Del din kolikk-historie

[AnonymBruker]

Konklusjonen på vår datters (8 uker) skriketokter hver kveld ble kolikk. Heldigvis ikke i en veldig alvorlig grad, men nok til at vi gruer oss til kvelden kommer. Nå vil jeg høre deres historier og hvordan dere kom dere gjennom det! Ønsker å høre om hvordan dere oppdaget det, hva dere gjorde, hva som fungerte/ikke fungerte og hvordan det bedret seg osv.

Vi merket tidlig at noe var "galt" med jenta vår. Allerede i hennes fjerde levedøgn gråt hun en hel natt. Da klokken var 07.00 på morgenen så jeg og pappaen på hverandre, og så sa han "jeg tror vi har fått et kolikkbarn". Nettene som senere kom var roligere, og vi så ikke noe mere til den kolikktendensen.

Etterhvert oppdaget vi en slags uro over datteren vår. Hun sov veldig lite på dagtid, og hadde som regel bare en og annen hvil på 10 minutter, så var hun våken igjen - noe som resulterte i en veldig gretten onge. Det positive i det hele er at vi hadde nattesøvnen med oss - hun var veldig flink å legge seg ned for å sove når vi skulle legge oss. Vi forsøkte alt for å få henne til å sove på dagtid, og det eneste som fungerte var at hun fikk ligge oppå oss eller trille tur. Vi gikk til innkjøp av en bæresele slik at jeg skulle få gjøre andre ting mens jeg bar henne rundt sovende oppå meg. Dette fungerte godt en stund.

Da hun begynte å nærme seg 6 uker fikk hun skriketokter hver kveld. Sukkervnn hjalp ikke i det hele tatt, annet enn at hun så ut til å like smaken. Hun var utrøstelig. Mamma og pappa kunne ikke trøste henne lengre. Av natur tror barn at mat kan fikse all smerte (sa helsesøster), og derfor slukte hun i seg kveldsmaten og slukte kjempemye luft, noe som resulterte i enda mer vondt. Så vi hadde altså et barn som gråt av sult og gråt av smerte. Heldigvis gråt hun ikke utover natten, det gav seg rundt 00.00-00.30

Jeg kontaktet helsesøster, og etterhvert ble det konkludert med at hun hadde kolikk. Så vi gikk til innkjøp av en elektrisk vippestol, spesialisert på kolikkbarn, men den ser kun ut til å fungere når hun er i godt humør. Hun trives når hun sitter i den foran tv. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd, ettersom hun fremdeles er våken mer eller mindre hele dagen med mindre jeg triller tur (nevnte jeg at hun våkner hver gang jeg slutter å trille?) eller at hun sover oppå meg. Derfor er det veldig deilig å endelig kunne sette henne der en liten stund mens jeg gjør andre ting, som for eksempel å spise, noe som var klin umulig frem til vippestolen kom i hus. Og ja, hun gråt noe innmari hver gang jeg la henne fra meg en liten stund. Men når kvelden kommer og hun gråter som en gal, fungerer ikke stolen, dessverre.

Vi klarer oss, men det er tøft. Hun er 8 uker nå, så kolikken blir vel ikke verre enn den er nå? Helsesøster sa di aller, aller fleste slutter når de er 3 måneder. Det er "bare" fire, lange uker til. Vi har kontaktet manuellterapeut i håp om at hun kan hjelpe oss. Så kanskje det gir seg før. Hvem vet.

Anonym poster: feac3419e05c8b7f6c7db6c096f1b120

[Teriyaki]

Allerede på sykehuset begynte han å få få magesmerter. Det utviklet seg raskt til mellom tre og fem timer med smertegråt hver kveld. Heldigvis for oss så ga det seg som oftest senest klokken 00:00. I løpet av disse timene var det for det meste bare å gå fram og tilbake på stuegulvet, samt ta så mange knebøy man bare orket da det hjalp litt av en eller annen grunn.

