Gå til innhold

Pårørende oppgitt over helsevesnet har jeg lov?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Først vil jeg si takk for at du leser dette, kan bli litt langt. for det andre, jeg er ikke ute etter sympati. det er ikke meg det er synd på. jeg er bare forbanna.

Skal prøve og gjøre det så kort som mulig. Jeg er en mann 30 år.

Vokst opp alene med min mor.

Hatt en fantastisk oppvekst. aldri vært noe å sette fingern på.

Alt startet for 11 år siden. min mor fikk brystkreft, jeg var med henne på sykehuset da hun fikk beskjeden. jeg valgte og flytte hjem til henne for å støtte henne, la livet mitt på is. alt gikk bra og hun ble "frisk" av dette.

For 7 år siden så kom jeg hjem og fant henne på gulvet, da hadde hun fått hjerneslag, så stort slag at hadde jeg ikke funnet henne, så ville hun ha død i følge legene. la livet mitt på is og flyttet hjem , pga hun ville ikke ha hjemmehjelp, og rømte fra opptreningsenter , ville ta livet sitt osv.

for 4 år siden så tok lillesøstra mi livet sitt, jeg satt og holdt henne i hånda mens hun sovnet inn på sykehuset.

for 3 år siden så fikk min mor kreft på nytt, lungekreft, og det så ikke bra ut, men hun ble "frisk" av det,

for 1 år siden så fikk hun plutselig hjertesvikt, og nyrene var på vei til og kollapse, legene kalte meg inn til samtale og sa jeg måtte forbrede meg på at hun kom til å dø, for det var ingen ting mer og gjøre for henne.

i 4 dager var jeg langt nede og viste ikke opp ned på verden lenger.

plutselig ringer de fra sykehuset og sier det har skjedd ett mirakel, kroppen hennes har begynt å jobbe på egenhånd, usikker på om jeg skal tro på dette, siden de startet med ny medisin den dagen de sa hun ville dø.

Jeg er alltid der for min mor, men jeg har aldri hatt noen der for meg.

jeg mener ikke det er synd på meg eller at jeg er spesiell, men jeg må innrømme at jeg føler selv jeg har opplevet en smule mer enn hva som kan kalles "normalt"

Og det slo meg for ett par dager siden hvorfor livet mitt er som det er,

Panikkangst, sosial angst, livet mitt er bare rot. pga alt, og jeg skulle kanskje hatt hjelp engang for lenge siden..

og jeg lurer på hvorfor man har pasientombudet eller hva det kalles. . samt hva må man igjennom for å bli fanget opp i det systemet.

eller syter jeg og bare klager her.

Takk for at du orket lese dette, du er en av få som vet hordan jeg VIRKELIG har det.

Anonym poster: 450e3dbe88ee3b96638f3322554b5ee6

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg vet dessverre lite om pasientombudet (?).

Les ihvertfall om det her: http://www.pasientombudet.no/om/ eventuelt så kan du ringe dem.

Når det kommer til det å få hjelp med problemene dine, så ville jeg tatt kontakt med fastlegen og fortalt han situasjonen så han kan henvise deg videre.

Ønsker deg masse lykke til :)

Skrevet

Hei kjære deg!

Jeg skriver selv et langt innlegg her som svar, håper det går bra :) Jeg stiller litt spørsmål, sånn til ettertanke - men det er godt ment! :)

Jeg kan ikke hjelpe det, men jeg stusser: Hvordan kan du ha hatt en god oppvekst med tanke på at din mor ønsket å ta sitt liv og din lillesøster faktisk tok sitt liv? Jeg skjønner at de gode barndomsminnene er gull verdt å ta vare på, men det er noe som ikke stemmer her. Er du helt ærlig med deg selv når du sier det? Og hvorfor denne trangen til å «redde verden?» Hvorfor avhenger verden av deg? Jeg skjønner at spørsmålet kan bli litt vondt å svelge med tanke på din mors situasjon, og jeg skjønner at det er vanskelig, men allikevel.

