Psykisk helse - et spørsmål om innstilling?

[AnonymBruker]

"Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det" som gjelder. Psykisk helse er et spørsmål om valg, man kan velge om man vil fore de dystre tankene og dyrke det negative, eller man kan snu på flisa og tenke positivt. Man kan faktisk tenke seg frisk. Søk på ordtaket på nett, og du ser hvor sant dette er.

Anonym poster: 7a2a84aa6d45d973c5f01d1c3c46a719

[AnonymBruker]

Du nevner dystre tanker og negativitet, men psykisk helse er så mye mer. Hvordan kan man tenke seg frisk fra schizofreni, lærevansker, utviklingshemning eller autisme? Svar: Det er umulig.

Anonym poster: 05ae7d616e6d63e9cd578847f4d9965f

[AnonymBruker]

Autisme og bipolar er biologiske sykdommer, de er medfødte og du kan like lite tenke deg fri fra dem som du kan tenke deg fra diabetes.

Anonym poster: 1649b7abea2700eecd4cbe955b46c337

[AnonymBruker]

Samtaleterapi går jo ut på å tenke og snu tankemønster, så på den måten kan man tenke seg frisk. Men, det er ikke bare slik at man kan bestemme seg for å bli frisk og så blir man det. Man kan helt sikkert påvirke situasjonen sin, ja, men vilje alene er ikke nok til å bli frisk.

Psykiskel lidelser er så mye mer enn "dystre tanker", selv om mange som sliter med andre psykiske lidelser også har problemer med depresjon.

Anonym poster: 431a1e97cefa93c144731ef9795aa86c

[Athene]

Verden er dessverre ikke så svart-hvit. Det finnes alvorlige, psykiske lidelser, som er umulige å kurere på egenhand. Like umulig som å kurere en kreftsvulst med tankekraft.

Det sagt trur jeg mange setter seg ned og gir opp litt lett. Det er lett å bli smådeprimert, og enkle grep kan gjøre tilværelsen mye lettere. Jeg blir deppa av å sitte inne en hel dag, jeg blir deppa når jeg er syk, jeg blir deppa når jeg spiser crap og jeg blir deppa når jeg ikke får trent eller ikke får dagslys. Det kan fort bli en ond spiral, der hver dag blir tyngre og tyngre. Så jeg trur at en god del av de med psyiske lidelser faktisk kan ta et grep og forbedre livet sitt en god del.

Jeg har lært mye om dette med å fokusere på det positive i stedet for det negative de siste årene. Folk i min situasjon er ofte langtidssykemeldte, blir skilt, sliter med hverdagen. Jeg har flere ganger kjent på hvor lett det er å stupe ned i den spiralen, men har i stedet fokusert på alt det positive i livet. Og har opplevd at tilværelsen egentlig er veldig bra, bare man legger til rette for det.

[Gjest WendyClear]

Det er forskjell på faktiske psykiske lidelser og negative tanker. Det er så lett for en person som bare har vært smådeprimert å si at det bare er å tenke positiv (ja, det er klart det funker dersom du bare er litt deppa...).

Forøvrig er det mange som støtter seg til denne typen ordtak om positivitet og gladtanker, men det er jo først når du har motgang at det kan hjelpe å endre innstilling. Er du for eksempel fysisk syk eller møter på annen motgang så er det klart at det kan hjelpe å ikke sette seg ned å synes synd på seg selv. Men det er jo ikke her snakk om psykisk sykdom.. her er det jo bare snakk om negative tanker. For noen må det faktisk ordentlige behandlingstiltak til, da det er sykdom som står for de negative tankene.

Endret 4. januar 2013 av WendyClear

[Gjest SpaceBaby]

"Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det" som gjelder. Psykisk helse er et spørsmål om valg, man kan velge om man vil fore de dystre tankene og dyrke det negative, eller man kan snu på flisa og tenke positivt. Man kan faktisk tenke seg frisk. Søk på ordtaket på nett, og du ser hvor sant dette er.

Jeg tror faktisk du er inne på noe som er sant, ihvertfall til en viss grad. For egentlig finnes det ikke noe skille mellom det som er fysisk og det som er psykisk, vår psyke er jo tross alt fysisk når alt kommer til stykket. Også vårt immunsystemet er knyttet opp mot vår psyke (blant mange andre ting). Placebo-effekten er f.eks. et alment kjent fenomen; Det er faktisk mulig å "tenke seg frisk". Bl.a. er det påvist at folk som tror de kommer til å bli friske fra kreft, i statistisk signifikant grad oftere blir friske. Da følger det også logisk at det er mulig å "tenke seg syk".

