Sosial angst- et moteord?

[Løvetanten]

Jeg synes det virker som om flere og flere skylder på at de har sosial angst når det vitterligen høres ut som om det kun er normal nervøsitet og selvtillitsproblemer.

Sosial angst har gode prognoser, og mange blir friske etter behandling.

Hva synes du? Blir ordet misbrukt av folk som egentlig ikke hva hva "ordentlig" sosial angst er? Gir folk for lett opp når de møte motstand?

Hva synes dere som har en sterk sosial angst (og ikke bare klamme håndflater og litt telefonvegring)? Føler dere at folk ikke tar diagnosen deres på alvor?

[Gjest Yellow Taxi]

Det er jo som du sier, det har gode prognoser, så det trenger ikke være så ille fordi folk har begynt å bli friske.

Telefonvegring er heller ikke et lett symptom i slik sammenheng.

[Løvetanten]

Poenget er vel at vi alle har våre fobier uten at det trenger å få navnet sosial angst.

Jeg har alltid slitt med telefonen. Hater å ringe noen, og sender bare sms og mail om det er mulig.

Blir også dritnervøs på jobbintervju eller hvis jeg skal legge frem en viktig rapport.

Jeg blir stressa når jeg skal møte masse nye folk som jeg vet kommer til å bli viktige for meg, for jeg er redd for å gjøre et dårlig inntrykk.

Men jeg har jo ikke sosial angst. Jeg opplever en helt normal nervøsistet og anspenthet.

[AnonymBruker]

Jeg har fått diagnosen sosial angst, av spesialister. Jeg irriterer meg kraftig over dem som misbruker betegnelsen. De er med på å gjøre at jeg og min diagnose ikke blir tatt på alvor. Det er helt normalt å bli nervøs før man skal holde et foredrag på skolen. Det er helt normalt å bli litt klam i hendene når man skal hilse på nye mennesker. Det er til og med ganske normalt å være sjenert og litt engstelig når man er bedt på fest og ikke vet om man kjenner noen andre enn vertskapet. Om man bruker sosial angst om slike normale ting, så fører det med til at jeg, når jeg sier jeg faktisk har sosial angst, ikke blir tatt på alvor, og at min sykdom blir bagatellisert. Det er ikke ok. Det er som med ordet "psykopat". Det var tidligere en medisinsk betegnelse, som man har måttet gå bort fra fordi ordet ble så misbrukt at det helt mistet sin opprinnelige mening. Jeg har vokst opp med en tante som har fått en diagnose. Om jeg sier min tante er psykopat, så får jeg plutselig "ja, min onkel også, han blir sur om min fetter kommer mer enn ti minutter for sent hjem"...

Anonym poster: 0d247b082426a057aca90943c5c7b181

[AnonymBruker]

Mange sier at de har sosial angst uten at de er diagnostisert med lidelsen, men man kan jo fint oppleve lignende symptomer uten å kvalifisere til diagnosen. Det er kanskje feil at folk bruker ordet sosial angst når de ikke har diagnosen, men det er jo en enkel måte å beskrive hva man opplever på.

Jeg er ikke diagnostisert med sosial angst, men med engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, en lidelse som har veldig mange overlappende symptomer med sosial angst. Jeg opplever en holdning som sier at dette er noe jeg blir kvitt bare jeg "tar meg sammen", men jeg tror ikke det er slik på grunn av at mange uten diagnostisert sosial angst sier at de har det. Jeg tror tvert i mot at alt for mange er av den oppfatning at psykiske problemer generelt er noe tull, et tegn på at man er svak og at man blir kvitt problemene bare man bestemmer seg for det. Denne holdningen er vond å møte for meg som har store problemer med å takle hverdagen på grunn av psykisk sykdom.

Anonym poster: 36020a49045b331e8b0ff2910a3ac912

[AnonymBruker]

Er helt enig med deg. Synes jeg ser flere tråder her inne hvor folk har "sosial angst". Er man litt redd for å gå til legen vil ikke jeg kalle det sosial angst, heller ikke en person som gruer seg til en framføring.

