Ung jente lyst på barn

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med mange her ang utdannelse. Høyskole/universitet er ikke for alle! Og en trenger absolutt ikke høyere utdanning for å sette barn til verden. Med det mener jeg at det er helt greit å jobbe i klesbutikk/kiosk/salg o.l. som ikke krever høyere utdanning.

Det jeg derimot mener er naturlig å ha på plass for barn er fullført vgs, være gammel nok til å stemme/kjøpe øl, og en fast inntekt. Du har vel ingen av delene enda?

Nei, det er ikke nødvendig for alle å ta høyere utdannelse. Men det er veldig kjekt å ha noe i bunnen, om det er 3 år studiespesialiserende, 2 år på service og samferdsel (evt med to år i lære + fagprøve) eller en master spiller i grunn ikke noen stor rolle. I mine øyne er det viktigste å ha et grunnlag, noe å ta opp igjen eller falle tilbake på. Har man ikke noe av dette vil jeg tro at dørstokkmila er lang!

Jeg hadde også lyst på barn da jeg var 17. Kjæresten og jeg var jevngamle, vi snakket aldri om det, men han jeg var sammen med da var virkelig fremtiden! Halvannet år senere var han og jeg slutt. Siden da har jeg hatt en kjæreste, pluss han jeg er sammen med nå, fullført vgs, begynt på høyere utdanning, fått dra på utveksling til Cali og i det hele tatt fått oppleve at det er mulig å være ungdom/ung voksen uten at jeg må stikke på fylla når sjansen byr seg.

Sett fra mitt ståsted er "jeg er så voksen at jeg ikke har noe behov for å dra på fylla"-argumentet kanskje noe av det minst modne man kan legge fram. Det å være voksen handler ikke for meg ikke om å dra på fylla. Det handler om å ta ansvar for sine valg, og gjøre de store valgene etter at man har tenkt seg godt om. Å vurdere, og ønske seg barn når man er 17 er antakelig ganske vanlig, men jeg ville helt klart utsatt det noen år. Hva med å sette seg et "mål" om å vente til du er 20? Da vil du fortsatt være "ung mor", men kanskje du ser ting med litt andre øyne?

Anonym poster: fbf899aaa397d3adbde63d6805da7748

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lyst på barn siden jeg var 15-16år, men ønsket selvfølgelig å vente til jeg var mer voksen og til jeg møtte den rette.

Ble gravid som 22åring med en mann jeg følte var den rette (det var ikke planlagt), men etter et par mnd snudde han helt, han ble en helt annen person. Endte med at han stakk da jeg var høygravid for han ville heller leve fjortisslivet med rus og fyll.

Ting ble ikke som jeg hadde forestilt meg, i tillegg fikk jeg et barn med spesielle behov og det er TUNGT. Føler ikke jeg ble mamma i noe veldig ung alder (23år), men jeg hadde ikke tenkt nøye over hva som KUNNE skje. Hadde jeg vært deg hadde jeg ventet noen år, du er ung og du har mange år forran deg

Anonym poster: 834755d8ad74e6721275b0c8ecf621b4

[Gjest Riskjeks]

Jeg tror at du, som er uten jobb og skole, kjeder deg i livet ditt, og ønsker barn for å få en mening. Hva er grunnen til at du ikke går på skole? Du må ikke finne på å få barn nå. Du kommer til å utvikle deg enormt mentalt de neste 5 årene. Du kan fortsatt bli en ung mor på 22-23 år, hvis du fortsatt vil ha barn da. For å være ærlig tror jeg forholdet deres har dårlige odds. Ikke bare er du veldig ung, men han er nesten dobbelt så gammel som deg. 12 års aldersforskjell er helt greit når det er to voksne mennesker, men du er en tenåring og han er en voksen mann.

Nei, mitt råd er - bli ferdig med skolen, uansett om det er allmenn eller yrkesutdanning, og få deg en heltidsjobb etterpå. Hva du jobber med er ikke viktig, men du må kunne klare å ha en normal jobb og forsørge deg selv. Først når du har vært i jobb et par år, og vet litt mer om livet, kan du begynne å tenke over spørsmålet om barn igjen.

[Catgirl]

Har lest flere artikler om unge mødre og gang på gang står det at unge mødre er mer utsatt for dårlig økonomi og risikerer å ikke komme tilbake på skolebenken. Flere studier sier også at barn av unge mødre ikke gjør det like bra på skolen som barn av litt eldre mødre. Kan tenke meg at dette har med oppdragelsen og mors erfaring og kunnskap å gjøre.

http://www.klikk.no/foreldre/article787069.ece

Min mor fikk sitt første barn da hun var 20 år, fikk mange barn deretter, men endte opp uten jobb og uten utdannelse. Hun har ingen av delene den dagen i dag og levde av mann og barn.

