Sint på barn

[Gjest Sintmamma]

Hei!

Kjenner meg litt frustrert å trist, har en liten karabat på ca 9 måneder nå, å jeg har såååå liten tolmodighet med han. ..

Jeg blir sint å lei for nesten ingenting, klikker i vinkel flere ganger daglig, alt kjennes ut som en evig kamp om det enten er mating, sjifting a bleier, å imellom det er det suttring å mas i ett sett... å når han er blid, så er jeg så slitn å lei å irritert enda at det blir lite kosing (ikke at han har så mye tid til det da uansett)

Føler jeg har en stor oppgave jeg har fått som jeg ikke mestrer å aldrig blir ferdig med...

Er det normalt å bli så frustrert?

Jeg var ikke direkte klar for det når jeg ble gravid, men har bestandig vært imot abort så det var ikke et alternativ. .

Har vært baare mye tull å stress med barnefaren...

Gråter annenhver dag pga han..

Er alene med barnet stortsett hele tiden, savner å kan være kun meg selv igjen å ikke ha det store ansvaret hele tiden, å får jeg en kveld alene klarer jeg ikke å slappe av, tenker bare på han å om han har det bra..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler andre det sånn? Er jeg en uansvarlig dårlig mor?

[AnonymBruker]

Huff, det høres ikke ut som du har det så bra for tiden i hvertfall.

Kanskje dette med barnefaren gjør at fokuset ditt på barnet blir litt preget av frustrasjonen over barnefaren? Kanskje du ikke hadde vært fullt så utålmodig og kost deg mer hvis du ikke hadde dette oppå alt annet.

Men for all del, et barn på 9 måneder er jo aktivt og vet hva det vil stort sett, så det er nok en stor tålmodighetsprøve. Mitt barn er ikke så stort enda så jeg kan nesten ikke svare deg på hvor "normalt" det er, men jeg tror absolutt ikke du er alene!

Hvis jeg var deg ville jeg ha prøvd å løse den konflikten du har med barnefaren, der går nok mye av tankene og energien din virker det som.

Anonym poster: dd70c2843a4ba7ae97b9730bd6b3636a

[AnonymBruker]

Jeg vil påstå at det ikke er normalt å gå rundt å være sint på en på 9mnd.

Anonym poster: d5ee19367dbe5dcd65e1d26b58a8f851

[Gjest O___o]

OPPSØK HJELP!

Jeg synes du skal oppsøke profesjonell hjelp.

Jeg kjenner jeg blir oppriktig bekymret for barnet ditt og barnets tilknytning ut i fra den atferden du beskriver at du selv har her.

[GammelKaktus]

Hvis du ofte blir sint på barnet i forbindelse med at forholdet mellom deg og barnefaren ikke er det beste så kunne du jo tatt en samtale på familievernkontoret, eventuelt tatt med bf.

Du kan ikke gå rundt å være sint på et lite uskyldig barn, uansett hvor frustrert du blir. Prøv å ikke tenk på så mye annet når du er med barnet, bare nyt tiden sammen. Han kommer ikke til å bli mindre aktiv for å si det sånn. Så det må du bare bli vant til.

[AnonymBruker]

Huff kjenner meg igjen i del av det du skriver...

Selv om mine barn er 2,5 år og 3,5 mnd og er gift med pappan.

Men ungene irriterer til tider vettet av meg!!

Føler ofte at jeg bare sier "nei" hele dagen, og er sur og irriter og blir kjempe sint for småting.

Utrolig frustrerende, og jeg føler meg som en dårlig mamma, som ikke klarer helt å nyte de to nydelige barna jeg har fått....

Så mange klemmer til deg, du er nok ikke alene:)

Anonym poster: a6fb2c76509cf3775431d6506dfb4bc3

[makkapakka]

Har du ikke familie som kan avlaste deg litt i form av besteforeldre til barnet? eller venninner? bare så du får ta timeout noen timer?

Du blir veldig lei når det er bare deg og barnet hele tiden. Barnet blir veldig lei av deg også, derfor gjør disse små opprør.