Anonym poster: bc57cc395d9e0cdb12d469bfdec60af8

[Gjest Sága Grotesque]

Psykiske sykdommer generelt har blitt veldig dagligdags. Alle er deprimerte, har angst, har spiseforstyrrelser, er suicidal eller noe annet. Det er patetisk - å være nedfor, engstelig eller å ikke være 110% fornøyd med kroppen sin til enhver tid er fullstendig normalt. Man vet liksom ikke lenger hvem som faktisk er seriøse og ikke. Jeg rangler på grensen mellom psykotisk og nevrotisk, og når folk kommer og mener de er psykotiske fordi de mister litt bakkekontakten... da lurer jeg veldig på hvorvidt jeg regnes som strafferettslig tilregnelig eller ikke dersom jeg slår dem med en planke.

[Gjest strykebrett]

Jeg er enig, jeg syns det virker som at det er en økende sykeliggjøring av ting som egentlig er helt normalt. Det virker som om folk ikke syns det er greit å innrømme at de bare er litt dårlige på enkelte felt, og derfor heller vil støtte seg på en diagnose som de egentlig ikke har. Å kalle vanlig sjenerthet for sosial angs er bare ett eksempel, å kalle det depresjon bare fordi man har en litt dårlig periode er ett annet.

Det samme gjelder allergier, folk som ikke liker enkelte matvarer, eller holder seg unna fordi de slanker seg har en tendens til å skylde på allergier i stedet for å si det som det er.

Som en bruker over her nevner er det en utrolig dum tendens. Det er dumt fordi de som faktisk har diagnosen føler at den blir bagatellisert, og det er dumt fordi helt normale ting blir sykeliggjort. Det blir også et økende press på helsevesenet av at folk begynner å gå til legen med alt mulig som egentlig er helt normalt.

[Gjest Yellow Taxi]

Hater å ringe noen, og sender bare sms og mail om det er mulig.

Blir også dritnervøs på jobbintervju eller hvis jeg skal legge frem en viktig rapport.

Dette du nevner her er symptomer på sosial angst, men det betyr ikke at du har det. Man kan ha mange symptomer på en lidelse uten å ha selve lidelsen, men det gjør ikke symptomene mindre gjeldende av den grunn.

Det blir som om folk sier "Off stakkars meg jeg influensa, - jeg har så vondt i hode", også sier du at du er lei av mennesker som sier dette fordi du har da vondt i hode selv, men du har ikke influensa. Selvfølgelig har man ikke nødvendigvis influensa selv om man har vondt i hode, men det er like gjeldende er symptom som mange med influensa har og det er derfor ikke noe galt med påstanden du kritiserer.

Endret 3. desember 2012 av Yellow Taxi

[Løvetanten]

Jeg ser hva du skriver, men skjønner egentlig ikke hva du vil frem til...

Kan du forklare det litt annerledes?

[Gjest Blue Jeans]

Som flere folk sier så er det helt normalt å være nervøs når man skal møte nye mennesker, dra på jobbintervju osv.

Men når det går så langt at man kan få problemer med å puste i butikken, bli skjelven og mister kontakt med seg selv i butikkøen og kan få gråteannfall før man må gå avsted for å ordne ting, da er det ikke lenger "normalt" og det er utrulig dumt at folk ikke vet forskjell på å være nervøs og å ha angst.

Mange med sosial angst sliter med offentlig trannsport, gå over lyskryss pga bilene som må stoppe for dem, gå tur ute alene, dra på treningssenter, dra i butikken, ja til og med postkassen kan være et problem for de som er hardest rammet.

Og alle er nedfor nå og da. Det er når tilstanden ikke går over av seg selv etter en dag eller to, men faktisk fortsetter i uker, måneder og år man er deprimert.

Endret 3. desember 2012 av Blue Jeans

[Lilac]

Jeg har fått høre at jeg bare juger om diagnosen min fordi andre missbruker den. Jeg tar medisiner for sosialangst og derfor kan det ikke være løgn i og med at man MÅ ha diagnosen for å kunne få resept på medisinen jeg tar. Men alikevel får jeg høre at jeg bare er ute etter en unnskyldning... Syntes det er litt som å få salt på såret.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg hadde sosial angst.

Hilsen han som sliter med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonym poster: ebf428aa29589850b142a5a1c83db474

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg TS.

Jeg er sjenert, liker ikke å møte nye folk, hater å ringe det gjør jeg ikke før jeg virkelig, virkelig må og er ikke glad i å være sosial, unngår det så langt jeg klarer.

Men jeg har ikke sosial angst, det er for meg mye verre.

Alt skal sykeligjøres i dag, både psykisk og atferd. Vi kan visstnok ikke ha forskjellige personligheter.