[AnonymBruker]

Bl.a. er det påvist at folk som tror de kommer til å bli friske fra kreft, i statistisk signifikant grad oftere blir friske. Da følger det også logisk at det er mulig å "tenke seg syk".

Hvor mange tenkte seg friske fra kreft?

Anonym poster: ff8861ce1ea6dd6ef7c3f00fe0713701

[altflyter]

Jeg ser hva du leser, og jeg forstår at for deg kan det virke så enkelt, men som mange før meg har sagt, så er dessverre ikke verden svart/hvitt. Det er mange skjebner der ute, og det er ufattelig hva enkelte på kjempe seg igjennom.

Jeg håper for din del at du aldri vil slite psykisk, for det er et helvete. Det verste er når du får beskjed om at det bare er å bestemme seg å bli frisk, for hadde det vært så enkelt, hadde ikke psykiatrien vært nødvendig. Ingen ønsker å ha det sånn.

Man føler seg stemplet, uglesett og ikke minst lat når man sliter psykisk. Har selv bipolar lidelse, og det er ikke noe man kan bestemme seg for å bli frisk fra. Selvfølgelig hjelper det å tenke positivt, men det er ikke nok i seg selv. Jeg kan ikke forestille meg at noen ønsker å ha det vondt og vanskelig. Alle ønsker å være til nytte og å fungere normalt.

Positiv tenkning er viktig, men dessverre er det ikke alltid nok...

[Kittykat]

Jeg sliter psykisk og det med at man kan tenke seg glad tviler jeg sterkt på. Jeg har hatt dette i ca 10 år og jeg har vært i helvete like lenge. Det har ødelagt utrolig mye for meg og fjernet hele livsgleden min. Jeg prøver og leve som normalt, men jeg kan kun gjøre det med medisin. Uten medisin så er jeg nervøs og bekymret 24/7. Ikke et verdig liv og ikke noe jeg unner min verste fiende en gang.

Jeg går nå til psykolog for behandling for andre gang på 3 år. Jeg fikk dette ut av det blå og har for det meste fortrengt hele forløpet pga smerten det medfører, både for meg og for samboeren min som må leve med en som sliter psykisk....

Hadde det vært så enkelt som å tenke seg glad, så hadde jeg vært angstfri for lenge siden. Men det er lang prossess som kan ta mange, mange år.

Og det er ikke like enkelt for alle å få til en god dialog med psyken sin. Hos meg så vil ikke kropp og hode samarbeide, uansett hva jeg prøver. Jeg har flere ganger tenkt positivt, gjort positive ting, prøvd og ta tilbake kontrollen over livet mitt, ikke bikke under presset...Men det er ikke lett å holde fasaden ved like når kropp og tanke ikke er på samme side.

Jeg hadde gitt hva som helst for å få smerten til å forsvinne og få et normalt liv igjen...

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk og det med at man kan tenke seg glad tviler jeg sterkt på. Jeg har hatt dette i ca 10 år og jeg har vært i helvete like lenge. Det har ødelagt utrolig mye for meg og fjernet hele livsgleden min. Jeg prøver og leve som normalt, men jeg kan kun gjøre det med medisin. Uten medisin så er jeg nervøs og bekymret 24/7. Ikke et verdig liv og ikke noe jeg unner min verste fiende en gang.

Jeg går nå til psykolog for behandling for andre gang på 3 år. Jeg fikk dette ut av det blå og har for det meste fortrengt hele forløpet pga smerten det medfører, både for meg og for samboeren min som må leve med en som sliter psykisk....

Hadde det vært så enkelt som å tenke seg glad, så hadde jeg vært angstfri for lenge siden. Men det er lang prossess som kan ta mange, mange år.

Og det er ikke like enkelt for alle å få til en god dialog med psyken sin. Hos meg så vil ikke kropp og hode samarbeide, uansett hva jeg prøver. Jeg har flere ganger tenkt positivt, gjort positive ting, prøvd og ta tilbake kontrollen over livet mitt, ikke bikke under presset...Men det er ikke lett å holde fasaden ved like når kropp og tanke ikke er på samme side.

Jeg hadde gitt hva som helst for å få smerten til å forsvinne og få et normalt liv igjen...

