Motivasjon og støtte til oss med psykiske lidelser

[Anoia]

rismelk smaker jo balle! At du orker! Tåler ikke laktose jeg heller, men jeg sverger til tine laktosefri melk. Klarer liksom ikke vende meg til ris og soyamelk

Havremelkeprodukter er bedre!

(Hadde en melkefri periode for noen år siden.)

[altflyter]

I dag har jeg hatt en fæl dag. Hadde forferdelige mareritt den lille tiden jeg sov, og er livredd for at jeg er i ferd med å bli psykotisk, fordi jeg tror jeg ser ting som andre ikke ser, og stemmer har jeg hatt lenge. Prøver å tenke minst mulig på det i håp om at det bare er hodet mitt som roter grunnet mangel på søvn.

Prøvde meg på perm i dag, men fikk så mye angst at jeg kasta opp fordi mamma maste så mye om at hun syntes jeg går på for mange medisiner... Hva vet hun om det? Hun forventer at jeg skal fortelle henne alt og involvere henne og pappa i all behandlingen min. De har aldri vært der for meg før jeg prøvde å ta livet mitt. Hvordan kan de forvente at jeg da bare plutselig skal være superåpen ovenfor dem nå?

Merker at jeg blir dårligere, og det liker jeg IKKE

[Gjest Lunekjær]

Så rart at det ikke har funka? Men vi er jo forskjellige vi mennesker og responderer forskjellig på behandling. Kan jeg spørre hvilken del av landet du bor i? Send PM hvis du ikke vil oute det.

Må bare kommentere selv om dette ikke var til meg - jeg har også PTSD og har reagert motstatt av sånn jeg "burde" på metakognitiv terapi. Er ikke alltid like lett.. :/

Jeg var hos lege i dag, var forberedt på å bli akuttinnlagt (ikke suicidal, bare ufattelig sliten og full av angst), men ble i stedet sendt hjem med beskjed om å øke medisindosen min kraftig.

[Anoia]

I dag har jeg hatt en fæl dag. Hadde forferdelige mareritt den lille tiden jeg sov, og er livredd for at jeg er i ferd med å bli psykotisk, fordi jeg tror jeg ser ting som andre ikke ser, og stemmer har jeg hatt lenge. Prøver å tenke minst mulig på det i håp om at det bare er hodet mitt som roter grunnet mangel på søvn.

Prøvde meg på perm i dag, men fikk så mye angst at jeg kasta opp fordi mamma maste så mye om at hun syntes jeg går på for mange medisiner... Hva vet hun om det? Hun forventer at jeg skal fortelle henne alt og involvere henne og pappa i all behandlingen min. De har aldri vært der for meg før jeg prøvde å ta livet mitt. Hvordan kan de forvente at jeg da bare plutselig skal være superåpen ovenfor dem nå?

Merker at jeg blir dårligere, og det liker jeg IKKE

[Gjest Raggy]

Så bra! Håper det går raskt fremover nå :-)

Takk i forhold til søvn så er min oppskfirt grei, pute og dyne på sofan, soverommet gjør meg så våken.. På men tv'n også ligger jeg å ser på tv helt til jeg har sovnet, våkner jeg iløpet av natten så bare fortsette jeg å se på tv Det kommer av at tankekjøret tar helt av visst jeg legger meg ned å lukker øynene så tv'n distraherer meg og virker beroligende, ser bare på hyggelige ting da sånn at marerittene ikke skal bli trigget

Så rart at det ikke har funka? Men vi er jo forskjellige vi mennesker og responderer forskjellig på behandling. Kan jeg spørre hvilken del av landet du bor i? Send PM hvis du ikke vil oute det.

Hei snille Sitronkake, sender deg en meld seinere jeg

jeg har også blitt slått i bakken etter en dårlig opplevelse med dps, men ikke mist troen! Jeg har også prøvd det som er å prøve, både medikamentell behandling og ulike terapiformer. Nå (endelig!) blir jeg tatt på alvor og håper og tror ting skal gå framover.

Husk at ting tar tid (dessverre). Ikke mist håpet, for du kommer til å bli frisk!

Takk for det Joda jeg er forsåvidt ved godt mot, men er fryktelig skeptisk til hva som blir satt igang av tiltak, men det er liker greit. Jeg kan synes det er litt ironisk å være den "vrange brukeren som spør og graver om alt mulig og umulig hehe og som er pågående å ringer å spør i tide og utide. Jeg har skjønt at skal jeg komme noe sted så må jeg være pågående.

