Seriøse selvmordstanker..

[Nowayback]

Jeg er en gutt på snart 27, som sliter veldig med depressive tanker og er svært negativ innstilt til meg selv.

Jeg har ikke oppnådd noe som helst, hverken jobb eller utdannelse. Har minimal jobberfaring, og bare allmenn videregående som utdannelse.

Har ikke peiling på hva jeg vil bli, og eier ikke motivasjon til å studere eller jobbe. Jeg er bare likegyldig, for jeg tenker at man skal dø uansett, så det spiller ikke noen rolle hva man gjør.

Har mista pappaen min som 11-åring, og har slitt veldig etter det. Har ikke fått bra oppfølging, og har en familie hvor det ikke går an å snakke om følelser, og hvor jeg ofte har blitt kalt "dum" opp igjennom årenes løp.Har aldri opplevd noen mestringsfølelse.

Jeg sliter med å takle voksenlivet, selv om jeg bor i egen leilighet og har gjort det i drøye 2 år. Hadde også en kjæreste fram til juni i år, et forhold som varte i 5 måneder. Jeg taklet det å bli dumpa svært dårlig, da jeg er en følsom og sårbar person. Jeg prøvde i et halvhjertet forsøk, å ende livet ved henging..

Hun var mye hos meg i leiligheten min, og derfor syns jeg det er sårt å bo der fremdeles. Har lyst til å bytte leilighet, men jeg har ikke råd før jeg får meg en jobb. Jeg har flaks med leiligheten, for den er ganske billig.

Men jeg har kjempeproblemer med å få meg jobb, og tenker at jeg ikke vil mestre det. Derfor føler jeg at jeg er i en ond sirkel. At jeg er "stuck" i den leiligheten som eksen min minner meg om. Jeg føler jeg ikke kan si den fra meg heller, får da må jeg flytte hjem igjen. Og det er et steg tilbake.

Jeg har heller nesten ingen venner, og har ikke snakke ut om følelsene mine etter bruddet, med noen.

Derfor har jeg ofte selvmordstanker, og syns det er deilig å tenke at jeg med et enkelt grep kan slippe alt det vonde i denne verden. For jeg har virkelig ikke opplevd mye bra hittil i livet. Jeg føler liksom at det er en sterk forbannelse over meg.. Selv om jeg går inn med en positiv innstilling, får jeg bare en trykk i trynet til slutt. Sånn går det alltid med meg.

Jeg har så lite å by på, at jeg tenker at jeg aldri ville ha sjans på en ny jente. Jeg føler meg som en taper, og jeg kan ingenting. Er ikke praktisk av meg, heller ikke smart. Og for meg som ønsker meg barn, er dette en tung tanke å tenke..

Jeg skal til behandling i januar, men jeg sitter allikevel med en snikende følelse at dette ikke vil hjelpe, og at sinnet mitt har "bestemt" seg for å ha en destruktiv tankegang.

Skammer meg ikke over å ha disse tankene, for alle og enhver i samme situasjon ville tenkt det samme. De som kjenner meg, tror at jeg bare er en lat og initiativløs person, men det er ikke tilfelle..

Til tider er jeg positiv og innstilt på at ting skal bli bedre, men humøret mitt varierer så mye at det er forferdelig irriterende! Skulle ønske at jeg enten ville bestemt ta livet mitt, eller at jeg virkelig ville få orden på livet mitt. Ikke et sted midt i mellom.

[Gjest Sitrondrops]

Det tar litt tid å få livet på rett kjøl når man har det vanskelig, men hvis man gjør noen små positive endringer hver dag får man det til. Litt tilbakegang og negative tanker følger med det å "gå på trynet."

Tenk at nå er du noen erfaringer rikere, ditt neste forhold til en jente vil bli enda bedre. Selvfølgelig vil du møte en ny jente som du vil forelske deg i og elske. Det vet jeg, og det vet du også.

Ikke tenk så mye på hva andre tenker om deg, tenk på hva du har lyst til å gjøre! Dyrk noen av interessene dine som du aldri har fått prøvd ut men som du kanskje inne i deg har tenkt på å prøve.

Har du noen drømmer? Gjør det!! Uansett om det er å samle på frimerker eller dra til Hawaii for å lære å surfe.

Tro meg jeg vet hva det vil si å ha slike tanker, men husk det kommer alltid en vakker dag igjen, og solen står alltid opp igjen for snille jenter og gutter.

[Anoia]

Klem til deg

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du sier, særlig det med å være "midt i mellom" og å ha et veldig varierende humør.

Jeg håper virkelig at du gir behandlingen en sjanse.

Det kan være vanskelig i begynnelsen, men ikke gi opp!

Jeg kan skrive under på at det hjelper etterhvert.

Og er enig med Sitrondrops; dyrk interessene dine!

Vet ikke hva du liker å drive med, men for nesten alle hobbyer/aktiviteter finnes det en eller annen gruppe/klubb/forening, enten lokalt eller online.

Meld deg gjerne på noe sånt, da blir du kjent med folk som liker de samme tingene som deg.

Det gir både mestringsfølelse og økte sosiale skills!

[Gjest Tekola]

Kjære gutt_26

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg ser at du har fått en del tips allerede. Jeg vil også minne om Mental Helse:http://www.mentalhelse.no/ Her finner du blant annet info om hjelpetelefon 116 123 som er et gratis og døgnåpent tilbud. Tjenesten består også av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no

Det skal være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Tekola, mod.

Endret 9. desember 2012 av Tekola