Motivasjon og støtte til oss med psykiske lidelser

[Cupcake92]

  Farnesina skrev (På 17.1.2013 den 2.42):

Jeg håper at han/det er fotoshoppet...

Det svinger litt, men det går bedre enn det har de siste dagene. Du da?

Det håper jeg og :-) Joda, det går fint. Er bare slitsomt å ikke få sove. Blir litt sånn smågal av det. Pluss at jeg ikke vil sove heller, på grunn av mareritt. Så det er en ond sirkel...

[Cupcake92]

  Lunekjær skrev (På 17.1.2013 den 2.56):

Her er det litt kaos for tiden. Eller, veldig mye kaos for å være ærlig. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å skulle be om hjelp, føler at jeg ikke fortjener det. Sitter i en situasjon der jeg kjenner at noe MÅ skje, men skjønner ikke hvordan jeg skal klare å be om det..

Det er vanskelig å be om hjelp. Dessverre er det mange som føler det som deg. Det burde ikke være sånn.. Hva skjer om dagen?

[Gjest Animula]

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 3.01):

Det håper jeg og :-) Joda, det går fint. Er bare slitsomt å ikke få sove. Blir litt sånn smågal av det. Pluss at jeg ikke vil sove heller, på grunn av mareritt. Så det er en ond sirkel...

Søvn er viktig, synd du får mareritt. Selv med mareritt er det nok bedre å få litt søvn. Det henger nøye sammen med psyken, alle blir gale til slutt hvis man ikke får nok søvn. Men det vet du sikkert.

Jeg er litt trøtt for en gangs skyld, så jeg skal prøve å legge meg. Håper du får sove!

[Gjest Lunekjær]

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 3.06):

Det er vanskelig å be om hjelp. Dessverre er det mange som føler det som deg. Det burde ikke være sånn.. Hva skjer om dagen?

Jeg har opplevd mange ganger å bli avvist når jeg har spurt om hjelp, og da blir det tusen ganger verre neste gang. I tillegg føler jeg at jeg ikke fortjener hjelp, og at dersom jeg får et tilbud om noe så betyr det at det går på bekostning av andre pasienter. Jeg har også blitt "brutalt" avvist flere ganger det siste året, og har fått et veldig problematisk og ambivalent forhold til hele hjelpeapparatet.

Det er veldig mye kaos inne i hodet mitt nå, og jeg håper bare jeg får snakket med fastlegen min i morgen slik at vi kan komme frem til noe som vil hjelpe meg akkurat nå.

[Gjest Animula]

  Lunekjær skrev (På 17.1.2013 den 2.56):

Her er det litt kaos for tiden. Eller, veldig mye kaos for å være ærlig. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å skulle be om hjelp, føler at jeg ikke fortjener det. Sitter i en situasjon der jeg kjenner at noe MÅ skje, men skjønner ikke hvordan jeg skal klare å be om det..

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 3.06):

Det er vanskelig å be om hjelp. Dessverre er det mange som føler det som deg. Det burde ikke være sånn.. Hva skjer om dagen?

Ja det er vanskelig, men veldig viktig å be om hjelp. Har man det vanskelig så handler det ikke om å fortjene det eller ikke, men å forhindre at man blir verre eller har det unødvendig vanskelig lenge. Jeg forstår følelsen, men jeg håper at du kommer over den og ber om hjelp. Hvis det gjaldt noe fysisk så ville det sikkert ikke vært like vanskelig. Men psyken får også sine forkjølelser og andre sykdommer.

Natta til dere!

[Gjest Animula]

  Lunekjær skrev (På 17.1.2013 den 3.17):

Jeg har opplevd mange ganger å bli avvist når jeg har spurt om hjelp, og da blir det tusen ganger verre neste gang. I tillegg føler jeg at jeg ikke fortjener hjelp, og at dersom jeg får et tilbud om noe så betyr det at det går på bekostning av andre pasienter. Jeg har også blitt "brutalt" avvist flere ganger det siste året, og har fått et veldig problematisk og ambivalent forhold til hele hjelpeapparatet.

Det er veldig mye kaos inne i hodet mitt nå, og jeg håper bare jeg får snakket med fastlegen min i morgen slik at vi kan komme frem til noe som vil hjelpe meg akkurat nå.