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=712183

Anonym poster: 90ea4589fa0ff6be6999c585b6e1a356

[Citrus]

Og denne type tankegang fører til at psykiske lidelser ikke blir sett på som like "gyldige" som fysiske. Psykisk helse er et enormt begrep og innebærer så mangt. Psykisk sykdom/psykisk lidelse kan stort sett ikke kureres ved hjelp av positiv tankegang, men lettere dårlig psykisk helse som at man føler seg deppa (ikke alvorlig depresjon med andre ord) er en tilstand man ofte kan komme seg ut av ved å endre innstilling/tankegang/få ordne opp i faktorer som fører til denne negative tilstanden.

Om du lider av en alvorlig psykisk lidelse, er for eksempel bipolar, hjelper det ikke å "tenke positivt". Hva om lidelsen utarter seg ved hypomani for eksempel, og det mest voldsomme symptomet du har er ekstrem (og ulogisk) positivitet? Skal man da tenke negativt for å stabilisere seg, eller?

[AnonymBruker]

Tro meg, jeg tenker og tenker og prøver å komme meg ut av det selv. Men en psykisk lidelse går ut på at kroppen setter seg i en forsvarsposisjon og kontrollerer deg like mye (om ikke mer) enn du kontrollerer den. Selv om du kan snu det litt, så hjelper det lite når den kaster deg ned i kjelleren igjen. Du kan krabbe deg opp og komme deg til overflaten, men du får ikke stoppet det som drar deg ned.

Anonym poster: 8addb1589e86748fc18394968319182b

[Gjest Sága Grotesque]

For mange som påstår de har psykiske problemer vil nok dette være sant - å ta seg selv i nakken og gi seg selv et spark i ræva kunne vært godt for mange. For dem som faktisk har psykiske problemer, derimot, er det ikke like lett.

[altflyter]

Syntes det er viktig at folk forstår at det er stor forskjell på å være deppa, litt deprimert og å ha en alvorlig psykisk lidelse. Det første kan man tenke seg ut av, men sistnevnte krever (dessverre) mer enn endring av tankemønster. Når man lider av en alvorlig psykisk lidelse er man ofte ikke i stand til å bare tenke positivt.

Er du psykotisk, hjelper det ikke å bare bestemme seg for at den verdenen du lever i, ikke er reell. Den er reell for DEG, og det er strengt tatt det som betyr noe. Hva hadde du sagt om noen hadde prøvd å fortelle deg at din virkelighet bare er et resultat av din egen fantasi, og at ingenting av det du tror på er virkelig? Ville du bare tenkt: jaja. Jeg får bare tenke positivt, så går de nok bra?

[Perelandra]

En tung depresjon kjennes like mye fysisk som psykisk. I mange tilfeller kjenner jeg de fysiske symptomene før de psykiske slår til for alvor. Jeg blir blant annet trøtt, slapp i musklene og får veldig dårlig koordinasjon og kroppsbeherskelse. Videre er jeg ofte kvalm og svimmel. Da hjelper det ikke bare å si at man skal tenke positivt så skal alt gå bra

Endret 4. januar 2013 av Perelandra

[Gjest SpaceBaby]

Hvor mange tenkte seg friske fra kreft?

Placebo-effekten er godt nok dokumentert til at man tar høyde for dette i dobbel-blinde studier før legemidler slippes på markedet.

Ellers har du litt info om "spontaneous cancer remission/regression" her:

---------------------------------------------

http://www.gawler.or...herelle-Dye.pdf

Spontaneous regression, where people survive cancer against

expected odds, is an exceptional but well-documented biological event

(Abdelcrazeq, 2007).

(...)

Instances of spontaneous regression or remission, defined by Bakel (2001) as

improvement or recovery without clear medical cause, are often documented in the

cancer literature, with approximately 20 cases reported each year (Challis & Stam,

1990). Despite the identification of many individual cases, however, the frequency of this

important phenomenon is poorly understood.

(...)

Survivor characteristics:

Kune (1991) noted that those with advanced cancer who survived an unexpectedly long

time were likely to have sought wide exposure to both conventional medical and nonconventional

opinion and treatment, they made decisions on an intuitive level and were

at peace with themselves. More recently, reviews by Schiltz (2004) and IONS (2004)

suggest that the following characteristics are associated with unexpected regression and

survival:

· A strong sense of self-sufficiency, competency and control.

· Living a fulfilling and enjoyable life, beyond the crisis of cancer.

· Having at least one strong, supportive and trusted relationship.

· Being comfortable with the expression of both positive and negative emotions.

· Finding meaning in the cancer experience and accepting the diagnosis but not

the prognosis.

· Working in partnership with health professionals and participating in decisions

related to their health and well-being.

· Regular participation in activities and practices that reduce stress.

