Boken om Anna og Samuel

[:-) anna]

E-POST 14. februar 2003:

Kjære Anna K. Ona

Jeg håper at det er greit at jeg sender deg denne e-posten. Jeg så tilfeldigvis e-postadressa di i bylinen til en artikkel du skrev i VG.

Og ettersom vi har samme etternavn, og det jo er ganske spesielt, ble jeg litt nysgjerrig på hvor du har navnet ditt fra.

Jeg vet det er et sted som heter Ona, og faren min kom derifra. Men ettersom han døde da jeg var liten har jeg ikke noe forhold til stedet i det hele tatt.

Har du også navnet ditt derifra?

Jeg heter Samuel Ona og er 33 år gammel. Jeg jobber som musiker og bor i Torino i Italia. (Har bodd her i snart 20 år faktisk)

Mvh

Samuel

[:-) anna]

RE: Fra Ona til Ona 15. februar 2003

Hei Samuel

Så morsomt å få e-post fra noen som heter det samme som meg. Og så morsomt at faren din kom fra Ona!!

Jeg er født og oppvokst der men har bodd i Oslo i mange år nå. Og der er jo ikke store holmen så det er ikke ofte jeg treffer på andre som har tilknytning til stedet!!

Du vet kanskje at stedet er litt av en turistmagnet?! Ona er ei bittelita øy (egentlig to øyer med et smalt sund mellom) med et digert gammel fyrtårn og to kjeramikkutsalg. Øya stikker så vidt opp av dønningene langt ute i havet, og husene ligger tett i tett i tett som for å holde varmen i den evige nordavinden. Uff nå blir jeg helt nostalgisk her… men jeg savner hjemstedet mitt så fryktelig av og til.

Det er noe med himmelen som møter havet. Det evige suset av bølgene som du hører uansett hvor du er. Etter hvert greier en ikke å skille det fra lyden av blodet i ens egne blodårer. Og nå som jeg går her i byen og havsuset ikke er der lengre - så føler jeg at jeg er litt mindre i live også.

Kjære vene, du må jo tro jeg er helt skrullete som sitter her med saltsmak i munnen mens jeg skriver e-post til en fremmed mann.

(Men du bor jo i Italia og er en fremmed mann så du får strengt tatt tro hva du vil )

Hva het faren din?! Det er jo ikke mange sjelene som bor på Ona, så jeg kan garantere at foreldrene mine kjente ham. Kanskje er vi til og med i slekt?!

Jeg er altså journalist, Heter Anna, og bor i Oslo.

Og det var hyggelig å få epost fra deg i en ellers travel hverdag

anna

[:-) anna]

Kjære Anna

Så utrolig hyggelig at du svarte meg!

Du synes sikkert dette høres rart ut men etter å ha lest e-posten din synes jeg nesten at jeg kjenner deg. Etter 30 år uten noe særlig Ona i livet mitt så viser det seg at du faktisk er derfra. Så rart at man kan treffe på noen helt tilfeldig på denne måten og så viser det seg at man har noe til felles.

Ona høres så fantastisk ut. For meg har stedet aldri vært annet enn et navn, før nå. Men da jeg leste e-posten din syntes jeg nesten at jeg var der.

Kanskje setter jeg Ona på lister over steder jeg vil reise en gang jeg har tid og penger til det. Etter å ha lest e-posten din ble jeg i alle fall fristet. Det høres ut som et sted for sjelefred. Og jeg har alltid vært så glad i øyer, hvem vet kanskje har jeg hatt det i genene hele tiden…

Du skriver veldig poetisk og vakkert, og jeg synes jeg kan ane en smule melankoli.

Men det kan selvfølgelig være fordi jeg driver på med veldig melankolsk musikk selv for tiden… Musikk har enormt mye å si for hvilket humør jeg er i.

Faren min het Leon Ona, han var født i 1938, og var sjømann. Han druknet på havna i Antwerpen i 1973.

Besteforeldrene mine het Esther og Harald. Harald lever fremdeles, men ut fra den svært sporadiske kontakten min mor har hatt med onkelen min (Øyvind) så har jeg skjønt at han er på sykehjem på naboøya og er veldig syk, men ikke senil. Han er vel veldig gammel?!

(Pinlig å si det men jeg vet ikke helt hvor gammel han er)

Takk igjen for at du svarte meg, jeg håper du ikke synes det er frekt av meg å sende deg nok en epost.

Samuel

[:-) anna]

Hei igjen Samuel

Nei jeg synes ikke det er frekt av deg å sende meg epost. Jeg synes det er veldig hyggelig!

Nå vakner den slumrende journalisten i meg... jeg vet jo nesten ingenting om deg da.

Du er musiker sier du: hva spiller du? Er det det du lever av?

Hvofor bor du i Italia egentlig? Du må ha resit dit mens du var ganske ung. Og jeg er imponert over at du skriver så godt norsk etter så mange år i utlendighet. OG at du gidder å lese norske aviser.