Jeg har også blitt avvist og skulle ønske nå lenge etterpå at jeg hadde stått på og fortsatt spurt. I stedet har jeg vært unødvendig lenge dårlig føler jeg. Innimellom har jeg vært helt bra også, men så plutselig mister jeg fotfeste igjen, noe som kanskje ikke ville skjedd så mye hadde jeg fått ordentlig hjelp for lenge siden. Jeg håper du har en god fastlege, fint du har time.

[Gjest Lunekjær]

  Farnesina skrev (På 17.1.2013 den 3.21):

Jeg har også blitt avvist og skulle ønske nå lenge etterpå at jeg hadde stått på og fortsatt spurt. I stedet har jeg vært unødvendig lenge dårlig føler jeg. Innimellom har jeg vært helt bra også, men så plutselig mister jeg fotfeste igjen, noe som kanskje ikke ville skjedd så mye hadde jeg fått ordentlig hjelp for lenge siden. Jeg håper du har en god fastlege, fint du har time.

Nei jeg har ikke time, men om han er på jobb så håper jeg han kan klare å skvise inn en time, eventuelt får vi snakke på telefon. Fastlegen min er utrolig flink og tar meg på alvor, vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten ham.

Jeg takler avvisning veldig dårlig, og de avvisningene jeg har fått det siste året har vært veldig vanskelige å takle. Tenker liksom at de som avviser meg ikke vil ha noe med meg å gjøre, at det er noe galt jeg har gjort eller at det er noe feil med meg.. Jo flere ganger det skjer, jo vanskeligere blir det å tenke rasjonelt.

[altflyter]

Kjekt å se at så mange tør å være åpen og engasjerer seg i dagboken vår!

I dag sa de til meg at de vurderer å overføre meg til et dps. Jeg føler meg utrygg samtidig som at det skal bli godt å få litt mer frie rammer. Rart hvor fort det å være innesperret faktisk gir en trygghet.

Først hatet jeg det, så aksepterte jeg det, og nå skremmer verden utenfor meg. Det er rart hvor fort man tilpasser seg en situasjon, og før man vet ordet av det, er det blitt en trygghet man sliter med å forstå.

Hvordan går det med dere i dag?

[Ævv]

Hei

Her er jeg. Med ny bruker for å holde meg anonym.

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var lita. Av min ste-bestefar igjennom 22 år. Har holdt på hemmeligheten i flere år, før jeg ble virkelig dårlig og begynte å tenke på selvmord og begynte med selvskading. Da gikk jeg til legen for å få hjelp.. Hun har virkelig vært verdens beste lege, og tatt meg på alvor fra dag 1.

Jeg nektet å si noe om hvem som hadde forgrepet seg på meg. Jeg ville ikke ødelegge familien, og trodde jeg var alene siden jeg var det eneste ste-barnebarnet. Pappa trodde ikke på meg og sa jeg løy for å få oppmerksomhet.

Etter noen år kom det fram at han ikke bare hadde forgrepet seg på meg, men også min stemor, min stetante, mine to kusiner og mine to småsøstre.. Det ble en kjempestor sak utav det, og vi gikk i retten i januar 2012. Vi vant, men han fikk igjennom en anke, og vi måtte i ny rettsak nå i november.. 5 dager med helvete. Vi vant igjen, og han har den strengeste fengselsstraffen gitt i en slik sak hittil.

Rettsakene har slitt sånn på meg. Jeg er så utrolig langt nede. Jeg trodde ting kom til å bli bedre etter dette, men nå har jeg det så vondt.. Har en nydelig liten gutt på 2,5 år, og han er det eneste som holder meg oppe.. Forholdet til kjæresten min har blitt en eneste stor kamp. Han sliter med noe for tiden og klarer ikke være der for meg, og det er så utrolig smertefullt å sitte alene og vite at han vet, men prioriterer seg selv..

Jeg skulle begynne med behandling igjen i går, ny psykolog, IGJEN. Jeg var så redd, jeg klarte ikke å gå. Jeg visste at jeg ønsket innleggelse, men turte ikke å ta steget. Nå er kjæresten min sint på meg fordi jeg ikke vil ordne opp i livet mitt, at han betaler i dyre dommer for psykolog mens jeg får det gratis og tar ikke imot hjelpa. Hva faen. Tror han det er det det handler om??? Jeg blir så jævli forbanna...

Nå sitter jeg og venter på telefon fra legen, rart hun ikke har ringt meg opp enda.. Skal be om innleggelse. Jeg klarer virkelig ikke mer :'(

[Cupcake92]

  altflyter skrev (På 17.1.2013 den 10.31):

Kjekt å se at så mange tør å være åpen og engasjerer seg i dagboken vår!

