Sosial angst- et moteord?

[skreppamedleppa]

Jeg tror også mange misbruker ordet, eller at psykisk sykdom har mistet noe av det de sto for generelt.

Når jeg ser mennesker både på KG og ellers som beskriver livet sitt som vanskelig og at de sliter psykisk og har det så tøft, er skikkelig deprimert fordi de ikke tjener mest, ikke har den fineste boligen, eller alltid er sosial eller fordi de ikke går i de nyeste klærne (og ja dette er selvopplevd og ikke et oppdiktet eksempel) så kjenner jeg at jeg får lyst til å røske de ut av boblen de lever i og at de kunne byttet liv med en person som sleit psykisk, som var deprimert, som hadde et tøft liv i en dag så tror jeg ikke disse folkene hadde kalt seg selv deprimerte lengre.

Ved å sykeliggjøre en dårlig dag, å ikke ha 3000 venner på fb, å føle seg misfornøyd med seg selv så utvanner man begreper og gjør psykisk sykdom til noe det ikke er.

Jeg synes dette innlegget sier det meste egentlig om hva jeg mener og kanskje også hvorfor det er blitt slik at man ser psykiske diagnoser overalt http://refleksjoner.origo.no/-/bulletin/show/182607_-curlinggenerasjonen-moeter-veggen?ref=checkpoint

Jeg sier ikke nødvendigvis at dette har noe med unge mennesker å gjøre, men jeg tror det har noe med tiden vi lever i. Å være beskjeden, å være introvert er ikke en psykisk lidelse, men kan bli sett slik når det er om å gjøre å ha flest mulig venner på fb, ha flest mulig followers på twitter. Å ha en dårlig dag eller en dårlig uke er ikke depresjon, men man kan oppleve det slik når man ser at alle lever i en glans verden på facebook eller når man har levd et så pass beskyttet liv at man ikke har fått muligheten til å plante beina i det virkelige liv der sorger så vel som gleder finnes.

Og jo da jeg er helt enig med Yellow Taxi, det er det subjektive ubehaget en person opplever som er reelt, men når sykefraværet pga ”psykisk sykdom” stiger og stiger så tror jeg at den subjektive smerteterskelen for psykisk sykdom er gått veldig ned på stigen etter hvert.

Jeg tenkte mye som ab i post nr 5 før og følte folk stemplet psykisk psyke, ”ta deg sammen” holdning, men etter hvert som jeg ser flere og flere mennesker definerer sosial angst som f.eks klamme hender eller det å være sjenert eller introvert som psykiske lidelser så skjønner jeg at denne holdningen kommer til synet. Det synes jeg er trist fordi fordommer/ tabuer eller ”ta deg sammen” holdning mot psykiske lidelser er virkelig det siste en trenger. Holdninger derimot til at ikke alt bør sykeliggjøres eller unormaliseres er jeg for.

[Gjest Juletrekule]

Vi må ikke glemme at det ikke går et helt tydelig skille mellom det å ha sosialangst og det å være psykisk frisk. Noen er hardt rammet og noen er svakere rammet, men det må være Opp til hver enkelt person å vurdere om man trenger profesjonell hjelp, medisiner eller lignende. Jeg har slitt med noe lignende hele livet, og selv om jeg ikke er den som er hardest rammet av sosialangst har jeg hatt og har så store problemer at det går sterkt utover livskvaliteten, jeg tror mine venner og bekjente tror jeg bare er normalt sjenert. Mine problemer varierer enormt fra dag til dag. Enkelte dager klarer jeg nesten ikke å gå på butikken en gang, mens når jeg er på mitt beste kan jeg fungere veldig bra i mindre grupper. Jeg har også slitt med kronisk depresjon/nedstemthet og gjennom hele livet har jeg vel grått meg i søvn kanskje tre dager i uka i gjennomsnitt. Jeg har også ADHD, noe mange ikke skjønner alvoret av og tror det bare handler om litt konsntrasjonsproblemer på skolen eller et høyt aktivitetsnivå. De psykiaterne, psykologene of terapeutene jeg har snakket med har sagt at det ikke er normalt å ha det sånn jeg har det, og jeg har fått ADHD medisiner og tilbud om antidepressiva. Det var en utrolig stor lettelse å høre at psykiateren sa det ikke var normalt å ha det sånn jeg hadde det. Utrolig godt å få abnerkjent at det jeg slet med var reelt selv om ueg så sunn og frisk ut, studerte og jobbet. Likevel skal folk uten medisinsk kompetanse komme med alle mulige innvendinger som "kanskje du bare har vinterdepresjon", "du klarte deg jo bra før du fikk medisiner", "livet kan ikke bare være morsomt hele tiden" og "ingen er perfekte".

