Lei småbarnsmor

[Gjest Gjest]

Jeg trenger bare litt støtte...

Et førstegangs mor og har en søt gutt på 6mnd. Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet. Jeg har hatt det under kontroll i mange år. Unngår ting som kan utløse det og jeg er veldi følsom person. Jeg liker mitt eget selskap og har stor behov for å være alene av og til. Jeg viste seff at alenetid blir veldig vanskelig som småbarnsmor.

Gutten min er en veldig snill baby, men han har alltid vært vrang med soving på dagen, og det blir bare værre. Føler jeg har prøvd alt. Han er også kresen på mat, jeg laget all mat selv og nekter å kjøpe ferdighet til han. Jeg blir så utrolig lei når han ikke liker noe av det jeg lager. Og jeg føler at jeg ikke klarer å roe han ned når han er overtrøtt på dagen. Faren hans er utrolig flink, og det høres kanskje dumt ut, jeg blir sjalu når han klarer å roe han ned og ikke jeg. De siste to dagene har vært vanskelig for meg å ta meg sammen og skjerpe meg pga jeg vet og set at mitt humør smitter over på han. Men jeg klarer ikke, føler meg kald mot min sønn, et bare negativ og lei. Jeg skammer meg over at jeg tenker slikt, at jeg blir litt likegyldig noen ganger og det værste når jeg blir sint når han skriker og ikke sovner. Det her høres kanskje værre ut enn det egentlig er. Jeg vet jeg ikke er deprimert, jeg er bare sliten. Er redd jeg ikke skal klare å ta meg sammen.

Jeg får mye hjelp av kjæresten, han jobber skift så han hjelper til når han kan.

Huff, føler meg rett og slett mislykket akkurat nå...

[ViljaH]

Jeg kan også bli sint på baby når jeg er sliten. Da sier jeg til pappaen at nå må du ta over litt, for nå må jeg ha pause. Kanskje du har mer behov for egentid? Og hvis du er sliten, så velg enkle løsninger. Kjøp barnemat på glass. Trill babyen på dagtid til han sovner, øv på å ha dupp til samme tid hver dag. De er lærenemme disse små! Og prøv å gjøre andre ting selv når pappaen er hjemme, gå deg en tur alene, eks. Så du får litt pusterom. Og hvis du synes det ikke funker, så ta en prat med helsesøster.

[tingeling]

Hei TS.

Enhver kan klatre på veggene i den perioden du er inne i. Jeg er også en av dem som trenger alenetid. Nå er mine barn større, men da de var babyer pleide jeg å gå ut alene en tur hver kveld når pappan var hjemme. Det kunne være en tur i matbutikken eller på kafé med en venninne.

Ingen av mine likte forresten hjemmelaget mat. Jeg leste oppskrifter og styra masse, men med liten suksess

Klarer du å sove sammen med babyen på dagen en gang i blant?

[Gjest anonym]

Det første du må gjøre er og snakke med legen din om dette. Du skriver super har slitt med depresjoner tidligere, og greit og være før var. Du er ikke uskikket som mor selv om du føler på frustrasjonen ved at barnet ikke spiser maten du lager eller sover særlig på dagtid. Derimot viser det at du har innsikt i deg selv som kan innrømme disse tingene. Kanskje en idé at du blir sykemeldt et par uker, så far kan overta permisjonen disse ukene, så du kan komme litt til hektene igjen? Og husk at så små barn gjerne trenger laaaang tilvenning på og like noe. Jeg hadde selv en gutt som ikke ønsket annet enn grøt og pupp frem til han var et år, først da fikk jeg i han 6 måneders middagsglass, og brødskiver kom ikke på tale før rundt 15 måneder. Alle barn er forskjellige, og jeg orket ikke oppkast lenger(han brakk seg til han spydde når han fikk klumper eller ting han ikke likte), så da avventet jeg litt. Så lenge barnet følger vekstkurvene så er jo det det viktigste. Ikke at barnet på død og liv MÅ ha hjemmelaget:-) når du kjenner frustrasjonen komme, lukk øynene og tell til ti. Og ha i bakhodet at alt er en periode. Prøv og nyt babytiden, for den er over så altfor fort! KKanskje barnet bare trenger litt ekstra kos ved soving, eller trives best i senga? Er barnet rolig i vogn, er jo dette en god avkobling for deg også, gå tur mens barnet sover/slapper av i vogna si. Frisk luft gjør underverker for humør og sinn:-) prøv og lag rutiner, men ikke fortvil om det ikke blir akkurat sånne rutiner du kunne tenkt deg, eller super plutselig må endre de. Søvnmønster hos så små er i stadig endring, og stabiliserer seg gjerne først ved 18-24 måneders alder på dagtid. Håper du kommer deg:-)