Superdupert at du blir tatt på alvor! DPS gjør sikker mye bra for noen men det er nok ikke alltid de er så kompetente som en skulle tro.. Supperhuer og hengerumper kaller jeg dem!

[Gjest Crazycatlady]

Hei! Så hyggelig at du vil være med!

Ja, det er noe mange er redd for når man forteller om vonde ting, ting man sliter med. At det skal definere deg som person. Men alle med litt mellom ørene vet at det ikke gjør det, så de som mener noe annet kan man bare gi langt f i. Det er viktig å lære seg.

Hehe. Ser for meg en liten rød lekebil. Eventuelt en barnelekebil?

Nei, det er vanskelig å snakke med andre mennesker. Særlig det å slippe dem inn på seg. Man blir så sårbar. Men vet du hva? Du kan gi f i hva folk tenker om det, være deg selv. Hva andre mener er uviktig.

Men man starter selvfølgelig ikke der. Det beste du kan gjøre er å være blid og hyggelige mot alle. Da kan ingen mislike deg. Og når det kommer til det å snakke med andre, still spørsmål om dem. Vær interessert i alt de sier, mennesker elsker å snakke om seg selv.

Jeg syntes det er tøft at du turte å skrive dette jeg

Ja, men sliter ganske mye med selvtilliten og det å ha tro på meg selv og at jeg er god nok som jeg er. Tror ganske mye ligger der. Har gått så langt at jeg er redd for å vise hvem jeg er og er livredd for å si og gjøre noe feil.

Tenker nok også litt for mye på at folk garantert ikke liker meg.

Leter etter tegn hele tiden på at de ikke liker meg så da er det enklere å la være å si for mye. Har jo blitt bedre, men det tar jo sånn tid det her. Vil bare at det skal forsvinne nå med en gang, men kanskje det ikke går så fort.

Har sett at de har sånne elektriske biler som barn kan kjøre. Kanskje det hadde vært noe

Hyggelig prøver jeg alltid å være. Så lenge folk ikke er uvennlig eller noe sånt så er jeg hyggelig mot dem. Tror ikke folk på jobb nødvendigvis misliker meg, men de syns sikkert at jeg er stille. Det er jo imaget mitt, og kommer aldri til å bli sånn voldsomt utadvendt, men hadde vært deilig å være litt mer trygg på meg selv og den jeg er.

Takk, er ikke alltid så lett å være åpen om ting mange helst vil tie i hjel.

[Gjest Crazycatlady]

så flott at du prøver å være mer åpen! Hjertelig velkommen inn i dagboken vår! Jeg har slitt en del med lignende tanker, men mest når det kommer til spørsmålet om hva som er den egentlige meg og hva som er medisinene...

Når du sier dette med mur kom jeg til å tenke på favorittsitatet mitt: sometimes people put up walls, not to keep people out, but to see who cares enough to tear them down.

Selv er jeg ekstremt rar, men jeg har akseptert at det er den jeg er, og de fleste vennene mine sier at det er det de liker best med meg. Kanskje du bare skal prøve å hoppe i det og være den du har lyst til å være. Hvis ikke er du omgitt av folk som liker en annen person enn den du egentlig er, og (tro meg) det blir veldig slitsomt i lengden. Blant de nærmeste er det deilig å kunne si hva man tenker, selv om andre syntes det høres merkelig ut. Om folk ikke aksepterer deg for den du er, er ikke de noen det er meningen du skal ha i livet ditt.

Har du prøvd å fortelle noen at du sliter? Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg turde å fortelle litt mer om meg selv og fortiden min. Jeg har _kun_ fått positiv respons, og det de aller fleste responderer med er å fortelle at de har hatt en vanskelig periode en gang selv, at de er glad jeg er ærlig, eller så prøver de så godt de kan å forstå. Håper du med tiden tør å ta det skrittet. Du vil bli overrasket

Det sitatet er det mye sannhet i for min del, men det er få som kommer seg gjennom den

Ja, det er det da. Det som stopper meg er den dumme tvilen som kommer og forteller meg at ingen vil like deg uansett så det er bare å la være. Veldig teit, men jeg tror virkelig på det.

Jeg går til psykolog så sånn sett har jeg noen å prate og bearbeide ting med. Har ikke vært der på en stund nå på grunn av diverse, så merker at jeg savner det. Ellers er jeg ikke spesielt åpen om det utenom til samboeren min, men vil ikke mase på han om det så blir til at jeg holder kjeft og holder ting for meg selv.