Selv om du starter innlegget ditt med å si at du ikke er ute etter sympati, at det ikke er synd på deg, men at du er sint, så virker det som om du strever med alle disse følelsene på en gang. Du skriver om at du flere ganger har lagt livet ditt på is, og du er jo enda en ung mann.

Det er trist å høre om din mor som fikk brystkreft, det må ha vært tøft for henne og dere rundt. Men noe jeg stusser på – og dette er ikke for å strø salt i sårene dine – er hvorfor du ikke søkte om annen hjelp for din mor? Når hun ikke ville ha verken hjemmehjelp/opptreningssenter/slet med selvmordstanker kunne hun vel ha fått et annet tilbud fra kommunen? Har hun fått noen oppfølging innen psykiatrien? Hun skulle absolutt hatt hjelp derfra, spesielt med tanke på hvor mye som har falt på deg. Du er jo en voksen mann som har ditt eget liv (selv om det kanskje ikke føles slik).

Det er også virkelig trist å høre om lillesøsteren din! Men så godt at du var hos henne og holdt henne i hånden. Det virker som om du er en person som er god til å følge andre godt opp.

Men selv om du muligens er en omsorgsfull «tankeleser» betyr det ikke at andre nødvendigvis er det. Siden du strever med angst, er det kanskje vanskelig å spørre om hjelp også? Og kanskje du tenker at det er unødvendig å spørre om hjelp, for andre burde jo skjønne at du trenger hjelp? Jeg forstår at du kritiserer systemet, som jeg er enig i at er for dårlig til å ivareta pårørende. Har du noen gang blitt spurt om hvordan du har det av helsepersonell?

På den andre siden mener jeg at du selv har et ansvar for ditt eget liv. «Utakk er verdens lønn» heter det, og det virker som om du er bitter. Du har lagt ditt liv på is flere ganger, og hvor er rettferdigheten i det? spør du kanskje. Men ta de skrittene som er nødvendig: søk hjelp, snakk med noen i systemet som kan hjelpe deg til å få kontakt med de menneskene som du trenger hjelp fra. Det vil jeg virkelig oppfordre deg til! Pasientombudet er nok en god kontakt: )

Men IKKE sitt og vent, andre kan ikke vite hva du tenker, selv om du selv muligens mener at det er åpenbart. Andre kan se på deg som en ufattelig sterk ressursperson som stiller opp for andre i tide og utide, og ikke ane at du trenger noen å snakke med.

Håper dette var til hjelp: ) Gode tanker til deg!

Anonym poster: ad0e84873cd177d69b587beb702b0a11

  • Liker 1
Skrevet

TS, ta kontakt med fastlegen så kan vedkommende henvise deg til psykolog etc. Alle kan forstå at en så stor belastning som du har vært igjennom blir for mye å takle helt alene! Lykke til!

Anonym poster: b329bb8cf98440e4e804ee93cff63b2e

  • Liker 2
Skrevet

Hei kjære deg!

Jeg skriver selv et langt innlegg her som svar, håper det går bra :) Jeg stiller litt spørsmål, sånn til ettertanke - men det er godt ment! :)

Jeg kan ikke hjelpe det, men jeg stusser: Hvordan kan du ha hatt en god oppvekst med tanke på at din mor ønsket å ta sitt liv og din lillesøster faktisk tok sitt liv? Jeg skjønner at de gode barndomsminnene er gull verdt å ta vare på, men det er noe som ikke stemmer her. Er du helt ærlig med deg selv når du sier det? Og hvorfor denne trangen til å «redde verden?» Hvorfor avhenger verden av deg? Jeg skjønner at spørsmålet kan bli litt vondt å svelge med tanke på din mors situasjon, og jeg skjønner at det er vanskelig, men allikevel.

Selv om du starter innlegget ditt med å si at du ikke er ute etter sympati, at det ikke er synd på deg, men at du er sint, så virker det som om du strever med alle disse følelsene på en gang. Du skriver om at du flere ganger har lagt livet ditt på is, og du er jo enda en ung mann.

