Familien min sliter meg ut

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 16 som bor hjemme hos familien min. Har fire yngre søsken, noe som naturlig nok medfører en del bråk og rot. Men jeg kan ikke forstå at det skal være så vanvittig mye at jeg blir psykisk, og dermed også fysisk, sliten av å være hjemme når familien min er det? Bare søsknene mine kommer hjem fra skole og barnehage krymper jeg meg innvendig og vil bare bort, langt bort. Jeg blir deprimert, sliten og alt føles bare håpløst og tungt og jeg går rundt og er irritert og sint hele tiden, noe som ikke hjelper på utmattelsen... Har vært hos lege og fått sjekket for mangler, og jeg er helt fin sånn sett. Sliter litt psykisk, noe som sikkert forsterker inntrykkene, men jeg vet godt at det ikke bare er det som er problemet.

Hvor rotete og bråkete er normalt for en familie? Søsknene mine er 13, 8, 5 og 3 år gamle. Vi bor i et normalt hus, foreldrene er ressurssterke og gode på alle måter når det kommer til oppdragelse og slikt. Jeg har flere ganger vært fristet til å forhøre meg med barnevern eller lignende om hvor grensen går for forsvarlig, men foreldrene mine har liksom alltid vært såpass gode at jeg alltid har overbevist meg selv om at jeg overdriver. Men jeg tror ikke jeg gjør det. Det er lego rundt overalt, sofaputer og lignende ligger slengt rundt omkring ved tv'en, papirer og greier flyter rundt, hybelkaniner er det mange av og så videre.. Fy, så slem jeg føler meg nå, men jeg klarer virkelig ikke dette noe mer. Jeg prøver å holde ting noenlunde ryddig, jeg hjelper til mye, men det blir rotete igjen MED EN GANG. Jeg har prøvd å snakke med dem, både foreldre og søsken, men ingenting skjer. En gang ble mamma bare sint og sur og fikk det hele til å virke som om det er min feil.

Jeg føler meg også nesten psykisk mishandlet, men jeg har liksom alltid trodd at det er meg som er problemet, noe jeg forsåvidt fortsatt gjør... Jeg føler at pappa ikke er like glad i meg som i de andre (f.eks hvis jeg prøver å få dem til å være stille og ikke bråke så vanvittig mye, kjefter han på MEG og blir rasende; hvis jeg går ned i stuen i truse og t-skjorte for å finne klær, får jeg spydige kommentarer om at "det der er litt vel lettkledd, er det ikke?"; om jeg vil gjøre noe ignorerer han det eller er nedlatende, mens brødrene mine får flust i muligheter og han backer dem opp hele tiden og greier) og mamma... bryr seg ikke, virker det som. Noen ganger er hun glad og alt er bra, andre ganger er hun sliten og nesten apatisk og bare hissig.

Jeg føler meg så inderlig slem nå som skriver sånt, men det er sånn det føles, og jeg kan ikke ignorere det lenger. Det tærer så jævlig på meg psykisk; når jeg er ute blir jeg fort sliten, stresset og lignende, men jeg orker heller ikke tanken på å gå hjem. Jeg kunne skrevet mye mer, men det er for vondt til å gjøre. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, antakelig bare høre litt om hva som egentlig er normalt og sånt... Jeg vet jo at mye sikkert er meg som overreagerer fordi jeg er såpass sensitiv, men jeg skal da vel ikke ignorere det at jeg blir psykisk nedbrutt av å være hjemme? Jeg er bare så jævlig lei av å få kjeft uansett hva jeg gjør. Hvis jeg holder meg for meg selv blir de sure fordi jeg er apatisk, prøver jeg å forklare gir de meg følelsen av å være en oppmerksomhetssyk, utakknemlig drittunge, er jeg sliten tror de jeg overdriver, trener jeg får jeg bare "jaja, hold på som du vil"-holdninger, sier jeg fra til søsknene mine om at de skal roe seg ned får JEG kjeft for å bråke... selv om jeg snakker rolig.

Sikkert veldig usammenhengende og rotete tekst, beklager det.

Anonym poster: 95ef1faf73078398b5bd247f2958647b