Sammen med en jente med cerebral parase

[AnonymBruker]

Jeg har fått meg en kjæreste nå, og hun har fortalt meg at hun har cp, eller, delvis cp eller hvordan jeg skal si det. Det finnes visstnok flere grader, og hun er ikke så ille, men trenger fysioterapaut osv, verste som skjer er at hun innimellom kan få noen rykninger i beina.

Jeg er veldig glad i henne, men blir også veldig bekymret når jeg har lest litt om cp, at de med cp har lavere levetid enn andre, at de blir ca 70. Vi har jo knapt vært sammen et par måneder, men vi kommer godt overens, og jeg håper på et langt liv med henne, forhåpentligvis så lenge vi har hverandre, men dette med ca 70 skremmer meg. At jeg som mann kanskje lever lenger enn min kjæreste (evt fremtidig kone).

Men gjelder det alle med cp, uansett hvilken grad, for hennes er MILD. Jeg kan ikke si til henne at jeg har søkt på dette, men jeg er livredd for å miste henne tidlig, at jeg kanskje må sitte der i mange år alene uten henne, og tro meg, hun er unik.

Håper dere kan hjelpe en stakkars redd fyr her,

Anonym poster: ce37854dac6d2b152e711044b7e89658

[AnonymBruker]

Tror det er viktigere å fokusere på at hun er unik som du sier og slå deg til ro med det, enn å bekymre deg over noe som fortsatt er så langt fram i tid. Uansett, er det ikke bedre å tilbringe mange år med denne unike jenta for å leve henne ut, enn å leve resten av livet med en mindre unik jente? Og anslått levetid på diagnoserte personer trenger jo ikke betyd noe for henne. Grunnen til lav levealder blant mange diagnoserte personer kan jo henge sammen med depresjon over en utfordrende hverdag også.

Anonym poster: c14fd49bd0ad67d35c0d816288735ace

[pantertante]

Jeg kan ikke noe om cp, men av erfaring vet jeg at det er brukere her som sitter inne med kunnskap om mye, så du vi nok få noen bra svar etterhvert.

Vil bare si at du høres ut til å være en fantastisk kjæreste.

Jeg håper inderlig at dere får et langt og godt liv sammen.

[AnonymBruker]

Jo, jeg vet jo det, men for meg er tanken på å miste en som henne helt grusom. Hun er alt for meg, ingen ord er gode nok for å beskrive henne, hun er amazing. Det å vite, at hvis vi holder, og at det blir mange ÅR, kanskje i evig tid, hvem vet så må jeg også vite at jenta jeg elsker mest sannsynligvis til å dø i mine armer. Skjer det så vet jeg med sikkerhet at jeg følger like etter.

Jeg snakker ikke om selvmord, for det er jeg imot, men både meg, og mitt hjerte klarer det ikke uten henne, det eneste trøst er at jeg da snart blir gjenforent med henne, et eller annet sted, hvis det finnes noe liv etter døden.

Anonym poster: ce37854dac6d2b152e711044b7e89658

[AnonymBruker]

Hei, jeg kan ikke så mye om CP, men jeg har en annen sykdom som gjør at forventet levetid er en god del kortere enn normalen. En gang hadde jeg en kjæreste som satt med samme tanker som det du gjorde, og jeg ble veldig glad for at han valgte å være åpen med meg om disse bekymringene og tankene. Du høres ut som en god fyr, og det er ikke noe galt i det du tenker.

Da jeg først ble syk, så lette jeg opp så mye informasjon at jeg fikk helt noia. Jeg måtte fortelle meg selv at jeg ikke kunne basere livet mitt på en gauss-kurve om levealder. Så jeg forstår deg veldig godt, med tanke på bekymringene dine.

Anonym poster: c5fbac1a7af0078e3c33e221b3e83a14

[Gjest Oblivion]

Du er forelska!

Fra småerting til revolver -måten du forteller dette til oss på, viser oss at dette er en kvinne du har sterke følelser for, og at det er gjensidig. Hva med å ta livet som det kommer?

Ingen av oss vet hvilken tid, vi har fått tilmålt her i livet -eller har vi det?

Uansett hva vi tror på, så tror jeg at magefølelsen, den indre stemmen må bety noe.

Og den indre stemmen din høres ut som om den bare trenger et lite spark i rumpa, you're on the right track.

Om du engasjerer deg i diagnosen hennes på et respektfull måte, og er ærlig, så tror jeg dere vil oppleve at det knytter dere enda nærmere sammen. Klarer du å være både hennes elsker og hennes seriøse støttespiller?

Det handler kanskje litt om alderen dere er i nå? Du skriver ingenting om hvor gamle dere er, men jeg kan tenke meg at det er vanskeligere for to som møter hverandre i litt voksen alder, med denne problemstillingen. Yngre mennesker "har flere år å gå på". Men alder sier forresten ingenting om modenhet, det går jo i begge retninger.

I tillegg så er det jo snakk om en sykdom, livsvarig og kronisk, mange spørsmål dukker opp. Jeg skjønner godt at du ikke klarer å slappe av helt nå. Det er masse ubesvarte spørsmål.. Men du vet, dere har ikke kjent hverandre så lenge enda, -la tiden gå og nyt forelskelsen! Bli ordentlig kjent med den beste jenta du har møtt i ditt liv! Og, søtti år -det er lenge til det, -ja, om dere ikke er helt i slutten av sekstiåra nå. Har du funnet lykke så hold deg godt fast, og nyt det å lenge det varer, sier jeg bare!