I dag sa de til meg at de vurderer å overføre meg til et dps. Jeg føler meg utrygg samtidig som at det skal bli godt å få litt mer frie rammer. Rart hvor fort det å være innesperret faktisk gir en trygghet.

Først hatet jeg det, så aksepterte jeg det, og nå skremmer verden utenfor meg. Det er rart hvor fort man tilpasser seg en situasjon, og før man vet ordet av det, er det blitt en trygghet man sliter med å forstå.

Hvordan går det med dere i dag?

Så bra! Det er jo et tegn på at ting går fremover. Selvfølgelig gir det en trygghet, det er det samme når folk sperrer seg inne i hus. Alt utenfor blir skummelt, men du vet at du takler det å være inne. Men det er viktig å huske på at det er så mye godt bak de trygge veggene. Så mye som venter på at du skal oppleve det. Og det tror jeg blir fint for deg.

Idag går det bedre. Hadde mareritt når jeg først sovnet, men jeg driver og børster det av meg. Sovnet ikke før 6-7, men hadde på vekkeklokke så dro meg ut av sengen klokken 13:00. Det var godt. Kjenner at humøret er mye, mye bedre. Vurderer å ta innsovningstabletter ikveld, bare for å sovne tidlig. Deilig å få litt ut av dagen :-)

Nå står sjokoladebunnen til karamellpaien i kjøleskapet og gjør seg selv god :-) idag har jeg en lykkefølelse i meg :-)

[altflyter]

  Ævv skrev (På 17.1.2013 den 11.03):

Hei

Her er jeg. Med ny bruker for å holde meg anonym.

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var lita. Av min ste-bestefar igjennom 22 år. Har holdt på hemmeligheten i flere år, før jeg ble virkelig dårlig og begynte å tenke på selvmord og begynte med selvskading. Da gikk jeg til legen for å få hjelp.. Hun har virkelig vært verdens beste lege, og tatt meg på alvor fra dag 1.

Jeg nektet å si noe om hvem som hadde forgrepet seg på meg. Jeg ville ikke ødelegge familien, og trodde jeg var alene siden jeg var det eneste ste-barnebarnet. Pappa trodde ikke på meg og sa jeg løy for å få oppmerksomhet.

Etter noen år kom det fram at han ikke bare hadde forgrepet seg på meg, men også min stemor, min stetante, mine to kusiner og mine to småsøstre.. Det ble en kjempestor sak utav det, og vi gikk i retten i januar 2012. Vi vant, men han fikk igjennom en anke, og vi måtte i ny rettsak nå i november.. 5 dager med helvete. Vi vant igjen, og han har den strengeste fengselsstraffen gitt i en slik sak hittil.

Rettsakene har slitt sånn på meg. Jeg er så utrolig langt nede. Jeg trodde ting kom til å bli bedre etter dette, men nå har jeg det så vondt.. Har en nydelig liten gutt på 2,5 år, og han er det eneste som holder meg oppe.. Forholdet til kjæresten min har blitt en eneste stor kamp. Han sliter med noe for tiden og klarer ikke være der for meg, og det er så utrolig smertefullt å sitte alene og vite at han vet, men prioriterer seg selv..

Jeg skulle begynne med behandling igjen i går, ny psykolog, IGJEN. Jeg var så redd, jeg klarte ikke å gå. Jeg visste at jeg ønsket innleggelse, men turte ikke å ta steget. Nå er kjæresten min sint på meg fordi jeg ikke vil ordne opp i livet mitt, at han betaler i dyre dommer for psykolog mens jeg får det gratis og tar ikke imot hjelpa. Hva faen. Tror han det er det det handler om??? Jeg blir så jævli forbanna...

Nå sitter jeg og venter på telefon fra legen, rart hun ikke har ringt meg opp enda.. Skal be om innleggelse. Jeg klarer virkelig ikke mer :'(

huff. Blir helt dårlig av å lese historien din. Håper virkelig at du får den hjelpen du trenger og at innleggelsen vil hjelpe deg. Det er veldig tøft, men det kommer til å bli bedre!

Mest sannsynlig er nok ikke kjæresten din sint på deg. Han er nok redd og fortvilet over at han ikke føler han klarer å hjelpe deg slik som han ønsker.

Har du fått telefon fra legen enda? Hvordan gikk det?