Jeg kjenner utrolig mange som sliter med et eller annet, det betyr ikke at problemet ikke er reelt eller at det bare er snakk om normale svingninger.

[AnonymBruker]

Det virker som om det for mange er slik at andres sykdom skal bagatelliserers, imens dine egne periodevise plager skal sykeliggjøres. Folk ass..

Anonym poster: 19900dd7bf3ddde1c28a09054edf4904

[Tabris]

Jeg tror vi har blitt "a nation of wimps" i all vår rikdom og luksus. Vi opplever så sjelden reell motgang og utfordringer at når det først skjer, så ramler man ned i kjelleren og utvikler faktisk både angst og depresjon av småting som man ellers burde klare å takle. Et resultat av curlingforeldrenes oppdragelse.

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst og jeg er deprimert.Blir irritert når folk sier at de har sosial angst bare fordi de er sjenerte eller deprimerte fordi de har en dårlig dag.

Folk er også raskt ute med å diagnostisere andre bare fordi de er sjenerte, har dårlig selvtillit, men det er normalt å ha problemer uten at man har en diagnose.

Folk bruker det som en unnskyldning hvis man ikke er den der personen som er super utadvendt og har 1000 venner.

Tror ikke folk ville hatt de diagnosene hvis de visste hvordan det faktisk kan være å leve med det.

I mine mørkeste perioder har jeg vært så lammet av depresjon at jeg ikke orker å gjøre noen ting og kom meg ikke ut av huset fordi jeg var så redd for hva andre tenkte meg.I sosiale situasjoner var jeg og er noen ganger fortsatt så redd at det føles ut som jeg skal dø hvert øyeblikk.

Det å ha en psykisk lidelse er noe som påvirker livet ditt i så den grad at du ikke klarer å gjøre ting andre tar for gitt og livskvaliteten blir ofte kraftig redusert.

Ja, det å ha en psykisk lidelse kan påvirke en på mange måter, men man sykeliggjør vanlige problemer og bidrar enda mer til det der at man ikke kan ha problemer og samtidig være normal. Man skal liksom være perfekt og lykkelig hele tiden eller så er man unormal.

Hadde folk visst hvordan det var å virkelig slite psykisk så ville de aldri hatt det.Jeg unner ingen å føle seg så jævlig.

Anonym poster: 8ab4ffa8f3dcbb3ef0677681c7bdf02c

[pfa1987]

Jeg synes det er overfokus på sosial angst. Dagens samfunn sykeliggjør folk. Dette er et eksempel på medikalisering.

[Cristella]

Jeg er en av de som har blitt "frisk" etter mange års kjemping mot sosial og panikkangst. Jeg fikk anfall når jeg ble redd nok. Svimte av, kastet opp og var rett og slett helt borte. Etter flere år hos psykolog, sykmelding fra skole og en ungdomstid fra helvete kan jeg virkelig signere at jeg blir meget provosert over misbruk av disse diagnosene. Nå hadde jeg heldigvis melding fra lege til lærere om at jeg var syk, og ble tatt seriøst av de. Får direkte vondt av de stakkars menneskene der ute som sliter med dette og som ikke blir tatt på alvor, bare fordi enkelte er så oppmerksomhetssyke. Irritasjonsmoment til de grader!

