Sosialangst/ jobb.

[AnonymBruker]

Jeg må snart søke på jobber, men sliter med sosial angst. Stammer når jeg snakker md folk jeg ikke kjenner, blir nervøs. Vet ikke hvilke jobber jeg kan søke på.. Noen råd/ tips til meg ??

Anonym poster: d8b31a2b0096d593a17fa0de05bd9f33

[Gjest Adagietto]

Spør noen om hjelp for sosial angst. Kanskje du har anlegg for å jobbe med hendene.

Det er mange veier å gå i livet med jobb og studier. Ikke vent!

[ungmammaa]

Nei kan ikke vente. Men trenger en jobb der jeg " slipper " å snakke mye med kunder osv

[AnonymBruker]

Gamlehjem/sykehjem?

Anonym poster: 7750f3e8070f728173188a8565bd1206

[melly666]

Dette er kanskje ikke svaret du ønsker, og jeg vet ikke hvor på skalaen angsten din er.

Men å utsette seg for det man frykter (og se at verden ikke går under!) er et viktig skritt i å bli kvitt problemet. Så klart sakte og forsiktig så man ikke blir helt overveldet. Så for min del har ihvertfall en jobb hvor jeg må snakke med andre hjulpet veldig mye med både selvtilliten og frykten.

Men for å være litt hjelpsom: hadde en kontorjobb hvor du tar på deg sekretæroppgaver vært aktuell? Du må riktignok fortsatt forholde deg til andre mennesker, men da slipper du i hvert fall å jobbe for de.

[Løvetanten]

Vil du ha en jobb der du slipper og se folk resten av ditt liv så blir du programmerer.

Da kan du sitte i kjelleren og drikke Pepsi Max til du dør...

Seriøst- du MÅ eksponere deg selv med mindre du vil sitte i angst-fengselet hele livet.

Folk bryr seg ikke om du stammer eller rødmer. De aller fleste du møter i ditt liv vil

ha full forståelse når man møter noen som er litt nervøse og redde. Vi er jo medmennesker!

Ingen ler av deg eller synes du er rar. Folk har nok med sitt eget, og tenker stort sett ikke mye over hva andre sier og gjør.

Sosial angst handler om at du tror at alles blikk er på deg og dine shortcomings.

Vel, det er ikke sånn i virkeligheten. Jeg ville aldri ha reagert om kassadama på Meny stammet eller om sykepleieren rødmet litt. Eller om sekretæren mistet noe i gulvet eller var litt stille.

Det er ditt liv og du som bestemmer.

Endret 3. desember 2012 av Løvetanten

[Gjest mari kontrari]

Enig med de som sier at du bør prøve å øve deg litt, ting kan virkelig bli litt mindre skummelt av det.

Også kan jeg legge til en ting i forhold til det du sier om å slippe å jobbe for mye med mennesker:

Jeg er typen til å være så nervøs før et intervju eller en fremføring at jeg i ettertid knapt husker hva jeg har sagt eller gjort, jeg kan bli fysisk kvalm før jeg skal være med samboer på julebord eller lignende fordi jeg må treffe og prate med fremmede, og jeg føler meg fryktelig klønete og usikker i situasjoner som for eksempel å ta fatt på et nytt studieår med ny sammensetning av medstudenter.

Men, jeg har likevel nå hatt en butikkjobb i flere år, og vet du hva? Av en eller annen grunn gikk det seg til veldig fort, og jeg føler meg stortsett trygg på jobb. Jeg småprater til og med med kunder, og kan spøke med folk når det passer seg. I starten ble jeg fryktelig sliten av å ha denne jobben, og kunne være på gråten når jeg kom hjem etter en lang dag fordi det tok på mental å skulle være så på hele tiden, men det gikk faktisk ganske raskt over.

