Motivasjon og støtte til oss med psykiske lidelser

[Cupcake92]

åååh så flink du er! Skikkelig husmor det ser jo skikkelig lovende ut! Får du besøk eller skal du nyte hele herligheten alene?

Ja, jeg føler meg litt husmor. Og jeg elsker jo å drive med det. Jeg er veldig, veldig glad i å bake Det gjør meg glad

Nope... Jeg er egentlig ikke så glad i sånt. Det er problemet, så jeg gir bort det meste av det jeg lager. Men jeg skal på kino med søsteren min imorgen, så tenkte å ta med litt pai til henne. Der går det ned på høykant

[altflyter]

Nei jeg har ikke time, men om han er på jobb så håper jeg han kan klare å skvise inn en time, eventuelt får vi snakke på telefon. Fastlegen min er utrolig flink og tar meg på alvor, vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten ham.

Jeg takler avvisning veldig dårlig, og de avvisningene jeg har fått det siste året har vært veldig vanskelige å takle. Tenker liksom at de som avviser meg ikke vil ha noe med meg å gjøre, at det er noe galt jeg har gjort eller at det er noe feil med meg.. Jo flere ganger det skjer, jo vanskeligere blir det å tenke rasjonelt.

å føle seg avvist er en forferdelig følelse som jeg selv kjenner veldig på både titt og ofte. Uansett hvor rasjonelt man tenker, så har følelsene lett for å ta overhånd. Bare man kunne styre følelsene sine hadde alt vært ganske mye enklere, men (heldigvis) er følelser en del av det å være menneske på godt og vondt

Hvordan går det med deg i dag da? Kommet noe lengre?

[altflyter]

Hehe. Nå kan du ihvertfall glede deg til å drikke ordentlig kaffe når du kommer ut! Det skjønner jeg godt, jeg ble litt smågal av maten den korte tiden jeg var på sykehus. Du må ha det ille. Kanskje jeg skal smugle inn litt karamellpai til deg

Jeg skjønner at det blir lite å glede seg til da, men tenk så godt den bernlinerbollen kommer til å smake. Og bare tenk, nå er det ikke lenge til du skal ut heller. Da kan du lage mye godt da. Du kan spise befnlinerbolle hver dag! (Selvom jeg ikke vil anbefale det). Minner meg på at da jeg var liten hadde jeg et sinneutbrudd til mamma, hvor jeg hylte at "NÅR JEG BLIR STOR SKAL JEG SPISE LOLLIPOP HVER DAG!!!"

haha! Den kjenner jeg meg igjen i! Jeg skulle aldri legge meg, bare spise dessert og aldri mer gå i ullundertøy... Det blir liksom litt annerledes når man er blitt voksen og "fornuftig". Av og til prøver jeg å snike fram barnet i meg ved å spise potetgull til middag, men jeg sitter igjen med dårlig samvittighet etterpå, så det er kanskje noe av det jeg savner mest ved å være barn; manglende konsekvenstenkning!

Syntes du skal sende meg et stykke i posten!

Ja, jeg føler meg litt husmor. Og jeg elsker jo å drive med det. Jeg er veldig, veldig glad i å bake Det gjør meg glad

Nope... Jeg er egentlig ikke så glad i sånt. Det er problemet, så jeg gir bort det meste av det jeg lager. Men jeg skal på kino med søsteren min imorgen, så tenkte å ta med litt pai til henne. Der går det ned på høykant

Da er vi veldig like! Jeg baker når jeg er stresset, og elsker å få besøk, for da har jeg en god unnskyldning for å bake. Er ikke like glad i å lage middag, men baking (spesielt gjærbakst) hjelper veldig på psyken og får tankene over på andre ting (i hvert fall for en liten stund). Men det er også et ganske ømt punkt for meg, da jeg sliter en del med spiseforstyrrelser og fort har en tendens til å overspise usunne ting som bare kommer rett opp igjen

[Cupcake92]

haha! Den kjenner jeg meg igjen i! Jeg skulle aldri legge meg, bare spise dessert og aldri mer gå i ullundertøy... Det blir liksom litt annerledes når man er blitt voksen og "fornuftig". Av og til prøver jeg å snike fram barnet i meg ved å spise potetgull til middag, men jeg sitter igjen med dårlig samvittighet etterpå, så det er kanskje noe av det jeg savner mest ved å være barn; manglende konsekvenstenkning!

