Lykkepiller

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp begynt å ta såkalte "lykkepiller". Er det noen med erfaringer?

Bakgrunnen er at jeg har vært kronisk engstelig og stressa siden jeg var 9 og jeg har ikke hatt utbytte av psykologtimer. Jeg har strittet imot pillebruk mot angsten men nå har angsten toppet seg veldig. Jeg våkner opp om morgenen så stressa at jeg kaster opp og gråter. Uten at jeg helt vet hvorfor.

Tanken på å ta piller som skal "hjelpe" på humøret mitt er ubehagelig. Særlig fordi jeg ikke bare kan kutte ut "hur som helst", men må trappe ned dosen.

Vil gjerne høre andres erfaringer med både takling av angst/stress og lykkepiller!

Anonym poster: 5118a00e2974686bd805c42e12f6f2d1

[Gjest Anonym]

Hei !

Jeg begynte på det samme i begynnelsen av desember. Jeg fikk resept på Cipralex, men fikk tilsvarende pille på apoteket (og den husker jeg ikke navnet på).

Jeg var som deg, var i utgangspunktet ikke villig til å ta piller fordi jeg mente at psykolog, hvile og tid ville gjøre at ting gikk seg til. Etter 4 mnd i terapi var jeg fortsatt spent/stresset i kroppen uten at jeg forstod hvorfor. Har vondt i muskelaturen fordi jeg spenner meg så fælt og kroppen er veldig sårbar for små påkjenninger og stress.

Jeg har ikke merket noen effekt av pillene enda. Legen mente jeg ville få det bedre innen to uker, men kunne ta opptil 8 uker før man merket noen effekt, så han ba meg være tålmodig. Jeg har heller ikke hatt noen bivirkninger da, bare noe kvalme et par enkeltdager.

Jeg gjør avspenningsøvelser og forsøker å gi kroppen min mye ro og hvile. Merker at stresset i kroppen blir værre om det skjer mye i hverdagen en eller flere dager. Må bare finne meg i at jeg kan ikke gjøre det jeg har lyst til nå, men ha fokus på å gi kroppen og hodet ro og trygghet. Håper veldig at pillene vil hjelpe etterhvert slik at kroppen min endelig får litt ro.

[Gjest rebecca]

Har gått på "lykkepiller" i to år nå. Vet egentlig ikke helt om de virker, for jeg vet ikke hvordan humøret ville vært uten pillene. Uansett så er ikke piller noen mirakelkur, piller alene har jeg liten tro på, noen form for annen terapi må man nok også ha. Men tror nok antidepressiva kan være med på å heve stemningsleiet litt, men de endrer ikke tankemønsteret om det et det som er problemet.

[AnonymBruker]

Medisiner kan ikke alene gjøre en frisk, men det kan for mange være et veldig godt hjelpemiddel i tillegg til annen behandling. Det spørs litt hva man sliter med, og hvordan kroppen reagerer på medisiner.

Jeg har mye erfaring med diverse antidepressiva (ikke bare SSRI), men dessverre har det ikke vært til hjelp for meg.

Anonym poster: 7b21619991fc9d1f6f8b631bdcf8dee0

[AnonymBruker]

Jeg har fått høre at "det skal være en krykkepille, ikke en lykkepille", med andre ord, som noen nevnte over her, det skal være en støtte, en hjelp, på veien mot å bli frisk(ere), ikke en løsning.

Man skal ta den mens man går til terapi og får hjelp med å se lyspunktene, det positive, i livet. Så trapper man ned mens man går på terapi og fortsatt får hjelp med å se de lyspunktene man ikke klarer å se uten hjelp. Til slutt kutter man ut helt mens man går på terapi og klarer å se de lyspunktene selv.

En krykkepille, ikke en lykkepille.

Anonym poster: e35d715ba744b63c9a39a41f664144be

[altflyter]

Man blir ikke glad av dem, så lykkepille er et veldig misvisende ord, men de tar toppene og bunnene slik at du blir mer stabil, men de gjør deg på ingen måte glad eller høyt oppe slik som navnet kan indikere. De hjelper mange. Selv går jeg på fontex og er veldig fornøyd. De hjelper meg opp fra de dypeste avgrunnene...

[AnonymBruker]

Hei !

