Da man har opplevd den store kjærligheten.

[AnonymBruker]

Jeg går rundt og føler meg litt fortapt om dagen.

For ca 1 år siden ble det slutt mellom meg og mannen som var mitt livs store kjærlighet. Jeg har aldri hatt så sterke følelser for et menneske før, bare han så på meg, eller strøk meg på hånden, gikk det ilninger gjennom hele meg. Sex var plutselig en opplevelse ut av en helt annen verden, hver minste lille berøring var så utrolig sterk. Med han var jeg trygg fra dag en, en trygghet aldri jeg har følt før, jeg kunne være svak med han. Jeg kunne krangle med han, han visste nøyaktig hvordan å få meg til og le. Det var som vi alltid hadde kjent hverandre.

Dette fikk jeg først oppleve i en alder av 31 år, nå er jeg 35. Og jeg har nå kommet over han, men jeg kommer ikke over kjærligheten våres. Jeg vil føle det jeg følte for han, for en annen, jeg vil ha et forhold som er like bra igjen. Men tror at sjansen for det er veldig liten. Og jeg klarer ikke å ta til takke med det nest beste. Så er jo litt bekymra for at jeg kommer til å være alene resten av livet.

Jeg har data en mann for ikke lenge siden, og jeg ble betatt og lett forelska, men det ble ikke mer enn det. Og kjenner jeg gir litt opp. Fordi jeg har vel gitt opp litt før jeg har prøvd.

Noen andre som har opplevd noe lignende? Og har dere funnet kjærligheten igjen?

Anonym poster: c758954f01d49050eec7b5263476da5e

[AnonymBruker]

Nå ha jeg aldri truffet den store kjærligheten, men truffet et par hvor jeg virkelig følte at vi hadde kjent hverandre hele livet så tror nok du i hvertfall vil treffe flere slike, med mindre daten du holder på med nå er den rette. Er ikke sånn at alt trenger å være perfekt fra dag 1. Man vokser jo på hverandre.

Anonym poster: 840d3c32a7a3ba009086d425b43d30a3

[Gjest Lille-pus]

Jeg sender deg rett over til en tråd fra i går jeg.

Se om kanskje noe av det jeg fikk kloret ned på tastaturet da kan være til hjelp for deg også da temaet er det samme.

Lenke

[AnonymBruker]

Den gang da, hver gang når

Anonym poster: fd2b2caf5ce2bd9a7690b10ce05f8040

[Steinar40]

Det er bare merkelig når folk mener at et forhold som tok slutt var så bra.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Er nok bare å ta tiden til hjelp, og har nok av den.

Han jeg data, dater jeg ikke lenger, forelskelsen dabba av.

Steinar ting skjer gjerne i et forhold. Forholdet er det beste jeg har hatt, aldri følt så sterkt. Ja, det siste halve året var det ikke bra, men det var de årene før det.

Anonym poster: c758954f01d49050eec7b5263476da5e

[Steinar40]

Tusen takk for svar!

Steinar ting skjer gjerne i et forhold. Forholdet er det beste jeg har hatt, aldri følt så sterkt. Ja, det siste halve året var det ikke bra, men det var de årene før det.

Anonym poster: c758954f01d49050eec7b5263476da5e

Ja, det er faktisk et merkelig psykologisk fenomen det der; altså hvordan man heller tenker tilbake på det som VAR bra, enn på det som ER dårlig.

[frøkna]

Man fokuserer jo gjerne på det positive. Uansett om det er snakk om kjæresteforhold eller ikke.

Når man blir eldre ser man tilbake på ungdomsstiden og sier "Ja det var tider det!" Men glemmer litt at det kanskje ikke var så gøy allikevel.

Man må bare ta tiden til hjelp TS. Jeg tror ikke du klarer å finne det samme igjen om du hele tiden lengter tilbake, eller sammenligner det du har med hva du hadde. For hver kjærlighet er forskjellig og da vinner ofte minnene for du filtrerer vekk det som var ille.

Du kan også tenke litt på at selve forholdet kanskje ikke var så bra, siden det tok slutt. Mannen var kanskje ikke den beste i verden, Men hvordan han fikk deg til å føle om deg selv, det er uvurdelig!

[AnonymBruker]

Jeg kan kun snakke for egen erfaring og for hva jeg har registrert hos andre.

Når man har opplevd noe så sterkt og det tar slutt, så tenker jeg at det kan ta lang tid å komme over dette og man opplever å bli temmelig kresen i ettertid.

Jeg tror det er få mennesker som faktisk opplever dette og at du bør være glad for at du har fått sjansen :-). Synd det tok slutt, men det er allikevel ikke alt slikt som er ment for å vare. Det har jeg selv erfart.

Men er du heldig, så får du oppleve det igjen. Men da kan det hende at du må jobbe for det og at du ikke får det "gratis" ;-).

Prøv å ikke snuble i dine egne forventninger og husk at det tar tid å bli kjent med folk. Av og til kommer ikke disse følelsene med en gang, men over tid. Andre ganger kommer de så fort at man ikke rekker å tenke. Har du et åpent sinn, så fornekter du deg ihvertfall ingenting ;-).

Anonym poster: c645083da0ec34b834270e2a689df406

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for svar!

Jeg anser meg som veldig heldig som har fått oppleve denne kjærligheten.

Tenker også at jeg er kanskje ikke helt klar for et nytt forhold ennå, da kanskje jeg trenger litt mer tid på meg. Så blir det nok og lettere å se det posetive i en annen og hans kvaliteter. For nå sammenligner jeg vel litt for mye med min ex, og da sefølgelig bare alle hans posetive egenskaper.

Skjønner at et nytt forhold vil være forskjellig fra det jeg hadde, men at det fortsatt kan være like bra ja.

Anonym poster: c758954f01d49050eec7b5263476da5e

[AnonymBruker]

Jeg tror at evnen til å oppleve kjærlighet ligger mye hos en selv jeg, ikke at det først og fremst er avhengig av hvem man møter. Eller - det er jo avhengig av hvem man "velger" som kjæreste, at det er på de rette premissene. Men har man først evne til å oppleve stor kjærlighet, så trenger man ikke miste den, så lenge man ikke lar seg "traumatisere" av et brudd for eksempel.

Selv har jeg ikke opplevd stor kjærlighet tidligere, jeg har vært betatt og forelska, og i forhold, men det har vært en del annet i veien for kjærligheten (at man ikke har villet det samme/visst hva man ville, hemninger, at en ikke passer sammen, men prøver likevel, avhengighet..?). Først nå føler jeg at jeg tør å slippe til kjærligheten i et forhold...

Anonym poster: eb958adf45b2cf31f9fe86dad72579cb