Jeg tror dette for min del har noe med at når jeg er på jobb er jeg ikke "Mari", da er jeg "superbutikkansatt som ikke er redd for fremmede, og har en god grunn til å være her og prate til dem". Og det at jeg har lært meg dette, gjør at jeg også er blitt litt tøffere i livet ellers, for jeg kan hente frem litt av det samme profesjonelle smilet, som merklig nok ofte lokker frem et ekte smil også. Så om du klarer, og kanskje kan få en form for veiledning eller støtte, ville jeg vurdert å utfordre "kan ikke jobbe med mennesker-tanken" litt, for du kan få så utrolig mye igjen for det om det går bra, og om ikke så har du i hvertfall forsøkt.

Lykke til uansettt

Endret 3. desember 2012 av mari kontrari

[Gjest hulderjenta]

Jeg har opplevd det samme. Min sosiale angst er ikke så sterk, men kombinert med at jeg "alltid" har vært sjenert og usikker, så har det hemmet meg en del likevel. Alltid kviet meg og vært nervøs for å møte fremmede og snakke med dem, være i en forsamling med mange ukjente mennesker, jeg har sittet skjelvende på flere jobbintervjuer og bare hakket fram svar...

Butikkjobben jeg hadde i fjor sommer var til god hjelp, da måtte jeg jo snakke med fremmede. Men det ble ganske fort en trygg arena, jeg hadde en "rolle" jeg kunne spille og etter hvert føle meg trygg i. Tørrtrene i kan man vel si. Og som Mari skriver, så går det an å hente fram dette senere også...

Endret 3. desember 2012 av hulderjenta

[AnonymBruker]

Skal du gi tips om usosialt arbeid så bør du gjerne vite noe om yrket først. Som programmerer jobber du tett sammen i teams, gjerne i åpent kontorlandskap, og mange teams har daglige møter hvor du forteller hva du har gjort og hva du skal gjøre (mao, det skal godt gjøres å gjemme seg). I tillegg er det svært mange som driver med par-programmering som vil si at enten sitter du og kommenterer på kodingen til partneren din, eller så sitter en partner bak ryggen din og kommentere på koden din. I tillegg har du ofte kontakt med kunden som har bestilt programmet/nettsiden, hvor du skal ikke bare fortelle kunden hva som kan gjøres, men også hvordan og hvorfor noe skal gjøres. Du vil nok også ha dine "sitte-alene"-tider, men det er mer enn nok sosialisering på gang.

Skjønner at dette ikke akkurat var poenget med innlegget ditt, men tenkte også at jeg burde si noe dersom TS tenkte "hmm.. sitte i kjelleren høres ikke så dumt ut", og så fant ut at pepsi-drikkende enstøings programmerere er en myte. Ellers er jeg fullstendig enig med resten av innlegget ditt!

Vil du ha en jobb der du slipper og se folk resten av ditt liv så blir du programmerer.

Da kan du sitte i kjelleren og drikke Pepsi Max til du dør...

Seriøst- du MÅ eksponere deg selv med mindre du vil sitte i angst-fengselet hele livet.

Folk bryr seg ikke om du stammer eller rødmer. De aller fleste du møter i ditt liv vil

ha full forståelse når man møter noen som er litt nervøse og redde. Vi er jo medmennesker!

Ingen ler av deg eller synes du er rar. Folk har nok med sitt eget, og tenker stort sett ikke mye over hva andre sier og gjør.

Sosial angst handler om at du tror at alles blikk er på deg og dine shortcomings.

Vel, det er ikke sånn i virkeligheten. Jeg ville aldri ha reagert om kassadama på Meny stammet eller om sykepleieren rødmet litt. Eller om sekretæren mistet noe i gulvet eller var litt stille.

Det er ditt liv og du som bestemmer.

Anonym poster: 3edec5e98c3d8a27b8cce21ab8ff8d36

[ungmammaa]

Jeg skal selvfølgelig ikke bli usosial og bare sitte hjemme og drikke Pepsi Max??

