Deprimert pga barndom

[AnonymBruker]

Hei.

Generelt sett har jeg hatt en fin barndom, men visse ting skjedde som jeg trur kan ha påvirka meg nå de siste årene. (Jeg er 21 år)

Da jeg var ca 8-10 år ble jeg misbrukt av en oppi gata. Han var rundt 60 år. Han hadde så masse dyr, og jeg var stadig oppe der for å se på dyra. Han hadde aldri sex med meg, men fikk meg til å runke han og smake på sæden. Som han sa: "Vi leker bare doktorleken, det er ikke noe uvanlig". Jeg skjønte ikke dette den gang, men noen år etter skjønte jeg hva han hadde drivi med. (var bare 3-4 ganger han gjorde det). Foreldrene mine vet ikke noe om dette.

Jeg sov hos bestefaren min en gang da jeg var rundt 11 år. Vi hadde et veldig godt forhold før han døde. En natt våknet jeg av at han tok meg på vaginaen. Han strøk forsiktig på den i ca 1 minutt, før han titta på meg å sa "oi, var det deg?", så snudde han seg. Jeg lå bare stiv av skrekk. Uansett, jeg trur ikke han mente noe med dette, men har ikke snakka med NOEN om dette før. Men den følesen jeg fikk da han gjorde det. En veldig skuffende og redd følese. Den glipper liksom ikke helt.

Da jeg var 15 år, ble jeg lurt av en ung mann (25 år) til å tru at jeg var så drita full at jeg måtte bli kjørt hjem. Det var en av mine første fester med alkohol, så jeg visste ikke helt hvordan det var å være full. Han overtalte meg altså til å tro at jeg var drita! Jeg og storesøstra mi var alene hjemme, men hu var på fest, så hu var ikke hjemme når jeg kom hjem. Da jeg var på vei inn døra kom denne mannen som hadde kjørt meg. Han sa han skulle bære meg inn i senga. Jeg nekta, men det gikk ikke å kjempe imot. Han kasta meg ned i senga, holdt armene mine, mens han pressa seg mellom hoftene mine. Der ble jeg voldtatt, men fortalte heller aldri dette til noen andre. Jeg var redd hva foreldrene mine kom til å si.

Bortsett fra det har jeg alltid følt meg som det "sorte fåret" i familien. Alle har høye utdanninger og er 6-er elever på skolen. Jeg har så dårlige karakterer at jeg ikke kommer meg noe vei. De alle maser om når jeg skal komme meg igang, at jeg begynner å få dårlig tid, at jeg må ta opp eksamene(som jeg har gjort flere ganger, får ikke bedre enn akkurat bestått), jeg må komme meg på beina osv. Det får meg til å føle meg nyttesløs. Jeg vet jeg ikke klarer skole, men jeg er smart! Smartere enn de trur. Jeg hater å være det sorte fåret. Hvertfall på familiesammenkomster. Alle er suksessrike bortsett fra meg..

Det er mye mer som har skjedd og som jeg føler, men jeg orker ikke skrive alt.

Jeg har samboer, og har vært kjærester i 3 år. Jeg elsker han så mye!

Men desverre har jeg det ikke noe godt med meg selv. Jeg nevner det for kjæresten innimellom, men jeg spøker det bare bort igjen. Jeg liker ikke prate om mine problemer og føleser. Dro til psykolog for noen år siden, men klarte ikke fortelle om halvparten av problemene. Jeg fortalte ikke hvor mye jeg gråter, hvor lei jeg er å ha mørke skygger i hode osv. Jeg ble stemplet "lett deprimert", men vet med meg selv at jeg er mer enn "lett".

Er det noen som har noen tips til meg? Jeg liker ikke prate om problemene mine til mennesker jeg bryr meg om. Jeg vil ikke plage de.. I tillegg vet jeg mamma hadde blitt kjemperedd for meg om hun hadde visst alt, så jeg vil ikke fortelle hu dette.

Jeg har ingen selvmordstanker, så det er sagt! Jeg bare er så trist og lei..

Noen som føler det samme?

Anonym poster: 6c125ce8a2e6b00bfd7aac92db7b77e7

[Quilliam]

Dra tilbake til psykologen og fortell ALT. Hvorfor skulle du holde informasjon som kan hjelpe deg tilbake? Skal love deg du ikke er hans første pasient som har blitt voldtatt.

[AnonymBruker]

Dra tilbake til psykologen og fortell ALT. Hvorfor skulle du holde informasjon som kan hjelpe deg tilbake? Skal love deg du ikke er hans første pasient som har blitt voldtatt.

Enig her! Ingen fortjener å ha det sånn. Klem<3

Anonym poster: 8def2e558c8ad7b7e2ba6371c309c652

[DramaDama]

Helt enig.

Du er ikke alene om å ha det vanskelig. Dra til psykologen Dette klarer du!

Lykke til!