[Gjest gogg]

Generelt synes jeg folk som har slitt psykisk med angst og depresjoner og fortsatt sliter med det ALDRI bør få barn. Kan man ikke ta vare på seg selv kan en ihvertfall ikke ta vare på andre. Definitivt ikke en god ballast for et barn å vokse opp med en "hysterisk far el mor".

Har selv slitt mange år psykisk med angst og depresjoner. Selv om jeg føler meg rimelig ok nå og per definisjon erklaert frisk, vet jeg at psyken er skjør og ting som skjer kan få det til å bikke over.

Så jeg har tatt valget om å aldri få barn. Altfor stor risiko. Prøver å se det fra barnet sitt ståsted og at det er ingen menneskerett å få barn og bli forelder.

Men det er en menneskerett for et barn å få gode oppvekstvilkår.

[Gjest Gjest]

Hei alle blir sliten av og ikke få slappe av godt. Og det og få litt alene tid er veldig viktig . Dette er en liten periode,du er jo veldig heldig som har en barnefar tilstede Få rutiner, best for deg og barnet dette.

Ta kontakt med legen din ,han kan sikkert gi deg noen råd,er jo ikke ungen som sliter ,mulig du er i en deppe periode.

Ungen har det sikkert fint og får det han skal han Ikke hør på han /henne som sier at du ikke skulle hatt barn,ikke helt god. Man skal prøve og løfte opp mennesker Ikke rive ned . MAKAN !!!

[AnonymBruker]

snakk med helsesøster.

hun kan nok sette deg i kontakt med flere i din situasjon. utveksle erfaringer og bare snakke sammen. få avlastning ellers.

nyt alenetiden når du først har den.

Anonym poster: 4ad1eee202a54ec119acbc3a7ab6786b

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsestasjonen, de kan tilby deg samtaler. Og ta gjerne en tur til fastlegen også. Det beste hadde vært om du fikk sykemelding fra permisjonen noen uker, sånn at samboer kan ta over og avlaste for deg.

Det er ikke unormalt å bli sint på babyen når du er helt utslitt, men det er ikke heldig, verken for samvittigheten din eller babyen.

Anonym poster: 2f1f427e0437421b8ef9bcb2726d0d84

[AnonymBruker]

Det at ho er sur og sliten SMÅBARNSMOR ,er vel ikke så uvanlig? ser ingen grunn til at ho skulle "våkne opp og gi fra seg sitt eget barn fordi ho er sliten og sur? Må nesten le litt her, er ikke det ganske vanlig?

Blir som å si at overvektige kvinner ikke fortjener å være mor og burde gi fra seg barna sine med en gang,frivillig. "hvordan skal en som ikke greier å ta vare på sin egen helse ta vare på andre sin?"

Anonym poster: c876275ae4ac27d0bc08aedc42e65103

[AnonymBruker]

Kjære TS - Så bra at du er obs på situasjonen, en liten baby uansett hvordan han/hun er fortjener en mor som kan ta seg av han på en god måte de gangene du kjenner at du ikke kan vere den moren som du ønsker å vere, så trekk deg vekk fra situasjonen.. få deg en pustepause, og ikke ver redd for å be om hjelp! Få deg litt egentid, enten med gode venner eller bare ta deg litt tid for deg selv

alle mødre kan bli slitne, og bli frustrert på barna sine... det er bare viktig å aldri la det gå utover dem!

