For oss med personlighetsforstyrrelser

[Gjest Gjest]

Det er veldig vanlig at de opptrer sammen.

Anonym poster: 47d1274232738689ae5e62d979fb8c94

OK, trodde den ene var at man ikke vil ha kontakt med andre, mens den andre er at man er avhengig av andre.

[Gjest Blue Jeans]

OK, trodde den ene var at man ikke vil ha kontakt med andre, mens den andre er at man er avhengig av andre.

Har ingen av de jeg, men såvidt jeg vet så er det ikke sånn at de med unnvikende pf ikke VIL ha kontakt, men de klarer det ikke?

Trodde det var sånn at de faktisk lengtet etter det?

Vil dere med den diagnosen fortelle litt om hvordan dere opplever helt vanlige ting som å handle mat, snakke med familie, kjøpe klær, snakke over forum, skole/jobb og fritid?

Gjelder egentlig dere andre også. Synes det er veldig interessant, men ikke bare hva som er de typiske symptonene, men ønsker å vite litt mer om hvordan det er å leve med dem

[AnonymBruker]

Har ingen av de jeg, men såvidt jeg vet så er det ikke sånn at de med unnvikende pf ikke VIL ha kontakt, men de klarer det ikke?

Trodde det var sånn at de faktisk lengtet etter det?

Vil dere med den diagnosen fortelle litt om hvordan dere opplever helt vanlige ting som å handle mat, snakke med familie, kjøpe klær, snakke over forum, skole/jobb og fritid?

Gjelder egentlig dere andre også. Synes det er veldig interessant, men ikke bare hva som er de typiske symptonene, men ønsker å vite litt mer om hvordan det er å leve med dem

Livet er vel for meg som det er for normale inntil det skjer noe spesielt, da reagerer jeg mye sterkere følelsesmessig enn det en normal person vil gjøre.

I forbindelse med å opprette nye bekjentskaper er jeg så redd for å bli avvist at jeg stort sett dropper det, dog noen ganger klarer jeg å gjennomføre det. Hittil har det endt med at jeg avslutter det før den andre gjør det. Jeg har et håp om at jeg en dag treffer en som klarer å holde et tak i meg til jeg klarer å stole på at det er trygt å vise følelser.

Å krangle med fremmede går greit, men med familie/venner som jeg er glad i og livredd for å miste/få et dårlig forhold til blir det til at jeg heller jatter med, ellers blir det mye gråt og vonde følelser for meg som egentlig aldri helt forsvinner.

Anonym poster: 0e56c5aa0c6960eff0512434696bbdec

[AnonymBruker]

Glemte å få med at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk, så jeg er mer mistenksom overfor andre også. Noe som selvfølgelig forsterker problemene..

En enkel og grei forklaring om personlighetsforstyrrelse, er at en del eller flere deler av personligheten er ekstrem. Man føler bare mye mer eller mye mindre, men ikke annerledes.

Anonym poster: 0e56c5aa0c6960eff0512434696bbdec

[AnonymBruker]

Glemte å få med at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk, så jeg er mer mistenksom overfor andre også. Noe som selvfølgelig forsterker problemene..

En enkel og grei forklaring om personlighetsforstyrrelse, er at en del eller flere deler av personligheten er ekstrem. Man føler bare mye mer eller mye mindre, men ikke annerledes.

Anonym poster: 0e56c5aa0c6960eff0512434696bbdec

Pluss at man også er dårligere til å takle disse følelsene, egentlig litt sånn som barn er med sine utbrudd, og det er det normale folk reagerer på.

Anonym poster: 0e56c5aa0c6960eff0512434696bbdec

[Gjest Blue Jeans]

Glemte å få med at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk, så jeg er mer mistenksom overfor andre også. Noe som selvfølgelig forsterker problemene..

En enkel og grei forklaring om personlighetsforstyrrelse, er at en del eller flere deler av personligheten er ekstrem. Man føler bare mye mer eller mye mindre, men ikke annerledes.

Anonym poster: 0e56c5aa0c6960eff0512434696bbdec

Den ene setningen der sa egentlig veldig mye! Hehe

Takk for svar

[Gjest Uanonymbruker]

Har ingen av de jeg, men såvidt jeg vet så er det ikke sånn at de med unnvikende pf ikke VIL ha kontakt, men de klarer det ikke?

Trodde det var sånn at de faktisk lengtet etter det?

Vil dere med den diagnosen fortelle litt om hvordan dere opplever helt vanlige ting som å handle mat, snakke med familie, kjøpe klær, snakke over forum, skole/jobb og fritid?