Syntes du skal sende meg et stykke i posten!

Da er vi veldig like! Jeg baker når jeg er stresset, og elsker å få besøk, for da har jeg en god unnskyldning for å bake. Er ikke like glad i å lage middag, men baking (spesielt gjærbakst) hjelper veldig på psyken og får tankene over på andre ting (i hvert fall for en liten stund). Men det er også et ganske ømt punkt for meg, da jeg sliter en del med spiseforstyrrelser og fort har en tendens til å overspise usunne ting som bare kommer rett opp igjen

Ja, det er litt trist. Jeg tenker ofte på det når jeg er med nevøen min. Verden hans faller sammen hvis han ikke får ha mummitrollet på bordet når han spiser. Savnet det litt, verste som kunne skje var at hodet på barbien min datt av... Det er ikke lett å bli voksen, og man er dessverre heller ikke helt forberedt på hvordan livet faktisk er.

Sende det i posten? Hva er gøy med det? Nei, her tenker jeg spade og finlandshette. Grave en hemmelig gang hvor jeg kan smugle inn ting

Ja, der gjør det. Det et en av grunnene til at jeg elsker å bake. Tankene blir liksom borte, og jeg blir bare glad. Når jeg kan dulle med baking. Kan stå på f.eks traktøren i evigheter og se på alle tingene jeg må kjøpe meg til baking. Men jeg er litt sær der og egentlig det er så mye spennende og nytt jeg må prøve ut. Må bli flinkere til å få besøk, så kan jeg bake enda mer. Fete opp alle som kommet hit.

Kjenner meg igjen i det, men jeg spise det ikke. Der er vel mitt problem. At jeg unngår å spise det. Sliter med å unne meg ting. Men jeg jobber med saken. Igår spiste jeg noen ritz kjeks :D

[Gjest Lunekjær]

å føle seg avvist er en forferdelig følelse som jeg selv kjenner veldig på både titt og ofte. Uansett hvor rasjonelt man tenker, så har følelsene lett for å ta overhånd. Bare man kunne styre følelsene sine hadde alt vært ganske mye enklere, men (heldigvis) er følelser en del av det å være menneske på godt og vondt

Hvordan går det med deg i dag da? Kommet noe lengre?

En ting som også er vanskelig i forbindelse med avvisning, er at jeg føler at i mange tilfeller får jeg ikke "lov" til å føle meg avvist. Man skal liksom hele tiden klare å tenke rasjonelt, klare å forstå at avgjørelser som blir tatt ikke nødvendigvis blir tatt fordi folk ikke liker deg - men sånn fungerer ikke mitt hode i alle fall.

Nei det går jævlig dårlig, for å være ærlig. Føler meg helt bomull i hodet og aner ikke hva jeg kan eller bør gjøre. "Jippi"..

[altflyter]

En ting som også er vanskelig i forbindelse med avvisning, er at jeg føler at i mange tilfeller får jeg ikke "lov" til å føle meg avvist. Man skal liksom hele tiden klare å tenke rasjonelt, klare å forstå at avgjørelser som blir tatt ikke nødvendigvis blir tatt fordi folk ikke liker deg - men sånn fungerer ikke mitt hode i alle fall.

Nei det går jævlig dårlig, for å være ærlig. Føler meg helt bomull i hodet og aner ikke hva jeg kan eller bør gjøre. "Jippi"..

huff. Har det mye på samme måten akkurat nå... Og jeg er veldig enig med deg, spesielt vi nordmenn skal liksom ikke vise "negative" følelser. Det er "farlig" å si at man er sint, skuffet, lei seg og spesielt at man føler seg sviktet på et vis. Tror samfunnet hadde vært mye bedre og enklere å forholde seg til om det hadde vært stuerent å si at man syntes noe er vanskelig selv om man ikke "burde" føle det sånn.

