Orker virkelig ikke mer... Langt innlegg

[AnonymBruker]

Min situasjon i korte trekk

- få venner (blitt offer for utfrysing..)

- har nå fått middelmådige karakterer fordi jeg er deprimert

- har en slem pappa

Ja... Dette er det som opptar tankene mine nå. Jeg klarer ikke mer av denne tilværelsen. Mamma jobber med å få flyttet fra pappa. Han har psykopatiske tegn, og det er umulig å leve med han lengre. Jeg kan aldri ha besøk, i tilfelle han skulle bestemme seg for å få et raserianfall eller drite meg ut foran de vennene jeg en gang hadde.

Jeg er i utgangspunktet faglig sterk, men nå havner jeg vel på et snitt på 4. Og jeg som hadde lyst til å studere jus. Det kommer aldri til å skje nå. Aldri i livet om jeg klarer å ta opp igjen fagene til neste år og få 5,7 i snitt. Jeg vil ikke studere noe annet enn jus. Ingenting virker interessant for meg. Kommer helt sikkert til å ende opp uten utdanning. Jeg klarer å få 5 i de fleste fag, men 6'ere blir heller sjeldent. Går VG3 nå, og i april er fristen for å søke på studie... Jeg kommer ikke til å søke på noe som helst.

At jeg ikke har særlig med venner lengre er kanskje det som føles verst. Ja, og det med karakterene. Pappa skal jeg kutte kontakten med den dagen jeg skal bo for meg selv.

Om jeg må si det selv, er jeg en typisk kul og snill venninne mange vil være venninne med. Får lett venner, er sosial og utadvendt. Dessverre begynte jeg å krangle med "sjefen i gjengen", og det tok ikke mange ukene før alle hadde vendt seg mot meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde gjort noe feil. Slik har det vært et par år nå, og på skolen har jeg i grunn ingen. I friminuttene gjemmer jeg meg for at ingen skal se jeg er alene. Jeg skammer meg så forferdelig, fordi jeg knapt har venner. Jeg har noen, men alle bor så langt unna. Jeg vil ikke bare ha en venn her og der, jeg vil være med i en venninnegjeng. Men slik jeg har forstått det, er det vel umulig å få seg venner etter videregående. Da er man "etablert" i sine egne gjenger... Er så livredd for at jeg skal være alene for alltid. Vet ikke engang om jeg tør å studere, hva om jeg ikke får noen venner? Det er uaktuelt å kontakte noen som helst forening eller hva enkelte her inne pleier å "anbefale", jeg vil ha ordentlige venner.

Jeg begynte nylig å holde på med en gutt. Jeg begynte virkelig å like han godt, og han meg. Det begynte faktisk å bli ganske seriøst, og jeg følte meg for første gang på lenge litt glad. Men så begynte han å spørre ut om vennene mine, jeg måtte finne opp unnskyldninger, og jeg måtte dumpe han. Han forstod ingenting selvfølgelig. Dessverre er skammen så stor for meg, og han hadde garantert undret seg om jeg hadde sagt at: vet du, jeg har ingen venner. Jeg sitter hjemme hver dag og kjeder meg, og skulle ønske jeg hadde det gøy med alle andre. Man kan liksom ikke se at jeg ikke har noen venner. Jeg ser ut som "den populære jenta med mange venner, hun som har det vanvittig bra".

Jeg hater meg selv for tiden, og situasjonen blir aldri noe bedre. Jeg er så dypt deprimert nå, at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Psykolog er uaktuelt. Det vil ikke hjelpe meg å snakke ut om problemene mine. Det er ikke psykiske problemer jeg i utgangspunktet har, men reelle problemer man SELVFØLGELIG vil slite med. Jeg vil ikke få det bra før livet mitt har ordnet seg.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget.. Lurer kanskje mest på om det er noe som helst håp? Da jeg ser på gamle bilder av meg selv, klarer jeg ikke la være å gråte. Jeg ser en søt og nydelig jente som er nysgjerrig på hva hun har i vente, en jente som gleder seg til livet. En jente som kommer til å lykkes. Hun er snill og flink, og har alle forutsetninger for å klare seg.

Men hva hendte? I dag føler jeg meg så knust, at jeg ser ingen løsning på dette helvetet....