[Jade]

Jeg ville tatt en prat med helsesøster. Mange får fødselsdepresjon etter en fødsel, og de kan hjelpe dere.

[Gjest Marmot]

Jeg kjenner igjen frustrasjonen din, selv om jeg aldri var direkte sint på ungen, jeg var bare sint på omstendighetene. Selv om faren til min i teorien fremdeles bodde med oss da min var 9 mnd, var jeg i praksis alene, og det er kjempetøft.

Min anbefaling er å ta kontakt med helsesøster, og kanskje det finnes Home Start i kommunen din? Der kan du få tilbud om avlastning og hjelp, kanskje du bare trenger at noen kommer og er sammen med dere noen timer, evt. er sammen med barnet så du får sovet alene.

Også må du snakke med noen. Ved Familievernkontoret kan du få samtaler alene, ellers finnes det ofte mange andre tilbud. F.eks. kan en prest være fin å snakke med, selv om du ikke er religiøs. De har god erfaring med å møte mennesker i krise, og det å få barn alene, uplanlagt, er en krise for de fleste som opplever det.

[Gjest Methusalem]

Om ungen plager deg sånn så kan du gi den bort.

[Harlekin]

Hei!

Kjenner meg litt frustrert å trist, har en liten karabat på ca 9 måneder nå, å jeg har såååå liten tolmodighet med han. ..

Jeg blir sint å lei for nesten ingenting, klikker i vinkel flere ganger daglig, alt kjennes ut som en evig kamp om det enten er mating, sjifting a bleier, å imellom det er det suttring å mas i ett sett... å når han er blid, så er jeg så slitn å lei å irritert enda at det blir lite kosing (ikke at han har så mye tid til det da uansett)

Føler jeg har en stor oppgave jeg har fått som jeg ikke mestrer å aldrig blir ferdig med...

Er det normalt å bli så frustrert?

Jeg var ikke direkte klar for det når jeg ble gravid, men har bestandig vært imot abort så det var ikke et alternativ. .

Har vært baare mye tull å stress med barnefaren...

Gråter annenhver dag pga han..

Er alene med barnet stortsett hele tiden, savner å kan være kun meg selv igjen å ikke ha det store ansvaret hele tiden, å får jeg en kveld alene klarer jeg ikke å slappe av, tenker bare på han å om han har det bra..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler andre det sånn? Er jeg en uansvarlig dårlig mor?

Jeg synes dette ikke høres unormalt ut, spesielt ikke nar du er alene om ansvaret. Men hva mener du egentlig med at du "klikker i vinkel" - blir du fysisk sint, hyler og skriker du, eller hva. Er du slik rundt barnet. For da er det selvsagt ikke bra. Hjelp trenger du nok uansett, bade til avlastning og noen og snakke med.

Det jeg har uthevet, er sann jeg har følt det masse. Jeg føler det fortsatt sann til tider. A fa barn ER en livslang oppgave som man ikke blir ferdig med. Men det vil bli lettere a handtere, du vil bli flinkere, og barnet vil bli mer selvstendig. 9 mnd er en utfordrende aldere - barnet vil gjøre mer selv, men det far det ikke til, og sa blir det mye skriking og sutring.

Du høres ikke verken uansvarlig eller som en darlig mor for meg. Derimot tror jeg du skal sørge for at dere far litt hjelp for a skape ro og stabilitet i livet deres. Har du familie eller venner som kan hjelpe. Er du forresten sammen med barnefaren.

(beklager, skriver pa en maskin som ikke har spørsmalstegn eller aa)

[Harlekin]

Om ungen plager deg sånn så kan du gi den bort.

Skjerp deg litt, dette er en alvorlig og vanskelig situasjon for TS som ikke har noen lette løsninger.

[Gjest Marmot]

Også vil jeg bare få si at 9 mnd. var den vanskeligste alderen, synes jeg. Det blir enklere, når de kommer seg opp på to bein og får litt språkforståelse.

Har du mulighet til å ha barnet i barnehage? Da får du litt avlastning og barnet får trygge rammer.

[Harlekin]

Hvis du ofte blir sint på barnet i forbindelse med at forholdet mellom deg og barnefaren ikke er det beste så kunne du jo tatt en samtale på familievernkontoret, eventuelt tatt med bf.

