den vanskelige rollen som stemor...

[AnonymBruker]

Sitter her og er psykisk utslitt etter dagen som stemor til ei jente på 14. Hun er hos oss 4 dager annenhvert uke.

Har ingen barn selv enda.

Stedatter og jeg er svært ulike interesse messig og følelses messig. Så ting går ikke som smurt hva kjemi angår. Men som voksen person så jobber jeg hardt med å tilpasse meg henne i så stor grad som mulig. Men gud så slitsomt det er. Jeg føler jeg må veie mine ord og meninger for at ting ikke skal bli tolket som kjipt. Jeg er ganske høne mor, og liker å ordne,passe på og være litt forut. Men når jeg viser min omsorg ved å si pass på ditt, du burde gjøre datt, kanskje det hadde vært en god idé, nei det går ikke...osv. Dvs alt som en biologisk mor naturlig ville sagt/rådet/bestemt. Ofte blir slike innspill motatt negativt av stedatter og pappa. De tar det som «ondskap»/kritikk og ikke som omsorg/jeg bryr meg/jeg kommer med bidrag til oppdragelse. Det er så utrolig slitsomt å ikke kunne være meg selv i eget hjem, jeg må veie mitt kroppsspråk/handlinger/humør/meninger.

Jeg er innmari glad i jenta, og er den som oppfordrer mest til både samvær/planlegging/gode idéer til familie aktiviteter. Så prøver ikke å motarbeide noe som helst. Men føler at det alltid bare må være morro med meg, at jeg ikke skal ta del i de andre diskusjonene..men som den bestemte dama jeg er, så gjør jeg det uansett,fordi jeg ikke klarer å la være å være hønemor. Og da blir det dårlig stemning og jeg blir utslitt,sur og ikke den glade meg selv. Begynner å grue meg til dagene hun er med oss pga dette.

Samboer er en flott og raus mann, og vi snakker om dette åpent. Men allikevel oppstår situasjoner, og han mener jeg burde «skjerpet meg/det var da unødvendig å komme med».

Føler hun er glad i meg, men ofte gir hun bare natta klem till pappa og ikke meg. Og da skjønner jeg jo at alt ikke er som det skal.

Men tross alt dette har vi utrolig mange fine stunder sammen. Men der biologiske familier tar en fight «glatt», stopper alt opp her og blir tolket alle veier.

Andre stemødre her med lignende erfaringer...

Hilsen en som prøver sitt aller beste, men blir sliten...

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[AnonymBruker]

Hun er 14, der er svaret. Kjenner du andre fjortiser?? De er sin egen dronning og lever i en rosaboble der alt dreier seg kun om dem. Husk du var 14 selv, men dagens fjortiser er ikke som de vi var. Vi hadde folkeskikk og la oss ikke lettkledde ut på internett.

Anonym poster: 4d98431827272d8264b6af989174ff91

[andy capp]

Jeg er åpenbart ikke stemor... Men jeg kommer kanskje en dag til å bo sammen med en. Ut fra det du skriver, ser det ut som om du blir urettferdig behandlet. For min egen del ønsker jeg en eventuell partner som tør ta den voksenrollen du åpenbart har tatt og ønsker å ha.

Det er ditt hjem og, akkurat på samme måte som at jeg ikke vil at barna mine skal føle seg som gjester i eget hus, skal ikke en ny samboer gjøre det heller. Du og din samboer må snakke sammen og bli enige om hvordan ting skal være. Jeg hadde aldri akseptert en slik rolle selv.

[Gjest navnelapp]

Eg tenker at kanskje skal du senke skuldrane litt? Ikkje prøve så hardt, ikkje prøve å tenke ut alt som kan skje på førehand og ha tatt forholdsreglar for alle eventualitetar? Ta ting litt meir på sparket? Det kan hende at både du (etter ei stund... ;-)) og ho ville slappe betre av då. Og ja, fjortenåringar kan vere heilt håplause. Men dei blir betre.

[AnonymBruker]

Har vært sammen i noen år nå, så dette er ikke noe nytt. Saken er at det er når jeg senker skuldrene, er meg selv osv at ting skjer... For da «buser» jeg ut med en impulsiv mening, mitt syn på saken. og om de andre to ikke mener det, synes det er noe å henge seg opp i , er det jeg som får skylden for å ødelegge stemningen, det var da strengunødvendigt/unødvendig. Derfor, jeg kan ikke være den naturlige hønemoren jeg uten at det blir tolket som trøbbel/drama/unødvendig.