Jeg må jo begynne i jobb igjen snart, og vil begynne rolig. Ikke hoppe rett i en jobb der jeg gruer meg hver dag til å gå på jobb osv.. Jeg kan snakke med fremmede, men å utføre ting foran dem er en frykt for meg. Vil ikke misslykkes , da min samboer har nettopp blitt ferdig med skole, fått fagbrev og en god jobb. Er kjempe stolt over han. Og selvsagt må jeg lære meg disse tingene jeg er redd for, men trenger litt tid på meg.

[Løvetanten]

Men du; det er jo ingen som vil mislykkes.

Alle er like pissnervøse og redde i ny jobb. Det er helt naturlig det, og ikke noe kun de med sosial angst opplever.

Hvor lang tid trenger du egentlig? Det er du som bestemmer.

[Løvetanten]

Skal du gi tips om usosialt arbeid så bør du gjerne vite noe om yrket først.

Anonym poster: 3edec5e98c3d8a27b8cce21ab8ff8d36

Den beste programmereren vår jobber klin aleine på hjemmekontoret i ei fjellbygd.

Kommuniserer via mail og telefon.

Det er mulig vettu

[AnonymBruker]

Beklager, men du kan ikke unngå mennesker i en verden som består av nettopp milliarder av mennesker

Oppsøk psykolog og få bukt med angsten! Da kan du få prata ut om at du er så redd for å drite deg ut osv. Rollespill har også veldig bra effekt, da spiller du ut sosiale situasjoner. Også assosiering, du ser for deg at du er på en jobb osv.

Du er nesten nødt til å få hjelp med dette, i stedet for å fore på angsten ved å trekke deg unna folk.

Tenk litt realistisk på det; skal du bare trekke deg unna og aldri møte på mennesker? Det er jo så utrolig ulogisk, hele verden består av mennesker, og du er et menneske selv! Hvorfor skal du unngå din egen art? De er på butikken, de er i gatene, de er i byen, de er OVERALT!

Herregud, mennesker er ikke rovdyr som kaster seg over deg når de ser deg

Uansett hvilken jobb du har, så må du selvfølgelig ha med mennesker å gjøre, så det er bare å hoppe i det! hvem skulle du ellers jobbet for? en katt? og hvem skulle vært kollegaene dine? kyllinger? og hvor skulle arbeidsstedet ditt vært? på planeten Mars?

Nei, oppsøk psykolog NÅ! Du slipper ikke unna oss

Du er født menneske, og må leve og forholde deg til andre mennesker resten av livet. Sånn er det bare.

Anonym poster: 012031e6d3293d69cc1d01b82792f04b

[AnonymBruker]

Vil også nevne det de andre sier her, at folk bryr seg om seg selv. Og om du skulle si noe du er misfornøyd med, hva så? folk har glemt det i løpet av 2 minutter!

Du må lære deg til å gi mer faen, få mer selvtillit, og å tørre å være deg selv.

Anonym poster: 012031e6d3293d69cc1d01b82792f04b

[ungmammaa]

hallo, dere tar jo helt av.. har sosial angst, kan ikke knipse med fingrene så er det borte..

jeg er ute blant mennesker HVER dag, er ikke det som er problemet. snakk om å pynte på tingene jeg skriver..

problemet er at jeg sliter med å gjøre ting når andre ser og hører på. Jeg har jobbet i barnehage, og har ingen problemer å snakke med de ansatte osv, så er ikke redd andre mennesker. er en ting du skrev som er sant, og det er at jeg må gi mer faen og få selvtillit, men er ikke så enkelt du! da hadde jeg gjort det for lenge siden.. Begynte å slite med disse tingene på barneskolen, noen ganger går det mye bedre, noen ganger får jeg ikke et ord ut og stammer. Men jeg har kommet meg mye, før turde jeg ikke å ringe til lege, frisør osv. folk jeg ikke kjente.. Nå er ikke det et problem i det hele tatt, så går sakte men sikker fremover. handler mye om selvtilliten min. Før var den på topp, jeg var en av de pene i vennegjengen, fikk mye oppmerksomhet osv. Jeg fikk samboer, vi koste oss masse hjemme, la på meg 10 kilo, ble gravid la på meg 30. Nå er jeg hun med pent ansikt og feit kropp. jeg holder på å gå ned i vekt igjen, men sliter med den nye meg..