[Cupcake92]

  Ævv skrev (På 17.1.2013 den 11.03):

Hei

Her er jeg. Med ny bruker for å holde meg anonym.

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var lita. Av min ste-bestefar igjennom 22 år. Har holdt på hemmeligheten i flere år, før jeg ble virkelig dårlig og begynte å tenke på selvmord og begynte med selvskading. Da gikk jeg til legen for å få hjelp.. Hun har virkelig vært verdens beste lege, og tatt meg på alvor fra dag 1.

Jeg nektet å si noe om hvem som hadde forgrepet seg på meg. Jeg ville ikke ødelegge familien, og trodde jeg var alene siden jeg var det eneste ste-barnebarnet. Pappa trodde ikke på meg og sa jeg løy for å få oppmerksomhet.

Etter noen år kom det fram at han ikke bare hadde forgrepet seg på meg, men også min stemor, min stetante, mine to kusiner og mine to småsøstre.. Det ble en kjempestor sak utav det, og vi gikk i retten i januar 2012. Vi vant, men han fikk igjennom en anke, og vi måtte i ny rettsak nå i november.. 5 dager med helvete. Vi vant igjen, og han har den strengeste fengselsstraffen gitt i en slik sak hittil.

Rettsakene har slitt sånn på meg. Jeg er så utrolig langt nede. Jeg trodde ting kom til å bli bedre etter dette, men nå har jeg det så vondt.. Har en nydelig liten gutt på 2,5 år, og han er det eneste som holder meg oppe.. Forholdet til kjæresten min har blitt en eneste stor kamp. Han sliter med noe for tiden og klarer ikke være der for meg, og det er så utrolig smertefullt å sitte alene og vite at han vet, men prioriterer seg selv..

Jeg skulle begynne med behandling igjen i går, ny psykolog, IGJEN. Jeg var så redd, jeg klarte ikke å gå. Jeg visste at jeg ønsket innleggelse, men turte ikke å ta steget. Nå er kjæresten min sint på meg fordi jeg ikke vil ordne opp i livet mitt, at han betaler i dyre dommer for psykolog mens jeg får det gratis og tar ikke imot hjelpa. Hva faen. Tror han det er det det handler om??? Jeg blir så jævli forbanna...

Nå sitter jeg og venter på telefon fra legen, rart hun ikke har ringt meg opp enda.. Skal be om innleggelse. Jeg klarer virkelig ikke mer :'(

Det er ok med en hemmelig bruker, jeg vil tro at det er godt for deg å skrive ut alt du så gjerne vil si.

For det første, så bra at dere vant rettssaken. Det gjør vondt å høre om det du har opplevd, ingen skal trenge å oppleve noe sånt. Det er ingen ord som dekker hva jeg føler om det, bare at du er et utrolig sterkt menneske.

Dessverre er det nok vanskelig for kjæresten din å forholde seg til dette hvis han selv sliter. Det er forferdelig å si, men man blir gjerne veldig egoistisk når man sliter. Det er mulig han ikke klarer å se dine problemer på den måten han burde, men det er selvfølgelig ingen unnskyldning. Han skal være der for deg. Og han må faktisk prøve å forstå deg. Når du har vært igjennom det du har, så kan han ikke være egoistisk. Han kan ikke se seg selv så mye nå. Hans tid kommer, men akkurat nå er det deg han skal fokusere på. Det må han forstå.

Det er vanskelig å gå til psykolog, og det er helt forståelig at du ikke gikk. Men dessverre må vi gjøre ting vi ikke vil (er redd for) iblant. Hvor vidt han betaler eller ikke for sin psykolog er likegyldig, så i den saken har han å holde kjeft. Dessverre igjen, jeg tror ikke han klarer å se det. Da hadde han nok ikke oppført seg sånn. Jeg håper du får snakket med legen din, og klarer å be om innleggelse. Det er utrolig bra gjort at du selv klarer å se at du trenger det. Det kan hjelpe deg mye.

Du får holde oss oppdatert på hvordan det går

[altflyter]

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 13.16):

Så bra! Det er jo et tegn på at ting går fremover. Selvfølgelig gir det en trygghet, det er det samme når folk sperrer seg inne i hus. Alt utenfor blir skummelt, men du vet at du takler det å være inne. Men det er viktig å huske på at det er så mye godt bak de trygge veggene. Så mye som venter på at du skal oppleve det. Og det tror jeg blir fint for deg.

