Smakeplikt?

[Gjest Marmot]

Middag er siste måltid for dagen her også, vi spiser 17-17.30. Men sønnen min er bare 2 år, han legger seg klokken 18.

[AnonymBruker]

TS

Nå har vi jo i nesten 1 år, gitt henne små posjoner av vår middag, og ikke laget noe styr, bare oppmuntret til å smake. Men hun spiser nesten aldri noe som helst.

Hvor lenge kan en slik fase vare da??

Og for 2-3 mnd siden forsøkte vi å flytte middagen fra ca 17.00 til 18.30 og ha den som kveldsmat. Men hun spiste jo ikke noe mer av den grunn, fikk absolutt ikke noe annen mat og gikk sulten til sengs.

Det resulterte i at hun våkenet skrikende 3-4 ganger hver natt. hun som aldri er våken ellers.

Derfor gikk vi tilbake til middag ca 17.00 og hun får kvelsmat 18.30.... Dumt men føler ikke jeg har noe valg. Nattesøvn er viktig...

Hun er alltid med å lager middagen, og spørr alltid hva ting er, og når jeg svarer sier hun alltig "liker ikke jeg" og Jeg skal ikke ha, så den biten har heller ikke fungert.

Sauser og dip har hun aldri villet ha, og får panikk bare en av oss voksne tar i ketchupflaska for å ta på vår egen mat....

Anonym poster: c4beced401b20ad76830c4d671e9e316

[Gjest Badebuksa]

Hmm.. fungerer ikke den "brrroooom..nå kommer flyet! Gap opp!" lenger?

[Gjest Marmot]

Men spiser hun godt ellers da? Om dere velger pålegg med omhu (proteinrikt), er det faktisk ingen krise å ikke spise middag. Ingen dør av det. Slapp helt av og tenk at det går over når hun blir eldre, for det gjør det som oftest.

[Ciara]

Er hun normalvektig, sunn og frisk? I så fall ville jeg ikke stresset med det, faktisk... Det virker som om dere gjør det meste riktig.

[Sovefugl]

Hvor sent spiser dere da middag?

Anonym poster: 7e02bf27a2c47a8061d8a28c8fb4fa62

Vi spiser som oftest middag kl 18. Noen ganger kl 1730 og noen ganger 1830. Poden legger seg 19-1930.

Men jeg skjønner fortvilelsen din, TS. Det virker som om dere gjør mye bra. Barn er forskjellige, og det som funker godt for noen, funker dessverre ikke for andre. Så lenge barnet er friskt og fornøyd, ville jeg ikke stresset noe særlig. En god dialog med fastlege eller helsesøster er sikkert ikke dumt dersom dere er usikre på om ting er bra.

[SummerJoy]

Men spiser hun godt ellers da? Om dere velger pålegg med omhu (proteinrikt), er det faktisk ingen krise å ikke spise middag. Ingen dør av det. Slapp helt av og tenk at det går over når hun blir eldre, for det gjør det som oftest.

Enig.

Kompanser med å servere sunne ting ellers.

[SummerJoy]

Vel, jeg har sett en del barn som bare spiser sjokoladekuler / sjokoladeflak og kjeks til frokost/lunsj/kvelds - fordi de sier " liker ikke " til alt annet

- og foreldrene har gått inn for å la barnet spise hva det vil - så lenge det bare spiser noe som helst.

At barn (og voksne) får et variert kosthold er viktig.

Og jeg er for alt som fungerer.

Men for å finne ut hva som fungerer - må man noen av de tingene som ikke fungerer.

Det er jo foreldrenes problem at de innfører sjokoladekuler og kjeks. Det er foreldrene som bestemmer hva som skal serveres. Og så får det være opp til barna hvor mye de skal spise. Matlysten kommer seg som regel, og første bud er faktisk å ikke lage noen "big deal" ut av det.

[AnonymBruker]

En liten ting som fungerer hos oss er å ikke legge opp noe på tallerkenen til jenta vår (snart 2 år). Vi forsyner oss selv, og spør om hun vil ha gulrot, fisk osv. Hvis hun da sier nei (noe hun ofte gjør - heia trass!), så får hun ikke noe på tallerkenen. Jeg gir heller ikke melk/vann i koppen før hun har spist litt, for da drikker hun seg fort "mett". Vi spiser og koser oss med maten, og sier "mmm, dette var godt! Så GOD mais!". Da glemmer hun seg litt, og spør om å få smake. Når jeg da legger på en bit eller tre på tallerkenen, så forsvinner det fort.

Anonym poster: 82049368aebdba1bdf07abd5f4813869

[Susan Sto Helit]

Jeg tror nok også barnet er litt for lite til smaketvang.

Men her er alikevel hvordan vi gjennomførte/gjennomfører det:

Vi forklarte tydelig at vi forventer at barnet smaker på maten før det sier at det ikke liker.

(Man kan ikke "ikke like" noe man ikke har smakt på.)

All mat ble servert separert i så stor grad som mulig. (Ikke blandet i lapskaus.)

Det var alltid noe på tallerknen barnet normalt likte. (I noen tilfeller har vi hatt druer eller eplebiter som tilbehør til middagen.)

Barnet måtte smake på en bit av hver ting. Smake inkluderte å putte i munnen og tygge EN gang. (Ikke bare putte i munnen og spytte ut, det kan være annen smak inni.) Likte ikke barnet, kunne det spytte ut, og vi fjernet den delen av maten fra tallerknen, uten mer snakk om det.

Dette ble gjentatt for hver ting på tallerknen.

Vi sa ikke noe på det om barnet hadde bestemt seg for å "ikke like" noe av det som var der, og bare spytte ut alt. Da fikk barnet gå ifra uten å spise, og så ga vi kveldsmat senere. (Normalt hadde vi ikke kveldsmat.) Dette gjaldt også mat vi visste barnet normalt likte godt.

Vi sluttet også å legge ting på tallerknen som vi visste barnet virkelig ikke likte. (som potet.) Altså respekterte vi det hvis barnet over tid ikke likte en og samme ting.

Å ha barnet med under matlaging har også vært hjelp hos oss. Da fikk barnet smake på de fleste ingrediensene mens vi lagde maten. (Og var noen ganger mett før middag... )

Jeg mener det er veldig viktig å ikke tvinge barn til å spise noe. Men samtidig mener jeg at smakeplikt ikke er det samme som å tvinge til å spise. (Fordi jeg tillater at det spyttes ut, og at det er klare regler på at det kun er å smake for å finne ut om man liker eller ikke. )

Det er lov å ikke like, men det er ikke lov å si "liker ikke" uten å ha smakt.

Resultatet av smaketrangen var hos oss at noen ganger ble alt spyttet ut. Noen ganger oppdaget barnet at maten var kjempegod, og spiste masse... Og noen ganger ble det spist EN ting fra tallerknen, og resten lå igjen.

Men ungene er villige til å smake på nye ting, uten at det må diskuteres. De smaker, og så sier de om de liker eller ikke.

Og potetnekteren begynte å spise potet helt frivillig, etter noen år med nekt. Tok på helt selv og spiste opp, uten at vi spurte om det i det hele tatt.