· Having a sense of spiritual connection or awareness.

· Flexibility and the willingness to try new things and/or to make changes when

something is no longer working.

Causative theories:

Although each case of SR appears unique and it is unlikely that any single combination

of factors is causative, numerous biological and psychological factors may potentially

contribute. Abdelrazeq (2007) and IONS (2004) suggest that proposed biological

mechanisms include immune mediation; hormonal factors; inhibition of tumour growth by

growth factors and/or cytokines; differentiation of the tumour into a more normal type of

tissue; elimination of carcinogens; angiogenesis; tumour necrosis; programmed cell

death (apoptosis); and genetic factors. Proposed psychological and spiritual factors

include the placebo effect; hypnosis; altered states such as meditation and prayer;

miraculous healings; and group support.

(...)

Given the power of the placebo effect (Zajicek, 1995), hope is an

important aspect in cancer treatment and management. It is also important to note that

life is about more than just surviving; it is important to live fully, to learn from great

challenges and to obtain happiness and optimal quality of life (Ventegodt, Morad, Hyam

& Merrick, 2004).

-------------------------------------------------------------------

Men ja, jeg skjønner poenget ditt. Tok muligens litt hardt i når jeg sa at det var "statistisk signifikant påvist" at placebo i seg selv kan gjøre folk friske. Det høyeste tallet jeg har funnet var 2,5% som opplevde regression/remission i dobbel-blinde studier, hvilket strengt tatt ikke er statistisk signifikant (måtte vel vært oppe i 5% for at skulle være det). Allikevel er det ingen tvil om at placebo er noe som tas høyst seriøst i vitenskapelige studier.

Endret 4. januar 2013 av SpaceBaby

[Becka]

Joda, du har til dels rett. Men,

Å "tenke positivt" er noe som må læres, på samme måte som andre ting man ikke kan må læres.

Og når man har lært det, så må det øves. Det kan være en lang prosess for noen. Og for mange med depresjon stikker ting dypere enn som så. Og da må man gjerne grave opp litt å reparere ting som har blitt ødelagt i fortiden.

Men jeg er klar over at tanker styrer følelser. Men det er utrolig hvor vanskelig det kan være å styre tanker!

[pingeline]

-Jeg er syk. Jeg har influensa. Dette er fysisk.

-Naboen er syk. Han har kreft. Dette er fysisk.

Disse to har felles at det er fysisk sykdom, men har helt forskjellig alvorlighetsgrad, symptomer og sykdomsforløp.

-Jeg er syk. Jeg er deprimert og har vært det i flere måneder grunnet en kombinasjon av mangel på dagslys og at litt for mange ting har vært vanskelige i livet mitt i det siste. Dette er psykisk.

-Naboen er syk. Han har en alvorlig personlighetsforstyrrelse og har vært syk i 15 år og klarer ikke engang å ta vare på seg selv. Dette er psykisk.

Disse to har felles at det er psykisk sykdom, men har helt forskjellig alvorlighetsgrad, symptomer og sykdomsforløp.

[AnonymBruker]

Jeg har et lite problem med argumentet ditt, SpaceBaby. Jeg er helt enig i at placebo har stor betydning, og at innstllingen til sykdommen kan ha reell betydning for prognoser. Det jeg derimot vil påpeke er at psykisk sykdom blander seg inn i nettopp muligheten til å ha en sunn innstilling. Kreftsykdommen i seg selv blander seg vanligvis ikke direkte inn i de mekanismene som gjør det mulig å tenke at "f*en heller, nå skal jeg gi alt".

Det er det som gjør det hele så komplisert å behandle. Psykisk syke er ikke dumme, de vet at å ta seg sammen er lurt. De har prøvd. At du og jeg forteller dem slikt understreker for dem bare hvor lite vi forstår av situasjonen uten selv å oppleve den. Behandlingen avhenger i vesentlig grad av forutsetninger som ikke er til stede når depresjonen først kicker inn. (Jeg sliter ikke med slikt selv, dette baserer jeg på det jeg lærer i studiet mitt, så dere med førstehåndserfaring må gjerne arrestere meg.)

Det jeg mener er det vanskelig å si enkelt, men kall det gjerne en slags catch-22: Å ta seg sammen hjelper. En depresjon er, i sin natur, til hinder for å ta seg sammen. De som kan ta seg sammen vil altså ikke ha en depresjon i utgangspunktet.

(Dette er svært, svært forenklet, det er bare for å illustrere en grunntanke.)

Anonym poster: bd9893cb7ec7b0ca954d356086118f79