[Mb26]

JAA! Takk, noen andre enn meg som tenker dette… er alt for mange som missbruker det, blir helt lei meg

[AnonymBruker]

Jeg tror vi har blitt "a nation of wimps" i all vår rikdom og luksus. Vi opplever så sjelden reell motgang og utfordringer at når det først skjer, så ramler man ned i kjelleren og utvikler faktisk både angst og depresjon av småting som man ellers burde klare å takle. Et resultat av curlingforeldrenes oppdragelse.

Eller det stikk motsatte. Med barnevern, fosterfamilier, alkohol og narkotiamisbruk, forsømmelse.. En dårlig oppvekst kan gi en smell i overgangen fra ungdom til voksen eller senvirkninger i voksen alder. Jeg vil si 90% av de jeg vet om som reelt sliter har hatt en tøff oppvekst og liv.

Anonym poster: 5744e5c3aba45285efaf6c76c21236c3

[Rubies_]

Ja, jeg tror at mange ikke vet helt hva som ligger i begrepet "sosial angst". På lik linje som at mange ikke forstår hva som ligger i begrepet "psykopat" eller "depresjon". Å bruke navn på psykiske lidelser for å beskrive karaktertrekk eller følelser, er blitt ganske vanlig i dag. Om en person er litt nedstemt og trist er han deppa. Om en person er litt asosial eller rar er han psykopat, osv. Det stemmer jo som regel sjeldent.

Det er noe med språket. Folk har en tendens til å trenge å gruppere mennesker og å sette mennesker inn i en spesiell kategori eller gi dem et begrep som beskriver dem, og da tyr de ofte til betegnelsene eller kjennetrekkene på psykiske lidelser. Jeg syns det er tåpelig, og ganske dumt. Å gå rundt å si at man har sosial angst når man bare er litt småstressa eller nervøs, er en fornærmelse mot de menneske som faktisk har sosial angst. Og bruk av disse begrepene gjør hvermannsen til en hobbypsykolog.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Tabris i at vi er i ferd med å bli en nasjon av pyser. Folk bryter jo sammen for den minste lille ting for tida. Mange er reelt syke og kan ikke bare ta seg sammen, det er det ingen tvil om. Men veldig mange kan faktisk ta seg selv i nakken og skjerpe seg. Og da snakker jeg om disse som sier de har sosial angst når de egentlig bare er sjenerte eller trives best hjemme i stua foran tv'n.

Hvis man er i faresonen (sjenert, trives godt i eget selskap og synes det er slitsomt å forholde seg til kollegaer osv) så må man faktisk være litt oppmerksom på dette og ta seg selv sammen når man merker at man trekker seg unna verden. Jeg er selv en sånn som jeg beskriver her. Jeg har det supert i eget selskap eller bare sammen med mine nærmeste venner og familie, og jeg føler egentlig ikke noe behov for fellesskapet på en arbeidsplass. Jeg kjenner at det er så utrolig deilig å få lov til å være hjemme alene og ikke forholde meg til verden. Da jeg var arbeidsledig en periode så opplevde jeg aldri den kjedsomheten som andre snakker om. Jeg bare kosa meg hjemme alene og kunne gå ukesvis uten annen kontakt med omverdenen enn en tur på butikken i ny og ne. I den perioden merket jeg at jeg ble mer og mer enstøing og at jeg hadde mindre og mindre lyst til å treffe andre mennesker. Og jo lenger jeg var hjemme alene, jo vanskeligere ble det å komme seg ut blant folk og jo fjernere virket tanken på å være i jobb. Det ble gradvis vanskeligere å ta kontakt med både fremmede og kjente.