Tror (jeg er ganske sikker på) at alle mennesker kjenner på disse følelsene av og til, men så skal vi være så fornuftige at vi blir ødelagt av vår egen logikk. Mennesker er ikke logiske. De er uforståelige og følsomme, men vi er så forbasket redd for å innrømme det, fordi det betyr at vi må begynne å sette ord på ting som er vanskelig.

Selv merker jeg at i det øyeblikket jeg prøver å forklare hvorfor jeg er skuffet, lei meg, føler meg dum eller sviktet, så føler jeg meg enda dummere, fordi jeg ikke klarer å forklare det på en logisk måte, og folk har en tendens til å ha problemer med å akseptere at "for meg ER det faktisk sånn, og jeg VET at det ikke nødvendigvis kan forklares, og jeg VET at det kan rasjonaliseres, men det vil ikke endre min opplevelse av det av den grunn. Følelser er følelser.

Huff. Dette ble visst bare rot. Har teflonhjerne for tiden, så fint lite av det jeg sier er noe særlig fornuftig, men det jeg ville fram til er at jeg skjønner at det er vanskelig <3

Sender deg en

[altflyter]

Ja, det er litt trist. Jeg tenker ofte på det når jeg er med nevøen min. Verden hans faller sammen hvis han ikke får ha mummitrollet på bordet når han spiser. Savnet det litt, verste som kunne skje var at hodet på barbien min datt av... Det er ikke lett å bli voksen, og man er dessverre heller ikke helt forberedt på hvordan livet faktisk er.

Sende det i posten? Hva er gøy med det? Nei, her tenker jeg spade og finlandshette. Grave en hemmelig gang hvor jeg kan smugle inn ting

Ja, der gjør det. Det et en av grunnene til at jeg elsker å bake. Tankene blir liksom borte, og jeg blir bare glad. Når jeg kan dulle med baking. Kan stå på f.eks traktøren i evigheter og se på alle tingene jeg må kjøpe meg til baking. Men jeg er litt sær der og egentlig det er så mye spennende og nytt jeg må prøve ut. Må bli flinkere til å få besøk, så kan jeg bake enda mer. Fete opp alle som kommet hit.

Kjenner meg igjen i det, men jeg spise det ikke. Der er vel mitt problem. At jeg unngår å spise det. Sliter med å unne meg ting. Men jeg jobber med saken. Igår spiste jeg noen ritz kjeks :D

å ja værsåsnill! hvor i landet bor du, og har du finnlandshette? Grav deg inn til meg, så har jeg noen å spille kort med, OG jeg får kake!

Ritz kjeks er jo kjempegodt, men jeg håper du spiste mer enn bare det i løpet av hele dagen *bekymret*.

[Gjest Lunekjær]

Selv merker jeg at i det øyeblikket jeg prøver å forklare hvorfor jeg er skuffet, lei meg, føler meg dum eller sviktet, så føler jeg meg enda dummere, fordi jeg ikke klarer å forklare det på en logisk måte, og folk har en tendens til å ha problemer med å akseptere at "for meg ER det faktisk sånn, og jeg VET at det ikke nødvendigvis kan forklares, og jeg VET at det kan rasjonaliseres, men det vil ikke endre min opplevelse av det av den grunn. Følelser er følelser.

Huff. Dette ble visst bare rot. Har teflonhjerne for tiden, så fint lite av det jeg sier er noe særlig fornuftig, men det jeg ville fram til er at jeg skjønner at det er vanskelig <3

Sender deg en

Ja, nettopp! Man kan ikke bare bestemme seg for at man ikke skal ha en bestemt følelse, for kommer den så kommer den.. Jeg skjønte hva du mente

Takk for klem <3 og sender en tilbake!

[pantora]

Hei! Så fint tiltak dette er

[altflyter]

Hei! Så fint tiltak dette er

velkommen inn! kjekt at du liker dagboken vår!

[Gjest NozMonster]

Enten så går det bra, eller så går det over... Altså enten føler du deg bedre eller så...