[Gjest Raggy]

I dag har jeg hatt en fæl dag. Hadde forferdelige mareritt den lille tiden jeg sov, og er livredd for at jeg er i ferd med å bli psykotisk, fordi jeg tror jeg ser ting som andre ikke ser, og stemmer har jeg hatt lenge. Prøver å tenke minst mulig på det i håp om at det bare er hodet mitt som roter grunnet mangel på søvn.

Prøvde meg på perm i dag, men fikk så mye angst at jeg kasta opp fordi mamma maste så mye om at hun syntes jeg går på for mange medisiner... Hva vet hun om det? Hun forventer at jeg skal fortelle henne alt og involvere henne og pappa i all behandlingen min. De har aldri vært der for meg før jeg prøvde å ta livet mitt. Hvordan kan de forvente at jeg da bare plutselig skal være superåpen ovenfor dem nå?

Merker at jeg blir dårligere, og det liker jeg IKKE

Uff da... Jeg har det litt sånn at det kan være vanskelig å skille mellom normale følelsesmessige reaksjoner og psyke reaksjoner. Noen ganger kan det være sorg jeg føler eller det kan være bitterhet i forhold til oppvekst. Det jeg prøver å si er at det er jo ikke sikkert du får sykdomssymptomer men at du reagerer ganske så normalt. Du har sikkert reagert på stress iløpet av dagen, samt mas og jeg vil også tro du har følt noen dråper av sårhet og bitterhet i forhold til din mor.

Kankje det er sånn at du bare har blitt så sliten at du trenger å hvile deg. Det høres ut som du har hatt en tøff dag..

Ting jeg skriver behøver jo ikke å være rett, jeg bare deler tanker som jeg får og håper at det kan hjelpe For jeg har vært så redd de paranoide symptomene mine og har trodd de har kommet men så har jeg i ettertid forstått at det bare var en helt vanlig følelsesmessig reaksjon som ble forsterket ved for lite søvn og stress.

Tenk på det du at middagen jeg lagde i dag var så vond at vi måtte gi den til bikkja blei visst rista brød istedenfor...

[Gjest Yellow Taxi]

rismelk smaker jo balle! At du orker! Tåler ikke laktose jeg heller, men jeg sverger til tine laktosefri melk. Klarer liksom ikke vende meg til ris og soyamelk

Jeg syns den rismelken på bilde jeg kjempe godt. Har du prøvd havremelk? Ellers så skal visst nøttemelk ha en bra smak, men det har jeg faktisk ikke prøvd.

[altflyter]

Må bare kommentere selv om dette ikke var til meg - jeg har også PTSD og har reagert motstatt av sånn jeg "burde" på metakognitiv terapi. Er ikke alltid like lett.. :/

Jeg var hos lege i dag, var forberedt på å bli akuttinnlagt (ikke suicidal, bare ufattelig sliten og full av angst), men ble i stedet sendt hjem med beskjed om å øke medisindosen min kraftig.

åååh. Det der gjør meg så forferdelig sint! Piller løser ingen problemer, de demper symptomene. Kan ikke noen snart banke det inn i hodet på legene? Piller i seg selv løser ingen problemer. Jeg håper du får annen oppfølging også...

Det får meg til å tenke på gamle folk på sykehjem som sitter hele dagen og ser på tv, etter hvert kjeder de seg noe forferdelig, og så blir de deprimert.... Og hva er løsningen?!? Ja... Piller! Aktivisering, hva er det? Jo... Det er visst for dyrt det. Økonomi foran menneskeverd... Selvfølgelig.

Det sitatet er det mye sannhet i for min del, men det er få som kommer seg gjennom den

Ja, det er det da. Det som stopper meg er den dumme tvilen som kommer og forteller meg at ingen vil like deg uansett så det er bare å la være. Veldig teit, men jeg tror virkelig på det.

Jeg går til psykolog så sånn sett har jeg noen å prate og bearbeide ting med. Har ikke vært der på en stund nå på grunn av diverse, så merker at jeg savner det. Ellers er jeg ikke spesielt åpen om det utenom til samboeren min, men vil ikke mase på han om det så blir til at jeg holder kjeft og holder ting for meg selv.

