Klarer ikke opprettholde mitt sosiale liv.

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt sosialt, og håper jeg kan få litt hjelp, råd eller støtte her inne.

Siden ungdommen har jeg slitt med eget selvbilde og hatt problemer i sosiale sammenhenger fordi jeg hele tiden overtenker alt jeg sier og blir sittende igjen uten og si noenting. Så tenker jeg på at jeg ikke sier noenting og at jeg bør si noe.. Ond sirkel.

Det har allikevel vært litt opp og ned. Blant venner er jeg selvsagt mye mer komfortabel.

Jeg kom inn på skole et par timer unna der jeg er fra, og flyttet dit i høst. Jeg kjente ikke en kjeft og frykten for å være alene på hybelen dag inn og dag ut var utrolig stor. Jeg bestemte meg litt for at jeg ikke ville ha det sånn igjen.

Ensomhet kan være en fæl ting.

Jeg begynte på skolen med den ideen at jeg skulle være hun utadvente. Jeg klarte på en måte å bli det. Jeg snakket med masse folk, deltok på arrangementer og fester, og etter hvert ble jeg invitert på vors til folk jeg knapt visste hvem var. Jeg følte meg ganske stolt, nesten alle i klassen på omtrent 100 visste hvem jeg var.

En jente jeg jobber mye med skolearbeid med fortalte jeg om min fortid som veldig sjenert, og jeg merket at hun trodde jeg overdrev og lo det vekk.

Men jeg merker at litt av problemet med å bli slik brå-sosial er at jeg ikke er helt vant til det. Jeg ble nok etter hvert sliten og forsømte "rollen" min som utadvent, morsom og sosial.

De siste par månedene har det jevnet seg litt ut sosialt sett og jeg er en del alene. Paradokset er at jeg blir egentlig ganske sliten av å være med mennesker jeg ikke kjenner så godt siden jeg hele tiden anstrenger meg for å være sosial, samtidig som jeg blir så utrolig fort ensom, og får en del vonde tanker av å være ensom.

Jeg får med meg at folk i klassen har filmkvelder eller fester hvor jeg ikke er invitert (og jeg vet de ville invitert meg for 3 mnd siden) og det gjør meg paranoid. Fyller ut det blanke selv om hva de måtte si om meg, og disse tankene hjelper ikke på å styrke den selvsikre meg.

I starten av året gikk jeg faktisk rundt og bevisst tenkte positive ting om meg selv, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det selv, for det lyste gjennom i hvordan jeg var. Mens nå hvor jeg får litt motgang klarer jeg ikke stoppe de negative tankene og jeg kvier meg til å møte folk på skolen.

Takk til dere som gadd å lese hele.

Anonym poster: 3496c13de0959446b48989e2ac23676b

[Tøffeldyret]

Jeg har det på akkurat samme måten. Har ikke funnet ut noe som hjelper enda, så håper du får noen gode råd her som jeg også kan benytte.