Anonym poster: 677134fe46673517b250f45a4c7ed70e

[AnonymBruker]

Jeg har fått høre at jeg bare juger om diagnosen min fordi andre missbruker den. Jeg tar medisiner for sosialangst og derfor kan det ikke være løgn i og med at man MÅ ha diagnosen for å kunne få resept på medisinen jeg tar. Men alikevel får jeg høre at jeg bare er ute etter en unnskyldning... Syntes det er litt som å få salt på såret.

Hvilken medisin er det?

Anonym poster: bc57cc395d9e0cdb12d469bfdec60af8

[Gjest scorpius]

Helt enig - det er mange som misbruker ordet "angst". "Åh, jeg har så angst for...". Selv sliter jeg ikke med noen form for angst, men jeg merker at jeg blir irritert når folk bruker det i hytt og pine. Det er faktisk en stor forskjell på å være redd/nervøs og det å ha angst. På den andre siden, så tror jeg at mange (ikke alle, nei) misbruker ordet "angst" pga. mangel på kunnskap.

[Gjest Gjest]

Jeg har alvorlig sosialangst. Dvs at jeg bare er ute av huset ca. en gang i måneden, hvis jeg skal til lege f.eks. Kan ikke en gang hente post for jeg er redd naboene skal hilse eller ser på meg. Har aldri hørt noen bruke diagnosen sosialangst på måten du beskriver, men jeg hadde blitt fornærmet om jeg så det, skal jeg være ærlig.. Har ikke opplevd at folk bagatelliserer diagnosen min for jeg forteller ikke om den, folk tror jeg bare er en drittsekk som ikke gidder være med de.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg ser hva du skriver, men skjønner egentlig ikke hva du vil frem til...

Kan du forklare det litt annerledes?

Altså det du nevner er symptomer på sosial angst. Det er ikke handlingene, eller mangel av dem (ikke ta telefonen, ikke gå på julebord etc) som avgjør om man har sosial angst eller ikke, det er det subjektive ubehaget personen har. I det øyeblikket dette ubehaget blir så stort at det går utover personens allmenne fungering enten arbeidsmessig, sosialt eller generell trivsel så er det patologisk og vi sier at personen lider av en sykdom.

Så du kan ha en personen som ikke liker og ta telefoner og gå på overfylte kjøpesenter som er fullstendig frisk, men har noen symptomer forenlige med sosial angst. Og du kan ha en annen personen som heller ikke liker og ta telefonen eller gå på overfylte kjøpesentere, men som helt klart har sosial angst (også uten å ha flere symptomer) fordi personen feks ikke orker å gå på jobb eller ha et normalt forhold til andre mennesker fordi han/hun konstant går rundt og er redd for at telefonen skal ringe.

Så du kan virkelig ikke si folk missbruker ordet basert på hvilke konkrete ting de nevner at de sliter med, - og eksemplene dine på "overdrivelser" er feil. De er helt legitime for noen med sosial angst.

[Mafalda]

Som en bruker over her nevner er det en utrolig dum tendens. Det er dumt fordi de som faktisk har diagnosen føler at den blir bagatellisert, og det er dumt fordi helt normale ting blir sykeliggjort. Det blir også et økende press på helsevesenet av at folk begynner å gå til legen med alt mulig som egentlig er helt normalt.

... og i tillegg til det, så skaper det en slags forventning om at det normale livet er et som er fullstendig problemfritt. Hvis enhver plage, skavank eller psykisk ukomfort skal sykeliggjøres, indikerer jo det at normaltilværelsen er å ha det flott til enhver tid. Og sånn har livet aldri vært- alle har sitt, og dermed sitter vi igjen med enda mer som potensielt kan diagnostiseres og sykeliggjøres.

Enig med TS, jeg synes tendensen er skummel.

[Løvetanten]

Så du kan virkelig ikke si folk missbruker ordet basert på hvilke konkrete ting de nevner at de sliter med, - og eksemplene dine på "overdrivelser" er feil. De er helt legitime for noen med sosial angst.

Takk for oppklaringen.

Nå tror jeg du tar meg litt for bokstavlig. Jeg skjønner at både telefonskrekk og klamme hender kan gå over i "ekte" sosial angst. Jeg bare tok frem de to eksemplene fordi det er noe mange opplever uten at det trenger å sykeliggjøres.

Har vokst opp med en mor som hadde sosial angst, så jeg vet hvor jævlig det er for den som er rammet.