Gjelder egentlig dere andre også. Synes det er veldig interessant, men ikke bare hva som er de typiske symptonene, men ønsker å vite litt mer om hvordan det er å leve med dem

Jeg har bordeline/emosjonelt ustabil pf.

Har ingen problemer med det, i forhold til alle mulige andre psykiske problemer man kan ha så er egentlig denne helt fin og lett å kontrollere på egenhånd for min del.

[Gjest Godjul]

Jeg har unnvikende/engstelig PF. I tillegg tror jeg at jeg er deprimert. Og det er grusomt!

Jeg gleder meg ikke til jul. Jeg har ingen venner. Jeg bor hjemme med to meget spesielle foreldre. En er pille- og alkoholmisbruker, mens andre har Asperger mest sannsynlig. Veldig slitsomt å leve med. Jeg føler meg totalt ubrukelig og mindreverdig, oversett og mislikt av alle. Jeg føler meg svak og patetisk og ønsker så inderlig det var en mirakelkur for dette.

Det verste er hvor vanskelig andre "normale" har for å forstå hvordan det er for meg. "Bare tving deg til å være sosial, så går alt over i løpet av natta"-holdninger.

Depresjon ønsker jeg ikke på min verste fiende. Alt blir så rart og annerledes. Man er så tom og trist dagen lang. Ingenting ser lyst ut. Huff..

Bekkager megadeppepost, men er litt greit å få skrevet det ned et eller annet sted.

[Gjest Godjul]

Har ingen av de jeg, men såvidt jeg vet så er det ikke sånn at de med unnvikende pf ikke VIL ha kontakt, men de klarer det ikke?

Trodde det var sånn at de faktisk lengtet etter det?

Vil dere med den diagnosen fortelle litt om hvordan dere opplever helt vanlige ting som å handle mat, snakke med familie, kjøpe klær, snakke over forum, skole/jobb og fritid?

Gjelder egentlig dere andre også. Synes det er veldig interessant, men ikke bare hva som er de typiske symptonene, men ønsker å vite litt mer om hvordan det er å leve med dem

For meg er det definitivt sånn at jeg veldig gjerne vil ha kontakt med andre og få venner, kjæreste o.s.v. Det hadde vært en drøm å ha en som elsker deg for den du er. Men det går ikke. Jeg har så forvridde tanker om hva andre synes om meg. Jeg vet i grunn at de ikke stemmer, men alikevel er jeg samtidig overbevist om at ingen liker meg, og at alle synes jeg er stygg. Jeg tror jeg hadde mistenkt en eventuell kjæreste mye, og jeg hadde nok aldri helt kunnet tro på at han elsket en selverklært taper som meg.

Jeg har en ekstremt dårlig selvtillit også, og i tillegg hater jeg utseendet mitt. Hvis noen gir meg et kompliment så blir jeg nesten irritert på dem. Jeg tenker liksom. "Vi vet begge at du ikke mener det du sier. Du sier det for å gjøre narr av meg eller fordi du synes synd på meg fordi jeg er så rar og stygg." Jepp. Helt dumme tanker, men reelle i mitt hode dessverre.

Jeg er også veldig svak psykisk. Jeg tåler ikke så mye negativt, og jeg er redd og engstelig for å være alene o.s.v. Jeg blir også veldig fort såret. Og samvittigheten min er hele tiden på høygir.

Husker en gang jeg var liten, så var jeg sur og kastet et koppesett i gulvet. Rett etterpå begynte jeg å hulke og synes synd på koppene og følte meg grusom som hadde kastet dem i bakken. x,D

[AnonymBruker]

OK, trodde den ene var at man ikke vil ha kontakt med andre, mens den andre er at man er avhengig av andre.

Det stemmer ikke helt, engstelig/unnvikende er som en ekstrem sosial angst. Shizoid pf derimot, går ut på at man ikke ønsker kontakt med andre (veldig forenklet sagt).

Anonym poster: 47d1274232738689ae5e62d979fb8c94

[Gjest Gjest]

Har dere som sliter med angst og PF prøvd medisin som SSRI? Jeg begynte på antidepressiva for snart 1år siden og livet mitt er SÅÅ SÅÅ SÅÅ annerledes, jeg smiler, ler, prater, og ser lysere på ting, og kan gi litt mere F i de små uviktige tingene. Nå orker andre å være rundt meg fordi mitt syn på meg selv er bedre og jeg sprer ikke bare sorg dagen lang (selv om jeg vet at det kan være litt uforskyldt i mitt tilfelle og for andre)

Anbefaler å snakke med en Psykolog, be om Escitalopram og holde deg på medisinen i hvert fall 4mnd + før en tar en stilling til om det funker eller ikke.

