Min elskede bor for langt borte

[Stenka Razin]

Jeg har et digert problem. Jeg har forelsket meg i en kvinne som bor altfor langt unna. Vi har begge barn med tidligere partnere. Jeg bor i Oslo og hun bor i Kristiansand, hun har en datter på 3 og jeg har en sønn på 5. Hun er veldig følelsesmessig stedbundet pga familie, mens jeg kun er stedbundet pga min sønn og jobben.

Det er ikke noe alternativ å droppe forholdet, hun er min sjelevenn og vi er en perfekt match på alle områder. Er det noen som har vært i en lignede situasjon som har noen råd eller lignende. Jeg føler at jeg må velge mellom sønnen min og kjærligheten.

[Bella21]

Du kan jo flytte dit da, sønnen din er fortsatt liten så da blir det ikke like kjipt for han med tanke på å skaffe seg nye venner o.l?

[Gjest Naria]

Et valg mellom sønnen din og kjærligheten bør ikke være vanskelig.

[Gjest loren]

Du kan jo flytte dit da, sønnen din er fortsatt liten så da blir det ikke like kjipt for han med tanke på å skaffe seg nye venner o.l?

Sannsynligvis er det en mor med i bildet som inne nødvendigvis er så keen på å flytte

Avstand er noe dritt. Det er kjempeslitsomt og det er vondt når det ikke funker og man vet at avstand er hovedgrunnen. Hadde selv et forhold som nylig tok slutt på grunn av at vi bodde for langt unna hverandre, og tiden fram til vi evt kunne bo i nærheten av hverandre var alt for lang =\

[Stenka Razin]

Det er vel ikke egentlig et valg mellom sønnen min og kjærligheten, men heller hvor ofte jeg får se han. Hun har det sammen problemet ift sin datter, men hun er bostedforelder og har litt mer rettigheter enn jeg har, selv om vi begge må ta hensyn til samvær med barnet ift våre ekser.

Om jeg flytter dit får jeg bare se sønnen min på ferier, fridager og helger. Om hun flytter til meg får eksen hennes samme problem, med mindre han blir helt vrang og engasjerer advokat for å stoppe flyttingen.

[Catgirl]

Hvor lenge har dere vært sammen da? Det går jo an å ha et avstandsforhold i en periode, så lenge man har planer om å flytte sammen på et senere tidspunkt, om man vil at forholdet skal vare. Jeg er i samme situasjon. Studerer i utlandet og har type i Nederland som bor og jobber der. Vi har vært sammen i litt over et og et halvt år. Jeg må til Norge for å gjøre ferdig noe praksis greier før jeg er helt ferdig. Men det går bra med oss enda. Planen min er å flytte ned til han når jeg er helt ferdig med utdanningen. Det har jo ikke akkurat vært en dans på roser hele tiden. Skulle heller hatt et samboerskap eller noe i den duren, men sånn er det og det er bare å gjøre det beste ut av det! For å få det til å gå rundt besøker vi hverandre minst hver 3. uke. Jeg drar til han når jeg har noen fri dager og han kommer til meg i langhelger hver 2.-3. uke.

Kanskje dere kan ha en slik ordning før dere eventuelt bestemmer dere for hvem skal flytte hvor? Men er viktig med en plan for fremtiden syns jeg. Skjønner at det kan bli litt vanskeligere når barn er involvert. Finnes vel ordninger for det også? Har en venninne som hadde foreldre i 2 ulike land og hun kom på besøk til Norge på sommeren og i ferier. Hun bodde hos mor i England og hadde far i Norge. Det virket som det fungerte greit for henne ihvertfall. Men du må sikkert diskutere det med barnets mor og samme for din kjæreste med sin ex.

Endret 14. februar 2013 av Catgirl

[Stenka Razin]

Vi har vært sammen siden 17 desember i fjor. Om hun hadde flyttet kunne det skjedd iløpet av sommeren, men hvis jeg skal flytte kan det skje først om et år siden jeg vil selge huset uten at skattefuten tar en tredjedel av fortjenesten min (det er komplisert).