Anonym poster: 336b4fb6b8860c99d5018452de5f8bdb

[AnonymBruker]

Har ikke noe å komme med annet enn denne . Jeg ser ingen løsning på ting jeg heller. Jeg har dte akkurat som deg. Jeg er helt knust. Min kjæreste dumpet meg fordi jeg ikke hadde noen venner og hadde dte litt vanskelig. det er flere av oss der ute.

Anonym poster: ce8d0a16d36ab0a1f21acc9597f653e1

[AnonymBruker]

Søk på et eller annet studie. Om det så er folkehøyskole. Begge deler gir auto-friends dersom man ikke gjør noe galt (som du tydeligvis ikke gjør) Dersom du har lyst til å kutte kontakten med faren din vil det jo være veldig beleilig å flytte til en ny by.

Anonym poster: 830566831a7acf89deafefd5c41152cb

[AnonymBruker]

Du sier du ikke ønsker psykolog, men vet du hva en psykolog kan hjelpe med? Det er ikke slik at problemer blir løst fordi du forteller denne personen om det, men psykologen kan hjernen, de kan hjelpe deg med å stable livet i en loddrett skyskraper fremfor det skjeve tårn i pisa som man opprinnelig kommer med.

Disse reelle problemene har psykologer erfaringer med og kan hjelpe deg på veien, jeg anbefaler det virkelig.

Jeg kjenner ikke deg, men utfra det du skriver og måren du skriver på har jeg stor tro på at dette vil du klare deg gjennom, men det kan bli veldig vanskelig alene.

Venner kommer og går. Og det er ikke flaut å ikke ha noen heller, vi startet livet uten venner. Det vil ordne seg!

Anonym poster: a2b924f9ed43dcb6ac2f6077294bf47d

[AnonymBruker]

Kjære vennen, jeg kjenner meg igjen så godt. Crazy stepappa, ingen ordentlig pappa, falske drittvenner / ingen venner på VGS og karakterer som stuper...

Jeg synes du skal prøve å ta kontakt med gutten igjen, og forklare situasjonen. Kjæresten min har bare venner som bor 7 timer unna, og jeg dumpet vel ikke han når jeg fikk vite det! Nå har han også fått seg mange nye venner, og jeg synes det er fint for han, men om de skulle forsvinne så forsvinner ikke jeg.

Og du tar heelt feil når du sier at man ikke får seg venner etter VGS. Alle de gode vennene jeg har nå fikk jeg etter VGS. Jeg beholdte ingen derfra, de var ekle med meg og fikk ca. 3 skoler til å hate meg og trakassere meg. Jeg har møtt mennesker via jobb, tatt opp kontakten med barndomsvenner, via studier og via felles bekjente. Du kommer til å møte mange fantastiske folk, som synes at du også er fantastisk.

Når det kommer til karakterene, så er det helt ok at det ikke går så greit. Men vet du hva? Ikke halve skoleåret har gått en gang. Si fra til lærerne at du sliter for tiden, men du vil veldig gjerne ha 5-ere og 6-ere, og spør hva du kan gjøre. Kanskje kan du ha noen ekstra presentasjoner kun for læreren, få privatundervisning eller ta ekstra prøver eller innleveringer?

Det er veldig normalt å vente noen år mellom VGS og videre studier. Du har mange ÅR å ta opp fag på, og også ta ekstra fag for å få poeng og høyne snittet. Særlig på slike studier som du er vanskelige å komme inn på (juss, medisin, noen ingeniørfag), er det ikke vanlig at 1.års-studentene kommer rett fra VGS. Jeg hadde veldig godt av å ta 2 friår, der jeg tok opp fag og jobbet på forskjellige plasser. Da gleder man seg til å studere etterpå

Btw, venninnegjenger er oppskrytt. I gjenger blir det alltid drama, og mange av folkene er bare med for syns skyld. Det er bedre å ha 1 eller 2 veldig gode venninner, enn 7 - 15 dramalamas som henger sammen fordi 1 eller 2 av dem er populær blant guttene.. Ikke for å generalisere, men de som var med i gjengene jeg var sjalu på på VGS er sosiale tapere idag. Venner og festing var morsommere enn skole, så de får ingen studieplass idag og får kjærester og venner deretter. Bikbok-jenter hele gjengen, 4 år etter vi sluttet. Dette var kanskje litt slemt av meg, men de jeg ser opp til i dag er de som var enstøinger på vgs...