[AnonymBruker]

Det er helt ok å ha lyst på barn i en alder av 17 år.

Lyst betyr ikke nødvendigvis at du må gjennomføre det nå.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å få en utdannelse først. Et eget ståsted uavhengig av mannen din. Noe som gjør at du/dere står bedre rustet i fremtiden.

Anonym poster: 0084f365eff78a3dc310950288c05939

[LukaFrost]

Gjør deg selv en tjeneste og bli voksen og vel så det før du får barn.

[Gjest Eli]

Jeg fikk også lyst på barn i den alderen, men det er verpesyken som prater! Jeg mente at jeg var moden og kunne ta ting som det kom for 2 år var for lenge å vente!.. Da jeg ble 20 og ikke enda hadde barn så jeg tilbake hvor feil det var å si at man var moden selv om man ikke festet, likte å være hjemme og være med barn osv. Når jeg fikk meg ny kjæreste da jeg ble 21 ville jeg ha barn enda, og spesielt fordi samboeren min var 30 år eldre og kanskje ikke hadde så lang tid på seg å være far. Jeg snakket med ham og han sa at jeg garantert ville bli en god mor og ta vare på barnet, det trodde han ikke det var noe tvil om, men at jeg kanskje enda ikke var helt moden. "hva ikke ENDA moden?!" sa jeg, "jeg har jo flyttet ut og levd alene og klar meg selv, jeg vet jeg ikke er feste typen, jeg trives å være hjemme og styre, jeg elsker mine tantebarn og jeg har hørt at man nesten litt automatisk tar mer ansvar og endrer seg når man blir mor!"

Det var ikke det som var problemet, problemet var at jeg enda ikke hadde rutine på husarbeidet, ikke orket å lage mat hver dag, ikke gjøre noe uten å måtte hvite hva jeg jeg skulle gjøre fra samboeren. Når han kom hjem fra jobb var det veldig kjedelig å komme hjem etter en lang dag med bare rot og ingen middag. Han spurte (siden han har sett dette før) hvordan skal jeg få gjort husarbeidet og lage mat når jeg har ungen og da får enda en ting som blir å suge masse energi ut av meg når jeg allerede ikke har rutine på de andre ting som er viktig? Jeg jobber litt men med kontor hjemme, har egentlig masser av tid til å gjøre i stand huset, men en gang i uka er ikke nok, og jeg tenker at når jeg er trøtt og vet jeg ihvertfall ikke gidder å gjøre noe da, hvordan skal jeg si til meg selv at jeg får det til å rydde å være drittrøtt med barn på hofta da?

[AnonymBruker]

Du er 17, går ikke på skole, eller har jobb. Hva drived du tiden med? Hvor får du penger til livsopphold? Bor du hjemme hos mamma?

Anonym poster: 8012b9eb610fe54a1929de4334837461

[~white lady~]

Har lest flere artikler om unge mødre og gang på gang står det at unge mødre er mer utsatt for dårlig økonomi og risikerer å ikke komme tilbake på skolebenken. Flere studier sier også at barn av unge mødre ikke gjør det like bra på skolen som barn av litt eldre mødre. Kan tenke meg at dette har med oppdragelsen og mors erfaring og kunnskap å gjøre.

http://www.klikk.no/...ticle787069.ece

Min mor fikk sitt første barn da hun var 20 år, fikk mange barn deretter, men endte opp uten jobb og uten utdannelse. Hun har ingen av delene den dagen i dag og levde av mann og barn.

Samme med mamma. 20 år da hun fikk første, og hjemmeværende i alle år etter det. Latskap, og vi ungene måtte arve klær og dele på en grandiosa lørdagskvelden fordi vi hadde dårlig råd.

Alle de jeg kjenner til som har fått barn i tenårene, har gått ifra barnefaren. Samtlige naver, eller lever på en ny mann. Jeg kommer aldri til å anbefale å få barn før man er over 20, og har utdanning i boks.

[Timseh]

Jeg hadde også lyst på barn i 17 årsalderen, men så ble jeg 18-19 og ville plutselig aldri ha barn! Det eneste jeg ønsket med livet var å ta en høy utdannelse og jobbe og jobbe (jobbet rundt 200-260 t i mnd). Jeg ble uplanlagt gravid som 20-åring, men valgte å beholde fordi jeg nettopp selv hadde fått livet i gave (var alvorlig skadet og innlagt på sykehus etter en grusom ulykke jeg var i. Her fikk jeg vite at jeg var gravid i tillegg.)