Og, det at hun nå er tenåring gjør alt vanskeligere. Vanskelig nok å bli «hata» som biologisk mor, tusen ganger sårere som stemor, fordi den grenseløse kjærligheten ikke eksisterer.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[AnonymBruker]

Jeg er ganske høne mor, og liker å ordne,passe på og være litt forut. Men når jeg viser min omsorg ved å si pass på ditt, du burde gjøre datt, kanskje det hadde vært en god idé, nei det går ikke...osv. Dvs alt som en biologisk mor naturlig ville sagt/rådet/bestemt.

Altså. Her er nøkkelen. Hun er 14, og er i mottakerenden av en kontinuerlig strøm av "pass på ditt", "du burde gjøre datt". Råd hun ikke har bedt om, beslutninger hun ikke er enig i.

Ta det med ro. Sett deg tilbake og la henne gjøre sine egne erfaringer. Stress ned.

Anonym poster: 9c5020c3d8a84440bf7a8134007f43ff

[Løvetanten]

Det er viktig at du og pappaen er på samme lag, og ikke at han og datteren blir en "alliert" mot deg.

I starten da jeg var fersk i rollen så tok jeg kontakt med Familievernkontoret og hadde noen gode samtaler med de for å få tips og råd. Det hjalp meg veldig.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Har grublet litt ekstra inatt. «kommet fram til noe», som jeg lurer på om andre kjenner seg igjen i.

Etter tapte kamper på enkelte området, som f.eks. kosthold, så har det endt med likegyldighet fra min side. Dvs at jeg nå ikke lengre blander meg inn i det jeg alltid har ment er et altfor usunt mat mønster. Jeg gir blaffen i hva hun putter i seg, selv om det hadde vært helt uaktuelt om hun var min egen.

Dette er en strategi som bevarer husfreden, men som igjen distanserer meg fra voksen rollen som egentlig faller meg naturlig å innta overfor henne. Den gjør meg uengasjert i henne, fordi jeg ikke lengre orker prøve å påvirke det jeg mener er positivt.

Er dette en «barnslig» posisjon å ta? Jeg kjenner at den iallefall er mer konflikt vennlig, men altså lager en følelsesmessig distanse mellom oss. /gi blaffen holdning. Liker det IKKE!

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[AnonymBruker]

Du antar at du har autoritet over et annet menneske som dette mennesket ikke har innvilget.

Snu det rundt. Hun er 14, snart voksen. Hadde du akseptert hennes ordre om hvilken mat du skulle spise?

Anonym poster: 9c5020c3d8a84440bf7a8134007f43ff

[AnonymBruker]

Ja, kan stresse ned på visse området. Men det er mitt liv òg. Òg jeg må ha lov til å ha ting å komme med som ikke bare innebærer morro og underholdning, uten å ødelegge stemninga i huset. Vet at det er vanlig at en roper og skriker og river seg i håret av uvaner og fakter. (satt på spissen)

Stemammaer må isteden for å kjempe kampen sluke hundre kameler (fler enn en biologisk mor) og det kan føles litt tøft innimellom.

Ts.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[AnonymBruker]

Autoritet? Vi lever som en familie. Jeg er voksen person. Jeg er da ikke autoritær bare for å være det. Poenget mitt er at om du har stebarn under ditt tak(uansett alder) så må man bare innse at man ikke kan si til dem det du ville sagt til dine egne barn, fordi du lett blir satt i rollen som den onde stemor. Det føles sånn iallefall. Og man sliter med dårlig samvittighet, fordi man ikke føler seg snill og god nok til en hver tid.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest Gjest]

Du antar at du har autoritet over et annet menneske som dette mennesket ikke har innvilget.

Snu det rundt. Hun er 14, snart voksen. Hadde du akseptert hennes ordre om hvilken mat du skulle spise?

Anonym poster: 9c5020c3d8a84440bf7a8134007f43ff

Ungdommen er langt fra "snart voksen", noe hennes oppførsel også viser.

Det er 4 år til hun blir myndig, og voksen etter loven, men i løpet av disse 4 årene skal det skje mye modning før hun er som en voksen å regne.

"Snart voksen" er hun når hun er 17 år, ikke 14. En 14-åring er på mange måter fremdeles et barn,

Og barn behøver veiledning.