Så til Ona igjen... Jeg kjenner naturligvis bestefaren din. Han bodde i et av nabohusene våre, og på Ona betyr nabo virkelig nabo. Der står husene tett.

Jeg brukte faktisk å få kamferdrops med bestefaren din da jeg var liten. Han hadde en grønn trehjulet moped som han kjørte med, og var alltid så smilende og blid. Og de sier at han var utrolig flink til å spille gitar da han var yngre. (det er ikke rart at du er musiker for du kommer fra en veldig musikalsk familie. Kirkesangere og organister hele gjengen)

Han er er veldig hyggelig mann, bestefaren din. Og det stemmer at han er inne på Harøyheimen nå.

Bestemoren din døde sikkert før jeg ble født, for jeg kan ikke huske henne. Men jeg har hørt om faren din - han var en kamerat av faren min, og jeg hørte om at han druknet.

Jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde fått epost fra sønnen til Leon, og det syntes de var utrolig morsomt. De hadde ikke visst hva som skjedde med deg, og jeg skulle hilse.

Onkelen din, Øyvind bor inne på Aukra og har tre voksne barn. Om du vil ha telefonnummeret hans kan jeg sikkert skaffe det

Jeg har litt dårlig tid, for jeg skal ut på en sak, så det blir ikke så langt dette her.

Men jeg håper du skriver til meg igjen for jeg vil vite mer om hvem du er og hvordan det er å bo i Torino og være musiker.

Det høres mye bedre ut enn kalde februar-Oslo i alle fall.

Og nå skaj jeg ut for å lage sak om svevestøv

anna

[:-) anna]

Hei igjen Anna

Takk for at du tar deg tid til å skrive til meg. Det betyr faktisk mye for meg som nordmann i utlandet som ikke helt har glemt Norge.

Ikke det at jeg klager Italia er et strålende land å bo i (om en ikke er interessert i politikk eller har en litt såpeoperaaktig interesse for politikk).

Så utrolig rart at du kjenner bestefaren min. Det er nesten litt trist å tenke på ettersom jeg ikkje kjenner ham selv. Vi hadde litt kontakt frem til jeg flytta til Italia, men ingenting etter det. Onkel Øyvind ringer til min mor en sjelden gang, men det er det. Jeg tror min mor sender julekort.

Så rart å høre deg si at jeg kommer fra en musikalsk familie. Rart at du kan ”vite noe om meg” som jeg ikke vet selv. Jeg har faktisk et trekkspill av alle ting som har vært min fars.

Du lurer på hvordan det er å være meg og bo i Torino.

Veldig bra egentlig. Jeg liker Torino, det er en passe stor by, der det skjer ting av og til. Torino er vel mest kjent for likkledet, og for sine ”bueganger”. En tidligere fyrste fikk dem visstnok bygd for å kunne gå tørrskodd fra slottet til sin elskerinne. Ganske romantisk i grunn. Han skjemtes i alle fall ikke over henne. (Men det er vel ikke sikkert at hun som ble bedratt var enig i det)

Jeg jobber vanligvis som dj ved en klubb i utkanten av Torino som heter Hiroshima mon amour. Det var i utgangspunktet en slags undergrunnsklubb i lokalene til en nedlagt ungdomsklubb, men koseptet tok helt av og nå er stedet et av de mest populære i byen. Egentlig er musikk-utdannet ved konservatoriet her i byen og jeg jobber for tiden med noen prosjekter på dagtid som jeg håper at skal bli det jeg ”egentlig” kan leve av. Jeg føler meg nemlig ganske klar for å kutte ut livet som dj.. for gammel rett og slett.

Jeg flyttet til Italia sammen med min mor og hennes nye mann da jeg var 14. Han er italiensk – Ugo Pistrino heter han. Min mor møtte ham da hun jobbet på Kon Tiki museet i Oslo. Han jobbet på den italienske ambassaden og de møttes fordi Thor Heyerdal bodde i Italia, og inviterte de ansatte på ambassaden til museet en gang.

De bor ikke lengre i Torino men har flyttet til en liten by på kysten som heter Finale Ligure sammen med mine to småsøsken.

Fint for dem og fint for meg for jeg har tatt over leiligheten deres i byen. Den er stor, ligger i en bygård fra 1880 og har veldig høye vinduer. Fra vinduene ser jeg elven og piazza Vittorio Veneto. Det høres idyllisk ut og er det også, men piazzaen er veldig trafikkert dessverre. Men jeg er utrolig heldig som har en leilighet i byen. De fleste jeg kjenner bor hjemme til de gifter seg (Italia har vært utrolig gammeldags sånn, men nå er ting i ferd med å endre seg heldigvis) Jeg bor alene og nyter min store leilighet med rom nok til musikk. Jeg har mange veldig gode venner, og heldigvis er leiligheten min ofte full av folk (som bor hjemme hos foreldrene sine og dermed kommer på besøk til meg i stedet)

Akkurat nå sitter jeg ved datamaskinen min på soverommet mitt, ute tuter bilene, og jeg skal snart ut og spise og så på kino med en venn.