Jeg ble nødt til å ta meg sammen, komme meg ut og være aktiv i forhold til både arbeidsliv og sosialt liv. Jeg har ikke sosial angst, men jeg har heller ikke det sosiale behovet som de fleste har. Jeg antar at sånne som meg fort kan tro de har sosial angst dersom de blir gående hjemme for lenge, men i bunn og grunn handler det mer om vaner og preferanser. Og dette tror jeg vi trenger bevisstgjøring rundt, slik at man ikke påtar seg roller og diagnoser man faktisk ikke har.

Anonym poster: 5f7aa6b1faf67c04132a7afd1c1672fa

[AnonymBruker]

Jeg tror vi har blitt "a nation of wimps" i all vår rikdom og luksus. Vi opplever så sjelden reell motgang og utfordringer at når det først skjer, så ramler man ned i kjelleren og utvikler faktisk både angst og depresjon av småting som man ellers burde klare å takle. Et resultat av curlingforeldrenes oppdragelse.

Kanskje det gjelder dem som misbruker diagnoser, men for meg som faktisk har sosial angst og depresjon så er det et resultat av traumer tidligere i livet.

Men jeg takler nok motgang mye bedre enn dem som aldri har opplevd motgang.Tror alle har godt av å oppleve motgang, men jeg trodde det var en del av livet.

Anonym poster: 8ab4ffa8f3dcbb3ef0677681c7bdf02c

[Cata]

Jeg er en av de som har blitt "frisk" etter mange års kjemping mot sosial og panikkangst. Jeg fikk anfall når jeg ble redd nok. Svimte av, kastet opp og var rett og slett helt borte.

Signerer. Jeg tilbragte store deler av barndommen med å sitte bak en sofa og kaste opp (i bøtte ja). Sannsynligvis fordi jeg hadde angst. Offisiell diagnose aner jeg ikke - dette var på sekstitallet så jeg tror ikke "angsten var oppfunnet enda". "Ungen er overnervøs, men ikke evneveik" var visstnok definisjonen fra psykologen . Tror det må rime ganske bra med dagens term "angst", særlig kombinert med at jeg ikke orket forholde meg til fremmede folk og slet med å bevege meg i det offentlige rom.

I dag har jeg fremdeles telefonskrekk. Jeg hater å ringe. Jeg kan stort sett ikke fordra selskaper. Det er for mye folk og jeg føler meg malplassert. Buss er heller ikke toppen av lykke akkurat (for mye folk på for lite plass...) Men alt dette er slikt jeg kan gjøre. Jeg bare liker det ikke. Det er noe helt annet enn angst der man rett og slett ikke er i stand til å gjøre det som kreves fordi hodet og kroppen går til total streik, så snart det blir snakk om "hva det nå enn er".

Så jeg er enig med TS - det er forskjell på å ikke like ting/ha problemer med å gjøre ting, og det å ha angst eller depresjon eller whatever. Det første er ubehagelig og slitsomt, det andre er invalidiserende.

[SmallTalk]

Jeg irriterer meg over all sykeliggjøringen som foregår i samfunnet og at "alle" lider av en eller annen psykisk diagnose. Av en eller annen grunn så virker det som om folk heller vil ha en eller annen diagnose, og dermed en unnskyldning for ikke å ta seg selv i nakken, enn å ta seg selv i nakken og å pushe seg selv til å gjennomføre ting som man blir litt nervøs av.

De aller fleste blir nervøse av tanken på å stå foran en forsamling å snakke, de aller fleste er nervøse foran et jobbintervju, de fleste blir litt nervøse dersom man skal et sted hvor man ikke kjenner noen... Alt dette er normalt, og man må ofte ta seg litt i nakken for å komme seg gjennom disse tingene, selv om det ofte innebærer litt hjertebank og klamme hender. Det å være litt nervøs er egentlig bare et sunnhetstegn og gjør at man blir ekstra skjerpet og konsentrert.