Det er trist å høre om din mor som fikk brystkreft, det må ha vært tøft for henne og dere rundt. Men noe jeg stusser på – og dette er ikke for å strø salt i sårene dine – er hvorfor du ikke søkte om annen hjelp for din mor? Når hun ikke ville ha verken hjemmehjelp/opptreningssenter/slet med selvmordstanker kunne hun vel ha fått et annet tilbud fra kommunen? Har hun fått noen oppfølging innen psykiatrien? Hun skulle absolutt hatt hjelp derfra, spesielt med tanke på hvor mye som har falt på deg. Du er jo en voksen mann som har ditt eget liv (selv om det kanskje ikke føles slik).

Det er også virkelig trist å høre om lillesøsteren din! Men så godt at du var hos henne og holdt henne i hånden. Det virker som om du er en person som er god til å følge andre godt opp.

Men selv om du muligens er en omsorgsfull «tankeleser» betyr det ikke at andre nødvendigvis er det. Siden du strever med angst, er det kanskje vanskelig å spørre om hjelp også? Og kanskje du tenker at det er unødvendig å spørre om hjelp, for andre burde jo skjønne at du trenger hjelp? Jeg forstår at du kritiserer systemet, som jeg er enig i at er for dårlig til å ivareta pårørende. Har du noen gang blitt spurt om hvordan du har det av helsepersonell?

På den andre siden mener jeg at du selv har et ansvar for ditt eget liv. «Utakk er verdens lønn» heter det, og det virker som om du er bitter. Du har lagt ditt liv på is flere ganger, og hvor er rettferdigheten i det? spør du kanskje. Men ta de skrittene som er nødvendig: søk hjelp, snakk med noen i systemet som kan hjelpe deg til å få kontakt med de menneskene som du trenger hjelp fra. Det vil jeg virkelig oppfordre deg til! Pasientombudet er nok en god kontakt: )

Men IKKE sitt og vent, andre kan ikke vite hva du tenker, selv om du selv muligens mener at det er åpenbart. Andre kan se på deg som en ufattelig sterk ressursperson som stiller opp for andre i tide og utide, og ikke ane at du trenger noen å snakke med.

Håper dette var til hjelp: ) Gode tanker til deg!

Anonym poster: ad0e84873cd177d69b587beb702b0a11

God oppvekst. da mener jeg fra jeg ble født, ble litt feil å si det kanskje men var bare ment som at barndommen var god,så skal ikke ha noen grunner til å ha angst i dag angående den da.

Tro meg jeg har prøvd alt når det kommer til hjelp, men hun vil ikke ha hjelp av noen andre enn meg. feks så kaster hun ut vaskehjelpa si og ringer meg. det er min jobb i følge henne. (ett slag forandre folk. så jeg har ikke sett på henne som min mor siden slaget). pga man alltid må hjelpe henne med alt, å man blir oppgitt at ja alt faller på meg. å da blir man enda mere forbanna når kommunen/helsevesnet osv ikke gidder å ta seg bryet om å spørre. hei hvordan er det egentlig med meg. i steden så lemper de ting over på meg.

feks så skulle hun på ett opptreningshjem, der rømte hun. jeg var på jobb og dette var 12 mil unna, men det var meg som måtte komme og finne henne. Det føles ikke riktig.

Men så klart det er jo mitt ansvar som du sier, og kanskje derfor man er ja bitter. pga man alltid måtte vise styrke og man kunne aldri vise noen tegn til hvor alvorlige de sykdommene var da. da blir man kanskje sånn ellers også.. så har det gått så langt at man er redd for å knekke sammen for folk per dags dato. meker jo at man er godt på vei. ser man noe trist på tv så kommer tårene med engang. aldri vært sånn før.

aldri blitt spurt av helsepersonelet/kommunen. ikke en eneste gang. det som gjør forbanna. og bitterheten(om den finnes her) er på meg selv, eller jeg klandrer henne, selv om jeg vet det er jo ikke hennes skyld.

Takk for svar,for min del så hjalp det veldig å bare få det litt på avstand... ja hadde det vært så enkelt å kontakte fastlegen så skulle jeg gjort det, men angsten sitter dypt der, blitt livredd sykehus og leger. tilbringt utallige høytider på sykehus, ellers i årene også. så jeg er redd jeg aldri kommer til å ta kontakt med legen for å få en psykolog.