Men hva så med deg, mystiske Anna fra havet.

Hva ser du ut gjennom ditt vindu akkurat nå? Hvem befinner seg bak disse svarte og hvite bokstavene på skjermen min.

I mitt hode er du mørkhåret og har øyne i samme farve som havet. Jeg gleder meg til å høre fra deg igjen. Og til å høre hvem du er.

Samuel

[:-) anna]

Kjære Samuel.

Min Italienske venn...

Det har tatt noen dager dette her, men her får du svar fra meg igjen.

Så rart det er å ha noen å skrive brev til.

Jeg liker det veldig godt. Det gir dagen min et lite løft å få lov til å skrive brev til deg. Du som ikke kjenner meg, og som jeg føler meg merkelig fri i forhold til.

Hvem er så jeg... jeg er 31 år gammel, og hele livet mitt har jeg jobbet for å komme dit jeg er i dag. Jeg har drømmejobben som journalist i den største avisa i landet. I andres øyne er jeg nok veldig vellykket... tror jeg da... men jeg har neturligvis sider ved meg som ingen vet om.

Jeg er ofte ensom og jeg føler ikke egentlig at noen forstår meg fullt ut.

Og jeg skal si noe om meg selv som person må jeg si at jeg er snill, intelligent (tør jeg påstå) effektiv. Jeg har respekt for mennesker, men jeg frykter ingen. Utenpå er jeg lettlivet og smilende bestandig, men inerst inne har jeg mange mørke og tunge sider. Av og til drømmer jeg om å sitte ved et vindu ved havet og skrive bøker... med en katt og en kopp kaffe.

(Jeg er jo journalist så jeg drikker MYE kaffe.)

Det folk ikke ser med meg er at jeg er veldig følsom, var for stemninger og misstemninger. Egentlig har jeg det best under et pledd med en god bok og Leonard Cohen på platespilleren.

Jeg er litt redd for at du skal få et inntrykk av bare de gode sidene ved meg... det er liksom lett for det når man får anledning til å bare presentere solsiden. Av en eller annen merkelig grunn er det viktig for meg å være ærlig overfor deg. Så jeg tvinger meg selv til å sende deg et bilde av meg. Det er tatt på Ona i fjor september. Oppe ved fyrtårnet. Som du ser er det et vanlig menneske du skriver med.

Skriv mer om deg selv... om Torino og om musikken. Jeg er naturligvis glad i musikk, men jeg har ikke sangstemme og jeg kan knapt spille noe instrument. Men gi meg noen anbefalinger om italiensk musikk og om andre ting som er fint å høre på.

Kanskje jeg kan anbefale deg noe norsk... jeg er veldig glad i å lese...

Dette ble en egosentrert mail... skal bli bedre neste gang.

anna

[:-) anna]

En lang skikkelsen sitter ved en datamaskin ved en antikk pult i et mørkt rom.

Rommet har blitt mørkt rundt ham, han har brukt den siste halve timen til å se på ett eneste bilde på datamaskinen . Et fryst øyeblikk, da denne kvinnen smilte mot noen andre enn han. Bildet er tatt et soldag, hun sitter med ryggen mot en rød vegg og bak henne ser man havet med hvite skumtopper. Det ser ut som hun ler av at vinden rusker henne i det mørke halvlange håret. Hun er ikke billedskjønn. Ansiktet hennes kunne vært kjedelig om det ikke var for at smilet og øynene er så levende. han tar sakte en finger over skjermen og følger linjene i ansiktet hennes... armen som holder håret borte fra ansiktet hennes. Han synes øynene hennes som ser på ham, stiller ham til veggs uten at han vet hva det er de ønsker han skal svare på.

[:-) anna]

VG-bygget i Oslo sentrum er laget av glass stål, betong og lyse tresorter. På avstand ser det ut som en stor moderne skulptur. Det er mye lys, mye bevegelse og etterhvert som man kommer nærmere kan man nesten fornemme summingen der inne. Stemmer, roping, radioer og fjernsynsapparater som står på forskjellige kanaler, tasting fra datamaskinger og raske skritt på lyst tregulv. Alt samlet i en eneste skjelvende dur. Som i en diger mennesklig bikube. Der alt kretser om dronningbien… morgendagens avis

Anna gnir seg tinningen og prøver å hente kefter til de kommende timene før hun kan gå derifra. Om noen øyeblikk vil vaktsjefen komme bort for å diskutere hvordan morgendagens artikkel skal se ut i avisen. Før det har hun noen stjålne øyeblikk. Hun sitter ved en pult som har skjermen mot veggen. E-posten er ferdigskrevet, gjennomtenkt og hun har ingenting å tape.