Her i huset var vel setningen "vil du ikke at jeg skal behandle deg som et barn, må du slutte å oppføre deg som ett" den setningen som hyppigst ble sagt da mine var 14 år, og de mente at jeg behandlet dem som et barn. (For eksempel ved å minne dem på å spise riktig, kle på seg etter været osv)

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive under på at 14 åringen vår er laaangt fra voksen! Hun er dog mer moden enn da hun var ti, naturligvis! Men det ville blitt helt feil av meg/oss å behandle henne som nesten voksen! Som hun over sier: de trenger veiledning. Jeg har sluttet med det ang kosthold som jeg nevnte(gitt opp, heter det) og jeg ser hvordan det går...det går i sukker mat fra morgen til kveld, helst med minst mulig næringsstoffer i.

Ts

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Løvetanten]

Jeg følte ofte at jeg satt i fella siden min manns barn hadde vokst opp med helt andre regler enn mine, og at de hadde helt annerledes regler og forventninger fra mors hjem. Det gjaldt bl.a kosthold, leggetider, spilling, lekser og innetider. Å si "regler" er vel helt feil, for de hadde ikke regler. Punktum.

Klart det ble (og blir fremdeles) konflikter av sånn, for av hensyn til mine egne barn så var det ikke aktuelt å tillate to sett regler i ett hjem. Ett for mine barn og ett for hans barn. Min mann var heller ikke interessert i å videreføre mors slakke linje, så vi måtte finne et minste felles multiplum.

Kort fortalt så måtte vi begge gå inn på kompromisser og vi måtte begge bli enige om å være på samme lag. Diskusjoner om oppdragelse skal ikke tas foran eller sammen med barna, men når vi er alene. En forelder skal ikke sanksjonere noe en annen har bestemt.

Jeg må føle at jeg bestemmer i eget hjem, uansett hvilke unger som er her. Barn er vant til at det er forskjellige regler og forventninger; de forholder seg daglig til både skole, venner, fritidsaktiviteter og andre voksne. De skjønner godt at det de får lov til hjemme ikke er holdbart på andre arenaer.

I starten var det tøft, og vi hadde kjipe perioder der vi tvilte på om vi overhodet kom til å klare oss. Det hjalp heller ikke at hans barns mor gjorde det hun kunne for å undergrave våre regler og sette barna opp mot oss.

Men, tiden går og det jevner seg ut. I dag så er alle våre barn vant til at hos meg og far så er det struktur, regler og oppfølging. Jeg og far deltar på lik linje i den daglige oppdragelsen, vi bestemmer hva som er i matskapene, vi bestemmer innetider når de er her, vi har tidskontroll på nettet, vi følger opp lekser.

[AnonymBruker]

Takk for fint, forståelsesfullt og konstruktivt svar! Kjenner meg MEGET godt igjen. Jeg og hennes mor har et godt forhold/konfliktløst. Men, vi er som natt og dag når det kommer til det meste...så, vår kjære datter har da to vidt forskjellige livsstiler å forholde seg til. Det går greit på veldig mange området, tror hun blir beriket av det. Men så kommer det da til diverse punkter der jeg absolutt ikke er enig. Og nå som hun blir eldre er det flere nye ting som dukker opp «foran nesa på oss». Dvs, min mann og jeg har ikke tatt felles standpunkt i saken. Og det er da det «smeller».

Jeg tror jeg og han må sette oss ned å ha en ny gjennomgang av standarden på visse området, slik at vi unngår episoder foran datteren vår ja!

Ts. For det er VI som er voksne ikke 14 åringen ;-)

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest Gjest]

Klassisk konfliktområde i dagens ny-familier... Jenta har to foreldre, det er foreldrene som bestemmer over henne og skal stå for oppdragelsen av henne. Du må akseptere å være farens kjæreste og ikke forelder, og om du er enig eller ikke i de valgene foreldrene tar er egentlig uvesentlig.

Jeg er uenig i en del av valgene min søster tar i forhold til sitt barn og et par venninner i forhold til sine barn. Men jeg sier ikke noe allikevel, det er noe jeg ikke har noe med.

Det er ikke bare steforeldre som må svelge kameler, det må de biologiske foreldrene også. Det er en tøff jobb å få og oppdra barn og alle ideene om kosthold, leggetider, lekser, aktiviteter osv som man hadde før man fikk barn, endrer seg litt ettersom årene går. Man må overleve også i hverdagen med de regler og rutiner man legger opp til og noen ganger klarer man ikke være så konsekvent som man skulle ønske. Og dette gjelder spesielt når man har tenåringer i hus!