Hun har vært hos meg nesten annenhver uke og jeg skal ned dit i påsken for å hilse på familien hennes. Det er fryktelig vondt å ikke kunne være sammen så ofte som vi vil selv om Skype hjelper litt. Å ha et avstandforhold så lenge føles ikke noe bra og jeg beskymrer meg for å såre sønnen min ved å flytte så langt unna

[Gjest Marmot]

Jeg må helt ærlig si at jeg ikke kan fatte og begripe at noen i det hele tatt vurderer å flytte så langt unna ungen sin.

Faren til min sønn flyttet 2 timer unna oss, og jeg ser hvor vanskelig bare det gjør det. Nå er sønnen min bare to år, men plutselig kommer den tiden der han må gå glipp av samvær med faren eller den bursdagen som alle vennene hans skal på. Og blir han eller faren syke, går det plutselig en mnd. mellom hver gang de ser hverandre, det er alt for lang tid, også for eldre barn.

Relasjonen blir veldig sårbar når man ikke kan sees ofte nok, og den som taper mest er barnet. Det er vondt når den ene av de to viktigste menneskene i verden, bor langt unna. Det er ikke noe annet enn et enormt svik i mine øyne å velge dama forran ungen sin.

[AnonymBruker]

Dere har vært sammen i to måneder, og dere vurderer allerede på å flytte sammen og evt. endre deres barns hverdag? Korttenkt...

For øvrig så skal dere begge prioritere barna deres. Et nært og godt fohold til dem vil dere aldri kunne bygge opp igjen om dere ødelegger det nå.

Siden forholdet er så ferskt, vil jeg faktisk si: End det. Det vil ikke føre noe godt med seg uansett. Eventuelt får dere ha avstandsforhold til ungene er voksne.

Anonym poster: b3c808b5ecd1c9cf6ff9da7e549dbc2e

[AnonymBruker]

Det er vel ikke egentlig et valg mellom sønnen min og kjærligheten, men heller hvor ofte jeg får se han. Hun har det sammen problemet ift sin datter, men hun er bostedforelder og har litt mer rettigheter enn jeg har, selv om vi begge må ta hensyn til samvær med barnet ift våre ekser.

Om jeg flytter dit får jeg bare se sønnen min på ferier, fridager og helger. Om hun flytter til meg får eksen hennes samme problem, med mindre han blir helt vrang og engasjerer advokat for å stoppe flyttingen.

Jeg hadde ikke trenert flyttingen av mor, men jeg hadde krevd å bli bostedsforelder.

Anonym poster: b3c808b5ecd1c9cf6ff9da7e549dbc2e

[Stenka Razin]

"Jeg må helt ærlig si at jeg ikke kan fatte og begripe at noen i det hele tatt vurderer å flytte så langt unna ungen sin."

Kanskje jeg skal bare finne meg en tålig bra kjerring i nærområdet og late som om jeg er lykkelig?

[Stenka Razin]

"Dere har vært sammen i to måneder, og dere vurderer allerede på å flytte sammen og evt. endre deres barns hverdag? Korttenkt..."

Jaha? Da antar jeg at det er bortkastet tid å prøve å forklare deg hva kjærlighet er. Tar det mer enn 2 måneder så tenker jeg at det heller er litt overfladisk.

"Siden forholdet er så ferskt, vil jeg faktisk si: End det."

Utrolig konstruktivt innspill siden du ikke vet en dritt om forholdet våres. Med din innstilling tør jeg vedde på at du aldri vil oppleve noe lignende heller. Jeg synes oppriktig synd på deg.

[AnonymBruker]

Vokste opp med faren min to timer unna meg, og det var nok til at vi ikke har noe forhold i dag. Ingen tok noe initiativ til å møtes. Å flytte fra barnet sitt er ikke noe jeg stemmer for at man bør gjøre, for å si det sånn. Har kjent det på kroppen og kjenner meg fremdeles litt forlatt til tider.

Anonym poster: e4f06ee76790557933015305710f8207

[AnonymBruker]

Har man valgt å få barn, så setter man naturligvis de over sine egne behov. Og ja, man kan fint leve et godt liv uten en livspartner ved sin side.

Når man har vært sammen i to måneder er alt bare forelskelse, hormoner og kåthet. Kjærligheten kommer senere.