Nei hoffameien, jeg kan faktisk ikke forklare den. Det blir for drøyt jeg blir sikkert kastet ut.

Alt ordner seg til slutt dere! La oss holde hender nå!

(Jeg har også flere diagnoser så jeg får lov til å spøke med slikt akkurat som afro-amerikanere kan si nigger).

min erfaring er at selvironi er blant den viktigste egenskapen man kan ha når man sliter pykisk!

Kjekt å se at så mange tør å være åpen og engasjerer seg i dagboken vår!

I dag sa de til meg at de vurderer å overføre meg til et dps. Jeg føler meg utrygg samtidig som at det skal bli godt å få litt mer frie rammer. Rart hvor fort det å være innesperret faktisk gir en trygghet.

Først hatet jeg det, så aksepterte jeg det, og nå skremmer verden utenfor meg. Det er rart hvor fort man tilpasser seg en situasjon, og før man vet ordet av det, er det blitt en trygghet man sliter med å forstå.

Hvordan går det med dere i dag?

ja, jeg forstår at du ser på det som merkelig, men det er veldig vanlig... man blir institusjonalisert..

Det er ofte et stort problem i forhold til fengselsinnsatte!

Det blir nok litt rart, vanskelig og uvant å komme ut igjen for deg, men jeg lover deg at du venner deg til det, og trives med det i løpet av et par dager

velkommen inn! kjekt at du liker dagboken vår!

jeg liker at du kaller den "dagboken vår" selvom det er du som lagde den, er mest aktiv og mest åpen.

Det/ du virker å inkluderende

[Cupcake92]

å ja værsåsnill! hvor i landet bor du, og har du finnlandshette? Grav deg inn til meg, så har jeg noen å spille kort med, OG jeg får kake!

Ritz kjeks er jo kjempegodt, men jeg håper du spiste mer enn bare det i løpet av hele dagen *bekymret*.

Oslo... Nei, men jeg kan jo sy en! så kan vi spille kort og spise karamellpai!

Ja, jeg er veldig glad i ritz kjeks... Ja, jeg lagde meg hjemmelaget guacamole og stekte grønnsaker. Namnam :D

[Gjest Sitronkake]

Sniker meg inn her jeg.

Min historie i korte trekk: Ble misbrukt og voldtatt av min bestefar i 10-11-årsalderen. Sa ingenting til noen, fortrengte hele greia. Spiste meg enorm for å beskytte meg selv, og fikk til slutt en voldsom reaksjon av noe så simpelt som en lukt. Gikk rett inn i depresjon, medikamenter og terapi hjalp lite, og til slutt tok jeg kjøkkenkniven i egne hender i høst. Fikk så komme inn til behandling ved en traumepoliklinikk, der en psykolog straks så at jeg hadde PTSD. Starten på behandlingen ble tøff, selvskadingen eskalerte, jeg var ekstremt suicidal og gjorde alt for å ødelegge meg selv, men så snudde det.

Nå, etter bare et par måneder med metakognitiv terapi er jeg erklært frisk, ingen PTSD, ingen depresjon, spiseforstyrrelsen min er borte og jeg er i ferd med å avslutte medikamentell behandling. Jeg er stabil og normal, og har fått livet i gave på ny. Følelsen kan ikke beskrives. Jeg vil bare si til dere som sliter at det er HÅP! Det går an å bli bedre!

[Cupcake92]

Sniker meg inn her jeg.

Min historie i korte trekk: Ble misbrukt og voldtatt av min bestefar i 10-11-årsalderen. Sa ingenting til noen, fortrengte hele greia. Spiste meg enorm for å beskytte meg selv, og fikk til slutt en voldsom reaksjon av noe så simpelt som en lukt. Gikk rett inn i depresjon, medikamenter og terapi hjalp lite, og til slutt tok jeg kjøkkenkniven i egne hender i høst. Fikk så komme inn til behandling ved en traumepoliklinikk, der en psykolog straks så at jeg hadde PTSD. Starten på behandlingen ble tøff, selvskadingen eskalerte, jeg var ekstremt suicidal og gjorde alt for å ødelegge meg selv, men så snudde det.