Jeg er også overbevist om at ingen liker meg, men jeg har munndiare og snakker i ett, så går det plutselig opp for meg hva jeg holder på med, og da kommer skamfølelsen og angsten... Men du må "bare" kaste deg ut i det. Det er fælt, men det blir enklere (håper jeg)

Du bør ikke være redd for å prate med samboeren din om det som er vanskelig. Kanskje det vi få dere tettere sammen? Bare pass på å snakke om hyggelige ting også. Vet den balansegangen er vanskelig, men du kan ikke beskytte ham fra den du er

[altflyter]

Uff da... Jeg har det litt sånn at det kan være vanskelig å skille mellom normale følelsesmessige reaksjoner og psyke reaksjoner. Noen ganger kan det være sorg jeg føler eller det kan være bitterhet i forhold til oppvekst. Det jeg prøver å si er at det er jo ikke sikkert du får sykdomssymptomer men at du reagerer ganske så normalt. Du har sikkert reagert på stress iløpet av dagen, samt mas og jeg vil også tro du har følt noen dråper av sårhet og bitterhet i forhold til din mor.

Kankje det er sånn at du bare har blitt så sliten at du trenger å hvile deg. Det høres ut som du har hatt en tøff dag..

Ting jeg skriver behøver jo ikke å være rett, jeg bare deler tanker som jeg får og håper at det kan hjelpe For jeg har vært så redd de paranoide symptomene mine og har trodd de har kommet men så har jeg i ettertid forstått at det bare var en helt vanlig følelsesmessig reaksjon som ble forsterket ved for lite søvn og stress.

Tenk på det du at middagen jeg lagde i dag var så vond at vi måtte gi den til bikkja blei visst rista brød istedenfor...

Ble hunden din glad da?

Jeg syntes du skriver mye fornuftig, og det er helt sant at det er mye sårhet og bitterhet mellom meg og mamma Jeg tror ikke det finnes noe rett eller galt man kan si til noen som sliter psykisk. Du er støttende og har empati, så jeg syntes så absolutt at det du skriver er riktig (om man i det hele tatt kan bruke det ordet i en sånn setting)

Jeg er skikkelig sliten og har lagt strak ut siden jeg kom hjem fra perm, så du forstår mer enn jeg selv gjør

[Cupcake92]

I dag har jeg hatt en fæl dag. Hadde forferdelige mareritt den lille tiden jeg sov, og er livredd for at jeg er i ferd med å bli psykotisk, fordi jeg tror jeg ser ting som andre ikke ser, og stemmer har jeg hatt lenge. Prøver å tenke minst mulig på det i håp om at det bare er hodet mitt som roter grunnet mangel på søvn.

Prøvde meg på perm i dag, men fikk så mye angst at jeg kasta opp fordi mamma maste så mye om at hun syntes jeg går på for mange medisiner... Hva vet hun om det? Hun forventer at jeg skal fortelle henne alt og involvere henne og pappa i all behandlingen min. De har aldri vært der for meg før jeg prøvde å ta livet mitt. Hvordan kan de forvente at jeg da bare plutselig skal være superåpen ovenfor dem nå?

Merker at jeg blir dårligere, og det liker jeg IKKE

Huff da. Det høres jo ikke bra ut.

Har du snakket med moren din om dette? At de ikke kan holde på sånn?

Det er vanskelig med foreldre, kjenner iblant at jeg har lyst til å slå dem ned. Bare fordi de ikke alltid respekterer at jeg ikke vil snakke med dem. Men jeg tror det er sånn det er å ha barn, man er så uendelig glad i dem, at jeg tror de nesten blir litt desperate for å hjelpe..

[Cupcake92]

neida. Jeg fikk ikke sove, men klarte ikke sitte foran iPaden. Hadde jevnlige panikkanfall i hele natt. Lenge siden angsten var så ille. Fikk en sobril av sykepleierne på posten, og det fikk meg til å sove, men hadde de forferdeligste mareritt (som vanlig... *sukk*). Våknet i dag til de verste syner og slo vilt rundt meg for å beskytte meg selv. Er livredd for at jeg er i ferd med å bli psykotisk...

har ikke du sovemedisin? Utrolig flott at du klarte å stå opp til ett i dag og. Alt er bedre enn å bli der hele dagen.

Jo, men det funker ikke så bra. Skal be om en annen type. Bare for en periode.

Nå har jeg forresten vært og sett les misérables. Den er helt sinnsykt bra. Stortuta gjennom hele filmen. Det tror jeg også de andre gjorde... Hørte bare snufsing fra hele salen ^^

[altflyter]

Jo, men det funker ikke så bra. Skal be om en annen type. Bare for en periode.

Nå har jeg forresten vært og sett les misérables. Den er helt sinnsykt bra. Stortuta gjennom hele filmen. Det tror jeg også de andre gjorde... Hørte bare snufsing fra hele salen ^^

åh! Den har jeg også lyst til å se:) kan du forresten legge ut oppskrift på paien din?

[Gjest Yellow Taxi]

Har du snakket med moren din om dette? At de ikke kan holde på sånn?