Jeg begynte på det samme i begynnelsen av desember. Jeg fikk resept på Cipralex, men fikk tilsvarende pille på apoteket (og den husker jeg ikke navnet på).

Jeg var som deg, var i utgangspunktet ikke villig til å ta piller fordi jeg mente at psykolog, hvile og tid ville gjøre at ting gikk seg til. Etter 4 mnd i terapi var jeg fortsatt spent/stresset i kroppen uten at jeg forstod hvorfor. Har vondt i muskelaturen fordi jeg spenner meg så fælt og kroppen er veldig sårbar for små påkjenninger og stress.

Jeg har ikke merket noen effekt av pillene enda. Legen mente jeg ville få det bedre innen to uker, men kunne ta opptil 8 uker før man merket noen effekt, så han ba meg være tålmodig. Jeg har heller ikke hatt noen bivirkninger da, bare noe kvalme et par enkeltdager.

Jeg gjør avspenningsøvelser og forsøker å gi kroppen min mye ro og hvile. Merker at stresset i kroppen blir værre om det skjer mye i hverdagen en eller flere dager. Må bare finne meg i at jeg kan ikke gjøre det jeg har lyst til nå, men ha fokus på å gi kroppen og hodet ro og trygghet. Håper veldig at pillene vil hjelpe etterhvert slik at kroppen min endelig får litt ro.

TS her:

Dette er veldig som å lese om min egen erfaring. Jeg liker ikke at det foregår for mye (så jula kan være _litt_ slitsom) og har egentlig ikke tenkt over at det kanskje er hvile jeg trenger. Føler at jeg kaster bort tiden og livet hvis jeg hviler for mye og da, you guessed it, blir jeg fryktelig stressa. Men kanskje jeg skal bli flinkere til å sette av litt tid til bare hvile. Hva innebærer det? Mye søvn eller sløving på sofaen med TV'n?

Det er for øvrig Cipralex jeg har fått også. Begynte med 5mg annenhver dag for en uke siden. Har nå begynt å ta den hver dag. Altså i går og i dag...

I dag, første dag tilbake på jobb etter jula, har jeg hatt en helt merkelig følelse i brystet... Angst muligens, men mer som en sånn uro... Litt som å drikke for mye energi drinker eller kaffe. Får ikke samlet tankene helt om arbeidet og skjelver i hendene. Vanlig?

Ellers vet jeg at det ikke er en "lykkepille" i ordrett forstand og legen min er i gang med å hjelpe meg finne en passende behandlingsform for meg. Så vi får se...

Det er så fælt at det skal være så vanskelig å ta seg av sin egen psyke...

Anonym poster: 5118a00e2974686bd805c42e12f6f2d1

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med tre forskjellige antidepressiva, og ingen hjalp meg. Tvert i mot, de gav meg fryktelige bivirkninger (blant annet angstanfall) som bare gjorde ting verre i en tid som var vanskelig fra før av.

Det som hjalp meg til slutt, var en god psykolog og kognitiv terapi. Pluss Johannesurt, som du får kjøpe på apoteket uten resept. Og ikke minst, det som hjalp aller mest var at jeg klarte å finne ut av hva det var som gjorde meg deprimert - og så at jeg klarte å ta tak i det og endre livet mitt til det bedre. Det har vært en prosess som nå har vart i to år, og nå kan jeg si at jeg er så og si fri for depresjon - jeg har episoder av og til, men om et år til nå så tenker jeg at jeg er 100% igjen.

Terapi og johannesurt hjalp meg i begynnelsen til å se hva jeg trengte å gjøre og til å gjøre det. Etterpå så sluttet jeg med både terapi og medisin, og lot endringene jeg hadde gjort i livet mitt gjøre resten av jobben.

Lykke til med medisinen din, bare husk at det finnes alternativer der ute som kan være vel så effektive

Anonym poster: fd19ef99965d81633b45c046bbe99a9f

[AnonymBruker]

jeg var depremert når jeg begynte på forskjellige antidepresiva, en om ganga da. 3 av dem gjorde meg suisudal, men den siste var veldig bra for meg.