Nå, etter bare et par måneder med metakognitiv terapi er jeg erklært frisk, ingen PTSD, ingen depresjon, spiseforstyrrelsen min er borte og jeg er i ferd med å avslutte medikamentell behandling. Jeg er stabil og normal, og har fått livet i gave på ny. Følelsen kan ikke beskrives. Jeg vil bare si til dere som sliter at det er HÅP! Det går an å bli bedre!

Hei! Så hyggelig at du vil være med

Så utrolig tøff du er. Det å klare seg igjennom så mye er sterkt.

En grusom historie, det gjør så vondt å høre at noen skal måtte oppleve sånt. Det burde virkelig aldri skje.

Men så godt at du er blitt frisk! Det er en inspirasjon til oss alle her. Jeg håper du gjør noe fint med livet ditt nå, og jeg er så glad på dine vegne. Jeg håper du nyter dette, kjære sitronkake

[altflyter]

min erfaring er at selvironi er blant den viktigste egenskapen man kan ha når man sliter pykisk!

ja, jeg forstår at du ser på det som merkelig, men det er veldig vanlig... man blir institusjonalisert..

Det er ofte et stort problem i forhold til fengselsinnsatte!

Det blir nok litt rart, vanskelig og uvant å komme ut igjen for deg, men jeg lover deg at du venner deg til det, og trives med det i løpet av et par dager

jeg liker at du kaller den "dagboken vår" selvom det er du som lagde den, er mest aktiv og mest åpen.

Det/ du virker å inkluderende

Kjekt at du syntes det! Meningen er at alle skal kunne bidra med akkurat det de selv ønsker, så å kalle dette "min" dagbok hadde føltes riv ruskende galt. Det er mange som bidrar og deler mye av seg selv, og jeg beundrer alle som tør det! Dette skal være en dagbok som alle som vil kan være en del av. At det var jeg som startet den, gjør den ikke mer min... Er det jeg føler i hvert fall og håper alle som vil dele noe, gjør det uten å være redd for hva andre måtte tenke/mene om det

Oslo... Nei, men jeg kan jo sy en! så kan vi spille kort og spise karamellpai!

Ja, jeg er veldig glad i ritz kjeks... Ja, jeg lagde meg hjemmelaget guacamole og stekte grønnsaker. Namnam :D

høres godt ut! Sleng deg på første fly til Bergen, og ta med deg kake!

Sniker meg inn her jeg.

Min historie i korte trekk: Ble misbrukt og voldtatt av min bestefar i 10-11-årsalderen. Sa ingenting til noen, fortrengte hele greia. Spiste meg enorm for å beskytte meg selv, og fikk til slutt en voldsom reaksjon av noe så simpelt som en lukt. Gikk rett inn i depresjon, medikamenter og terapi hjalp lite, og til slutt tok jeg kjøkkenkniven i egne hender i høst. Fikk så komme inn til behandling ved en traumepoliklinikk, der en psykolog straks så at jeg hadde PTSD. Starten på behandlingen ble tøff, selvskadingen eskalerte, jeg var ekstremt suicidal og gjorde alt for å ødelegge meg selv, men så snudde det.

Nå, etter bare et par måneder med metakognitiv terapi er jeg erklært frisk, ingen PTSD, ingen depresjon, spiseforstyrrelsen min er borte og jeg er i ferd med å avslutte medikamentell behandling. Jeg er stabil og normal, og har fått livet i gave på ny. Følelsen kan ikke beskrives. Jeg vil bare si til dere som sliter at det er HÅP! Det går an å bli bedre!

det er fint å høre at du klarte å bli frisk og at du har klart å bearbeide noe så traumatisk, det gir i hvert fall meg litt håp! Når du forteller om dette, må jeg nesten tro at jeg skal klare det og, for jeg har ikke opplevd noe så traumatisk som det du har. Takk for en fæl historie som likevel endte godt

[Cupcake92]

Haha, slenger meg på neste fly.

