20c471a7db5702568449b6c

[AnonymBruker]

Samt uforstanden deres når jeg påpekte forskjellsbehandlingen mellol min ungre søster og meg.

At hun ble sett og bekrefte og ikke jeg.

Å betro meg til min mor er det samme som å be om anklage.

Kjære deg har du det også slik?

Da må du komme deg bort , og jeg vet det ikke er lett.

Klarte det ikke selv før langt oppi årene. Min mor hadde taket på meg selv etter jeg hadde flyttet hjemmefra.

Først etter 42 år klarte jeg å nøste trådene og sette ord på tankene mine og det måtte tre år til.

Idag omgås jeg ikke mine foreldre særlig ofte , en gang i måneden kanskje.

Det hjalp meg veldi å bryte avhengighetsbåndet samt at jeg idag er isatand til å se det destruktive mønsteret.

Anonym poster: e214c538b20c471a7db5702568449b6c

[Pottah]

Uff, har det på flere måter som deg.. Lillebroren min har lett autisme og får sååå mye skryt for alt han gjør. Men "så flink du er" når jeg får 6er på en prøve? Eller takk når jeg er barnevakt for yngre søstre eller vasker badet? Neisaaa

[AnonymBruker]

ÅH, herregud det er akkurat som å høre min mor da jeg var 16. "Du må ikke tro at du er så jævla perfekt", nei takk du mor, det vet jeg veldig godt siden du minner meg på det hver eneste dag. Da ble hun stille da, når jeg sa det.

Min bror var forsåvidt året over meg da, men alt han gjorde var alltid 10 hakk bedre enn meg, han var mye smartere, fikk flere verdier, hadde bedre ting å si, osv - i deres øyne.

Det eneste jeg kan si er at her roet det seg med alderen, da jeg prøvde å ta det opp når det skjedde fikk jeg bare tilbake at jeg var en egoistisk drittunge, nå tror jeg mamma ser det liitt mer fra min side, selvom hun skylder på andre ting da, selvsagt. Jeg er 21 nå, flyttet ut da jeg var 18, og da ble savnet etter meg veldig stort

Lykke til, håper det bedrer seg for deg. Du er ikke alene!

Anonym poster: 98c8b6e3f12f46d995fef944e5d4476b

[Gjest Herr Heftig]

Foreldre tror ikke på forskjellsbehandling. I hvert fall ikke at de selv er ansvarlige for det.

[~white lady~]

Typisk mødre å dulle-dalle med guttungene sine....har selv en lillebror som er myndig nå, men har han noen gang svingt moppen, tjent egne penger eller laget sin egen mat? Neida. Har kjeftet på moren min gjentatte ganger men det går inn det ene øret og ut det andre.

[lillevill]

Det er ikke sikkert at en hybel er så ille TS..

[Gjest Gjest]

Høres ut som mine foreldre , som har psykopatiske trekk.

sitter du igjen med tomhetsfølelse og skamfølelse når du betror deg til dem om dine innerste følelser? Er det sånn jevnt over linja?

Isåfall trenger du hjelp til å komme deg ut av grepet.

Fines en bok som heter "ut av psykopatens grep"

Les den og bli klok og sterk.

Jeg sier ikke at det sikkert er slik for deg men at det kan være en mulighet for det og da må du prøve å skaffe deg profesjonell hjelp

Hilsen dame på 45 som har hatt det akkurat som deg pluss litt til.

Det jeg kjenner igjen , som tappet meg er det å bli oversett og aldri anerkjent for det man føler på...

Anonym poster: e214c538b20c471a7db5702568449b6c

Denne boken er ikke lenger i salg..

[Gjest monica]

Jeg tør ikke tenke på hvordan denne gutten kommer til å bli som ektemann, Ser for meg at han sitter med bena på bordet og roper "kjerring, hent meg ei øl da!!" "disse sokkene stinker, du må vaske de"

Du kan iallefall trøste deg med at det er blitt folk av deg - mens han (sånn som jeg oppfatter det) kommer til å seile sin egen sjø.. Han blir å få det tøft når han oppdager hva omverden forventer av han.