Hun har ikke hørt fra Samuel på flere uker, og vet ikke om det er masete å sende en epost for å få vite hvorfor … Vil han ikke skrive mer så skal ikke hun tigge om noen ord. De har ikke akkurat noen forpliktelser overfor hverandre.

Men hun har savnet ham.

I det desksjefen nermer seg pulten hennes, trykker hun raskt på sendeknappen, før klikker seg over til nettsidene til VG.

Kjære Samuel.

Hvorfor hører jeg ikke mer fra deg?

Jeg vet ikke om jeg skal være engstelig for om noe har skjedd deg, eller engstelig for at bildet mitt gjorde meg uinteressant for deg.

Om du ikke har tid eller lyst til å skrive mer med meg så er det naturligvis helt i orden.

Men det hadde vært fint å vite.

Anna

_________________

[:-) anna]

Kjære kjære Anna.

Du må ikke tro at jeg ikke har villet skrive til deg mer. Eller at bildet ditt gjorde deg uinteressant som du skriver. Du er nok et av de mest interessante menneskene jeg noen gang har møtt.

Og du er vakker, Anna. I det jeg så ansiktet ditt ble du en hel person. Et menneske ikke bare ord. Du ble fullendt, helt riktig… fullstendig Anna.

Jeg har brukt mye tid på å se på ansiktet ditt i det siste. Men jeg har ikke kunnet skrive til deg. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg har vært syk. Jeg har vært på sykehus i tre uker. Med en virkelig kunsterisk sykdom.

Jeg skal fortelle deg alt som har skjedd.

For noen uker siden var jeg og noen kamerater oppe i fjellene ovenfor Torino på telttur. Det var en merkelig ide vi fikk. Skulle gjøre noe sammen, ut i naturen og sånn. Så vi reiste opp dit og sov i telt ei natt. Men det regna hele natta, og vi ble våte og kalde… det var faktisk helt utrolig kaldt.

Jeg endte opp med å bli syk, og en natt noen dager senere våknet jeg av at det føltes som om noen lå oppe på brystet mitt. Det var tungt, og vondt, og i det jeg prøvde å reise meg kjente jeg at jeg hadde høy feber. Jeg kom på sykehus, og det viste seg at jeg hadde dobbelsidig lungebetennelse.

Og på grunn av en del komplikasjoner så endte jeg opp på sykehus i tre uker. En av de tingene jeg tilfeldigvis hadde med meg var en utskrift av bildet du sendte meg. Jeg har sett mye på det og tenkt på alt jeg ville skrive til deg.

Man tenker mange tanker når man ligger på sykehus. Når man har en sykdom som ikke vil slippe taket og når man (i alle fall tror) man står ansikt til ansikt med sine siste timer. Jeg høres sikker melodramatisk ut, og det var jeg nok også… jeg får skylde på den høye feberen.

Jeg skal spare deg for ubegrunnet dødsangst og tanker om sorg som skal følge slekters gang (min far døde jo alt for ung)

Det er i alle fall det som er grunnen til mitt fravær. Ingenting annet.

Og jeg har klødd i fingrene etter å få tak i en PC så jeg fikk skrive til deg igjen.

Heldigvis var det et piano på pauserommet på avdelingen jeg lå på, så jeg fikk brukt fingrene til noe.

Har du sett filmen pianisten? Slik følte jeg meg… Så vidt jeg kunne holde meg på bena, men fingrene mine spilte av seg selv, på dyna, bordplater, over alt.

Og vi greide oss begge to.

(Nå må jeg be deg om å huske at jeg er en mann som har vært syk… det er så å si et synonym til de lidelsene pianisten gikk gjennom… i mine og mange menns øyne, vel å merke.)

Skriv til meg igjen kjære deg

Samuel

Surtout ne croyez pas de l'indifference

Si je vous réponds qu'aux moyen de silence

[:-) anna]

Samuel

Aller først tusen takk for brevet fra deg. Det fikk meg til å tenke mange, mange tanker. Jeg er så glad for at du er ute av sykehuset igjen!! Stakkars det det må ha vært helt forferdelig!!

Håper du føler deg mye bedre nå!

Og du, fortell meg om tankene du tenkte om du føler for det. Å snakke om dødsangst eller andre farlige ting skremmer meg ikke. Er ikke det noe av fordelen med å ha et menneske å snakke med langt borte. Man kan skrive ting som man ikke kan skrive til de som er der hver dag.

Jeg har tenkt veldig mye siden jeg fikk brevt fra deg. Og det jeg skal si nå er veldig dobbeltsidig. Jeg håper bare du synes det er greit at jeg erså ærlig med deg som jeg kommer til å være her.