Selvfølgelig så finnes det folk som virkelig har angst for diverse ting, og for disse menneskene så nytter det ikke å ta seg selv i nakken, men for de som kun er normalt "nervøse" så blir det bare for dumt at man skal sykeliggjøre seg selv med en eller annen diagnose når alt man egentlig trenger å gjøre er å pushe grensene sine litt.

[AnonymBruker]

Jeg irriterer meg over all sykeliggjøringen som foregår i samfunnet og at "alle" lider av en eller annen psykisk diagnose. Av en eller annen grunn så virker det som om folk heller vil ha en eller annen diagnose, og dermed en unnskyldning for ikke å ta seg selv i nakken, enn å ta seg selv i nakken og å pushe seg selv til å gjennomføre ting som man blir litt nervøs av.

De aller fleste blir nervøse av tanken på å stå foran en forsamling å snakke, de aller fleste er nervøse foran et jobbintervju, de fleste blir litt nervøse dersom man skal et sted hvor man ikke kjenner noen... Alt dette er normalt, og man må ofte ta seg litt i nakken for å komme seg gjennom disse tingene, selv om det ofte innebærer litt hjertebank og klamme hender. Det å være litt nervøs er egentlig bare et sunnhetstegn og gjør at man blir ekstra skjerpet og konsentrert.

Selvfølgelig så finnes det folk som virkelig har angst for diverse ting, og for disse menneskene så nytter det ikke å ta seg selv i nakken, men for de som kun er normalt "nervøse" så blir det bare for dumt at man skal sykeliggjøre seg selv med en eller annen diagnose når alt man egentlig trenger å gjøre er å pushe grensene sine litt.

Ja, alle leter etter grunn når ting ikke er enkle og greie.Det må jo være noe for det er kanskje skremmende for enkelte at livet byr på utfordringer også.

Ser jo bare en eller annen lager en tråd om de for eksempel trives i sitt eget selskap og heller vil være hjemme en lørdagskveld. Da lurer de på om de er unormale også er en eller annen raskt ute med å skrike opp om at de har sosial angst hvis de beskriver seg som sjenerte i tillegg.

Hvis man ikke er supersosial, har 100 venner og man går ut hver helg så må man jo være unormal og ha en diagnose.

Blir bare så oppgitt noen ganger, men det har jo litt med hvordan samfunnet er blitt nå.Det er jo sånn at det er krav til å være utadvendt i alle jobber i dag uansett om du jobber alene hele dagen.

Derfor blir det vel kanskje sånn at folk tror at de er unormale og må ha et eller annet bare fordi de ikke passer inn i det man innbiller seg er normalen.

Anonym poster: 8ab4ffa8f3dcbb3ef0677681c7bdf02c

[AnonymBruker]

Jeg sliter med depresjon og sosial angst (går på antidepressiva som hjelper litt på begge), og føler meg som en stor vits når jeg forteller noen om det. Nesten ingen forstår hvordan min situasjon er, og tror det er en liten sak. Her om dagen nektet jeg å være med på et kjøpesenter, og da begynte de å si at det var dårlig gjort av meg og at for å komme over sosiale angsten min så må jeg tvinge meg selv? Ærlig talt. Hvis du forteller om diagnosene dine eller de psykiske problemene dine blir du stemplet som oppmerksomhetssyk og kjip. Makan, så teit.

Anonym poster: 485fa912bab892e7e51f19ebb3915974

[SmallTalk]

Jeg sliter med depresjon og sosial angst (går på antidepressiva som hjelper litt på begge), og føler meg som en stor vits når jeg forteller noen om det. Nesten ingen forstår hvordan min situasjon er, og tror det er en liten sak. Her om dagen nektet jeg å være med på et kjøpesenter, og da begynte de å si at det var dårlig gjort av meg og at for å komme over sosiale angsten min så må jeg tvinge meg selv? Ærlig talt. Hvis du forteller om diagnosene dine eller de psykiske problemene dine blir du stemplet som oppmerksomhetssyk og kjip. Makan, så teit.