Anonym poster: b3c808b5ecd1c9cf6ff9da7e549dbc2e

[Gjest alille]

Hvis ingen av dere kan flytte uten at det gir konsekvenser for barna, så har dere to valg. Å gjøre det slutt, eller pendle.

Jeg har truffet kjæresten min annenhver helg (noen ganger sjeldnere, andre ganger mer ofte - og på det verste traff hverandre ikke på 6 måneder) i 5 år nå, og skal holde på noen år til. Slitsomt, ja, men vi klarer oss bra.

Om forholdet deres er liv laga så kan dere også greie det. Det er hvertfall INGENTING å stresse med allerede nå, ta det med ro, og nyt det dere har for tiden uten å blande inn flyttetanker allerede.

Og hvorfor må alternativet være å finne en "tålelig bra kjerring"? MÅ du ha dame? Hvis du MÅ ha dame for å være lykkelig, så er det deg det er synd på, ikke de som svarer deg.

[AnonymBruker]

Dere har kun vært sammen kort tid, og alt er fortsatt rosenrødt. At du tenker tanken på å flytte vekk fra din sønn etter så kort tid viser bare at du har hodet i rosa skyer.

Du vil miste god og viktig kontakt med sønnen din. Når sønnen din blir eldre er det andre ting enn å reise til far langt borte han vil gjøre i ferier og helger. Da er det bursdagsselskaper, fotballturneringer og sosialt samvær med venner som teller. Dette kommer dere begge til å tape på.

Det skal ikke lange avstanden til før samværet blir kraftig redusert. Og jo større ungene blir, jo mindre samvær blir det gjerne. Du kommer til å miste verdifull kunnskap om barnets hverdag, og sønnen din mister en omsorgsperson i sin hverdag.

Om din kjæreste faktisk tenker tanken på å flytte sitt barn langt unna sin far så fortjener hun å miste hovedomsorgen. Det er ikke til barnets beste så lenge faren en en god far og det er et samvær som fungerer.

Så lenge du har valgt å få barn har du også valgt å sette deg selv i bakgrunnen i mange år. Om kjærligheten er så viktig for dere, så får dere også et avstandsforhold til å fungere.

Anonym poster: d7e30cdfa5a2a8e2131b593dd57c024a

[Gjest Marmot]

"Dere har vært sammen i to måneder, og dere vurderer allerede på å flytte sammen og evt. endre deres barns hverdag? Korttenkt..."

Jaha? Da antar jeg at det er bortkastet tid å prøve å forklare deg hva kjærlighet er. Tar det mer enn 2 måneder så tenker jeg at det heller er litt overfladisk.

Dette er en veldig umoden holning, og det du risikerer er å ofre forholdet til sønnen din for noe som ikke er noe. Man kan rett og slett ikke vite etter så kort tid, og selv om man tror det, bør man være voksen nok til å skjønne at det er greit å ta ting litt rolig for ungene sin del.

[Stenka Razin]

Vokste opp med faren min to timer unna meg, og det var nok til at vi ikke har noe forhold i dag. Ingen tok noe initiativ til å møtes. Å flytte fra barnet sitt er ikke noe jeg stemmer for at man bør gjøre, for å si det sånn. Har kjent det på kroppen og kjenner meg fremdeles litt forlatt til tider.

Anonym poster: e4f06ee76790557933015305710f8207

Jeg reiser 2 timer daglig bare for å komme fram og tilbake til jobb. Om ingen tok noe initiativ til å møtes, så sier det mer om personene enn avstanden.

[Stenka Razin]

Dere har kun vært sammen kort tid, og alt er fortsatt rosenrødt. At du tenker tanken på å flytte vekk fra din sønn etter så kort tid viser bare at du har hodet i rosa skyer.

Du vil miste god og viktig kontakt med sønnen din. Når sønnen din blir eldre er det andre ting enn å reise til far langt borte han vil gjøre i ferier og helger. Da er det bursdagsselskaper, fotballturneringer og sosialt samvær med venner som teller. Dette kommer dere begge til å tape på.

Det skal ikke lange avstanden til før samværet blir kraftig redusert. Og jo større ungene blir, jo mindre samvær blir det gjerne. Du kommer til å miste verdifull kunnskap om barnets hverdag, og sønnen din mister en omsorgsperson i sin hverdag.

