Frivillig inleggelse på psykiatrisk, hvordan gå frem?

[AnonymBruker]

(tidligere AB her)

Jeg snakket med psykologen min i dag, eller rettere sagt eksploderte jeg mer eller mindre og fikk frem at jeg ikke klarer hverdagen overhodet lengre, og hun nevnte innleggelse. Der og da fikk jeg skikkelig kalde føtter, så jeg fikk bare grått ut at jeg ikke riktig vet hva jeg vil, men jeg skal tilbake til henne på tirsdag, så satser på noe da. Er nå helt sikker på at jeg trenger det, både for å få en skikkelig utredning (psykolog en gang i uka er ikke i nærheten av nok), tettere oppfølging og å komme meg vekk fra alt, ikke minst meg selv.

Men jeg fikk inntrykk av at psykologen ikke helt tok alvoret i dag, og jeg vet jeg ikke kan vente særlig lenge før jeg eventuelt gjør noe jeg kommer til å angre forjævlig på i ettertid. Jeg går rundt som et nervevrak, farer opp for ingenting, er mistenksom og skeptisk til alt og alle, veksler mellom mani, dissosiasjon, depresjon og selvmordstanker fortere enn jeg rekker å registrere noe. Jeg trenger tryggere rammer å forholde meg til en periode, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få folk til å forstå.

Må man ha foreldrenes samtykke for å bli innlagt? Min mor mener det er noe tull og at jeg bare er vaklende fordi jeg er sliten etter jula, og det er så feil at det er rent latterlig. Jeg er stygt redd for at hun og far kan komme til å sette seg imot en innleggelse med mindre psykologen er 120% på min side...

Beklager hvis jeg stjeler tråden din, TS. Hvordan går det med deg?

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[AnonymBruker]

Avhengig av avdeling og sykhus så kan en planlagt innleggelse ha ventetid på mange mnd. Det er mange som står i kø. Om du blir tvangsinnlagt så er det ofte til situasjonen din stabiliserer seg også er det ut igjen. Alt fra en dag til kanskje et par uker.

Dagene på psykiatriske avd er fulle av opplegg, både av behandling og div opplegg. Så det er ikke noe feriehjem.

Til AB over: Det er ikke foreldrene dine som avgjør om du legges inn eller ikke, men en lege. Og du er over 12 år og bestemmer selv.

Anonym poster: a5c93580087c2015b1b899846b17acf5

[Gjest scorpius]

http://www.maytree.org.uk/ om det finnes noe lignende der du bor, så se om du får plass der. Det er jevnt over bedre enn psykiatri for de fleste, med mindre det er rent kjemiske depresjoner ol det er snakk om. Der hvor det er "utvendige" ting som skaper kaos fungerer hvile, og noen å snakke med ofte like greit, og det er ikke like stigmatiserende i mange sammenhenger.

Jeg vet ikke om noen slike steder i norge, og det stedet du linker til ligger jo i London. Hvis man synes at det er slitsom å ta oppvasken, så er det kanskje litt tiltak å dra til London for å innlegges i noen dager...

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om noen slike steder i norge, og det stedet du linker til ligger jo i London. Hvis man synes at det er slitsom å ta oppvasken, så er det kanskje litt tiltak å dra til London for å innlegges i noen dager...

Jeg vet hvor det er, og tviler på de tar inn folk utenfor UK, så det var derfor jeg nevnte "nær hvor du bor" Vet ikke om lignende på vestlandet, men jeg ser ikke bort fra at det er andre steder i landet.

[Gjest scorpius]

Jeg vet hvor det er, og tviler på de tar inn folk utenfor UK, så det var derfor jeg nevnte "nær hvor du bor" Vet ikke om lignende på vestlandet, men jeg ser ikke bort fra at det er andre steder i landet.

Sorry, fikk ikke med med alt. Det høres iallfall ut som et bra tilbud, og det hadde vært veldig fint om de hadde noe lignende her i Norge

[AnonymBruker]

dytter

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[AnonymBruker]

Ts her igjen.