Prøvde å kutte ut diverse mat, minifom og probiotika, men uten effekt.

Da han var seks uker var vi for første gang hos manuellterapeut. Der fant hun fort flere låsninger som hun løste opp i. I dagene etterpå kom det masse grønn "råtten" bæsj som tydeligvis hadde vært blokkert fra å komme ut.

Han ble ikke kurert av dette, men det gikk til å være max tre timer med vondt, og det var ikke like intense smertehyl lenger. Så lenge vi gikk fram og tilbake så skrek han lite, men det var fortsatt tydelig at han hadde vondt.

På to-månedesdagen hans ga det seg helt som dugg fra solen. Husker det så godt, for den dagen hadde jeg også brystbetennelse, og gruet meg en del til kvelden kom siden jeg var slått ut av betennelsen. Men magevondten dukket ikke opp.

Så da fikk vi et par perfeket uker før han begynte å våkne klokke fire her natt i den tro at det var morgen. Var i grunn mer sliten av det enn av kolikken siden det gikk sånn ut over nattesøvnen. La meg halv ni i den perioden der.

Altså ikke en kjempesterk form for kolikk, men følte det var ille nok. Spesielt siden jeg ikke hadde noe som helst morsfølelse, så gikk ikke rundt og tenkte at det var verdt det til slutt.

Endret 31. januar 2013 av Teriyaki

[Stinelin]

Vår gutt gråt i 3-4 timer hver kveld fra fødselen til han var 2mnd. Han slukte også mat og luft, hadde vondt og var sulten. Min taktikk ble å vie meg 100% til han disse timene. Gikk rundt med han, avledet med å spille rolig musikk og synge, masserte magen etter oppskrift i bok fra Go'boken, badet han, kledde av og på, gikk ut litt og så oss rundt (sommerbarn) og jeg vet ikke hva. Virket som om disse aktivitetene hjalp en kort stund, så om jeg byttet litt på klarte jeg å holde gråten i sjakk. Om jeg bare gikk rundt med han var det jevn, vond gråt hele kvelden.

Jeg hadde heller ingen morsfølelse, kun veldig sterk omsorgstrang og faktisk lang tålmod! Flere sa til meg at de hadde klikket om det var dem, men jeg slo meg til ro med at det er min unge, og mitt ansvar å beholde roen. Faren jobbet mye i denne perioden, men tok over så jeg fikk hvile litt. Han syntes det var verre enn meg tror jeg.

Da han var 2 måneder forberedte jeg med på en ny slitsom kveld, men den kom aldri, og dermed var det slutt på kolikken!

vår gutt har heller aldri sovet mye. 10min her og en halvtime der, etter byssing, amming og flasking. Har alltid spist og sovet lite og ofte, og om nettene er det også stadige oppvåkninger og spising. Han er bare sånn, og det er utrolig intens og krevende. Skal ikke ta fra deg motet, mye kan forandre seg, men her har det vært det samme fra fødselen til nå som han er snart 9mnd. Men han er en herlig og blid gutt, og jeg syntes alt ble enklere etter 2-3 måneder, når han begynte å bli mer sosial og forutsigbar.

[Gjest Magdalene]

Vår begynte da han var ca 3 uker. Gråt så fort kl nærmet seg 17. Gikk slik en uke, før vi kom oss til manuellterapeut, som konstaterte skeiv og stiv nakke og skeivt bekken. En behandling hos han, å vi fikk et nytt barn, uten gråt. Fantastisk.

[FrkHøne]

Konklusjonen på vår datters (8 uker) skriketokter hver kveld ble kolikk. Heldigvis ikke i en veldig alvorlig grad, men nok til at vi gruer oss til kvelden kommer. Nå vil jeg høre deres historier og hvordan dere kom dere gjennom det! Ønsker å høre om hvordan dere oppdaget det, hva dere gjorde, hva som fungerte/ikke fungerte og hvordan det bedret seg osv.

