Kan noen hjelpe meg?:-(

[Gjest Anonym]

Hei, kan noen hjelpe meg? Jeg er så fortvilet, har en kjæreste som sliter med depresjon, til vanlig er han alltid glad og utadvendt, må finne på ting hele tiden og treffe mennesker. Han har aldri hatt depresjon, han har vært flink til å være med vennene sine, flink i jobben sin og alt mens nå, i skrivende stund faktisk ligger han å sover, han sover dagen lang, vil ikke snakke om følelsene sine til meg, har vært sykemeldt fra jobb i fem uker, treffer ingen venner, går på mange forskjellige tabletter han har fått av legen sin, orker ikke lenger å ha sex, han lever liksom i sin egen verden, han vil ikke snakke eller gjøre noenting. Det er som en helt Ann person, jeg gir alt av meg selv, men jeg blir sliten, jeg er på skole hver dag og jobber ofte kvelder, når jeg kommer hjem må jeg lage mat til han for han spiser ikke mens jeg er borte, jeg må gjøre lekser, alt hus arbeid! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har noen opplevd slikt? Hvordan skal jeg være rundt han, hvordan skal jeg få han til å bli glad? Han har ingen gleder, smiler ikke lenger og er skikkelig careface :-(

[Tullepia]

Du må rett og slett la ham få tid til å bli frisk.

Gjør som du pleier, gå på jobb og skole, gjør husarbeid, lag mat til ham, ta vare på ham. Ikke krev at han skal være glad, la ham få være som han er. Ikke bruk kreftene dine på å muntre ham opp til stadighet, det nytter ikke. Bruk heller krefter på å hjelpe ham til å spise, hjelpe ham til lege, huske medisiner osv.

Dette er dessverre en del av livet. Noen ganger går vi ned for telling, og da må vi ta vare på hverandre. En gang blir det kanskje du som er syk, tenk på hva du skulle ønske kjæresten din ville gjøre for deg.

Les deg opp på sykdommen hans, spør legen din til råds om hva du kan gjøre for kjæresten din. Lev samtidig ditt eget liv, ikke slutt å være med venner selv om du er sliten.

Forhåpentligvis vil kjæresten din bli frisk igjen. Han trenger nok mye tid og ro, og han trenger nok å føle at han ikke blir presset til noe eller må prestere noe for deg.

[Gjest Daenerys]

Han burde kanskje ta en tur til legen og få henvisning til psykolog, høres ikke noe greit ut.

[Gjest Gjest]

Han har vært hos legen og fått henvisning, men vi fikk til svar at de hadde vurdert helsetilstanden han sin og at han ikke hadde krav på å komme til psykolog :-(

[96ern]

Tror kanskje du må "pushe" han litt, når det gjelder å snakke om følelser. Jeg har selv slitt med depresjon i rundt 2 år. Tru meg, det blir ikke bedre av å ligge å tenke, og utvikle tankene negativt. Dette vil bare gjøre vondt værre.

Jeg ble selv sittende alene på mitt rom, enten gråte, sove, eller bare mate tankene mine. Noe som gjorde hele prosessen lengre og veldig vanskelig for meg. Dette påvirket det sosiale live mitt veldig! Var aldri ut med venner lengre, og ble veldig stille. Issolerte meg helt fra virkeligheten og så ikke noen lyspunkter i livet. Jeg husket jeg sa en gang til familien at; Hvis jeg ikke har hatt så god familie og så gode venner, ville jeg nok ha tatt mitt liv. Så ta vare på han, og ta tiden til hjelp. Men det jeg er glad for den dag i dag, er at jeg rett og slett ble "pusha" av familien min til å få videre hjelp. Jeg ble henvist til psykolog, og gikk til psykolog rundt 1 år. Kan vell være den beste avgjørelsen jeg har gjort i mitt liv. Sliter ikke med depresjon lengre,h heldigvis.

Sett deg sammen med han og snakk! Spør han og grave rett og slett. Men ikke alt for mye heller. Det å snakke om følelser er veldig, veldig slitsomt. Etter jeg hadde vært hos psykolog i rundt 1-2 klokke timer, og snakket om følelser og lignende var jeg helt utslitt etterpå. Måtte bare hjem å sove, rett og slett! Men det er viktig at du fortsetter å ta vare på han, dette er ikke lett, men dette er dessverre virkeligheten. Få henvisning videre til psykolog og kanskje du kan være med han, hvis dette blir lettere for han (?). Det er nok begynnelsen som er vanskeligst. Å begynne prosessen kan bli vanskelig, men det blir bare værre hvis dette ikke blitt tak i.