Jeg er klar over at man må jobbe med seg selv på sånne steder. Jeg ønsker ikke å legge ut for mye om tilstanden min her egentlig. Jeg skal i samtale med akuttpsykiatrien her i kommunen på tirsdag. Leverte henvisningen min på torsdag og ble ringt opp på fredag. Pratet med moren min på telefonen og hun sa at jeg skulle ta i mot all hjelp jeg kunne få og gå med på ting de foreslår selvom det kan virke skummelt. Så anbefalte hun meg at jeg burde legges inn frivillig om jeg får muligheten. Hun kjenner godt til systemet og min historie og tilstand selvfølgelig og hun trodde jeg ville ha godt utbytte av det. Så vet hun også at jeg har en tendens til å gjøre meg selv "friskere enn jeg er" i sånne situasjoner for jeg vil aldri være til bry for noen egentlig og tenker alltid at det er sikkert noen som har det værre enn meg. Har en veldig tendens til å tenke at jeg bruker opp tiden andre har mer bruk for fordi jeg ikke er verdt den tiden. Så nå skal jeg gjøre mitt beste med å være der jeg er og ikke gjøre meg selv frisk. Helgen skal jeg bruke på samboer og barnet hans, men også hvile. Samboer vet jo hva jeg sliter med så hvis han ser at jeg trenger hvile eller jeg ber om å få sove så lar han meg få hvile litt i fred og ro. Han er også søt og lager akkurat den maten jeg har lyst på og lar meg spise det jeg orker. Så han tar godt vare på meg nå. I lengden vil jo ikke det fungere og jeg ønsker ikke at han skal slite seg ut på grunn av meg. Så på tirsdag skal jeg være en flink pike for min egen del for en gangs skyld.

Blir mitt første møte med akkuttpsykiatrien for min egen del så må si jeg er nervøs og spent.

Møtte mye dritt i letingen på psykolog. Gang på gang fikk jeg beskjed om at situasjonen min var for komplisert og de hadde ikke kompetanse. Så fikk jeg napp et sted, men da jeg kom dit ble jeg kastet på dør for jeg hørte ikke til i den kommunen. Enda jeg vet om noen som bor i samme kommune som meg som går dit. Da ville jeg bare gi opp, men neste sted var tydligvis rett sted å levere papirene. Min snille samboer igjen som kjørte meg rundt den dagen og støttet meg. Han gir meg heldigvis ikke opp.

Tirsdag blir en spennende, men skummel dag. Tror jeg skal be samboeren min om å kjøre meg, for det kan jo være at jeg er tom for krefter når jeg går ut derfra.

Takk for alle som har svart på det jeg har lurt på så langt! Målet mitt er uansett å bli frisk. Håper bare jeg får den hjelper jeg trenger for å bli det.

Anonym poster: 9c5e1ee46a59ac2043d5609c29a1364e

[AnonymBruker]

(tidligere AB her)

Håper det går bra for deg på tirsdag! Jeg skal til min vanlige psykolog samme dag, og har tenkt å ta det opp igjen. Håper det skjer noe snart og at det ikke er lang ventetid... Krysser fingrene for deg, TS!

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[Pringle]

Vil bare sende en "hilsen" med medfølelse til dere som vurderer/prøver å bli innlagt! Det er ikke så lett... planlagt innleggelse krever vanligvis laaang planlegning med henvisning og ventetid. Er situasjonen akutt, kan du få en plass på dagen, men da får du kanskje ingen oppfølging/opplegg, bare en seng og mat. Er du "tilstrekkelig" akutt, kan du risikere å bli dopet ned og holdt tilbake på tvang... Det høres rett og slett litt skummelt ut.

Samme styret er det med å få psykolog, som AB27 forteller - enten er man for komplisert eller så har man ikke nok plager til å bli tatt i betraktning. Det er en skam at det er behandler selv som bestemmer hvem som skal tas inn. Greit nok at kjemien skal stemme osv, men psykologer er opplært til og forutsettes å kunne kommunisere med alle slags mennesker, og når man søker om hjelp, er man i utgangspunktet innstilt på å samarbeide, eller hva?

(Når det er sagt, må jeg føye til at jeg også har hatt veldig positive erfaringer, og psykologen jeg går til nå, er helt topp.)

[AnonymBruker]

Hvor går grensen for "tilstrekkelig" akutt? Er det snakk om selvskading, psykose eller lignende, hvor akutt må man være?

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å få ordentlig hjelp. Jeg skjønner ikke hva som skal til.

Jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk for et halvt år siden, men det var så fult der at jeg fikk beskjed av overlegen at hun ikke skjønte hvorfor jeg var der.

Så da bar det hjem igjen. Har i et halvt år prøvd å få hjelp, henvender meg vel til alt jeg kan.

Men ingen tar meg på alvor. Jeg orker ikke engang prøve lenger.

Legger meg under dynen og blir her for alltid. Jeg orker ikke sloss for å få hjelp til å ville leve.

Anonym poster: 2f4d5b4a3879a98c1b9ab99c3e9f2bdc

[AnonymBruker]

Hvor går grensen for "tilstrekkelig" akutt? Er det snakk om selvskading, psykose eller lignende, hvor akutt må man være?

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

Det er snakk om at du er til skade for deg selv eller andre.