Det er tøft å kombinere skole og barn. Nå holder jeg på med utdannelsen min, hvor jeg må lese når småen har lagt seg. Helsigvis valgte min kjære å bli i forholdet, men man har aldri noen garanti for hvor lenge det varer. Har dere råd til å leve på en inntekt i en periode? Hva er din plan etter graviditeten? Orker du våkennetter, natt etter natt etter natt? Har dere pratet om oppdragelse? Vi var ikke sammen lenge før jeg ble gravid, men vi har hatt uendelige diskusjoner om oppdragelse, nettopp fordi han gir så lett etter. Mens jeg er den strenge som

Ikke lar guttungen få snop, se på tv, vi SKAL være ute hver dag så lenge været tillater det, all mat skal være hjemmelaget osv.

Ingenting haster! Du vokser mye på de neste årene.

Endret 11. februar 2013 av HenLu

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 17 år som har utrolig lyst på barn. Jeg er samboer med en på 29 år, og vi har det kjempe fint sammen. (Veit at det er en aldersforskjell flere sikkert reagerer på, men det funker fint for oss). Siste tiden har jeg vært utrolig baby syk. Både jeg og typen har lyst på barn - og det blir vel mer opp til meg når det skjer. Jeg går for tiden hverken skole eller har jobb, og ville selvsagt ikke fått barn før ting var mer stabilt på den fronten. Vi flytter til en ny by snart, der typen starter i jobb. Jeg veit at mange unge får barn med uhell, men jeg er ung og VIL ha barn. Jeg har småsøsken som jeg har hatt en del ansvar for, passet unger opp igjennom tiden, så trur jeg ville taklet rollen fint. Blir jo heller ikke alene med barnet. Jeg veit jeg har god tid på meg, og ville nok ikke blitt gravid før om minst 1 år - men jeg virkelig lyst til å bli mamma. Ville det vært "feil" av meg å blitt gravid - planlagt, så ung? Hadde som sagt iallefall ikke blitt det før både jeg og typen har noe fast å gå til, og før vi har flyttet og fått et litt mer stabil liv. Jeg vil ihvertfall heller stifte familie enn å gå på fylla som flere i min alder. Jeg føler jeg begynner å bli klar for det!

Fullføre videregående skole i det minste eller få deg en fagutdannelse først. Jeg orker ikke tanken på å fø på damer som deg. Nå er du samboer men det er over 50% mulighet du ikke er om 4 år.

[Armitage]

Det viktigte er å få seg en utdannelse og fast jobb først. Det trenger ikke å være den beste utdannelsen eller den mest ambisiøse jobben. Men du burde ha noe grunnleggende slik at du ikke får problemer med å fø deg selv og ungen din om forholdet ryker.

[AnonymBruker]

To av mine venninner fikk barn da de var 19år. Begge hoppet av utdannelsen sin og tok den aldri opp igjen. Nå lever de på samboerne sine og nav. De har ikke spesielt god råd heller. Eget hus kan de vel se langt etter på en rimelig god stund.

De maser på meg om at jeg burde få barn også. Valgte å vente for å gjøre ferdig utdannelsen min. Og det er jeg glad for. Nå har jeg mulighet til å spare til hus, bil og annet som jeg ønsker meg. Og jeg trenger ikke å være redd for fremtiden om det ikke fungerer mellom meg og samboer noe mer.

Anonym poster: a524ebaf1e6001e59b411ac6fc04e957

[Kjempeliten]

Mye lurt her ja. Du bør få skaffet deg en fast inntekt først. Tro meg, det er vanskelig når man er rundt 18 og du har kanskje ikke så mye erfaring heller? Å plutselig få barn midt i jobbsøkinga hjelper ikke på CV-en heller.

[Kjempeliten]

Samme med mamma. 20 år da hun fikk første, og hjemmeværende i alle år etter det. Latskap, og vi ungene måtte arve klær og dele på en grandiosa lørdagskvelden fordi vi hadde dårlig råd.

Alle de jeg kjenner til som har fått barn i tenårene, har gått ifra barnefaren. Samtlige naver, eller lever på en ny mann. Jeg kommer aldri til å anbefale å få barn før man er over 20, og har utdanning i boks.

Samme her, med de jeg kjenner. Hun ene har heldigvis en jobb da, men det er ingenting å skryte av.

Ei anna ei går i klassen min på høgskolen nå, men faren er ute av bildet, og hun forteller mye om hvordan hun sliter å kombinere unge og studie.

De andre koser seg på nav, og er alenemødre...

[Gjest Eurodice]

Til Ts.