Anonym poster: ac5d53cc5ddf6c0bc52d576b42e36a0c

[AnonymBruker]

Søk på studier!

Livet mitt snudde seg helt da jeg ble student. Høyskolemiljøer især legger veldig opp til at folk skal bli kjent med hverandre og et godt studiemiljø. alle vennene jeg pleier nær kontakt med nå er fra studietiden - tror faktisk ikke jeg har kontakt med noen fra videregående lengre.

Flytter du til et annet sted for å studere kommer du unna faren din, dårlig familiesituasjon, dårlige venner og alt sammen. Du får en ny start

Og som forrige poster sa, de som er kule på videregående er sjelden like kule når en kommer til studier - da er det gjerne de skoleflinke som begynner å blomstre jeg gjorde det

Selv om alt kjennes litt håpløst akkurat nå, så hold ut dette siste halve året på vgs. Søk høyere utdanning - sånn tar du styringen i ditt eget liv og investerer i framtiden din!

Anonym poster: 9505b03c0fabd0c543a37bd1274c436b

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, det setter jeg veldig stor pris på! Prøver å tenke positivt, men det er utrolig vanskelig oppi det hele. - TS

Anonym poster: 336b4fb6b8860c99d5018452de5f8bdb

[AnonymBruker]

Kjære vennen, jeg kjenner meg igjen så godt. Crazy stepappa, ingen ordentlig pappa, falske drittvenner / ingen venner på VGS og karakterer som stuper...

Jeg synes du skal prøve å ta kontakt med gutten igjen, og forklare situasjonen. Kjæresten min har bare venner som bor 7 timer unna, og jeg dumpet vel ikke han når jeg fikk vite det! Nå har han også fått seg mange nye venner, og jeg synes det er fint for han, men om de skulle forsvinne så forsvinner ikke jeg.

Og du tar heelt feil når du sier at man ikke får seg venner etter VGS. Alle de gode vennene jeg har nå fikk jeg etter VGS. Jeg beholdte ingen derfra, de var ekle med meg og fikk ca. 3 skoler til å hate meg og trakassere meg. Jeg har møtt mennesker via jobb, tatt opp kontakten med barndomsvenner, via studier og via felles bekjente. Du kommer til å møte mange fantastiske folk, som synes at du også er fantastisk.

Når det kommer til karakterene, så er det helt ok at det ikke går så greit. Men vet du hva? Ikke halve skoleåret har gått en gang. Si fra til lærerne at du sliter for tiden, men du vil veldig gjerne ha 5-ere og 6-ere, og spør hva du kan gjøre. Kanskje kan du ha noen ekstra presentasjoner kun for læreren, få privatundervisning eller ta ekstra prøver eller innleveringer?

Det er veldig normalt å vente noen år mellom VGS og videre studier. Du har mange ÅR å ta opp fag på, og også ta ekstra fag for å få poeng og høyne snittet. Særlig på slike studier som du er vanskelige å komme inn på (juss, medisin, noen ingeniørfag), er det ikke vanlig at 1.års-studentene kommer rett fra VGS. Jeg hadde veldig godt av å ta 2 friår, der jeg tok opp fag og jobbet på forskjellige plasser. Da gleder man seg til å studere etterpå

Btw, venninnegjenger er oppskrytt. I gjenger blir det alltid drama, og mange av folkene er bare med for syns skyld. Det er bedre å ha 1 eller 2 veldig gode venninner, enn 7 - 15 dramalamas som henger sammen fordi 1 eller 2 av dem er populær blant guttene.. Ikke for å generalisere, men de som var med i gjengene jeg var sjalu på på VGS er sosiale tapere idag. Venner og festing var morsommere enn skole, så de får ingen studieplass idag og får kjærester og venner deretter. Bikbok-jenter hele gjengen, 4 år etter vi sluttet. Dette var kanskje litt slemt av meg, men de jeg ser opp til i dag er de som var enstøinger på vgs...