Anonym poster: 485fa912bab892e7e51f19ebb3915974

Man er ikke oppmerksomhetssyk eller kjip dersom man virkelig er syk (noe du f.eks må være ettersom du går på antidepressiva), og i slike situasjoner så hjelper det heller ikke å "ta seg sammen". MEN, for de som ikke har noen diagnose og generelt sett bare er litt sjenerte/usikre/what ever så vil det i de fleste tilfeller hjelpe å ta seg sammen og å begynne å gjøre ting man ikke liker. Det at man er nervøs for noe vil ikke si det samme som at man har alvorlig angst. Dette er du vel enig i?

[AnonymBruker]

Ja, alle leter etter grunn når ting ikke er enkle og greie.Det må jo være noe for det er kanskje skremmende for enkelte at livet byr på utfordringer også.

Ser jo bare en eller annen lager en tråd om de for eksempel trives i sitt eget selskap og heller vil være hjemme en lørdagskveld. Da lurer de på om de er unormale også er en eller annen raskt ute med å skrike opp om at de har sosial angst hvis de beskriver seg som sjenerte i tillegg.

Hvis man ikke er supersosial, har 100 venner og man går ut hver helg så må man jo være unormal og ha en diagnose.

Blir bare så oppgitt noen ganger, men det har jo litt med hvordan samfunnet er blitt nå.Det er jo sånn at det er krav til å være utadvendt i alle jobber i dag uansett om du jobber alene hele dagen.

Derfor blir det vel kanskje sånn at folk tror at de er unormale og må ha et eller annet bare fordi de ikke passer inn i det man innbiller seg er normalen.

Anonym poster: 8ab4ffa8f3dcbb3ef0677681c7bdf02c

Godt sagt! og så sant så sant!

Anonym poster: cef7a63f1fdde8bcc3611ff2a7a7c4ed

[AnonymBruker]

Man er ikke oppmerksomhetssyk eller kjip dersom man virkelig er syk (noe du f.eks må være ettersom du går på antidepressiva), og i slike situasjoner så hjelper det heller ikke å "ta seg sammen". MEN, for de som ikke har noen diagnose og generelt sett bare er litt sjenerte/usikre/what ever så vil det i de fleste tilfeller hjelpe å ta seg sammen og å begynne å gjøre ting man ikke liker. Det at man er nervøs for noe vil ikke si det samme som at man har alvorlig angst. Dette er du vel enig i?

Selvfølgelig er jeg enig i det. Ødelegger masse for meg (og andre som faktisk HAR sosial angst eller andre lignende diagnoser) at folk skal gå rundt å lyve om at de har en diagnose, fordi da blir jo problemene til de som er ordentlig syke minimalisert.

Anonym poster: 485fa912bab892e7e51f19ebb3915974

[Zinnia]

Eller det stikk motsatte. Med barnevern, fosterfamilier, alkohol og narkotiamisbruk, forsømmelse.. En dårlig oppvekst kan gi en smell i overgangen fra ungdom til voksen eller senvirkninger i voksen alder. Jeg vil si 90% av de jeg vet om som reelt sliter har hatt en tøff oppvekst og liv.

Anonym poster: 5744e5c3aba45285efaf6c76c21236c3

Helt enig med deg!

Ja, jeg har jobbet med barn og unge, og man ser klart curlingforeldre-tendenser her og der som ikke er heldige, men for hvert curlingbarn er det minst like mange som overhodet ikke har slike foreldre, heller det motsatte. Det er mange der ute som aldri burde fått barn, og når det ikke lenger er tette bånd til stprfamilie og lokalsamfunn som kan støtte/fange opp uegnede foreldre, ja da står man der alene.

Og det har ikke noe med at man er pysete og ikke takler motgang, det har å gjøre med at man ikke fikk utviklet de nødvendige psykiske forutsetninger og erfaringer i barndommen!