Idag går det bedre. Hadde mareritt når jeg først sovnet, men jeg driver og børster det av meg. Sovnet ikke før 6-7, men hadde på vekkeklokke så dro meg ut av sengen klokken 13:00. Det var godt. Kjenner at humøret er mye, mye bedre. Vurderer å ta innsovningstabletter ikveld, bare for å sovne tidlig. Deilig å få litt ut av dagen :-)

Nå står sjokoladebunnen til karamellpaien i kjøleskapet og gjør seg selv god :-) idag har jeg en lykkefølelse i meg :-)

så spennende! Du må huske å legge ut oppskrift og bilde! Kjenner jeg er skikkelig søtsugen ( det blir det beste med å komme ut; å spise akkurat hva jeg vil!)

Veldig bra at du kom deg opp til ett! Det viser at du er sterk og har mye vilkestyrke! Dette skal du klare!

Innsovingsmedisin kan være bra i en periode, og du trenger det nok nå. Veldig kjekt å høre at du har en bedre dag i dag!

Selv er jeg veldig ambivalent og redd. Kall meg rar, men jeg føler meg litt avvist. Er redd for å bli sendt på hjemmeperm siden det ikke er plass på dps-en enda. Det er merkelig... Jeg har jo ikke tenkt på annet enn å komme meg bort fra dette stedet, og nå når det nærmer seg er jeg livredd :s

Endret 17. januar 2013 av altflyter

[Cupcake92]

  altflyter skrev (På 17.1.2013 den 13.29):

så spennende! Du må huske å legge ut oppskrift og bilde! Kjenner jeg er skikkelig søtsugen ( det blir det beste med å komme ut; å spise akkurat hva jeg vil!)

Veldig bra at du kom deg opp til ett! Det viser at du er sterk og har mye vilkestyrke! Dette skal du klare!

Innsovingsmedisin kan være bra i en periode, og du trenger det nok nå. Veldig kjekt å høre at du har en bedre dag i dag!

Selv er jeg veldig ambivalent og redd. Kall meg rar, men jeg føler meg litt avvist. Er redd for å bli sendt på hjemmeperm siden det ikke er plass på dps-en enda. Det er merkelig... Jeg har jo ikke tenkt på annet enn å komme meg bort fra dette stedet, og nå når det nærmer seg er jeg livredd :s

Det skal jeg. Ja, det blir sikkert digg. Lage hva du vil, når du vil. Nå har jeg et slitsomt forhold til mat, så sist jeg var på sykehus sleit jeg med maten... Men jeg er forferdelig sær.

Men det er helt forståelig. Jeg skjønner at du er redd. Det ville de fleste i din situasjon vært. Men du må bare prøve å tenke positivt. Tenke på alt du skal gjøre når du kommer hjem, alt du gleder deg til. Samtidig er det også viktig å være forberedt på at det er rart når ting blir helt stille. Man blir jo alene med alt på en rar måte - men det er derfor du har denne dagboken! Så er du aldri helt alene heller.

Vet du noe om når du eventuelt får plass på DPS?

[altflyter]

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 14.28):

Det skal jeg. Ja, det blir sikkert digg. Lage hva du vil, når du vil. Nå har jeg et slitsomt forhold til mat, så sist jeg var på sykehus sleit jeg med maten... Men jeg er forferdelig sær.

Men det er helt forståelig. Jeg skjønner at du er redd. Det ville de fleste i din situasjon vært. Men du må bare prøve å tenke positivt. Tenke på alt du skal gjøre når du kommer hjem, alt du gleder deg til. Samtidig er det også viktig å være forberedt på at det er rart når ting blir helt stille. Man blir jo alene med alt på en rar måte - men det er derfor du har denne dagboken! Så er du aldri helt alene heller.

Vet du noe om når du eventuelt får plass på DPS?

nei dessverre. Det er det mest frustrerende. Det kan være i morgen og det kan være om flere uker, så jeg må bare være klar til å pakke sakene mine. Er redd det blir en sjokkovergang, men det vil bare tiden vise...

Det dumme med dps-ene er at de har mye gjennomtrekk av folk, og de kan dermed aldri si sikkert om de har plass eller ei *sukk*

Hvordan ligger du an med paien da? Og er dagen din fortsatt bra?

[Cupcake92]

  altflyter skrev (På 17.1.2013 den 14.32):

nei dessverre. Det er det mest frustrerende. Det kan være i morgen og det kan være om flere uker, så jeg må bare være klar til å pakke sakene mine. Er redd det blir en sjokkovergang, men det vil bare tiden vise...