Her er forresten et bilde av den ferdige paien. Måtte nesten smake. Den var helt sinnsykt god!

Sjokoladebunn, karamell i midten og sjokoladeganache på toppen

[Gjest Yellow Taxi]

Her er forresten et bilde av den ferdige paien. Måtte nesten smake. Den var helt sinnsykt god!

Sjokoladebunn, karamell i midten og sjokoladeganache på toppen

Slemming

"Spiser og later som det er pai"

Endret 17. januar 2013 av Yellow Taxi

[Cupcake92]

Slemming

"Spiser og later som det er pai"

Åh! Chocopops! Det har jeg ikke spist på mange år! Det er kjempegodt det og da! (Dog, ikke så godt som karamellpai )

Endret 17. januar 2013 av Cupcake92

[Gjest Crazycatlady]

Hm, lurer på om jeg skal tørre meg inn her. Har vært ganske anonym om mine problemer hittil. Hvis jeg skriver mye om det så blir det nesten som om det definere hvem jeg er, men det er jo en viss sannhet i det også. Det er jo kun den siden de fleste ser. Føles uansett som om jeg mistet meg selv for lenge siden, og har nettopp begynt å våkne igjen. Men nå er det bare "hvem i helvete er jeg?" Nesten som jeg har en liten midtlivskrise. Heh, snart kjøper jeg meg vel en rød sportsbil eller det blir vel en lekebil med min økonomi

Sliter veldig sosialt. Har ikke peiling hvordan jeg skal prate med folk. Jobber, men prater kun om jobb. Er redd for å slippe folk innpå meg. Har bygd opp en mur som omtrent er ugjennomtrengelig. Også er jeg redd for hva andre tenker om meg. Er så lei av det. Har lyst til å bare drite i det og bare være sær og rar, men lettere sagt enn gjort.

Jaja, der har jeg avslørt en side jeg ikke liker å vise, men kanskje det er på tide å være litt mer åpen.

[Cupcake92]

Hm, lurer på om jeg skal tørre meg inn her. Har vært ganske anonym om mine problemer hittil. Hvis jeg skriver mye om det så blir det nesten som om det definere hvem jeg er, men det er jo en viss sannhet i det også. Det er jo kun den siden de fleste ser. Føles uansett som om jeg mistet meg selv for lenge siden, og har nettopp begynt å våkne igjen. Men nå er det bare "hvem i helvete er jeg?" Nesten som jeg har en liten midtlivskrise. Heh, snart kjøper jeg meg vel en rød sportsbil eller det blir vel en lekebil med min økonomi

Sliter veldig sosialt. Har ikke peiling hvordan jeg skal prate med folk. Jobber, men prater kun om jobb. Er redd for å slippe folk innpå meg. Har bygd opp en mur som omtrent er ugjennomtrengelig. Også er jeg redd for hva andre tenker om meg. Er så lei av det. Har lyst til å bare drite i det og bare være sær og rar, men lettere sagt enn gjort.

Jaja, der har jeg avslørt en side jeg ikke liker å vise, men kanskje det er på tide å være litt mer åpen.

Hei! Så hyggelig at du vil være med!

Ja, det er noe mange er redd for når man forteller om vonde ting, ting man sliter med. At det skal definere deg som person. Men alle med litt mellom ørene vet at det ikke gjør det, så de som mener noe annet kan man bare gi langt f i. Det er viktig å lære seg.

Hehe. Ser for meg en liten rød lekebil. Eventuelt en barnelekebil?

Nei, det er vanskelig å snakke med andre mennesker. Særlig det å slippe dem inn på seg. Man blir så sårbar. Men vet du hva? Du kan gi f i hva folk tenker om det, være deg selv. Hva andre mener er uviktig.

Men man starter selvfølgelig ikke der. Det beste du kan gjøre er å være blid og hyggelige mot alle. Da kan ingen mislike deg. Og når det kommer til det å snakke med andre, still spørsmål om dem. Vær interessert i alt de sier, mennesker elsker å snakke om seg selv.

Jeg syntes det er tøft at du turte å skrive dette jeg