Du sier at bildet jeg sende gjorde meg hel for deg. Men jeg må si at brevene dine splitter meg. Alt du skriver gir meg to følelser. Ordene dine skremmer meg og tiltrekker meg samtidig.

Jeg blir faktisk litt sint når du skriver at jeg er et av de mest interessante menneskene du noen gang har møtt. Hvordan kan du si det? Du kjenner meg jo egentlig ikke. Du har bare lest brevene jeg har skrevet, og du har ikke engang fått så mange av dem enda. Hvordan vet du at brevene er meg? At jeg ikke dikter det pent for å vise deg en virklighet du vil like bedre enn sannheten. Jeg kan ha mange forferdelige sider også. Ting jeg aldri ville ha skrevet til et menneske som jeg ønsker skal få et godt inntrykk av meg.

Men samtidig så blir jeg smigret og glad over ordene dine. Fordi jeg har en idiotisk svermerisk men veldig dominerende følelse av at jeg kjenner deg. Du fascinerer meg fordi du føles som noe ukjent og noe kjent samtidig. Som en pakke som jeg har kjent på i hemmelighet så mange ganger at når jeg endelig får av papiret er alle kantene, formene hardhetene og mykhetene kjente for meg.

Nå skriver jeg det jeg tenker. Jeg bryr meg ikke om hva du kommer til å synes... jeg orker ikke å kokettere. Kanskje synes du at jeg er merkelig og skremmende med mine rare tanker. (I tilfelle er du ikke den første som synes det) Men jeg velger å ta sjansen.

For at du skal kunne ha en ekte følelse av at jeg er interessant må du nesten vite hvordan jeg egentlig tenker.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at du fascinerer meg. Det er mer enn tilfeldighetenes spill.

Av og til leker jeg "tenk-om-leken". Tenk om din far aldri flyttet fra Ona, eller om han tok med seg din mor og bosatte seg der. Om han aldri døde, og du og jeg vokste opp på Ona sammen som naboer. Vi ville ha kjent hverandre godt. Hadde vi likt hverandre da? Kanskje hadde du ikke likt meg i det hele tatt... Kanskje hadde jeg vært en av flere som du ikke forholdt deg til og som du opplevde som uinteressante. For jeg er nok mye mindre interessant enn deg.

Om jeg skal være nøktern og kynisk så bunner nok litt av min fasinasjon av deg i at du imponerer meg. Du bor i Italia, fordi du er musiker, du har et mye mer spennende liv enn meg.

Men det er ikke bare det. Det er også at jeg føler at jeg får komme litt inn i hodet ditt. Og måten du tenker tankene dine på er så lik måten jeg tenker mine. Jeg vet ikke hva dette er Samuel. men vi må kanskje snakke om det snart. Er dette vennskap, beruselse, forelskelse... hva er dette her.

Akkurat nå er du i Italia et sted.

Kanskje sitter du foran pianoet. Kanskje rynker du pannen i dyp konsentrasjon over en klang du ikke helt finner. Og kanskje går det et forløst drag over ansiktet ditt i det du får det slik du vil.

Men jeg vet jo ikke hvordan ansiktet ditt ser ut.

Hvordan ser du ut når du smiler? Smiler du ofte?

Jeg må innrømme at ettersom jeg vet hvordan de andre i familien din ser ut har jeg et bilde av deg i hodet mitt. Send meg gjerne et virkelig et.

Nå skriver jeg ikke mer i dag.

Jeg sender dette før jeg angrer.

anna

_________________

[:-) anna]

Samuel

Jeg angrer allerede. Av og til tar jeg litt av.

Når jeg leste brevet ditt igjen så jeg at jeg nok leste det med briller som var farget av mine egne tanker og følelser.

Tilgi meg om jeg har vært alt for fremfus.

anna

(rødmende)

[:-) anna]

Kjære kjære Anna.

Tror du virkelig at brevet ditt skremmer meg. Om mulig gjør det meg enda mer fascinert av deg. Du tenker så spennende tanker. Du virker så ærlig men solid. Så sterk og rak og flott.

Hvem er du kvinne som sender meg slike brev fra et sted som bare var et navn i fortida mi. Du har ikke gått for langt. Jeg er ikke forulempet av at du var "fremfus" (Vet ikke helt hva det betyr ettersom norsken min ikke egentlig er så oppdatert)

Og innerst inne så skremmer du meg litt også. Du skriver til meg at jeg ikke kan kjenne deg ut fra brevene du skrev. Du kjenner jo ikke meg heller.

Jeg er mye mer enn en musiker i Italia. Jeg har mange mange negative sider. Og det er viktige ting som du ikke vet om meg og livet mitt. Jeg skal fortelle en av dem snart...

