Never let them take you alive

[Fandenivoldsk]

Herregud, KG-dagbok. What have I become.

Hei! Jeg er altså Fnisu, 22 år gammel, born and bred i det kalde Nord-Norge der jeg for tiden også bor. Det er kaldt.

Jeg har i flere år hatt en alvorlig spiseforstyrrelse som toppet seg i fjor vår, så dette siste året har egentlig vært et pauseår der jeg har jobbet på spreng for å komme meg ut av helvete. Jeg "jobber" fremdeles, men jeg har kommet veldig langt dette siste året og akter å fortsette å bli bedre da det å sette livet på vent har vært temmelig kjipt. Jævlig kjipt, faktisk. Men det måtte til.

Kommer sikkert til å skrive klageinnlegg når jeg er sur, fortelle historier fra min utrolig spennende hverdag (vel..) og dele tanker om hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse. Diagnosen min er anoreksia nervosa med bulimiske tendenser, selv har jeg alltid sett på meg selv hovedsaklig som bulimiker. Jeg er ikke så glad i diagnoser, i grunnen. Et problem er uansett et problem.

This will be fun.

Endret 12. januar 2013 av Fnisu

[Gjest gressløk]

Gratulerer med dagbok!

[Fandenivoldsk]

Dæng, jeg glemmer alltid av at jeg lager meg dagbøker på nett.

Anyways, ble vekket med frokost klokka halv åtte i dag (JA, jeg bor hjemme hos foreldrene mine i år) og merket at jeg ennå er supersensitiv når det kommer til mat og måltider. Etter at jeg var innlagt i høst, ble det avtalt at et av målene mine hjemme skulle være å lage istand måltidene mine selv, noe pappa litt grettent minte meg på i morges. Jeg har vært sånn OK på det, men har den siste tiden opplevd at mamma smurte istand måltider til meg uansett, så da gadd jeg til slutt ikke å ordne selv lengre. Eh. Point is; dette kunne jeg sagt på en rolig måte til pappa, men jeg endte opp med å bli kjempesint. Tror jeg er redd for at familien ikke skal skjønne at jeg jobber så hardt som jeg gjør, og har gjort helt siden sommeren, for siden jeg bor i sokkelleilighet og spiser måltidene alene (lite måltidsstruktur her i huset) så har jeg jo ikke akkurat billedlige bevis for at jeg faktisk spiser. For min egen del merker jeg det altfor godt på mettheten. Fremdeles en uvant følelse, men jeg tåler i alle fall mer mat nå enn jeg gjorde når reernæringen startet (eller, min versjon av reernæringen, da, som egentlig besto i å slutte å spy), da turde jeg aldri spise mer enn en brødskive i slengen fordi jeg var redd for å føle meg for mett, og for mett = feil ende i dass. Sånn har det vært siden jeg var 15, men nå klarer jeg to brødskiver i slengen uten å føle at jeg har spist for to menn!

Ellers er jeg i full planlegging av en lengre reise, utrolig spennende og også det som har vært min store motivasjon for å holde ut måltider, unngå oppkast og takle å gå opp i vekt. Om alt går som planlagt, er det bare to måneder til jeg drar avgårde! Litt skummelt å skulle ta ansvaret helt selv for maten, men jeg har troen på at det skal gå bra. Jeg MÅ spise ordentlig om jeg skal klare å reise rundt, og det siste jeg vil er å måtte avbryte reisen fordi jeg ikke klarer noe så normalt som å spise. Jeg husker roadtrip'en i USA i sommer - flott tur, men jeg kunne fått uendelig mye mer utav den. Jeg gikk rundt og var konstant airhead og klarte ikke spise normalt, pluss at jeg klikket hver gang mat ble tema. Superkoselig, det.. forsåvidt var det under den turen at jeg plutselig skjønte at nå måtte jeg slutte å kaste opp, men det er en annen historie.

Tid for lunsj om en times tid, før det rekker jeg vel å se et par episoder av Gossip Girl på iPaden. Jeg begynte først å se på GG i forrige uke, og er allerede i sesong tre - så ja, jeg ble jaggu avhengig, jeg og. Er glad i bøkene, så tok sin tid før jeg gadd å sjekke ut Tv-serien. Den er totalt annerledes fra bøkene, men veldig underholdende!

LATER.

Endret 15. januar 2013 av Fnisu