Det å leve et helt liv sammen handler også om å kunne dele når man bærer på noe vondt. Dette er en tanke du går å grubler på, som er en seriøs sak for dere begge. Om du har så sterke følelser for henne -er hun da ikke verdt det å være litt tøff? Å fortelle henne om din angst for at hun skal dø fra deg for tidlig? Du er jo glad i henne! Du har lyst til å spørre, prate, bare tør ikke helt.

Vis henne den tilliten, og kanskje du blir positivt overrasket -det høres egentlig ut som om dere har det kjempesupert sammen.

Endret 18. januar 2013 av Oblivion

[Gjest SpaceBaby]

Jeg har fått meg en kjæreste nå, og hun har fortalt meg at hun har cp, eller, delvis cp eller hvordan jeg skal si det. Det finnes visstnok flere grader, og hun er ikke så ille, men trenger fysioterapaut osv, verste som skjer er at hun innimellom kan få noen rykninger i beina.

Jeg er veldig glad i henne, men blir også veldig bekymret når jeg har lest litt om cp, at de med cp har lavere levetid enn andre, at de blir ca 70. Vi har jo knapt vært sammen et par måneder, men vi kommer godt overens, og jeg håper på et langt liv med henne, forhåpentligvis så lenge vi har hverandre, men dette med ca 70 skremmer meg. At jeg som mann kanskje lever lenger enn min kjæreste (evt fremtidig kone).

Men gjelder det alle med cp, uansett hvilken grad, for hennes er MILD. Jeg kan ikke si til henne at jeg har søkt på dette, men jeg er livredd for å miste henne tidlig, at jeg kanskje må sitte der i mange år alene uten henne, og tro meg, hun er unik.

Håper dere kan hjelpe en stakkars redd fyr her,

Ikke at jeg kan noe særlig om CP og har noen tips angående akkurat det, men det å bli 70 år gammel hørtes da ikke så ille ut? Er det strengt tatt nødvendig å bli så mye eldre enn det? Sjansen er jo tross alt stor for at de årene en lever utover det kommer en til å tilbringe på gamlehjem mens en driter i buksa og forsøker å rømme tilbake barndomshjemmet sitt, men jeg ser ikke at du tar de sorgene på forskudd. Så hvorfor skal du ta andre sorger på forskudd?

[AnonymBruker]

Ikke at jeg kan noe særlig om CP og har noen tips angående akkurat det, men det å bli 70 år gammel hørtes da ikke så ille ut? Er det strengt tatt nødvendig å bli så mye eldre enn det? Sjansen er jo tross alt stor for at de årene en lever utover det kommer en til å tilbringe på gamlehjem mens en driter i buksa og forsøker å rømme tilbake barndomshjemmet sitt, men jeg ser ikke at du tar de sorgene på forskudd. Så hvorfor skal du ta andre sorger på forskudd?

Det der er bare tull, opp igjennom mitt liv (jeg er nå 30) så kjenner jeg UTROLIG mange eldre som lever eller har levd de til er godt over 80. Min oldemor bla. levde hjemme i mange år etter å ha blitt enke, og det var kun hennes siste måneder som hun tilbrangte visstnok på et sykehus, hun var nærmere 90. Min mormor er 82, snart 83, hun i egen leilighet, jeg har en pianolærer jeg besøker nå og da, greit nok, de har nå nylig flyttet til et eldresenter, men herregud, hun er på grensen til 84, og han 86, så jeg vil si at de har klart seg GANSKE lenge.

70 år er ingen alder det, herregud. Der jeg bodde før var det en dame, vi fikk helt sjokk når vi fant ut at hun var, mener det var 72 eller 73. Hun var enke, men fløy rundt og gikk turer, syklet, var hele tiden på farten, det er hun fortsatt den dag i dag. Det kommer helt an på hvordan man lever. Er man flink tli å være i aktivitet, spiser sunt , og tar sine forhåndsregler, så er det ingenting som sier at man blir sittende på et gamlehjem og drite på seg når man passerer 70.

Anonym poster: ce37854dac6d2b152e711044b7e89658

[saltvann]

Skjønner det er skummelt å lese om slike ting, og man vil jo gjerne bli gammel med kjæresten.

Men ikke la det med at hun dør før normalen bli en stopper for deg. Du kan møte en som har gener som sier hun skal bli 100, men man kan bli påkjørt, få kreft osv. Livet har ingen garantier.

[FruLuna]

Jeg vil tro det du har lest om forkortet levealder gjelder CP generelt? Da må du huske på at de med alvorlig CP sannsynligvis drar levealderen for hele gruppen kraftig ned. De som er multihandikappede og totalt pleietrengende er mer utsatt for infeksjoner, luftveisplager, fordøyelsesplager og andre ting, noe som kan gjøre at de dør tidligere. Hvis ikke damen din har noen spesielle problemer som kan gi alvorlige komplikasjoner, ser jeg ingen grunn til at hun skulle ha kortere forventet levealder pga CP. CP er jo også egentlig en veldig vid og bredspektret diagnose, og pasientene er veldig forskjellige og vanskelige å sammenligne.

Men som flere har sagt her, ingen vet hvor lenge man skal leve. Ikke bruk tid på å bekymre deg på forskudd

[Gjest *Maja*]

Synes du virker som flott kjæreste Men du kan ikke la tanker om hva som KAN skje i fremtiden ødelegge nuet. Det er nå dere lever. Hun kan bli påkjørt av en bil i morgen. Det er ingen garantier for at en blir gamle sammen uansett om en er frisk eller har en sykdom.

Ta vare på øyeblikkene dere har nå og nyt hver dag sammen