Om noen lurer på noe så bare spør meg For privat chat bare spør meg

[Gjest Blue Jeans]

Jeg har unnvikende/engstelig PF. I tillegg tror jeg at jeg er deprimert. Og det er grusomt!

Jeg gleder meg ikke til jul. Jeg har ingen venner. Jeg bor hjemme med to meget spesielle foreldre. En er pille- og alkoholmisbruker, mens andre har Asperger mest sannsynlig. Veldig slitsomt å leve med. Jeg føler meg totalt ubrukelig og mindreverdig, oversett og mislikt av alle. Jeg føler meg svak og patetisk og ønsker så inderlig det var en mirakelkur for dette.

Det verste er hvor vanskelig andre "normale" har for å forstå hvordan det er for meg. "Bare tving deg til å være sosial, så går alt over i løpet av natta"-holdninger.

Depresjon ønsker jeg ikke på min verste fiende. Alt blir så rart og annerledes. Man er så tom og trist dagen lang. Ingenting ser lyst ut. Huff..

Bekkager megadeppepost, men er litt greit å få skrevet det ned et eller annet sted.

Det hørtes virkelig ikke godt ut. Tro meg, jeg forstår at dette ikke er bare-bare, men har du mulighet for å flytte for deg selv? Kan umulig være hjelp for deg å ha sånne folk rundt deg.

Jeg vet at det ikke er godt å føle det sånn. Er litt "sånn" selv og skal få behandling nå. Det er tungt å ikke føle seg velkommen noen sted og derfor alltid måtte være alene. Får liksom dårlig samvitighet om jeg tar kontakt med noen, og blir usikker om gamle kjente tar kontakt, vet ikke hva de vil, men er ganske sikker på at de egentlig ikke ønsker å ha meg i livet, så jeg vet ikke.

Kan jeg spørre om du har jobb eller om du går på skole? Jeg tror nok ikke jeg har det såpass ille som deg og andre med pf, men det er alikevel såpass at jeg ikke har jobb og måtte slutte skolen. Nå ønsker jeg å få jobb mer enn noe annet.

Får du noe for depresjonen? Jeg går på cipralex og det har hjulpet meg på flere områder. Nå skal ikke jeg oppmuntre til å bruke piller, men noen ganger er det kanskje ikke så mange andre alternativer som hjelper i starten

Håper du får en fin jul uansett

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med tre av dem.

Anonym poster: 47d1274232738689ae5e62d979fb8c94

Har også 3. Engstelig/unnvikende, avhengig og tvangspreget.

Vanskelig å si så mye om hvordan det er, det varierer fra person til person. For meg så varierer det også hvilken av de som "dominerer" livet mitt, alt etter hvor usikker hverdagen er.

Anonym poster: f04ace3e45e32621534ef30d41f8d3b1

[Gjest Godjul]

Det hørtes virkelig ikke godt ut. Tro meg, jeg forstår at dette ikke er bare-bare, men har du mulighet for å flytte for deg selv? Kan umulig være hjelp for deg å ha sånne folk rundt deg.

Jeg vet at det ikke er godt å føle det sånn. Er litt "sånn" selv og skal få behandling nå. Det er tungt å ikke føle seg velkommen noen sted og derfor alltid måtte være alene. Får liksom dårlig samvitighet om jeg tar kontakt med noen, og blir usikker om gamle kjente tar kontakt, vet ikke hva de vil, men er ganske sikker på at de egentlig ikke ønsker å ha meg i livet, så jeg vet ikke.

Kan jeg spørre om du har jobb eller om du går på skole? Jeg tror nok ikke jeg har det såpass ille som deg og andre med pf, men det er alikevel såpass at jeg ikke har jobb og måtte slutte skolen. Nå ønsker jeg å få jobb mer enn noe annet.