Om din kjæreste faktisk tenker tanken på å flytte sitt barn langt unna sin far så fortjener hun å miste hovedomsorgen. Det er ikke til barnets beste så lenge faren en en god far og det er et samvær som fungerer.

Så lenge du har valgt å få barn har du også valgt å sette deg selv i bakgrunnen i mange år. Om kjærligheten er så viktig for dere, så får dere også et avstandsforhold til å fungere.

Anonym poster: d7e30cdfa5a2a8e2131b593dd57c024a

Nå har det seg sånn at jeg er tidligere stefar til 2 barn. Deres respektive fedre har bodd 5 og 7 mil fra oss uten at dette har skadet dem på noen måte.

Rosenrødt ja, det kan jo hende at jeg faktisk kjenner meg selv veldig godt og kan vurdere når noe er seriøst og vil holde i lengden. Det kan faktisk hende at jeg har vært forelsket før og vet forskjellen mellom forelskelse og ekte kjærlighet. Isåfall har ikke tiden vi har vært sammen noe å si på min vurderingsevne.

Skal jeg virkelig sette meg selv i bakgrunnen slik at jeg blir ulykkelig og deprimert? Når man spør om man skal holde sammen i et ulykkelig parforhold for barnas skyld er gjerne svaret det motsatte. Har barnet godt av at far er ulykkelig?

"Hvis du MÅ ha dame for å være lykkelig, så er det deg det er synd på, ikke de som svarer deg."

Det er mulig at enkelte følelseskalde personer greier å leve alene uten noen å dele følelser, kjærlighet og tanker med. Det er IKKE meg! Hadde det bare vært for sexen sin skyld, så hadde det ikke vært et problem, men dette er dypere enn sex.

Den far som ikke greier å holde kontakt med barnet sitt når de bare er 1-2 timer unna er egentlig ikke intressert i barnet sitt. Dette her blir 5 timer unna og da blir utfordringene litt større, men det er litt vel pessimistisk å si at jeg kommer til å miste kontakt med han om jeg har han annenhver helg og i feriene.

Endret 18. februar 2013 av Stenka Razin

[AnonymBruker]

Nå har det seg sånn at jeg er tidligere stefar til 2 barn. Deres respektive fedre har bodd 5 og 7 mil fra oss uten at dette har skadet dem på noen måte.

Rosenrødt ja, det kan jo hende at jeg faktisk kjenner meg selv veldig godt og kan vurdere når noe er seriøst og vil holde i lengden. Det kan faktisk hende at jeg har vært forelsket før og vet forskjellen mellom forelskelse og ekte kjærlighet. Isåfall har ikke tiden vi har vært sammen noe å si på min vurderingsevne.

Skal jeg virkelig sette meg selv i bakgrunnen slik at jeg blir ulykkelig og deprimert? Når man spør om man skal holde sammen i et ulykkelig parforhold for barnas skyld er gjerne svaret det motsatte. Har barnet godt av at far er ulykkelig?

"Hvis du MÅ ha dame for å være lykkelig, så er det deg det er synd på, ikke de som svarer deg."

Det er mulig at enkelte følelseskalde personer greier å leve alene uten noen å dele følelser, kjærlighet og tanker med. Det er IKKE meg! Hadde det bare vært for sexen sin skyld, så hadde det ikke vært et problem, men dette er dypere enn sex.

Den far som ikke greier å holde kontakt med barnet sitt når de bare er 1-2 timer unna er egentlig ikke intressert i barnet sitt. Dette her blir 5 timer unna og da blir utfordringene litt større, men det er litt vel pessimistisk å si at jeg kommer til å miste kontakt med han om jeg har han annenhver helg og i feriene.

Du har tenkt å la sønnen din reise 5-timers reise annenhver helg? Selv i forelskelsens rus må du jo se at dette er hodeløst? Her blir det feriesamvær, kanskje en helg i ny og ne. Dersom dere virkelig elsker hverandre så klarer dere å holde ut et avstandsforhold en stund for barnas beste. Hvor gammelt er barnet?

Anonym poster: 7c5e5b68bc140e1a62fe86af4d26a310