Det er vanskelig med foreldre, kjenner iblant at jeg har lyst til å slå dem ned. Bare fordi de ikke alltid respekterer at jeg ikke vil snakke med dem. Men jeg tror det er sånn det er å ha barn, man er så uendelig glad i dem, at jeg tror de nesten blir litt desperate for å hjelpe..

Big mistake Bare ikke fortell dem ting, fungerer knakende godt det altså. Vi har et mye bedre forhold etter at jeg sluttet og fortelle dem hva som skjer i livet mitt, for de par gangene vi snakker sammen i måneden har de ikke noe annet og si en typisk small-talk og litt klaging.

[altflyter]

Big mistake Bare ikke fortell dem ting, fungerer knakende godt det altså. Vi har et mye bedre forhold etter at jeg sluttet og fortelle dem hva som skjer i livet mitt, for de par gangene vi snakker sammen i måneden har de ikke noe annet og si en typisk small-talk og litt klaging.

Høres litt trist ut, syntes jeg. Da er jo ikke foreldrene dine noe annerledes enn slik jeg snakker med " bekjente"

[Cupcake92]

åh! Den har jeg også lyst til å se:) kan du forresten legge ut oppskrift på paien din?

Ja!

Bunn:

180 g mel

40 g kakao

1/8 ts salt

150 g smør

75 g melis

2 eggeplommer

1 ts vaniljeekstrakt

Bland mel, salt og kakao i en egen bolle. Hell melis og smør i mikser. Miks det fluffy. Tilsett to eggeplommer og miks videre. Tilsett vaniljeekstrakt. Tilsett kakao-og melblandingen. Bland. Trykk det ned i en parform (og oppover kantene). Stikk hull på deigen med en gaffel og sett i kjøleskapet i 30 min. Stekes så på 180 grader i 15 min.

Når den er ferdig lager du karamell.

550 g sukker

150 ml vann

150 ml kremfløte

75 g smør

Litt vaniljeekstrakt

Varm vann, sukker og vaniljeekstrakt i en kjele. Rør til alt sukkeret er smeltet (etter dette skal det ikke røres). Kom på høy varme til det får karamellfarge. Ta av platen, tilsett fløte (dette bobler, spruter og dampen, vær forsiktig). Tilsett smør. Rør over lav varme til det blir karamell. Hell over bunnen, sett kaldt i minst 5 timer.

Sjokoladeganache:

130 ml fløte

120 g sjokolade

Varm fløte og hell over sjokoladen - la trekke litt før du rører sammen. Hell det over karamellblandingen. La stå i kjøleskapet til den stivner.

Bruk paiform på 20 cm, eventuelt halver oppskriften.

[Cupcake92]

Big mistake Bare ikke fortell dem ting, fungerer knakende godt det altså. Vi har et mye bedre forhold etter at jeg sluttet og fortelle dem hva som skjer i livet mitt, for de par gangene vi snakker sammen i måneden har de ikke noe annet og si en typisk small-talk og litt klaging.

Trist. Jeg har heldigvis et veldig godt forhold til mamma, men selvfølgelig maser hun hvis hun blir redd for meg

[Gjest Yellow Taxi]

Høres litt trist ut, syntes jeg. Da er jo ikke foreldrene dine noe annerledes enn slik jeg snakker med " bekjente"

Mulig det er jeg som er rar og ikke foreldrene mine. Men jeg tror egentlig vi bare har lite samsvarende relasjons-stiler. De vil som dine være veldig innkludert, hele tiden komme med råd og blande seg, mens jeg ikke har hatt verken behov eller lyst på foreldre med stor F siden jeg var rundt 15. Altså for at jeg skulle trives så burde det vært en overgang til et mer likeverdig vennskap, om du forstår hva jeg mener?

Kanskje det er litt sånn med dere å?

Endret 18. januar 2013 av Yellow Taxi

[altflyter]

Mulig det er jeg som er rar og ikke foreldrene mine. Men jeg tror egentlig vi bare har lite samsvarende relasjons-stiler. De vil som dine være veldig innkludert, hele tiden komme med råd og blande seg, mens jeg ikke har hatt verken behov eller lyst på foreldre med stor F siden jeg var rundt 15. Altså for at jeg skulle trives så burde det vært en overgang til et mer likeverdig vennskap, om du forstår hva jeg mener?

Kanskje det er litt sånn med dere å?

nja, tja jo. Skulle av og til ønske foreldrene mine var LITT mindre personlige, men ikke bare overfladiske. Noe midt i mellom