Anonym poster: a5c93580087c2015b1b899846b17acf5

[AnonymBruker]

Hvor går grensen for "tilstrekkelig" akutt? Er det snakk om selvskading, psykose eller lignende, hvor akutt må man være?

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

De bruker veldig mye skjønn. Hovedsaklig er det snakk om at man er en fare for seg selv eller andre, f.eks. psykotisk eller suicidal. Man kan også bli innlagt dersom man selv er redd for at noe skal skje, uten at man nødvendigvis har konkrete selvmordsplaner. Terskelen for å bli innlagt på tvang er selvsagt mye høyere enn for frivillig innleggelse.

Jeg har blitt akuttinnlagt når jeg har sagt tydelig i fra at jeg har selvmordstanker, og er usikker på om jeg klarer å stå i mot dersom de blir sterkere. Har også blitt innlagt pga hallusinasjoner, men var ikke psykotisk. Var dog veldig redd og opplevde å ikke ha kontroll over meg selv. Ba selv om innleggelse i begge de nevnte tilfellene.

Anonym poster: 8bd43a18dc698766ca0506ac92923d03

[AnonymBruker]

Hvordan er det best å forklare at man virkelig ikke har sjangs til å holde igjen mot seg selv? Greit, det høres søkt ut, men jeg kan være helt fin og glad i det ene øyeblikket, og stå med pilleboksen langt nedi kjeften det andre, utløst av små triggere jeg ikke vet hva er. Jeg er så ustabil at det er skummelt og jeg er så intens i hva jeg føler - det er ikke snakk om at humøret mitt svinger eller at jeg blir deprimert, hører stemmer eller noen av de "klassiske" problemene, det er hele tankegangen min og synsvinkelen min som endrer seg radikalt til noe jeg ikke gjenkjenner! Og når det er det så føles det så utrolig riktig, det er nesten latterlig at jeg ikke har skjønt det før - det kan være helt selvsagt at jeg egentlig ikke er et menneske, men en ånd fanget i menneskekropp, og den eneste måten å slippe fri på er å ta selvmord. Eller kanskje det er en fantastisk god idé å hoppe ut et vindu! Eller jeg blir kjempesint på grunn av noe jeg ikke helt merket og kaster ting rundt meg, eller kanskje jeg bare finner ut at jeg skal bli forsker når jeg blir stor. Og så reagerer jeg kjempesterkt på ting jeg ikke vet hva er, jeg blir rasende sint helt ut av det blå, jeg blir brått kjemperedd for at folk skal gå fra meg, jeg blir oppetter ørene forelsket etter å ha fått et smil på bussen, jeg ødelegger ALLE forhold jeg er i og skyver folk unna og er så himla selvdestruktiv at det ville vært morsomt om det ikke hadde vært så jævla tragisk.

Men jeg aner ikke hvordan jeg skal få frem hvor intenst dette egentlig er for at folk skal reagere! Jeg har prøvd både muntlig og skriftlig og folk har sett hvordan jeg oppfører meg, men foreldrene mine benekter det og psykologen stiller bare dumme spørsmål. JEG TRENGER HJELP FOR FAEN, men folk skjønner ikke det. Har ingen venner jeg kan gå til heller, for ingen vil være venn med en oppmerksomhetssøkende dramadronning. Hurra for meg...

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[Pringle]

Emosjonelt ustabil pf? Du trenger en bedre psykolog, eller kanskje en psykiater, tenker jeg. Snakk med fastlegen din.

[AnonymBruker]

(tidligere anonym her og tidligere, forresten!)

Har fått høre eupf fra flere, er meget mulig det er det. Takk for svar

Og jeg er så helvetes sint nå! Snakket med psykologen i dag, og hun snakket om innleggelse igjen. Men så bestemte hun seg for at vi skulle vente til neste time (om to uker) og heller ta det derfra! Hva faen?!?!! Jeg har prøvd å forklare, jeg har blitt stilt de samme idiotiske spørsmålene om og om igjen, jeg har blitt kjempesint der og da og nærmest skjelt henne ut, OG HUN MENER JEG MÅ VENTE. Selv en bekjent av meg som jeg kun har snakket med via facebook de siste dagene har merket at jeg rakner fra hverandre, og han kjenner meg knapt! Kjenner jeg hater psykologen min nå.

Jeg vet jeg ikke kommer til å greie å vente i to uker samt ventetid! Aner ikke hva jeg skal gjøre.. Er det noen man kan kontakte som kan få i gang noen hjul her, type helsestasjon (kan de gjøre noe?)? Jeg ser noen sier fastlege, men da må foreldrene mine få vite hva jeg driver med og de mener det bare er noe dritt fra min side uansett og at jeg bare må vente og se hva O hellige psykologkjerring sier...