Får du noe for depresjonen? Jeg går på cipralex og det har hjulpet meg på flere områder. Nå skal ikke jeg oppmuntre til å bruke piller, men noen ganger er det kanskje ikke så mange andre alternativer som hjelper i starten

Håper du får en fin jul uansett

Ja, jeg vil mer er noe annet klare å flytte for meg selv. Jeg er som alle andre på det området at jeg gleder meg til et eget sted jeg kan råde over som jeg vil. Gleder meg til å ha en egen interiørstil og et eget system. Men som du sier, det er laaangt inn i fremtiden på dette tidspuntet. Jeg er engstelig for å være alene og blir så fort utrygg, i tillegg hadde jeg jo ikke klart å ringe for å ordne noe som helst, og ikke hadde jeg klart å dra på butikken o.s.v. Jeg tør ikke engang øvekjøre, så jeg hadde ikke kommet meg rundt heller, siden kollektivtrafikk er kjempeskummelt. :/

Og ja, jeg holdt meg mye for meg selv på ungdomsskolen, eller hang med folk jeg visste ikke var min type venner. Men jeg har vanskelig for å stå opp for meg selv, så da ble jeg hengende med slike "giftige" personer som baksnakket og lagde drama i hytt og pine.

Jeg klarte første året på VGS kun fordi jeg hang med en jente i klassen. Etter det året droppet jeg ut, og nå håper jeg fryktelig på å bli frisk nok til å jobbe. Lettere sagt enn gjort ja.

Når det gjelder medisinering, så er jeg ekstremt i mot det. Jeg tar omtent ikke Ibux engang, kun hvis det er veldig ille. Jeg hater piller, mest sannsynlig på grunn av moren min sitt konstante misbruk. Men jeg vet også om alle bivirkningene. Folk forteller jo at de blir helt følelsesløse og kalde, og at de ikke kjenner seg selv igjen o.s.v. Nei, jeg liker ikke ting som tuller med hodet mitt.

Bare spør om det er mer du lurer på. Lykke til med behandling og "god bedring".

[Gjest Blue Jeans]

Ja, jeg vil mer er noe annet klare å flytte for meg selv. Jeg er som alle andre på det området at jeg gleder meg til et eget sted jeg kan råde over som jeg vil. Gleder meg til å ha en egen interiørstil og et eget system. Men som du sier, det er laaangt inn i fremtiden på dette tidspuntet. Jeg er engstelig for å være alene og blir så fort utrygg, i tillegg hadde jeg jo ikke klart å ringe for å ordne noe som helst, og ikke hadde jeg klart å dra på butikken o.s.v. Jeg tør ikke engang øvekjøre, så jeg hadde ikke kommet meg rundt heller, siden kollektivtrafikk er kjempeskummelt. :/

Og ja, jeg holdt meg mye for meg selv på ungdomsskolen, eller hang med folk jeg visste ikke var min type venner. Men jeg har vanskelig for å stå opp for meg selv, så da ble jeg hengende med slike "giftige" personer som baksnakket og lagde drama i hytt og pine.

Jeg klarte første året på VGS kun fordi jeg hang med en jente i klassen. Etter det året droppet jeg ut, og nå håper jeg fryktelig på å bli frisk nok til å jobbe. Lettere sagt enn gjort ja.

Når det gjelder medisinering, så er jeg ekstremt i mot det. Jeg tar omtent ikke Ibux engang, kun hvis det er veldig ille. Jeg hater piller, mest sannsynlig på grunn av moren min sitt konstante misbruk. Men jeg vet også om alle bivirkningene. Folk forteller jo at de blir helt følelsesløse og kalde, og at de ikke kjenner seg selv igjen o.s.v. Nei, jeg liker ikke ting som tuller med hodet mitt.

Bare spør om det er mer du lurer på. Lykke til med behandling og "god bedring".

Kan jeg spørre om hvor gammel du er?

Bor hjemme enda selv. Mye av de samme grunnene som deg, men jeg har heldigvis veldig godt forhold til mamma, og det er jeg evig glad for.

Jeg begynte å øvelsekjøre, skal ta det opp igjen snart. Jeg hadde en veldig rolig og snill mann. Jeg tror det finnes alternative ting til det med lappen. Tenkte på de områdene hvor man må være med andre elever, jeg tror man kan slippe akkurat det. Men det er kanskje ikke bare det som er problemet, men det å sitte med et fremmed menneske i bilen? Hvor du skal vise hva du kan og ha god konsentrasjon hele tiden. Jeg merket selv at det ble vanskelig, ble litt for opptatt av hva han mente om meg som person, enn hvordan jeg kjørte.

Heldigvis, så må man ikke ha en typisk utdannelse. Får du hjelp av nav? Enten i form av jobb eller økonomi? Jeg er i gang med å komme inn under et system ang jobb, og de har alle sammen vært veldig greie. Jeg var redd de skulle presse meg ut, men det var absolutt ikke sånn, heller omvendt.