Jeg har en liten sønn som alltid vil vere med pappaen sin, det synest jeg kan vere litt sårt, men egentlig så er jeg bare glad han liker pappaen sin, og så vet jeg innerst inne at han er like glad i meg barn forandrer seg hele tiden! en dag er mammaen best, en annen dag pappaen

sov med babyen om du kan, ta dere en trilletur da får du jo på en måte litt egentid, så lenge babyen sover

Har ikke du ikke besteforeldre til babyen eller noen tanter/onkler?? de tror jeg sitter mer enn gjerne barnevakt

Anonym poster: 004c90e2dbbf62062ab9f33ee03c1e67

Endret 29. januar 2013 av Alice i Eventyrland

[Norbertine]

Tråden er ryddet for hetsende innlegg og avsporinger.

Alice i Eventyrland, mod

[AnonymBruker]

....

......tror et barn tar mer skade av en psykisk syk mor.

Har du prøvd å vokse opp med en livredd mor som ikke engang tør ta turen til postkassen eller bare ligger i sofaen, er deprimert og klager sin nød til ungene? Kontra en blid og glad overvektig mor som serverer ungene kanelboller til kvelds?

Ikke vanskelig å si hvilken mor som kan knekke et barns psyke i de to tilfellene. Om du tenker etter.

Ergo bør psykisk syke tenke seg om to ganger før de får barn.

Du vet tydeligvis ingenting om depresjon, da det utarter seg forskjellig på folk. Du vet egentlig ikke hvordan ts har det,annet enn at ho blir fortere sliten under stress og trenger tid for seg selv?

legg merke til at ho skrev at ho "bare trenger støtte"

hvis det bare er det som skal til så er det ikke så kritisk?

Og nei,en glad og blid feit mor kan gjerne ødelegge helsen, fore barnet med shit, gjøre at den blir overvektig, mobbet, selvmordstanker, og kanskje til slutt hjerteinfarkt?

Ergo burde overvektige tenke seg om før de får barn.

Poenget mitt var at det er mange overvektige og at samfunnet ikke har samme syn på dem som de som sliter i litt, poenget er også,noe du ikke skjønte i det hele tatt, at selv om det er negative sider ved deg, betyr det ikke at du er uegnet som mor,enten du er overvektig eller mild deprimert.

Anonym poster: c876275ae4ac27d0bc08aedc42e65103

[Gjest hmm]

Du vet tydeligvis ingenting om depresjon, da det utarter seg forskjellig på folk. Du vet egentlig ikke hvordan ts har det,annet enn at ho blir fortere sliten under stress og trenger tid for seg selv?

legg merke til at ho skrev at ho "bare trenger støtte"

hvis det bare er det som skal til så er det ikke så kritisk?

Og nei,en glad og blid feit mor kan gjerne ødelegge helsen, fore barnet med shit, gjøre at den blir overvektig, mobbet, selvmordstanker, og kanskje til slutt hjerteinfarkt?

Ergo burde overvektige tenke seg om før de får barn.

Poenget mitt var at det er mange overvektige og at samfunnet ikke har samme syn på dem som de som sliter i litt, poenget er også,noe du ikke skjønte i det hele tatt, at selv om det er negative sider ved deg, betyr det ikke at du er uegnet som mor,enten du er overvektig eller mild deprimert.

Anonym poster: c876275ae4ac27d0bc08aedc42e65103

TS skriver: "Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet."

Her er det ikke snakk om et mildt tilfelle.

[Anciol]

Jeg er en overvektig og blid mor, som serverer ungene sunn hjemmelaget mat:) Mens jeg koser meg med slankesuppe og jogger med pappa og trener med mamma:)

[AnonymBruker]

TS skriver: "Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet."

Her er det ikke snakk om et mildt tilfelle.

Ja,men det kan ha vært mild depresjon hele livet? Herregud,blir nesten flau over deg. DU VET IKKE,men føler du har rett til å fortelle folk på internettet som sliter at de skal gi fra seg barna.