Men aller først vil jeg fortelle deg at jeg føler som deg jeg også. Ordene du skrev i det siste brevet kunne jeg ha skrevet selv (kanskje ikke så velformulerte). Jeg føler det også: Denne spenningen i det jeg ser at jeg har fått en epost fra deg. Gleden over å lese hva du tenker. Undringen over at vi kan tenke så likt (jeg synes også det) selv om vi har så vidt forskjellig oppvekst og liv.

Jeg skal fortelle deg noe rart

I går var jeg på restaurant sammen med en nær venn av meg. Han har nermest vært som en mentor for meg de siste årene. Jeg fortalte ham om mitt nye vennskap, at det har fått meg til å tenke mye på fortiden min. På Norge på min far og på familien som jeg har mistet kontakten med. Og ikke minst på deg og det som jeg beskrev for ham som en "instinktiv tiltrekning for en kvinne som snakker med mine egne ord". Og så kom jeg hjem og fant eposten fra deg.

Nå er det jeg som kan skremme deg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg om denne tiltrekningen. Jeg vet ikke hvordan livet ditt er. Du har ikke nevnt noen mann, men det betyr ikke at det ikke er noen i livet ditt. Og mine egne følelser skremmer meg ettersom vi jo egentlig er fremmede for hverandre. Jeg har tenkt at mine følelser kan handle om egne ting. Behov for å føle noe for en kvinne igjen. Jeg har en historie som er spesiell på det punktet. (Dette er noe av det jeg skal fortelle deg snart... men ikke nå)

Men jeg tror ikke det bare handler om egne behov... jeg treffer ikke ofte mennesker som jeg føler meg så lik. Når jeg leser dine ord så føler jeg et fellesskap. Jeg har bestandig følt meg alene under stjernene. Som at ingen egentlig skjønte meg og tenker som meg. det virker så enkelt for alle andre.

Men dette er store ord å legge på dine skuldre. Tro ikke at jeg er en sart blomst som lengter etter noen jeg kan klynge meg til. Jeg er lykkelig og jeg er langt fra svak og sart. Men jeg savner gjenklang hos noen. Slik er det vel for mange.

Men forstå meg rett... det betyr ikke at du er det mennesket som jeg skal finne størst gjenklang hos. Dette er ikke et frieri... (haha - innså plutselig at det kunne høres slik ut) Det jeg mener er at det ER en helt spesiell tone mellom oss... et fellesskap som uansett kan bli et fint vennskap...

Jeg håper ikke på mer enn at du også får noe ut av brevvekslingen vår og vil fortsette med den.

Jeg sender deg et bilde. Ikke forvent deg en skjønnhet. Jeg er en vanlig mann.

Men jeg synes fremdeles du er uvanlig.

Samuel

(Og nå er det jeg som er redd for å skremme deg)

[:-) anna]

Hun hadde tenkt seg at han skulle se annerledes ut.

Mer italiensk på et vis.

Men Samuel var ikke noen mørkhåret italiener. Han var en nordisk mann. Brun i huden men med lysende blå øyne og en lys lugg som hang ned i øynene. Håret var halvlangt og bleket av sola. Han hadde på seg olabukser og en ganske kul svart skjorte med korte ermer.

Han så høy ut, på grensen til litt hengslete, men det var vanskelig å vurdere fordi han satt. Han lente seg forover med albuene på knærne... satt med beina langt fra hverandre på mannfolkvis. Underarmene hans var brune, senete, og han hadde på seg en kraftig klokke i stål.

Ansiktet hans hadde rene trekk. En følsom munn og intense øyne som ble framhevet av den brune huden. Han var en mann hun nok hadde lagt merke til om hun så ham tilfeldig. Men det som slo henne aller mest var at han så snill ut. Som et menneske man automatisk slapper av sammen med. Trygg nok på seg selv til å være raus med andre.

Kjære Samuel

Så rart det var å se ansiktet ditt. Du hadde ikke i det hele tatt de trekkene jeg ventet meg. Av en eller annen grunn trodde jeg på et vis at du skulle se mer italiensk ut. Men det gjør du da ikke. Du må få mye oppmerksomhet for ditt nordiske utseende i Italia!

Du ser så hyggelig ut synes jeg. Det er jo naturligvis umulig å si ut fra et bilde... (du har jo dessuten sikkert plukket ut et bilde som flatterer deg. ) Du er jo en pen mann, kjæære Samuel og du ser ut som om du smiler og ler mye.

Det rare er at selv om jeg hadde tenkt meg deg helt annerledes så passet ansiktet ditt til brevene dine. Og i det øyeblikket jeg hadde sett ansiktet ditt var det umulig å tenke seg deg annerledes.

Jeg må fortelle deg at jeg har vert på Ona siden sist.

Jeg har jobbet så mye i det siste at jeg hadde et par ekstra fridager. Så da tok jeg likegodt og reiste hjem en tur. Det er så godt å komme dit ut. Og denne gangen var det ekstra deilig fordi jeg fikk være der en av disse akk så sjeldne men utrolig dyrebare sommerdagene. Det kan gå årevis mellom hver gang det er slik der ute. 25 varmegrader, vindstille og utrolig idyllisk.