Hva kunne du tenke deg å jobbet med?

[Gjest Sága Grotesque]

Psykologen min mener jeg er Borderline, hvilket jeg støtter fullt opp ettersom jeg viser såpass tydelige trekk på alle kriteriene, men noen offisiell diagnose har jeg ikke ettersom man ikke kan diagnostiseres før man er 18. Synes ikke det med alder er nokså teit - joda, man har ikke ferdig utviklet personlighet i en alder av 16, men det er ikke slik at man bare våkner opp når man fyller 18 og vips! har en personlighetsforstyrrelse.

Jeg opplever det som veldig problematisk, om jeg skal si det som det er. Jeg har prøvd å forklare for noen få, men det gikk rett til helvete (de gikk faen og søkte på nettet, hvor det florerer av stygge holdninger og fordommer, alle med ett eneste råd til de som omgås borderlinere: kom deg vekk), så jeg er enormt skeptisk til å si det til folk. Det ender igjen med at jeg blir stemplet som overdramatiserende og oppmerksomhetssyk ettersom jeg reagerer som jeg gjør, og det blir ikke akkurat bedre av at folk ber meg ta meg sammen, roe meg ned og lignende. Og om jeg prøver å lufte engstelse for å gå inn i forhold til andre, får jeg bare beskjed om å "være meg selv". Det må være et av de dårligste rådene man kan gi meg, ettersom det ikke er noe stabilt som utgjør meg-personen foruten ustabiliteten.

[Gjest Gjest]

For meg er det emosjonelt ustabil, paranoid og narsissistisk

Høres sikkert fucked ut

[Gjest Godjul]

Kan jeg spørre om hvor gammel du er?

Bor hjemme enda selv. Mye av de samme grunnene som deg, men jeg har heldigvis veldig godt forhold til mamma, og det er jeg evig glad for.

Jeg begynte å øvelsekjøre, skal ta det opp igjen snart. Jeg hadde en veldig rolig og snill mann. Jeg tror det finnes alternative ting til det med lappen. Tenkte på de områdene hvor man må være med andre elever, jeg tror man kan slippe akkurat det. Men det er kanskje ikke bare det som er problemet, men det å sitte med et fremmed menneske i bilen? Hvor du skal vise hva du kan og ha god konsentrasjon hele tiden. Jeg merket selv at det ble vanskelig, ble litt for opptatt av hva han mente om meg som person, enn hvordan jeg kjørte.

Heldigvis, så må man ikke ha en typisk utdannelse. Får du hjelp av nav? Enten i form av jobb eller økonomi? Jeg er i gang med å komme inn under et system ang jobb, og de har alle sammen vært veldig greie. Jeg var redd de skulle presse meg ut, men det var absolutt ikke sånn, heller omvendt.

Hva kunne du tenke deg å jobbet med?

Jeg klarer ikke øvekjøre hjemme en gang. Det er fordi jeg er for engstelig. Jeg er livredd for å være en irritasjon for andre i trafikken, i tillegg til at jeg rett og slett ikke har selvtillit nok til å klare å kjøre en bil. Jeg er for ekstremt usikker på alt. Jeg vet jeg hadde klart det kjempefint om jeg bare hadde hatt en smule selvtillit.

Jeg er 20 år nå. Har prøvd arbeid i såkalt skjermet bedrift, men det gikk mildt sagt dårlig. Har hatt kontakt med NAV en stund, men hatt litt problemer grunnet foreldrene mine har blandet seg for mye inn, siden jeg selv ikke klarte svare på telefoner o.s.v fra saksbehandleren. Går forhåpentligvis bedre nå fremover. Men jeg er stein blakk mens jeg venter på behandling av en søknad.

Jeg klarer ikke jobbe ennå, i tillegg til at jeg ikke aner hva jeg har lyst til å jobbe med. Interessene mine inkluderer ihvertfall dyr. Men dyrlege, dyrlegeassistent eller noe som helst med hest er utelukket. Ellers har jeg ikke noe spesielt yrke jeg synes virker interessant, men jeg tror det eneste jeg kan klare meg i er noe som ikke er så veldig sosialt. Det kjipe er at jeg tror jeg egentlig har mye gode ressurser, og jeg vet at jeg lærer fort, men denne sykdommen ,hvis jeg kan kalle det det, holder meg i stramme tøyler.