Jeg er en overvektig og blid mor, som serverer ungene sunn hjemmelaget mat:) Mens jeg koser meg med slankesuppe og jogger med pappa og trener med mamma:)

igjen: det er ikke mitt poeng i det hele tatt, poenget er ikke å angripe de overvektige, men å forklare at ikke alle som ikke er perfekte burde gi fra seg barna.

Det KAN hende at overvektige/ de som sliter er uegnet som foreldre,men det vet vi ikke, så derfor burde vi ikke spre dritt om det heller.

Anonym poster: c876275ae4ac27d0bc08aedc42e65103

[Gjest hmm]

Ja,men det kan ha vært mild depresjon hele livet? Herregud,blir nesten flau over deg. DU VET IKKE,men føler du har rett til å fortelle folk på internettet som sliter at de skal gi fra seg barna.

igjen: det er ikke mitt poeng i det hele tatt, poenget er ikke å angripe de overvektige, men å forklare at ikke alle som ikke er perfekte burde gi fra seg barna.

Det KAN hende at overvektige/ de som sliter er uegnet som foreldre,men det vet vi ikke, så derfor burde vi ikke spre dritt om det heller.

Anonym poster: c876275ae4ac27d0bc08aedc42e65103

Ikke snakk om å gi fra seg barna. Har man allerede fått barnet skal det mye til å løsrive ungen fra foreldrene.

Det man derimot kan er å være føre var. Sliter man mye psykisk kan man erkjenne på forhånd at det kanskje er best å avstå fra å få barn. Det er ikke ment for alle å få barn. Man kan dessuten ha et fullgodt liv uten.

[Gjest Ts]

TS her.

Takk til alle som har gitt støtte og gode ord. Til dere andre som mener jeg ikke fortjener barnet mitt, vel, jeg har angst og depresjons problemer av og til, men jeg har aldri hatt bedre selvtillit etter jeg fikk barn, så de dere sier går egentlig rett ut av det andre "øret" mitt.

Jeg har snakket med kjæresten min, han tok seg fri fra jobb idag og jeg er nå hos min søster. Føler meg allerede bedre, fått sovet så lenge jeg vil og har bare slappet av. Har også snakket med de fra barselguppen min også og det fikk jeg mange gode råd, slik som her

Jeg har gått til psykolog før e ble gravid for mange år siden, men det hjalp ikke, eneste som hjelper er meg selv. Jeg er veldig bevist på hva jeg føler og tenker og er flink til å skjerpe meg når jeg set negativiteten snike seg på meg. I går følte jeg bare at jeg ikke klarte det. Jeg er også klar over at det at jeg er sliten og litt lei er ikke noe uvanlig som småbarnsmor, men det er forsatt lov å be om å få snakke om det.

Jeg elsket min sønn mer enn je noen gang kan ane det selv, og noen ganger så klare jeg ikke å tenke på deg, for eg kan rett og slett miste pusten. Det at jeg blir sint når han ikke sover er ikke mer enn at je blir sint PÅ MEG SELV for at jeg føler jeg ikke mestrer det der og da.

Grunnen til at jeg skrev at jeg har slitt med angst og depresjon hele livet er pga jeg ville få folk til å forstå at jeg kan bli litt vel følsom for ting og noen ganger redd for å falle tilbake. Jeg har for all del ikke vært deprimert hele livet. Gode og dårlige dager har jeg som alle andre, men jeg et alltid bevist på mine problemer pg derfor velger je å be om råd/støtte/noen å snakke med for at jeg ikke skal lukke meg og komme så langt ned hvor jeg selv ikke kan hjelpe meg!

Takk for alle som kom med støtte og gode råd og ord. Håpet når jeg drar tilbake hjem igjen så er humøret bedre. Den ble ihvertall bedre av å lese deres svar her

TS

[AnonymBruker]

Bra det har ordnet seg ts. Du virker som en oppgående person som har levd med "sykdommen" lenge.og har "taken"på den. Du vet hvordan det foregår,og når du trenger pause. Du kjenner egne grenser og vet hvordan holde den på avstand. Jeg tror du kommer til å bli bra mor. Å være sliten er ikke noe uvanlig.