Anonym poster: ac5d53cc5ddf6c0bc52d576b42e36a0c

Tusen takk, dette ga meg håp - og det skal mye til når jeg er så nede som nå! Skal ta med meg alt du har nevnt, og prøve så godt jeg kan. -TS

Anonym poster: 336b4fb6b8860c99d5018452de5f8bdb

[AnonymBruker]

Det er trist å høre hvordan du har det. Som de andre sier er det imidlertid mulighet å få en ny start når du begynner på noe nytt. Søk for Guds skyld på noe nå, for hvis ikke kommer du til å angre. Det verste som kan skje er at du ikke vil når høsten kommer. Da er det bare å melde avbud.

Du sier at psykolog ikke kan hjelpe deg fordi dette ikke er noe psykisk. For det første er dette noe som påvirker tankene og følelsene dine, så det er klart noe må gjøres. I verste fall blir du enda mer deprimert og da blir det enda vanskeligere å komme seg ut av de problemene du er i nå. En psykolog kan hjelpe deg med å finne ut hvordan du kan få ting til å løsne.

Og så må jeg spørre. Tror du ikke de fleste (?!) av de som går til psykolog har "virkelige" problemer? Tenk hvor mange som er mishandla fysisk og psykisk, står i økonomisk ruin, er fryst ut av vennegjengen, ikke finner nye venner, ikke klarer å studere/jobbe, har problemer med familien, har problemer med andre skumle folk som utgjør en trussel i hverdaegn. Disse folkene flommer det over av hos psykologen!! Det er klart psykolog kan hjelpe. Jeg sier ikke at det alltid funker, aller at man blir lykkelig og at alle problemer forsvinner. Jeg sier heller ikke at psykolog funker for alle. Det betyr ikke at det ikke er verdt førsøket.

Om ikke psykolog, så prøv med helsesøster, fastlege, en lærer eller en annen person du stoler på. Dette blir altfor mye for én person å holde på alene.

Jeg håper du søker hjelp, på en eller annen måte. Før det blir verre.

Anonym poster: 817d0ebb1b2ec49afddbf0e5826d6556

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vil gå til psykolog har dere vel helsesøster eller miljøarbeidere på skolen du kan snakke med? Evt rådgiver.Jeg pleide å gå ofte innom helsesøster å snakke med hu hvis det var noe.

Men du burde kanskje ta et friår? Virker som du forventer mye av deg selv? Og da er det slitsomt å begynne på tunge studier som jus. Ta et år på folkehøyskole eller språkreise/studie i utlandet. Jeg misunner deg faktisk! Du har bare deg selv å tenke på hvis du vil forlate byen din jeg hadde kjæreste hele studietida og ville veldig gjerne ta et år i usa, men ble aldri noe av siden jeg ikke vil dra fra han.. Endte opp med at han dro istedet og da ble det slutt. Syns du skal være ego og gjøre akkurat det du vil! Hva så om du ikke har så mange venner nå, de kommer og går hele livet. Ting forandrer seg og man kommer til forskjellige stadier.. Min bestevenninne møtte jeg på høyskolen, det sosiale livet slutter ikke på vgs

Anonym poster: 3c8087ce2be1d27bacd57ea59dcfd16a

[AnonymBruker]

1: Du burde oppsøke helsesøster, legen, psykolog eller noen andre du stoler på. Det er ikke godt å leve med slike opplevelser og følelser, og det hjelper å få snakket om og bearbeidet det. Dette kan forfølge deg senere i livet, følelsesmessig.

2: Jeg kan love deg at det er mange andre interessante linjer du kan gå enn jus. Jeg får selv 3 året jus, og helt ærlig er det SKIKKELIG KJEDELIG. Får ikke velge noen fag selv, og så sitter man der da, og skal ha konkursrett. Kjempegøy. Not. Jeg tok rettslære på VGS og fikk da sansen for jus. Dessverre var det ikke like morsomt, interessant og lett da jeg faktisk begynte på studiet. Det er til tider ekstreme mengder lesing, skriving, mange tørre fag (prøv rettsfilosofi du, DET er gøy det ), og faktisk utrolig vanskelig. Jeg er glad for at jeg har kommet så langt i studiet, og skal ikke gi meg. Utdannelsen fører jo til mange interessante jobber, men helt ærlig, tenker jeg over det nå, tror jeg jeg ville valgt en annen studieretning. Som for eksempel statsvitenskap.

Lykke til, det kommer til å gå bra!

Anonym poster: 341b8c018e2566e1ed11de6ebf952d09