[Gjest Blue Jeans]

Jeg klarer ikke øvekjøre hjemme en gang. Det er fordi jeg er for engstelig. Jeg er livredd for å være en irritasjon for andre i trafikken, i tillegg til at jeg rett og slett ikke har selvtillit nok til å klare å kjøre en bil. Jeg er for ekstremt usikker på alt. Jeg vet jeg hadde klart det kjempefint om jeg bare hadde hatt en smule selvtillit.

Jeg er 20 år nå. Har prøvd arbeid i såkalt skjermet bedrift, men det gikk mildt sagt dårlig. Har hatt kontakt med NAV en stund, men hatt litt problemer grunnet foreldrene mine har blandet seg for mye inn, siden jeg selv ikke klarte svare på telefoner o.s.v fra saksbehandleren. Går forhåpentligvis bedre nå fremover. Men jeg er stein blakk mens jeg venter på behandling av en søknad.

Jeg klarer ikke jobbe ennå, i tillegg til at jeg ikke aner hva jeg har lyst til å jobbe med. Interessene mine inkluderer ihvertfall dyr. Men dyrlege, dyrlegeassistent eller noe som helst med hest er utelukket. Ellers har jeg ikke noe spesielt yrke jeg synes virker interessant, men jeg tror det eneste jeg kan klare meg i er noe som ikke er så veldig sosialt. Det kjipe er at jeg tror jeg egentlig har mye gode ressurser, og jeg vet at jeg lærer fort, men denne sykdommen ,hvis jeg kan kalle det det, holder meg i stramme tøyler.

Det finnes mange idioter ute i trafikken, men det er ikke de som eventuelt gjør noen små feil, men de som råkjører. Du har like mye rett til å være der ute som alle andre. Husk det:)

På flere områder her er vi ganske like. Er mamma som har ordnet det meste for meg. Ringer hit og dit og kjører hit og dit osv.

Jeg har jo spurt om hun virkelig synes det er greit å ha meg boende hjemme enda, og hun ingenting i mot det. Så er jo bra det.

Da er vi like gamle, 19 her. Vi har mange år igjen for å si det sånn, og ting kan bli lettere. Om det aldri blir helt bra, så finner du en måte å leve på som du trives med.

Det med lappen kommer sikkert etter vært. Er vel ikke noe du trenger å stresse med. Er vel viktigere å bruke energien på å få det bedre først.

Vet du hva? Jeg har også tenkt på dette med dyr. Jeg har mange dyr hjemme, og de gjør meg lykkelige. Kunne jeg jobbet med dyr, uten alt for mye menneskelig kontakt hadde jeg blitt veldig glad.

Men hva med kokk? Da er man som regel på et kjøkken. Jobbe som kokk på en sykehjem eller lignende. Bakere jobber vel mye om natten og tidlig på dagen, men er vel ikke verdens best betalte yrket akkurat.

Får håpe det ordner seg med søknaden din, og det gjør det helt sikkert. Jeg fikk innvilget aap uten problemer, og vi er i ca lik situasjon, bare ikke like diagnoser

[AnonymBruker]

Jeg har ingen diagnose enda, men kjenner meg igjen i så mye av det dere skriver her. Går til psykolog to ganger i uka og skal igjennom utredninger nå.

Føler jeg aldri er bra nok og aldri kan be noen om hjelp til noe. Hvem skulle vel gidde å gjøre noe for stygge, tjukke meg?

Har vært kraftig deprimert i et år nå, og har nettopp kommet ut av noe som har vært den verste perioden i livet mitt så langt. Klarte ikke på den tiden å forholde meg noe særlig til folk i det hele tatt. Bodde for meg selv og satt bare inne og fant på unnskyldninger når noen ville finne på noe. Sov omtrent aldri og var til legen flere ganger da jeg ikke hadde sovet på en uke, men likevel kun fått søvndyssende medisin som circadin..

Nå har jeg reist bort til familien for å feire jul, og kjenner jeg holder på å gå på veggen. Vil hjem og være for meg selv i mine egne, trygge omgivelser. Føler meg veldig ustabil nå. Sliter mye med aggresjon og når jeg er sint, er jeg ute av kontroll til å styre hva jeg sier å gjør. Føler meg ofte så overveldet av følelser som jeg ikke har noe som helst kontroll over.. Jeg drøfter alltid grundig hva folk sier til meg, og kommer alltid frem til at det var negativt ment, selv om de har sagt noe som egentlig er positivt.

Vil jo ikke tenke sånn, det bare blir sånn...

Alisa

Anonym poster: bd1a07186941168a9e49cb41aa237174