Dette er heller ikke middelalderen, hvis moren trenger pause 1-2 dager i uken,så er jo faren/besteforeldrene/noen andre der som kan hjelpe til. Jeg tror at når folk hører at man sliter, så blander de alle sykdommer med engang. Angst, sosialangst, og angst for å forlate huset er jo tre forskjellige ting,men her svarer folk som om du hadde alle de verste sykdommene på engang. Lykke til videre! Stå på!

Anonym poster: c876275ae4ac27d0bc08aedc42e65103

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg folk som har slitt psykisk med angst og depresjoner og fortsatt sliter med det ALDRI bør få barn. Kan man ikke ta vare på seg selv kan en ihvertfall ikke ta vare på andre. Definitivt ikke en god ballast for et barn å vokse opp med en "hysterisk far el mor".

Har selv slitt mange år psykisk med angst og depresjoner. Selv om jeg føler meg rimelig ok nå og per definisjon erklaert frisk, vet jeg at psyken er skjør og ting som skjer kan få det til å bikke over.

Så jeg har tatt valget om å aldri få barn. Altfor stor risiko. Prøver å se det fra barnet sitt ståsted og at det er ingen menneskerett å få barn og bli forelder.

Men det er en menneskerett for et barn å få gode oppvekstvilkår.

Det er mange som blir deprimerte i i løpet av livet. Og selvfølgelig så sier de at du har større sjangs for å få tilbakeslag. Men det å være psykisk syk og få barn er opp til hver enkelt. Selvfølgelig er det jo ikke noe særlig å få barn da du er konstant syk. Men etter en periode på flere år med å være frisk, så må hver enkelt avgjøre det valget selv. Du kan ikke dømme folka valg.

Jeg selv har slitt i mange år, før jeg fikk barn var jeg frisk i mange år. Og jeg har selvfølgelig vært sliten etter søvnmangel, men noen mennesker som har vært syke har lært p kjenne seg selv kanskje bedre enn de som aldri har opplevd dette, derfor er klar over tidlige tegn og gjør noe med dette før de blir for slitne og deprimerte. For hvem som helst kan bli syke og deprimerte i løpet av livet.

Anonym poster: ffdcdf94f8dbc89663cfce3c8da23847

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg folk som har slitt psykisk med angst og depresjoner og fortsatt sliter med det ALDRI bør få barn. Kan man ikke ta vare på seg selv kan en ihvertfall ikke ta vare på andre. Definitivt ikke en god ballast for et barn å vokse opp med en "hysterisk far el mor".

Har selv slitt mange år psykisk med angst og depresjoner. Selv om jeg føler meg rimelig ok nå og per definisjon erklaert frisk, vet jeg at psyken er skjør og ting som skjer kan få det til å bikke over.

Så jeg har tatt valget om å aldri få barn. Altfor stor risiko. Prøver å se det fra barnet sitt ståsted og at det er ingen menneskerett å få barn og bli forelder.

Men det er en menneskerett for et barn å få gode oppvekstvilkår.

Det er mange som blir deprimerte i i løpet av livet. Og selvfølgelig så sier de at du har større sjangs for å få tilbakeslag. Men det å være psykisk syk og få barn er opp til hver enkelt. Selvfølgelig er det jo ikke noe særlig å få barn da du er konstant syk. Men etter en periode på flere år med å være frisk, så må hver enkelt avgjøre det valget selv. Du kan ikke dømme folka valg.

Jeg selv har slitt i mange år, før jeg fikk barn var jeg frisk i mange år. Og jeg har selvfølgelig vært sliten etter søvnmangel, men noen mennesker som har vært syke har lært p kjenne seg selv kanskje bedre enn de som aldri har opplevd dette, derfor er klar over tidlige tegn og gjør noe med dette før de blir for slitne og deprimerte. For hvem som helst kan bli syke og deprimerte i løpet av livet.

Anonym poster: ffdcdf94f8dbc89663cfce3c8da23847