Du kan ikke gå rundt å være sint på et lite uskyldig barn, uansett hvor frustrert du blir. Prøv å ikke tenk på så mye annet når du er med barnet, bare nyt tiden sammen. Han kommer ikke til å bli mindre aktiv for å si det sånn. Så det må du bare bli vant til.

Men han kommer til a bli mye mer selvhjulpen, og det vil lette TS sin situasjon betydelig. Det er viktig a fokusere pa det positive for TS na. Og ærlig talt, sa skjønner jeg at TS ikke nyter tiden de har sammen, det er jo bare stress og kav. Jeg ble skikkelig irritert pa de som sa "nyt tiden, den gar sa altfor fort" og den slags - det var ingenting a savne. Jeg er sjeleglad for at det er blitt lettere og barnet er blitt eldre Og dette betyr ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, det gjør jeg sa absolutt! Men babytiden var bare ikke noen kjekk tid.

[Gjest Sunheart]

Du er helt normal Ts, så lenge du ikke lar sinne og frustrasjonen din gå ut over barnet. Det ER tungt å være alene med en baby og du føler at livet ikke har noen ende. Men det blir bedre, jeg lover! Barnet blir eldre, mestrer mer og blir mer selvstendig. Men , ja du har forpliktet deg til ungen for resten av livet, men tiden og alderen gjør det lettere. Bare se fremover og kanskje få snakket med noen som har barn og forstår deg?

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt frustrert å trist, har en liten karabat på ca 9 måneder nå, å jeg har såååå liten tolmodighet med han. Jeg blir sint å lei for nesten ingenting, klikker i vinkel flere ganger daglig, alt kjennes ut som en evig kamp om det enten er mating, sjifting a bleier, å imellom det er det suttring å mas i ett sett... å når han er blid, så er jeg så slitn å lei å irritert enda at det blir lite kosing (ikke at han har så mye tid til det da uansett

Dette er på ingen måte en normal beskrivelse av et barn på 9 mnd.

Anonym poster: 304f39e607e1c900929e59b2955cee5a

[Harlekin]

Kjenner meg litt frustrert å trist, har en liten karabat på ca 9 måneder nå, å jeg har såååå liten tolmodighet med han. Jeg blir sint å lei for nesten ingenting, klikker i vinkel flere ganger daglig, alt kjennes ut som en evig kamp om det enten er mating, sjifting a bleier, å imellom det er det suttring å mas i ett sett... å når han er blid, så er jeg så slitn å lei å irritert enda at det blir lite kosing (ikke at han har så mye tid til det da uansett

Dette er på ingen måte en normal beskrivelse av et barn på 9 mnd.

Anonym poster: 304f39e607e1c900929e59b2955cee5a

Jo, det kan være en veldig normal og vanlig beskrivelse av livet med et barn på 9 måneder. Det er helt normalt at alt føles som et ork i perioder, spesielt hvis man er alene om omsorgen. Og det er helt klart at TS' barn er i en krevende periode. Det virket som om ingenting var godt nok for min jente da hun var 9-10 måneder, nesten bare klaging fra morgen til kveld.

[melly666]

Vanlig eller ikke, dette høres ikke spesielt sunt ut. Dette må du løse TS, et hjem uten kjærlighet og kos er inget sted for en liten baby.

En liten gutt kan ikke klage, han reagerer. Han kommer ikke til å forandre seg med det første, så du må få igang endringen. Håper du oppsøker hjelp. God klem og lykke til

[Gjest Gjest]

Om ungen plager deg sånn så kan du gi den bort.

www.finn.no, skyld på allergi.

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det høres normalt ut. Jeg har ikke på papiret vært alene med mitt barn, som snart er tre, men mye i praksis, men jeg har ikke følt at alt er et ork, og har aldri klikket i vinkel.

Kan det hende at du har en fødselsdepresjon? Jeg håper du søker hjelp. Det er mange som får fødselsdepresjon, og det er hjelp å få

Anonym poster: 2cb072000f91686bcc6337fe9dbfd76f