Vi merket tidlig at noe var "galt" med jenta vår. Allerede i hennes fjerde levedøgn gråt hun en hel natt. Da klokken var 07.00 på morgenen så jeg og pappaen på hverandre, og så sa han "jeg tror vi har fått et kolikkbarn". Nettene som senere kom var roligere, og vi så ikke noe mere til den kolikktendensen.

Etterhvert oppdaget vi en slags uro over datteren vår. Hun sov veldig lite på dagtid, og hadde som regel bare en og annen hvil på 10 minutter, så var hun våken igjen - noe som resulterte i en veldig gretten onge. Det positive i det hele er at vi hadde nattesøvnen med oss - hun var veldig flink å legge seg ned for å sove når vi skulle legge oss. Vi forsøkte alt for å få henne til å sove på dagtid, og det eneste som fungerte var at hun fikk ligge oppå oss eller trille tur. Vi gikk til innkjøp av en bæresele slik at jeg skulle få gjøre andre ting mens jeg bar henne rundt sovende oppå meg. Dette fungerte godt en stund.

Da hun begynte å nærme seg 6 uker fikk hun skriketokter hver kveld. Sukkervnn hjalp ikke i det hele tatt, annet enn at hun så ut til å like smaken. Hun var utrøstelig. Mamma og pappa kunne ikke trøste henne lengre. Av natur tror barn at mat kan fikse all smerte (sa helsesøster), og derfor slukte hun i seg kveldsmaten og slukte kjempemye luft, noe som resulterte i enda mer vondt. Så vi hadde altså et barn som gråt av sult og gråt av smerte. Heldigvis gråt hun ikke utover natten, det gav seg rundt 00.00-00.30

Jeg kontaktet helsesøster, og etterhvert ble det konkludert med at hun hadde kolikk. Så vi gikk til innkjøp av en elektrisk vippestol, spesialisert på kolikkbarn, men den ser kun ut til å fungere når hun er i godt humør. Hun trives når hun sitter i den foran tv. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd, ettersom hun fremdeles er våken mer eller mindre hele dagen med mindre jeg triller tur (nevnte jeg at hun våkner hver gang jeg slutter å trille?) eller at hun sover oppå meg. Derfor er det veldig deilig å endelig kunne sette henne der en liten stund mens jeg gjør andre ting, som for eksempel å spise, noe som var klin umulig frem til vippestolen kom i hus. Og ja, hun gråt noe innmari hver gang jeg la henne fra meg en liten stund. Men når kvelden kommer og hun gråter som en gal, fungerer ikke stolen, dessverre.

Vi klarer oss, men det er tøft. Hun er 8 uker nå, så kolikken blir vel ikke verre enn den er nå? Helsesøster sa di aller, aller fleste slutter når de er 3 måneder. Det er "bare" fire, lange uker til. Vi har kontaktet manuellterapeut i håp om at hun kan hjelpe oss. Så kanskje det gir seg før. Hvem vet.

Anonym poster: feac3419e05c8b7f6c7db6c096f1b120

Høres veldig likt ut vår historie med nr to!

Nå skal jeg prøve å ikke skremme deg for mye, tror nok vår situasjon var ekstrem, men her ga hun seg ikke før hun var nærmere 7 mnd..

Begynte første natta på sykehuset, meget urolig og plagdes tydelig med å få ut barnebeket.. Var rolig i ca en uke (heldigvis da begge foreldrene ble helt slått ut av spysjuka akkurat da) men så begynte det. Prøvde å kutte ut mat, prøvde å gi henne mme flere ganger, akupunktør, kirpraktor i to omganger, ja you name it. Ga seg litt da jeg slutta å amme når hun var nesten fem mnd, men ikke helt. Forferdelig urolig når hun skulle sove på dagtid, var vi heldige brukte vi en time på å få henne til å sove maks en halvtime. Natta var HELDIGVIS rolig, det var den helt fra hun var nyfødt, da sov hun og spiste ordentlig og var helt rolig, men med en gang vi sto opp så startet hun.