Håper dette kanskje hjalp litt, og lykke til

[AnonymBruker]

Prøv å bare være der for ham. Når jeg er langt nede ber jeg ingen om å være hos meg, for jeg vet at det er veldig slitsomt, men det beste jeg vet når jeg har det så vondt er å bare få ligge i armene til noen som bryr seg om meg. Jeg kan gjerne bli liggende å gråte lenge, eller bare ligge der helt apatisk, så det er nok umulig å se at det betyr noe, men det gjør det så definitivt. Jeg føler meg mye tryggere med en gang, og blir roligere inni meg, selv om det ikke synes.

Anonym poster: e54392966c246f9d0259c1255583dafa

[Gjest cathrone]

Jeg synes man skal være forsiktig med å mase for mye. Om de rundt meg presser meg og "trenger" seg på når jeg er dårlig, trekker jeg meg enda mer vekk. Det viktigste for meg er at jeg vet at det finnes mennesker rundt meg som bryr seg.

Det er veldig forskjellig fra person til person hva som er best når man er psykisk syk. Man må selvfølgelig gjøre noe om det er fare for liv og helse, men da kan det være bedre å ta kontakt med helsepersonell. For noen er det veldig vanskelig å snakke med de nærmeste.

Det er tøft å komme seg opp fra en depresjon, og man må ta tiden til hjelp samtidig som man må ha støtteapparat rundt seg. Kanskje du kunne snakket med fastlegen din om hvordan du best kan hjelpe`? Evt en forening for pårørende?

[Gjest Gjest_Erica]

Han trenger nok mye tid og ro, og han trenger nok å føle at han ikke blir presset til noe eller må prestere noe for deg.

Når jeg for litt siden var tvangsinnlagt pga. depresjon, var psykologen svært tydelig på at det å tvinge seg i gang med aktivitet skal hjelpe mot den onde sirkelen man er i når man er deprimert. Om man får ligge i fred med sine egne dystre tanker om sin egen dystre situasjon, blir det som en bekreftelse på at situasjonen er håpløs. Det å være i aktivitet, trenger ikke være den store aktiviteten i begynnelsen, men bare det å gå seg en liten tur ut. Gjøre noe annet enn å ligge under dynen. Ja, det virker tungt og det er tungt, men det må gjøres. Jeg følte meg utrolig teit når jeg og min kontakkt på lukket psykiatrisk avdeling gikk frem og tillbake i gangen, men det var nok for meg. Etter den turen, var jeg helt utslitt. Neste dag krevde de litt mer av meg. Man må med andre ord bli pushet, selv om den deprimerte gjør motstand. Jeg gjorde selv mye motstand, fordi det var mer behagelig å ligge under dynen.

[Sugerøret]

Du Oda, godt du fikk hjelp.Men i denne situasjonen er det ingen spesialist eller støttekontakt i bildet.

Kjæresten skal da ikke være sykepleier,psykolog osv.Selv om jeg er enig med deg.

Har selv kronisk depresjon som diagnose (bl.a) og kjenner meg selv så godt at jeg vet NÅR jeg må reagere og få ut fingern. Ikke alle kjenner dette og trenger da hjelp.

Det høres ut som kjæresten trenger en dytt ja,men da av helsepersonell først og fremst.

Hva med å kontakte fastlegen og snakke med h*n vedr.din kjære TS? Mange forskjellige tabletter høres ikke bra ut,med mindre disse er foreskrevet at psykolog/psykiater.

Vet ikke om du klarer å ta han med til legen eller få tak i en spesialist pr.telefon? Ville i alle fall ha forsøkt!

[Harlekin]

Han har vært hos legen og fått henvisning, men vi fikk til svar at de hadde vurdert helsetilstanden han sin og at han ikke hadde krav på å komme til psykolog :-(

Det forstår jeg ikke. Han får medisiner (antidepressiva, antar jeg), men ikke henvisning til psykolog?