[Chelmon]

Hva slags udanning har du?

Dersom du ikke har fullført vgs kan du begynne på yrkesfag og bli lærling, grei overgang og god tid til å bli vant til ting

[eeyoree]

Jeg er ei jente på 18 år som har sosial angst. Jeg har hatt veldig mye angst der jeg ikke har turt å gå inn på bussen eller turt å gå inn i klasserommet, og deretter fått fravær og anmerkninger fordi jeg har kommet for sent og ja.

Men. Jeg har klart å ha jobb. Jeg har faktisk jobbet i en fornøyelsespark. Og vet du hva? Jeg jobbet der i 2 sesonger og jeg synes det var ganske jævlig. Å ekspeditere gjester gikk veldig fint, men å gå inn i parken/ gå til lunsj mens alle menneskene stirret på meg var forferdelig. Jeg turte heller ikke gå til det felles lunsjrommet fordi jeg hadde angst. Jeg pleide ofte å låse meg inne på do, eller lagde unnskyldninger om at jeg ikke ville ha pause, eller så gikk jeg opp en stor oppoverbakke for å gjemme meg i garderoben, noe som i prinsippet ikke var lov.

Jeg turte ikke å være med på sammenkomster eller personalmøte. Helt utenkelig for meg å være med på det. Veldig mareritt og skummelt. Vanskelig å forklare hvorfor. Husker at vi den siste åpningsdagen skulle være igjen for å sitte og spise, og jeg husker jeg fikk helt panikk inni meg, for det betydde at vi kom til å sitte på forskjellige bord. Og hvem skulle jeg sitte med? Nei Det var et helvetes psykisk mareritt. Men jeg tjente 30 000

Vil bare si at jeg klarer å snakke med folk på tomannshånd, og spesielle personlighetstyper. Men jeg er så rar.

Jeg vet ikke helt om jeg vil anbefale å jobbe dersom du sliter veldig. Jeg burde kanskje ikke jobbet i det hele tatt, men jeg har aldri fått noe hjelp eller tatt medisiner, så jeg har prøvd å ''hjelpe'' meg selv. Også er det forskjell på folk da.

[AnonymBruker]

Å ekspeditere gjester gikk veldig fint, men å gå inn i parken/ gå til lunsj mens alle menneskene stirret på meg var forferdelig. Jeg turte heller ikke gå til det felles lunsjrommet fordi jeg hadde angst.

Er nysgjerrig på hva som ligger i å ha diagnosen sosial angst. Ser du skriver at det var forferdelig at menneskene kikket på deg da du gikk til lunsj. Hva er det som gjør dette forferdelig? Er det at du tror de tenker noe stygt i det de kikker på deg? Eller er det bare blikket i seg selv som du synes er skummelt? Har det noe å gjøre med at de er fremmede? Eller synes du det er vanskelig å takle at foreldrene dine også kikker på deg når du kommer til middagsbordet?

Anonym poster: 012031e6d3293d69cc1d01b82792f04b

[eeyoree]

Er nysgjerrig på hva som ligger i å ha diagnosen sosial angst. Ser du skriver at det var forferdelig at menneskene kikket på deg da du gikk til lunsj. Hva er det som gjør dette forferdelig? Er det at du tror de tenker noe stygt i det de kikker på deg? Eller er det bare blikket i seg selv som du synes er skummelt? Har det noe å gjøre med at de er fremmede? Eller synes du det er vanskelig å takle at foreldrene dine også kikker på deg når du kommer til middagsbordet?