Først da hun var nærmere sju mnd begynte hun å roe seg ved sovinga på dagtid, la seg ganske rett ned og sov litt lengre enn bare en halvtime. Nå er hun 1 år og blid som en sol dagen lang, lærer ting utrolig raskt (de sier at babyer med kolikk kan være litt sene i utviklinga når de er små) og legger seg rett ned både på dagtid og på kvelden.

Tror fortsatt at det mulgens er noe mer enn "bare" kolikk som har plaget henne, så skal på sykehuset til utredning, hun har mange episoder daglig der hun svelger luft i "vranghalsen" og hoster og harker etterpå. Tok lang tid før hun klarte å spise mat med klumper i, da hun bare brakk seg når hun fikk dette i munnen.

Så her kan det være noe underliggende som gjorde at hun var plaget så lenge.

[AnonymBruker]

Vi merket også kolikken fra dag 1 på sykehuset. Hun skrek rett og slett hele tiden. Jeg sov ikke et sekund på barseloppholdet, selv om pleierne prøvde å avlaste oss. Da lå jeg bare og lyttet til skrikingen hennes på gangen, mens de prøvde å bysse og trille henne i søvn.

Hun skrek og gråt omtrent hele dagen og hele natta, sov kun når hun ble trillet. Så da trillet jeg gjennom hele de fem månedene, gikk ut døra samtidig som mannen dro på jobb, og timet det slik at vi kom hjem akkurat da han var ferdig på jobb. Syntes det var helt forferdelig slitsomt å være alene hjemme med den skrikende babyen. :-(

På natta gikk mannen min rett som det var ut og trillet, for at babyen (og jeg) skulle få sove. Jeg syntes det var litt skummelt med denne nattetrillingen, ettersom vi bodde i sentrum, og jeg var ganske nervøs for at noe skulle skje med dem/babyen, fulle folk ute på byen etc. :-(

Ellers hjalp det litt å kjøre bil, da var hun ofte rolig. Så det ble noen bilturer også Og babysvømming var tingen! I vannet gråt hun aldri, bare koste seg. Det var såååå godt for mammahjertet å oppleve henne der.

Vi var hos manuellterapeut, som merket endel låsninger. Vi var på mange behandlinger, of terapeuten mente at det ble bedre, men det hjalp ikke mye på skrikingen.

Jeg hadde en hyggelig barselgruppe, men etterhvert ble det ganske tydelig at de andre barna utviklet seg kjapt, lå mye på gulvet og løftet hodet, prøvde å krabbe etc. Jenta vår ble jo båret hele tiden og bysset, for å dempe gråten. Så hun lå langt bak de andre i grovmotorikken. Det siste barseltreffet jeg var på var koselig, alle satt rundt bordet og spiste vafler, ungene lå på magen på matta og kommuniserte med hverandre... bortsett fra konstant skrik fra en av babyene som ble båret og bysset av en svett mamma med tårer i øynene, litt unna, for ikke å forstyrre idyllen....

En lege på helsestasjonen sa at barn som ble tatt med tang hadde oftere kolikk enn de som ble født uten slik hjelp. Mulig det spilte inn, det var en tøff fødsel der babyen satt fast i lang tid. Ikke vet jeg...

Hurra, så GLAD jeg er for at den tiden er over! Da hun var 5 mnd, ga det seg. Helt plutselig, omtrent over natta.

Nå er jenta snart tre år, og har tatt igjen de andre barna motorisk.

