Jeg er så redd hele tiden.

[elwira]

Jeg har vært redd og engstelig og nervøs så lenge jeg kan huske. Kjenner angst klumpen inni magen og redselen der og det er så slitsomt å ha det sånn. Jeg er veldig ensom og tør ikke å snakke med andre fordi føler meg dum iforhold til de andre. Jeg er så skjelven i hele kroppen akkurat som en seigmann. Depresjon har jeg også og jeg synes ikke livet er så lett. Når jeg må mote meg opp bare for å gå ut med søpla eller hente posten og handle mat så blir livet veldig slitsomt. Jeg hater meg selv siden jeg er den jeg er, føler meg misslykka og udugelig og jeg ønsker jeg ikke hadde vært så redd hele tiden. Ønsker jeg var en annen, en som turte mer, en som ikke skalv av skrekk innvendig og hadde mye indre uro. En som ikke var trist og lei meg hvert eneste sekund, en som klarte å kjenne glede inni kroppen. Siden jeg ikke får det til så føler jeg meg som en trist og ensom reddhare. Jeg har gått mye i terapi men har dessverre ikke funka for meg, og prøvd medisiner uten så mye bedring. Jeg skammer meg selv og ønsker jeg var usynlig sånn at ingen så hvor fæl jeg er. Jeg ønsker at livet mitt ikke var en evig stor fiasko. Er det noen andre her som også føler det sånn? Det er ikke lett å være psykisk syk i en verden som krever mer av deg enn du selv klarer og makter. Jeg prøver og prøver å takle livet best mulig men får det ikke helt til og da blir jeg enda mere lei meg. Det blir som en evig sirkel, jeg prøver og prøver, men når jeg har prøvd i årevis og ikke fått til så blir jeg enda mere trist og lei meg. Føler livet bare går mens jeg selv ikke kommer noe videre. Noen som kjenner seg igjen? Hva gjør dere? Det sosiale er så innmari vanskelig og siden jeg er så redd og trekker meg unna blir jeg enda mere ensom men det er så vanskelig når jeg har sterk sosial angst bla. Men jeg får fortsette å prøve.... Vet ikke om noe annet....

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er så liv redd for alt og alle, det er helt jævlig. Jeg skjelver så mye at det er vanskelig å gjøre bevegelser. Snakker jeg rundt fremmede sprekker stemmen min og jeg roter til alle ordene til jeg bestemmer meg det er best å bare være stille uten å få sagt mitt. Jeg er så redd for å få øyekontakt med andre at jeg tar håret mest mulig foran fjeset mitt og ser ned når jeg er ute og går. Jeg skammer meg, føler meg stygg, dum og misslykka.

Nå får jeg medisiner, om jeg går av dem skjer alt det som er sagt over, men på dem er jeg langt mer rolig. Jeg er fremdeles nervøs, redd og dømmende ovenfor meg selv til det punkt jeg ikke kan fungere i samfunnet. De er en krykke, ikke noe som gjør meg frisk, bare litt lettere. (det er ikke så relevant, men jeg får Cipralex. Det var den første jeg forsøkte, men jeg likte ikke at sex lysten min ble redusert så jeg byttet og forsøkte mange. De hjalp ikke angsten min i det hele tatt så jeg byttet tilbake til Cipralex igjen.)

Jeg går også i terapi, jeg er med i en DBT gruppe nå, som handler om mindfulness osv. Det har hjulpet meg mye. Jeg ville annbefale å ta en titt på det. En gang jeg rakket ut handen her på KG ble jeg fortalt om det tenkte jeg "jada, høres ut som tull og tøys, bryr meg ikke om det" Men fy søren så hjelpsomt det er. Det er fremdeles harry og høres ubrukelig ut for meg, og jeg er skeptisk til alle øvelsene, men jeg er så nære ved å fungere helt fint i samfunnet igjen og blir positivt overrasket av de fleste øvelsene.

Slik jeg frostår er det ikke så utbredt i Norge som behandling men der er mange bøker, og sikkert nett sider med informasjon.

Meg har det hjulpe å akseptere hvem jeg er, forandre på kropps språket mitt så det er "vanskligere" for kroppen min å føle seg engstelig, få kontrol på følelsene mine og handle mer på fornuft og holde ut i vanskelige situsajoner. Og puste øvelser! Fyttikatta så undervurdert pusten er.

Anonym poster: 4f93d53fcebef296d9e5b6aed3ba2745