Anonym poster: 43c77f2fa96c320ab6b08bfe1241ec21

[Gjest Anonym]

TS her:

Dette er veldig som å lese om min egen erfaring. Jeg liker ikke at det foregår for mye (så jula kan være _litt_ slitsom) og har egentlig ikke tenkt over at det kanskje er hvile jeg trenger. Føler at jeg kaster bort tiden og livet hvis jeg hviler for mye og da, you guessed it, blir jeg fryktelig stressa. Men kanskje jeg skal bli flinkere til å sette av litt tid til bare hvile. Hva innebærer det? Mye søvn eller sløving på sofaen med TV'n?

Det er for øvrig Cipralex jeg har fått også. Begynte med 5mg annenhver dag for en uke siden. Har nå begynt å ta den hver dag. Altså i går og i dag...

I dag, første dag tilbake på jobb etter jula, har jeg hatt en helt merkelig følelse i brystet... Angst muligens, men mer som en sånn uro... Litt som å drikke for mye energi drinker eller kaffe. Får ikke samlet tankene helt om arbeidet og skjelver i hendene. Vanlig?

Ellers vet jeg at det ikke er en "lykkepille" i ordrett forstand og legen min er i gang med å hjelpe meg finne en passende behandlingsform for meg. Så vi får se...

Det er så fælt at det skal være så vanskelig å ta seg av sin egen psyke...

Anonym poster: 5118a00e2974686bd805c42e12f6f2d1

Hei igjen!

I begynnelsen, da jeg var mer deprimert og langt nede, var jeg konsekvent med å trene hver dag. I tillegg prøvde jeg å være sosial og ta opp igjen gamle hobbyer for å ikke sitte for mye inne og være trist. Og i den perioden var kanskje det det mest riktige.

Men det største problemet mitt siste månedene er at jeg synes jeg har det bra, men kroppen min er fortsatt spent og engstelig for det aller meste. Jeg ser ingen sammenheng eller system på det. Det er som regel værst om morgenen. Eller dager jeg har gjort veldig mye.

Ble enig med psykologen min om at jeg ikke skulle presse kroppen min til noe den ble stresset av. Jeg var veldig i tvil om hvilke utfordringer jeg skulle bryne meg på og hva jeg skulle la ligge inntil videre. Psykologen min anbefalte meg å kjenne etter hva som er best for meg. Og jeg fant etterhvert ut at det var mye hodet mitt hadde lyst til og jeg trodde at det å gjøre disse tingene ga meg overskudd. Men når jeg var helt ærlig mot meg selv og kjente etter hva jeg orket og ikke ( i stedet for å la hodet mitt diskutere seg frem til og konkludere med hva som var best), så fikk jeg mer ro og overskudd. Og det er ikke nødvendigvis best å trene hver dag, selv om jeg har veldig tro på at frisk luft og mosjon alltid har en positiv effekt når man har det vondt psykisk.

Jeg tror ikke det er bra å ligge på sofaen hele tiden. Men i stedet for å jogge (som fort ga meg hjerteklapp under treningen og gjorde meg sliten etterpå + mer angst dagen etter), så gikk jeg heller tur med hunden. Jeg forsøker også å bli flinkere til å sortere hvilke ting jeg skal være med på. Nå i jula takket jeg f.eks ja til en middag hos svigers i stedet for to, fordi at jeg kjente at jeg trengte å slappe av. I mitt tilfelle tenker jeg at det er lurt å se på en uke som helhet og planlegge hvilke dager det skal skje noe og ikke "overbooke" for mye. Jeg som er vant til å trene hver dag + turer med hunden, har trappet ned til trening 2 ganger i uka og færre og roligere turer med hunden. Jeg koser meg med bøker og også faglitteratur som gjør det lettere for meg å forstå kroppens reaksjoner. Kjenner jeg at kroppen er skikkelig stresset en dag så spør jeg samboer om han kan handle inn og lage middag, slik at jeg kan ta det med ro en time på sofaen. Rett og slette kjenne etter og ha i hovedfokus å stelle pent med seg selv (selv om det er lettere sagt enn gjort, hehe, man faller fort tilbake i gamle mønstre. Og vil så mye!). Jeg forsøker å tenke at det er for en periode. Frustrerende når det er flott skiføre ute, men tenker at det kommer en vinter neste år også. Jobber med å akseptere at det er sånn akkurat nå. Men er frustrerende !! Vil så gjerne ha ro i kroppen min og gjøre alt det jeg pleier å gjøre!

PS - det ga meg mye å lese denne bloggen : http://livetsomutbre...andling-av.html