Jeg har ikke finlest alle innleggene, så det er mulig dette er blitt nevnt. Jeg har et forslag til deg. Lån en "levende" babydukke, som er innstilt slik at den er mest mulig lik en ordentlig baby og tren deg på hvordan det er å ha en baby. Den vekker deg annenhver time om natten kanskje, den gir seg ikke før du finner ut hva som er i veien. Jeg vet ikke om du har sett disse programmene med babysyke tenåringer, men jeg tror nok mange fikk en aha-opplevelse og ble mer realistiske.

Endret 11. februar 2013 av Arabella

[AnonymBruker]

Fullfør videregående først. Hvis ikke kjæresten din har sagt at du bør fullføre videregående først er han ikke en spesielt fornuftig kjæreste. Jeg synes ikke det er minimuskrav å ha høyere utdanning før man får barn (selv om jeg kommer til å ha master før jeg får det selv), men videregående er et minimum. Og: du må klare å forsørge deg selv før du skal forsørge et barn! Det klarer du ikke nå. Hva hvis du får et 100 % pleietrengende barn? Hva hvis du av en eller annen grunn må oppdra dette alene? Du har ikke noe å falle tilbake på.

I tillegg så er det faktisk litt creepy at en 29-åring vil sette barn på ei jente som ikke har fullført videregående og ikke jobber. Det er creepy nok å ville sette barn på ei jente som nylig passerte den seksuelle lavalder, men ekstra creepy mtp. at du er et barn selv. Du kan ikke stemme, du kan ikke kjøpe alkohol, du kan ikke kjøre bil, du kan ikke reise med danskebåten uten foresatte (ikke at det er noe å hige etter), du kan ikke bestille hotell i utlandet. Du er rett og slett et barn, og du bør bruke all denne verpesykeenergien på å legge en fremtidsplan mtp. videregående og fremtidig yrke eller utdanning.

Anonym poster: b65da1f4e5e8ae671549eac0d1533b13

[AnonymBruker]

Jeg mener altså at det er en veldig stor forskjell på å få barn som 17-18-åring uten fullført videregående skole og det å få barn som 19-åring med studiekompetanse og planer om å studere sykepleie når barnet får barnehageplass. Samtidig er tidsperspektivet utrolig kort, det er snakk om å vente et par år og du er fremdeles ikke fylt 20 engang. Men fremtiden ser så mye bedre ut for dere alle tre hvis slike ting er på plass først.

Anonym poster: b65da1f4e5e8ae671549eac0d1533b13

[AnonymBruker]

Du er 17, uten jobb og utdanning og sammen med en kar som er mentalt tilbakestående? Høres ut som en killer kombo!

Anonym poster: f6facf309e78aefc03b54634a0987ab2

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 17 år som har utrolig lyst på barn. Jeg er samboer med en på 29 år, og vi har det kjempe fint sammen. (Veit at det er en aldersforskjell flere sikkert reagerer på, men det funker fint for oss). Siste tiden har jeg vært utrolig baby syk. Både jeg og typen har lyst på barn - og det blir vel mer opp til meg når det skjer. Jeg går for tiden hverken skole eller har jobb, og ville selvsagt ikke fått barn før ting var mer stabilt på den fronten. Vi flytter til en ny by snart, der typen starter i jobb. Jeg veit at mange unge får barn med uhell, men jeg er ung og VIL ha barn. Jeg har småsøsken som jeg har hatt en del ansvar for, passet unger opp igjennom tiden, så trur jeg ville taklet rollen fint. Blir jo heller ikke alene med barnet. Jeg veit jeg har god tid på meg, og ville nok ikke blitt gravid før om minst 1 år - men jeg virkelig lyst til å bli mamma. Ville det vært "feil" av meg å blitt gravid - planlagt, så ung? Hadde som sagt iallefall ikke blitt det før både jeg og typen har noe fast å gå til, og før vi har flyttet og fått et litt mer stabil liv. Jeg vil ihvertfall heller stifte familie enn å gå på fylla som flere i min alder. Jeg føler jeg begynner å bli klar for det!

Tviler ikke på at du ville ha klart oppgaven,men for meg blir dette feil i så ung alder om du planlegger det.

Du er ikke i jobb eller skole. Sats på skolen først. Det kan være slitsomt med barn og skole i tilegg.

Det er stor forskjell på å passe søsken,og ha egne barn.

Du skal ha barnet hos deg i minst 18 år.

Syns ikke samboeren din at du bør gå på skole? eller jobbe?

Folk i din alder går skole,og når du ikke jobber heller så faller du ganske fort utenom.

Anonym poster: e9c2a9268127ee93b2576455e8edbfe1