Anonym poster: 012031e6d3293d69cc1d01b82792f04b

Det er bare å spørre dersom det er noe du lurer på. Kanskje kan jeg være inhabil i og med at jeg ikke er diagnotisert av en sakkyndig, men er ganske sikker på at jeg har sosial angst. Jeg har aldri blitt medisinert eller fått noe hjelp heller,fordi jeg har et vanskelig forhold til foreldrene mine , som gjør det vanskelig å samarbeide med helsetjeneste. Det krever samarbeid mellom foreldre og helsetjeneste.

Jeg har blitt veldig mobbet før. Da var det folk som kommenterte meg i negativ grad hver eneste dag. Hver lille minste ting skulle de kommentere. Jeg ble utrolig paranoid og fikk angst som følge av dette. Grunnen til at jeg ble så redd da jeg skulle gå til pausen var nok fordi mange stirret på meg. Jeg hadde jo på meg uniform , og var ganske opplysende. Det gjorde meg skremt. Da kunne alle se meg. Og da slår vel min paranoide tankegang inn og sier at folk begynner å le av meg, kommentere negativt, noe som gir assosiasjoner til den tiden der jeg ble mobbet.

Det var ikke flaut å være PÅ jobb. Altså inne der jeg jobbet. For da var jo de andre ansatte sammen med meg. Og de hadde også uniform, og da ble ikke jeg så opplysende lenger. Jeg syntes ikke så godt da. Men jeg synes også det var ubehagelig i den rollen.

Å snakke med de som var yngre enn meg gikk bra. Da både gutter og jenter. Mens de på min egen alder var litt vanskelige. Men jeg oppfører meg veldig forskjellig etter hvordan personlighet folk har. Så jeg tror for enkelte virket jeg ganske sosial, mens andre lurte vel på om leppene mine var limt sammen.

Gutter var helt utenkelige.Klarer ikke se på gutter en gang. Det er fordi gutter ofte ser på jenter og bedømmer jenter utseendemessig. Da jeg ble mobbet fikk jeg høre hvor stygg jeg var , og de skrev det på pulten, tavla og ropte det etter meg. Og dermed har jeg blitt så paranoid.

Men jeg kjenner meg litt igjen med det noen har skrevet ovenfor, at når man jobbet i kassen , så fikk man en annen ''rolle''. Dessuten var de fleste gjestene ukjente for meg. Men når det kom folk på min egen alder eller noen jeg kjente ville jeg egentlig stikke av. Og det gjorde jeg noen ganger. Var også vanskelig å snakke til gjester. Hadde en sånn brusdispenser på jobb som man bare fikk 1 påfyll på. Det var det mange som misforstod, og fylte på mer. Da måtte de i kassa si ifra. Og en slik situasjon taklet ikke jeg. Husker jeg mange ganger gjemte meg på bakrommet eller random gikk for å vaske, når jeg så at en slik situasjon ville oppstå.

Sykt å skrive dette i ettertid forresten. Nå ser jeg hvor syk jeg har vært.

[melly666]

Er nysgjerrig på hva som ligger i å ha diagnosen sosial angst. Ser du skriver at det var forferdelig at menneskene kikket på deg da du gikk til lunsj. Hva er det som gjør dette forferdelig? Er det at du tror de tenker noe stygt i det de kikker på deg? Eller er det bare blikket i seg selv som du synes er skummelt? Har det noe å gjøre med at de er fremmede? Eller synes du det er vanskelig å takle at foreldrene dine også kikker på deg når du kommer til middagsbordet?

Anonym poster: 012031e6d3293d69cc1d01b82792f04b

for å quote en blogg jeg synes uttrykker det på en god måte:

. At the crux of social phobia is: fear of embarrassment. Social phobia isn’t just about: oh I don’t like people. It is a very persistent and chronic fear that you will do something stupid, or look stupid, or be in some way stupid, and other people will judge you for that.