Det dumme med dps-ene er at de har mye gjennomtrekk av folk, og de kan dermed aldri si sikkert om de har plass eller ei *sukk*

Hvordan ligger du an med paien da? Og er dagen din fortsatt bra?

Huff. Men vi får krysse fingrene og håpe at alt løser seg veldig fint.

Ligger veldig bra an. Akkurat nå lager jeg karamell til paien. Fra bunn. Føler meg veldig flink.

Ja, den er fortsatt bra. Kjenner jo at jeg irriterer meg litt over småting. Men dyttet den følelsen tilbake der den kom fra... Jeg vil være blid! :D

[Cupcake92]

Det luktet smørbukk i hele leiligheten. Nam nam.

Ble litt ekstra karamell til overs, så skal lage karamellkuler.

Nå skal paien hvile i kjøleskapet i noen timer, så skal jeg lage sjokoladeganache til å toppe den med :-)

Paien så langt :-)

Noen karamellkuler.

[altflyter]

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 14.44):

Huff. Men vi får krysse fingrene og håpe at alt løser seg veldig fint.

Ligger veldig bra an. Akkurat nå lager jeg karamell til paien. Fra bunn. Føler meg veldig flink.

Ja, den er fortsatt bra. Kjenner jo at jeg irriterer meg litt over småting. Men dyttet den følelsen tilbake der den kom fra... Jeg vil være blid! :D

det er den rette innstillingen! Heia deg!

Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt og drikker kaffe ( selv om det er en fornærmelse ovenfor kaffeindustrien å kalle dette skvipet for kaffe). Sitter i hvert fall og drikker svart koffeinholdig væske med litt melk i, mens jeg fantaserer om paien din! Gud hvor jeg savner sukker og mat som ikke er vaakumpakket og varmet opp i mikroen... Og skikkelig kaffe og forsåvidt ( institusjonspakning med økonomikaffe fra gudvethvor, som er så sterk at du nesten kan spise den med skje)

Men nå er det snart helg, og på lørdag er det berlinerbolle til dessert! Det blir bra! Har gledet meg til den siden mandag xD. Som du skjønner har jeg mye å glede meg til her inne

[altflyter]

  Cupcake92 skrev (På 17.1.2013 den 15.11):

Det luktet smørbukk i hele leiligheten. Nam nam.

Ble litt ekstra karamell til overs, så skal lage karamellkuler.

Nå skal paien hvile i kjøleskapet i noen timer, så skal jeg lage sjokoladeganache til å toppe den med :-)

Paien så langt :-)

Noen karamellkuler.

åååh så flink du er! Skikkelig husmor det ser jo skikkelig lovende ut! Får du besøk eller skal du nyte hele herligheten alene?

[Cupcake92]

  altflyter skrev (På 17.1.2013 den 15.13):

det er den rette innstillingen! Heia deg!

Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt og drikker kaffe ( selv om det er en fornærmelse ovenfor kaffeindustrien å kalle dette skvipet for kaffe). Sitter i hvert fall og drikker svart koffeinholdig væske med litt melk i, mens jeg fantaserer om paien din! Gud hvor jeg savner sukker og mat som ikke er vaakumpakket og varmet opp i mikroen... Og skikkelig kaffe og forsåvidt ( institusjonspakning med økonomikaffe fra gudvethvor, som er så sterk at du nesten kan spise den med skje)

Men nå er det snart helg, og på lørdag er det berlinerbolle til dessert! Det blir bra! Har gledet meg til den siden mandag xD. Som du skjønner har jeg mye å glede meg til her inne

Hehe. Nå kan du ihvertfall glede deg til å drikke ordentlig kaffe når du kommer ut! Det skjønner jeg godt, jeg ble litt smågal av maten den korte tiden jeg var på sykehus. Du må ha det ille. Kanskje jeg skal smugle inn litt karamellpai til deg

Jeg skjønner at det blir lite å glede seg til da, men tenk så godt den bernlinerbollen kommer til å smake. Og bare tenk, nå er det ikke lenge til du skal ut heller. Da kan du lage mye godt da. Du kan spise befnlinerbolle hver dag! (Selvom jeg ikke vil anbefale det). Minner meg på at da jeg var liten hadde jeg et sinneutbrudd til mamma, hvor jeg hylte at "NÅR JEG BLIR STOR SKAL JEG SPISE LOLLIPOP HVER DAG!!!"