Før så syntes man folk med angst var latterlige. i dag så forstår man dem endelig. feks så kan jeg aldri sette meg på ett tog, eller en buss over tid. , eneste gangene jeg kan være blant folk og trives sånn der, må man være full. eneste problemet med det er angsten som kommer dagen derpå. da tør man ikke stå opp omtrent .

fordelen er jo at jeg trenger jo hvertfall ikke en psykolog for å fortelle meg at jeg er gal... det vet jeg jo :)

Men vet ikke, kanskje alt man trenger er noen å være glad i som man aldri mister. er vell normalt og tenke sånn når man på en måte er alene i verden.

ps... jeg føler ikke at verden avhenger av meg. men jeg er den eneste som kan stille opp. når den som trenger hjelp kun vil ha meg i nærheten å ingen andre. det er ikke noe man kan bestemme over. like lite som å bli "far for sin egen mor" jeg unner ingen og leve sånn. men thats life . så man må bare takle det.

takk. for svarene... betyr mye.

Anonym poster: 450e3dbe88ee3b96638f3322554b5ee6

Skrevet

Hvis du trenger hjelp; kontakt fastlegen, det er han/hun som må følge deg opp der.

Ang at din mor nekter å ta imot hjelp så er du nok kommet inn i en ond sirkel. Fordi du alltid har ordnet opp forventer hun at du fortsatt skal gjøre det, og når hun nekter offentlig hjelp og du kommer for å ordne opp hver gang, så får hun bekreftet at hun ikke trenger hjelp av andre. Det er også svært vanskelig for mange å innse at de trenger hjelp etter et slag, det kan føles nedverdigende og som å innrømme et nederlag i livet som beviser at man ikke er god nok eller verdt like mye som alle andre.

Din mor virker deprimert, og bør kontakte sin fastlege for oppfølging ifm dette, evt kan du tipse fastlegen hennes om hun ikke allerede har et opplegg. Deretter bør du ikke hente henne om hun rømmer fra institusjon, vaske når hun kaster ut hjemmehjelpen osv. Det gjør at hun lærer at det er greit å gjøre som hun vil fordi du ordner opp. Dersom hun er til fare for seg selv bør du ta opp behovet for verge/hjelpeverge, noe som slett ikke er uvanlig for slagpasienter som er blitt ukritiske og har liten innsikt etter slaget. Som sønn har du ingen juridisk plikt til å stille opp for din mor. Du må rett og slett lære deg å si nei, og samarbeide med pleie og omsorg slik at de i verste fall kan legge henne inn på tvang når forholdene i hjemmet blir uholdbare. Hvis ikke du setter ned foten kommer ingen andre til å gjøre det heller.

Anonym poster: 429054a982d7d29d2102bc17e0b1704b

Skrevet

Enkelte får mer mot seg i livet enn andre, og du har tydligvis hatt litt av et kjør de siste årene.

Det norske helsevesen fanger ikke opp slikt, i betydningen av at de ikke løper etter folk og spør hvordan de har det. Den enkelte lege har heller ikke oversikt over totasituasjonen. De vet ikke om din søster, de vet lite om din mors sykdomshistorikk, de vet ikke at det ikke er andre som støtter dere, og de vet ikke om situasjonen i hjemmet.

Det er din fastleges oppgave å følge det opp du behøver hjelp. Og det er opp til deg selv å be om denne hjelpen. Basert på det du skriver er det tydelig at du behøver noen å prate med, og dersom du har en oppegående fastlege vil han/hun raskt henvise deg videre til tilpasset hjelp. Så min anbefaling går i alle fall ut på at her bør du selv ta første steg til å få det bedre med deg selv.

  • Liker 1
Skrevet

Søsteren din har tatt selvmord og moren din terroriserer deg og truer med selvmord. De fleste forstår godt at oppveksten din var kjip og at du trenger psykolog for å få sortert tankene.

Anonym poster: 5f4367c7c273badd53f1b93d3e4541d2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...