Hvordan kommer dere over det?

[dobri123]

Den sorgen, smerten, det tomrommet som kommer når en person nær deg blir borte. Hvordan klarer man å komme over det egentlig? Ikke glemme det, men ihvertfall komme seg videre. Få tilbake livsgleden, bli sosial igjen, smile mer.. Jeg forstår bare ikke. Noen klarer det så fort, det vil gjerne jeg også..

[Hoppetaujenta]

Man kommer vel ikke helt over det noen gang, men lærer seg å leve med det...med tiden.

[dobri123]

Kanskje bare jeg som er utålmodig etter at ting skal bli som før. Det er tøft, litt for vondt til tider

[Hoppetaujenta]

Det er forskjellig for folk hvor lang tid de trenger før de kan gå videre i livet, men jeg tror at det er helt nødvendig å sørge den tiden det tar for den enkelte. Nytter ikke å presse på og gå fortere frem enn en er klar for. Ting skal bearbeides. Ikke tenk på det som et problem, men en av livets mange faser. Ta en dag av gangen og godta at sorg tar sin tid. Etter hvert tenker du mere på livet i nåtid enn på sorgen i fortid. Livet går videre det.

[dobri123]

Det er forskjellig for folk hvor lang tid de trenger før de kan gå videre i livet, men jeg tror at det er helt nødvendig å sørge den tiden det tar for den enkelte. Nytter ikke å presse på og gå fortere frem enn en er klar for. Ting skal bearbeides. Ikke tenk på det som et problem, men en av livets mange faser. Ta en dag av gangen og godta at sorg tar sin tid. Etter hvert tenker du mere på livet i nåtid enn på sorgen i fortid. Livet går videre det.

Takk for svar, igjen

Jeg prøver virkelig, men det er tider hvor det er på sitt verste og jeg bare vil ligge under dynen dagen lang. Selv om jeg vet jeg må komme meg opp, dra på jobb, prøve å ta kontakt med venner igjen. Det blir vel bedre etterhvert, håper jeg

[AnonymBruker]

Her er det nå 9 mnd siden jeg mistet min beste venn, mann og far til mine to barn. Jeg trodde aldri det ville bli bedre, og 9 mnd er ikke lenge, samtidig som jeg har kommet utrolig langt. Men, dødsfallet var selvvalgt, og jeg tror det medfører mer sinne og andre følelser i tillegg. Men, pga de to små barna jeg har så har jeg ikke hatt no annet valg enn å gå videre, være sterk. Jeg sliter fortsatt, men det er likevel blitt litt annerledes. Savnet og sorgen er der fortsatt, bare ikke like tydelig lenger.

Anonym poster: 063fdf5345564aa96361fc889b47e5df

[dobri123]

Her er det nå 9 mnd siden jeg mistet min beste venn, mann og far til mine to barn. Jeg trodde aldri det ville bli bedre, og 9 mnd er ikke lenge, samtidig som jeg har kommet utrolig langt. Men, dødsfallet var selvvalgt, og jeg tror det medfører mer sinne og andre følelser i tillegg. Men, pga de to små barna jeg har så har jeg ikke hatt no annet valg enn å gå videre, være sterk. Jeg sliter fortsatt, men det er likevel blitt litt annerledes. Savnet og sorgen er der fortsatt, bare ikke like tydelig lenger.

Anonym poster: 063fdf5345564aa96361fc889b47e5df

Fikk vondt av å lese hva du skrev, det må være utrolig tøft. Kan ikke forestille meg hvordan noe slikt er å gå igjennom. Selv mistet jeg et nært familiemedlem for snart to år siden. Hver dag er litt lettere, men plutselig kommer det dager hvor man bare faller sammen og ikke orker stort. Jeg smiler på jobb, blandt venner, familie og bekjente. Men når man kommer hjem på kvelden og lar tankene komme og minnene begynner å komme blir det like tøft igjen. Det er vondt.. Har ikke andre ord for det er vondt. Følelsene tar overhånd.

[Gjesten]

Man må bare ta tiden til hjelp og ikke være redd for å tenke på det. Nyt gode minner, prat om de gode minnene med andre som savner samme person, se på bilder... Det blir lettere med tiden, men det kan ta lang tid. Jeg tror det er viktig å ikke undertrykke for mye, men heller la sorgprosessen gå sin naturlige gang. Sett pris på det dere hadde så lenge det varte.

[Pusemamma]

Min far døde for 7 år siden og har vel aldri kommet over det. Sorgen og savnet er alltid der men livet har gått videre. Tenker mye på han. Men det er ikke slik at jeg gråter hver dag men jeg tenker på han så og si hver dag. Er verst når det nærmer seg dagen han døde og den er like om hjørnet.

Det er ingen fasit svar på hvor lenge man sørger. Men hvis det varer mange måneder og man bare gråter og gråter og kommer ingen vei og blir usosial kan det være lurt og snakke med legen for å få hjelp til å gå videre.

[AnonymBruker]

Man gråter. Man snakker. Man minnes. Man slår opp øynene hver morgen, skraper seg selv opp fra bunnen av verden og bestemmer seg for at i dag skal bli en fin dag. Man husker på hva personen som er borte hadde ønsket for deg, og det er mest sannsynlig at du skulle leve og være lykkelig. Man konsentrerer seg om de små positive tingene - sol, en blomsterbukett, en god kopp kaffe, en fin sang på radioen. Man aksepterer at det gjør vondt, men vet at det vil bli bedre. Man planlegger alltid framover, bestemmer seg for minst en ting man skal gjøre dagen etter. Man får masse frisk luft. Man prøver å gjøre ting hver dag som gjør deg fysisk sliten. Man er sinna på hvor urettferdig verden er. Man savner - både alt som var og alt som aldri ble. Man tar en dag av gangen.

Min sorgprosess er relativt ny. Jeg mistet mannen min for bare noen uker siden. Jeg synes stort sett det går greit, men det jeg er mest redd for er at jeg ikke har skjønt at han ikke bare er ute en tur, at han faktisk aldri kommer tilbake. Men stort sett går det som sagt greit. Jeg er ok.

Anonym poster: 53322a50353b3ef94c7f7f6da0286343

[Sophie-Ann]

Tråden er ryddet for upassende innlegg

Sophie-Ann, mod