Jeg mener... må jeg ta selvmord før folk får øynene opp?!

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[AnonymBruker]

dytter!

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

[AnonymBruker]

(tidligere anonym her og tidligere, forresten!)

Har fått høre eupf fra flere, er meget mulig det er det. Takk for svar

Og jeg er så helvetes sint nå! Snakket med psykologen i dag, og hun snakket om innleggelse igjen. Men så bestemte hun seg for at vi skulle vente til neste time (om to uker) og heller ta det derfra! Hva faen?!?!! Jeg har prøvd å forklare, jeg har blitt stilt de samme idiotiske spørsmålene om og om igjen, jeg har blitt kjempesint der og da og nærmest skjelt henne ut, OG HUN MENER JEG MÅ VENTE. Selv en bekjent av meg som jeg kun har snakket med via facebook de siste dagene har merket at jeg rakner fra hverandre, og han kjenner meg knapt! Kjenner jeg hater psykologen min nå.

Jeg vet jeg ikke kommer til å greie å vente i to uker samt ventetid! Aner ikke hva jeg skal gjøre.. Er det noen man kan kontakte som kan få i gang noen hjul her, type helsestasjon (kan de gjøre noe?)? Jeg ser noen sier fastlege, men da må foreldrene mine få vite hva jeg driver med og de mener det bare er noe dritt fra min side uansett og at jeg bare må vente og se hva O hellige psykologkjerring sier...

Jeg mener... må jeg ta selvmord før folk får øynene opp?!

Anonym poster: 23a6b089e98eab8e270c9b2f9366d0aa

To uker fra eller til kan ende opp med å ikke spille noen rolle, fordi du kan risikere å måtte vente lenge på å få plass (dessverre). Hvorfor kan du ikke kontakte fastlegen din? Fastlegen har taushetsplikt.

Og ja, dessverre er det ofte sånn at man ikke blir hørt eller sett før man gjør noe alvorlig. Man blir liksom straffet for å prøve å holde ut med alt det vonde i stedet for å ty til destruktive handlinger. Det er veldig feil at det er sånn!

Anonym poster: 8bd43a18dc698766ca0506ac92923d03

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner alt peset psykiatrien får. Jeg har fått hjelp når jeg har trengt det, og har ikke hjelpen fungert på riktig måte så har jeg blitt henvist videre til rette instans, uten de lange ventetidene. Nå håper jeg virkelig ikke at jeg er unntaket som bekrefter regelen, jeg håper at de fleste som trenger hjelp vil få det.

Anonym poster: 32d82e5f8d434415220a493e7fddcb7f

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner alt peset psykiatrien får. Jeg har fått hjelp når jeg har trengt det, og har ikke hjelpen fungert på riktig måte så har jeg blitt henvist videre til rette instans, uten de lange ventetidene. Nå håper jeg virkelig ikke at jeg er unntaket som bekrefter regelen, jeg håper at de fleste som trenger hjelp vil få det.

Anonym poster: 32d82e5f8d434415220a493e7fddcb7f

Det har ikke jeg. Gikk til forskjellige psykologer i mange år, og noen perioder var jeg så nede at jeg ikke maktet å møte opp. Jeg maktet ikke å ringe for å avbestille heller, jeg bare satt og gråt og ble enda sintere på meg selv. Svært destruktiv atferd. Fastlegen var jeg nesten som en god venn med, så når DPS avsluttet behandlingen fordi jeg ikke hadde møtt opp 2 ganger, prøvde han å overtale dem til å la meg fortsette, og heller ha forståelse for at jeg ikke klarte å møte opp alltid. Selv om han fortalte at han leste meg som suicidal, så nektet de. Det var viktigere for dem "å vise meg konsekvensene for å ikke holde avtaler" enn å faktisk hjelpe meg. Legen sa at han mente at jeg burde vurderes innlagt, men de ga faen. 3 ganger forsøkte han på nytt, avslag hver gang.

Har ikke vært hos DPS etter dette, ingen psykolog faktisk. Jeg svelgte noen kameler, og bestemte meg for at jeg ikke gadd depresjonen lenger. Fortrengte alle minner og all dritt, og fungerer sånn noen lunde idag. Jeg bryter sammen ca. 2 ganger i året, når alt kommer til overflaten, men sånn får det nå bli, når ingen ønsker å hjelpe meg. Vurderer jevnlig å legge meg inn, men jeg hverken tør eller har tid til det..

Anonym poster: 862b7a1f10d51df7ded04e08aff916fe