Ro deg litt ned, prøv litt mindre å være forelderen hennes, hun har allerede en mor. Du kan ta en tante-rolle overfor henne og så lar du foreldrene hennes stå for oppdragelsen og reglene hun må leve etter. Det vil du tjene på på lengre sikt. Motsatt vil hun etterhvert hate deg som pesten, og du besvarer hennes følelser ved å være likegyldig, og det er ikke særlig voksent av deg.

[Gjest Gjest]

TS - du ER ikke barnets mor. Høres ut som om du forventer og tror at du skal fungere som mamma med like rettigheter som biologiske foreldre når ungen har samvær hos far. Du har nok gått i den klassiske stemorfella, der du "tar over" ansvaret for ungen når det er FAR som egentlig er den ansvarlige. I tillegg går du rett inn i "rettighetsmodus": jeg må få lov til, jeg skal jo, jeg vil bare......

Barnet/tenåringen er FARS ansvar. På godt og vondt. Hvis han syns det er greit at ungen spiser sukkermat hele dagen, ja da er det faktisk greit. Du kan selvsagt snakke med FAR om dette, når ungen ikke er der, vel og merke, og forsøke å påvirke han, men du skal selvsagt ikke mase med dette når hun er der, og far ikke tar det opp.

Du skriver at du er naturlig "hønemor". Men hallo - dette er ikke ditt barn! Hvis far ikke ønsker den type dilling/tilrettelegging/at du hele tiden er i forkant, fordi dette ikke er hans stil - ja da må du faktisk ta et skritt tilbake og la det ligge.

Du må faktisk innse at det er FAR som er den ansvarlige her - og la han ta det ansvaret. Det betyr selvsagt også at du "bare" kan være med på det som er hyggelig og gøy, fordi du ikke trenger å ta på deg oppdragerrollen.

Nå vet jeg at det kommer masse oppgulp om "stemødre som må svelge kameler, og hvordan man skal ha det i eget hjem" etc, etc, etc. Men tenk litt på det - er det virkelig sånn at DU og ikke far skal ha siste ordet? At det er DINE regler og preferanser som gjelder, mens far bare skal være en statist i fht. eget barn når barnet er hos dere? En 14-åring kan smelle med dørene og generelt være ufordragelig - men de kampene trenger faktisk ikke du ta. Det er far og mor sitt ansvar - hvorfor ikke bare la det være det?

[AnonymBruker]

Hun bor i mitt hjem! Så jeg har faktisk en god del jeg skulle sagt. Du kan ikke sammenligne dette med « ikke enig i min søskens oppdragelse av barna». Du lever ikke under samme tak som dem.

Greit at de som ikke er ste foreldre mener noe, men tror ikke alle dere skjønner hva det innebærer!

Har fått konstruktive og gode råd som har gått veien som jeg har begynt å gå på. Så burde bare ignorere svar på de som skyter meninger ut fra hofta, uten reell erfaring. Men, må vel forvente slike svar på et forum som dette.(ang å svelge kameler...)

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[AnonymBruker]

Fy F for noen slemme svar og påstander om en person som prøver å gjøre sitt beste, og som ønsker det beste for familien sin!

Stemor er ikke en enkel rolle!

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest Gjest]

Det er mange roller vi påtar oss/havner i i løpet av livet som ikke er enkle. Det betyr vel ikke at man ikke kan si hva man mener om en sak?

Jeg syns ts både er sutrete - hun får ikke helt alene lov å definere sin rolle, men må faktisk jenke seg etter far og barnet...... Oj - det er grusomt, det, fordi det er det jo ingen andre som må i sine forskjellige roller....

Og jeg mener og ser at det er svært mange kvinner som går inn i en stemorrolle med voldsomm iver og tilsvarende bakkesmell når det ikke blir som hun hadde tenkt. Tror svært mange hadde tjent på en litt mer laid back holdning - og ikke minst: på å se på far som en ansvarlig og kompetent forelder som er den som skal ha føringen under samvær, i stedenfor å skulle ta over dette ansvaret og leke mor. Det er iallfall en oppskrift på problemer i forholdet stemor - barn - far......

Så jeg mener fortsatt at ts godt kan ta opp til flere skritt tilbake - når ungen er der 4 av 14 dager er det ingen katastrofe om ting ikke blir AKKURAT sånn som stemor mener det skal være.