Det er ren balsam for sjelen. Å traske en kilometer bort til stranda ved kirkegården og legge seg i den kritthvite sanden. Våge seg ut i småkaldt (OK iskaldt) men glassklart atlaterhav, og så tørke i sola mens man ikke hører andre lyder enn måsene som kaller på hverandre og ferja som legger fra kai på andre sida av øya.

Jeg tok noen fine bilder som jeg tenkte jeg skulle sende til deg. Kanskje i neste brev.

Jeg tenkte på deg når jeg lå der i sanden og kikka på himmelen.

Slik skulle du sett Ona. Jeg tror det er slike dager som er grunnen til at folk holder ut på disse forblåste stedene. Om høsten og vinteren er det værhardt med piskende vind som kommer allesteder fra, stormer med bårer som nærmest vasker opp mot husveggene når det er stormflo. Ferjer som ikke kommer seg frem på grunn av været, så man kan være isolert i dagevis i strekk. Og da er man virkelig isolert... strømmen er vanligvis borte, og man varmer seg og lager mat på på vedkaminer. Når da havet ligger sølvskimrende og blikkstille en vakker sommerdag med høy himmel og summende humler... ja da er det som man er vitne til noe hellig. Man går rundt med andakt og tør nesten ikke puste inn denne deilige varme sommerdagen. Man har ikke råd til å holde seg innendørs... man vil ligge i den kritthvite sanden eller bruke dagen på ei båttofte mens man kikker ned i det turkise vannet.

Ja... her setter jeg igang igjen... skal sende deg link til bilder!!

Nå må jeg jobbe litt.

Lengre brev en annen dag... dette kan knapt regnes for et ordentelig brev. Det handla jo bare om meg selv og mitt :-|

anna

_________________Et liv uten bøker er som en barndom uten eventyr, en ungdom uten kjærlighet, en alderdom uten fred.

Annas bok

[:-) anna]

Kjære Samuel

Sender deg link til bildene fra Ona.

Er i ferd med å skrive deg et langt brev som jeg må jobbe litt mer med før du får det. Men det kommer snart. Har noe å "snakke"med deg om.

anna

http://album.kvinneguiden.no/showphoto.php?photo=84

http://album.kvinneguiden.no/showphoto.php?photo=85

]http://album.kvinneguiden.no/showphoto.php...hoto=86

[:-) anna]

Kjære kjære Samuel

Her kommer brevet som jeg har jobbet med så lenge. Jeg tror jeg har skjønt at jeg måtte skrive dette brevet en stund nå. Og jeg har lurt veldig på hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det dette. Uten at det blir patetisk, uten at det blir illojalt, uten at det blir løgn. Jeg har ingen følelse av hvordan du vil tenke om meg når du er ferdig å lese dette. Kanskje er du sint, kanskje er du likegyldig, kanskje har jeg forandret meg i dine øyne.

For en stund siden skrev jeg til deg at du splitter meg. At alt du skriver gir meg to følelser. Det er det mange grunner til. Men hovedgrunnen er at det er noe jeg ikke har fortalt deg. Jeg skammer meg over det fordi jeg ikke kan si med hånden på hjertet at motivene mine for å holde det for meg selv har vært helt "rene".

Jeg har aldri fortalt deg at det er en mann i livet mitt. En mann jeg går hjem til hver dag, og som jeg er gift med.

Han heter Øyvind, og kommer fra Harøya som er naboøya til Ona. Vi har holdt sammen i åtte år.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke har sagt det til deg. Eller... det er mange grunner og jeg vet ikke hvilke som har hatt mest og si. Problemet mitt er at enkelte av grunnene føles veldig illojale å fortelle til deg fordi de handler om forholdet mellom Øyvind og meg. Nå tenker du sikkert at jeg er en skrudd dame... Noen få brev fra en mann i Italia og jeg har blitt svermerisk nok til å holde skjult at jeg er gift.

Det er ikke helt slik. Eller kanskje det er det. Kanskje jeg er så patetisk. Jeg vil ikke skjule for deg at om min verden var annerledes så hadde jeg nok tenkt på deg som en interessant mann på mange måter. Fordi du virker så flott, rett og slett. Du er en pen mann, det er åpenbart. Men det er tankene dine som fascinerer meg. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får komme litt inn i hodet ditt, brevene dine har betydd mye for meg. Og har gjort livet mitt litt bedre i en periode hjbvor det ikke bare har vært abare bra.

Du er en mann jeg kunne blitt veldig fascinert av, og jeg prøver å unngå å bli det samtidig som jeg ikke kan nekte for at det er fristende. Beklager om du blir ille til mote for at jeg forteller dette, om du synes det er ubehagelig og om du synes jeg går langt over streken. Jeg håper du tar det som et kompliment.