Anonym poster: b6abdec2a5b6c89327ce1d7491c2e570

[Vera Vinge]

Det er ikke sikkert jeg hører hjemme i denne tråden, men jeg svarer likevel. Jeg vet ikke om jeg kan si at sønnen min hadde kolikk, hvis man definerer det som skriking flere timer hver dag i flere uker. Men hadde tydelig kolikk-lignende plager. Men jeg tenkte ikke sånn om det før vi fikk en ny helsesøster da han var to mnd gammel. Jeg var på forhånd forberedt på skriking, og ble egentlig lettet da vi fikk en baby som tross alt ikke holdt det gående med skriking flere timer hver natt, annet enn noen netter etter at jeg hadde spist feil mat, hvor han bare skrek og skrek. Men han var generelt mye urolig, måtte bæres og bysses, trilles eller ammes for at han skulle være fornøyd eller sove. Var stort sett fornøyd så lenge han ble ammet, noe som gjorde at jeg ammet mer eller mindre hele kveldene og nettene i mange ukermog mye på dagtid også (mener med det at jeg fra ettermiddagen og fram til legging for kvelden hadde en halvtimes pause mellom ammingene, og var heldig om jeg fikk halvannen times søvn mellom ammingene om natta).

Jeg tenkte da at jeg tross alt var heldig, siden jeg hadde en venninne med en eldre baby som skrek mye om nettene. Jeg var litt som en over her, at jeg var ute og trillet ofte hele dager fordi det en del dager var for slitsomt å være hjemme. Og jeg levde på en diett av absolutt ingenting, føltes det som, fordi det var så mye mat som forverret mageproblemene. Så at han var plaget var jo tydelig. Lå og vred seg mesteparten av nettene og hylte hver gang han ble lagt på rygg de første ukene (bleieskift var mao et helvete).

Men så syns jeg liksom at jeg taklet det greit og jeg var så ekstremt lykkelig oppi alt det slitsomme, så jeg så nok gjennom fingrene med mye av det som var problematisk. Jeg husker mannen min sa igjen og igjen at dette ikke kunne være normalt, mens jeg beroliget ham med at mange babyer sliter med magen og litt skriking må man regne med osv. Samtidig nevnte jeg ofte at jeg syns han var så skjev i nakken og lurte på om vi burde få det sjekket. Men der mente både mannen min og min første helsesøster at jeg var bekymret uten grunn. Denne helsesøsteren spurte meg forresten også om ikke han kunne ha kolikk, da jeg fortalte om dagene og nettene våre, i tillegg til at han skrek seg gjennom samtlige kontroller på helsestasjonen. Men jeg syns hun overreagerte, og tok det kanskje til og med litt som kritikk av den skjønne babyen min (ikke akkurat rasjonelt, nei).

Så, samtidig med dette var jeg utrolig plaget med tette melkeganger, noe som rett og slett var helt forferdelig slitsomt. Fikk så en ny helsesøster fordi jeg var så plaget, og hun så raskt at ting ikke var som de skulle med sønnen min. Hun sendte oss rett til manuellterapeut, da hun så at han virket så skjev. I tillegg oppdaget hun at han ikke hadde vært sjekket av helsestasjonens fysioterapeut, noe som hos dem var rutine hos barn født i seteleie. I tillegg ble han tatt med tang, som også kan gi belastning på nakken. Enden på visa var at sønnen min fikk enda større mage- og søvnproblemer første uka etter første behandling, før han over natta ble dramatisk bedre. Plutselig kunne han sove flere timer i strekk om natta, og det uten å bli ammet i søvn. Humøret ble også mye bedre. Og mine ammeproblemer ble borte, antakeligvis fordi jeg ikke trengte å amme så ofte for å roe ned lenger, noe som gjorde at melkeproduksjonen sank, som igjen gjorde at han klarte å tømme brystet (for meg var det å få tømt brystet alfa og omega for å unngå tette melkeganger).

Puh, dette ble langt. Nå sa helsesøsteren som hjalp meg så mye at ikke alle kollikkbarn skriker mye, og at jeg kanskje bare var heldig som klarte å roe ham med ammingen. Ikke vet jeg. Litt slitsom start uansett.

Endret 1. februar 2013 av Vera Vinge