Skjønner at du opplever dette som urettferdig og belastende, og du kan jo prate med noen voksne som kan åpne øynene på foreldrene deres. Til syvende og sist, så vil jeg påstå at om du klarer å nå gjennom til dem, så er det først og fremt broren din du "redder", men det er jo ingenting dårlig i det.

Lykke til

[Drømmespill]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si som kan hjelpe, annet enn at du er ikke alene om å ha det sånn.

Jeg er veldig strengt oppdratt, alltid måtte spinke og spare for å kunne kjøpe typ gameboy og mobil når jeg var yngre. Lillebror har fått syv gameboy, haha!

Min løsning var å flytte ut, men da var jeg uansett gammel nok til å gjøre det.

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt snakket med dem. Ikke når du er irritert eller midt i en diskusjon der de rakker ned på deg, men hvis dere er rolige og du sier noe du kan 'ta dem på' og slå tilbake med at 'men jeg gjorde det og det da jeg var 12' og 'men jeg har jo vasket hele huset denne uka' etc. Hvis det ikke fører frem etter et par forsøk med konstruktive tilbakemeldinger synes jeg faktisk hybel er en god idé. Ingen skal ha det slik hjemme når de oppfører seg eksemplarisk. Det positive her er at du er veldig selvstendig, du er ikke avhengig av hjelp og du tjener dine egne penger. Selv om det føles urettferdig nå kommer broren din til å slite i fremtiden når (hvis!) han må bo for seg selv. Han er typen som kommer til å bo hjemme under studiene og aldri ha en deltidsjobb, noe som er skadelig både for personlige forhold og karriere. Du kommer derimot til å være attraktiv som både person og arbeidstaker.

Anonym poster: d184dc3da525f99bc74ddd7e36511563

[AnonymBruker]

Denne boken er ikke lenger i salg..

Sorry, den heter "Psykopatens grep" og den er skrevet av Aud Dalsegg og Inger Wesche

Hvordan komme fri fra helsefarlige mennesker

Anonym poster: e214c538b20c471a7db5702568449b6c

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt imot tilbudet fra mamma om å finne hybel Så kan hun sitte igjen med den bortskjemte drittungen sin, mens hushjelpen sin bor på hybel.

Anonym poster: f37d2a75ec1cbf85ea0baa4288554d61

[Gjest Vena Cava]

Støtter forslaget med å flytte ut. Kanskje innser hun hva hun har "mistet". Og når du i tillegg er hushjelp i ditt eget hjem så ser hun kanskje selv hvor mye du faktisk bidro da du bodde hjemme?

Når det ikke hjelper å prate må man vise med handling hva man mener.

Tror du hadde greid deg utmerket alene du virker voksen og reflektert.

Flytt ut

[AnonymBruker]

Ikke rart menn bor hjemme til de er 35, og aldri kan lage seg mat eller vaske et gulv. Ikke rart menn blir dumpa og de må ty til kone fra Thailand. Er foreldrenes feil, de syr gigantiske puter under gullguttene sine.

Anonym poster: 6bfdc0996e29b76adc840a1ca8b8a82a

[AnonymBruker]

TS jeg har hatt det akkurat som deg, gled deg til du flytter ut! Min mors greie var at "jeg var jente" da måtte jeg gjøre alt mens min lillebror var gutt og dermed fritatt..Nå var hun ganske gammeldag av seg pluss at hun ikke er norsk...Moren din kommer aldri til å endre seg, hun er sånn hun er. Mitt beste råd er å flytte ut nå eller med det første du er blitt ferdig fra vgs. Jeg flyttet da jeg var 19, så 3 år kan du sikkert klare å vente og:)

Anonym poster: 4efd7dbc0e1d92dcf8dcf406a73901fd