Jeg medgir både for meg og deg at jeg har unngått å fortelle om Øyvind. Det skammer jeg meg over både for deg og ham. Det er grunner til at jeg tydeligvis har hatt behov for et menneske som deg i livet mitt nå. Det er disse grunnene jeg ikke vil fortelle om fordi det føles illojalt overfor ham jeg har gitt et løfte til.

Men det er ikke bare derfor jeg setter så pris på brevene dine. Jeg sjekker eposten min på fridagene mine i håp om at det skal ligge et brev fra deg der, men det er ikke bare svermeri fra en patetisk kvinne. Det er også fordi det er så godt å ha noe som er mitt. Noen som ser meg ut fra den personen jeg er og ikke bare som en rolle.

Det er også en av grunnene til at jeg ikke har fortalt deg det. Det har vært så fantastisk å ikke bare bli sett som noens kone. Å kunne skrive tankene mine uten at noen ser meg i lys av rollene jeg har. Brevene fra deg og brevene til deg har gitt meg noe jeg ikke har i livet mitt ellers.

Det jeg kan si deg om Øyvind er at han er en veldig hyggelig mann. Vi har kjent hverandre lenge og har naturligvis vokst sammen på mange mat. Øyvind er veldig forskjellig fra meg på mange måter. Han er økonom og jobber i et regnskapsfirma. I tillegg er han en veldig snill og omtenksom mann. Han har mye humor og får meg til å le.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Jeg er veldig veldig spent på det neste brevet fra deg. (Om det kommer da)

Beklager at jeg ikke har sagt dette før. jeg har aldri ment å være uærlig.

Nå håper jeg bare at du ikke synes jeg er patetisk eller overdimensjonerer ting. Jeg har skrevet ting i dette brevet som Øyvind hadde blitt veldig såret av å lese. Det føles ikke godt, men jeg kommer likevel til å sende det.

Nå sender jeg dette uten å lese det engang.

anna

[:-) anna]

her skal det inn et brev som mangler

[:-) anna]

Kjære Samuel...

Det har tatt lang tid å skrive dette brevet, og det er derfor det har vært så stille fra meg i det siste. Aller først: Stakkars deg og stakkars Isabelle. det må ha vært enormt tøft for dere begge. Jeg håper du vet at du ikke kan lastes for det som skjedde. Ulykker skjer, og det hjelper ingen å tenke på hva som kunne ha vært om bare det ikke ahdde skjedd. Ting skjer av andre grunner enn vi vet.

Jeg skal skrive mer snart... ejg måtte bare sende noen ord. Har hatt det tøft i det siste. Øyvind har gått fra meg. Bare så det er sagt: Det hadde ingenting med deg å gjøre, men derimot mye med en kvinnelig kollega av ham å gjøre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sørger slik. Vi var vel lykkelige, men mer vane-lykkelige enn noe annet. Men det føles som om jeg er et tre, og at noen har fjernet halve rota mi. jeg er ikke sikker på om jeg greier å stå lengre eller om jeg kommer til å falle og råtne bort. Han har vært livet mitt så lenge, og det skremmer meg enormt å skulle leve alene... det er kaldt og ensomt. Jeg føler meg så lite elsket.

Det kan hende jeg kommer til å se at det var riktig. Han mente i alle fall det, og mente at han gjorde oss begge en tjeneste. At vi var sammen av gammel vane. Han hadde kanskje rett... jeg vet ikke... det er så tomt og jeg føler meg som i en drøm. Kanskje våkner jeg snart og er hjemme i kokongen sammen med han som alltid har vært der. Kanskje våkner jeg sakte til de vanlige lydene av at han dusjer og roper til meg at han er ferdig på badet. I stedet er det bare meg i den store leiligheten... jeg får ikke ro over meg, venter på at han skal komme hjem snart. Jeg må ha på fjernsynet hele døgnet fordi jeg er redd for stillheten.

Og venninnene mine sier at det er bra vi ikke har barn. Og det er sikkert rett, men samtidig så har jeg en følelse av at det hadde fått sorgen min til å føles mer rettmessig. Og livet mitt til å føles mer meningsfylt. Jeg er 30 år gammel og må starte på nytt når vi egentlig skulle planlegge barn.

Jeg vet det er feil men jeg føler meg snytt... jeg har brukt så mange av mine år på å investere i dette, og så er det plutselig borte.

Jeg har så mange tanker som må sorteres at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg måtte bare skrive dette ned, og sende det til noen som ikke kjenner meg og ham. Beklager at jeg bruker deg som søplebøtte.

Tilgi meg at jeg skriver bare om meg selv. Tilgi meg at jeg ikke svarer på alt det du skrev. Jeg hadde mange mange tanker som jeg drev og formulerte til deg, men så skjedde dette.