Provoserende lege - endte med utkastelese av meg

[AnonymBruker]

Var en tur hos legen for en stund siden. Grunnen til det var fordi jeg sliter med angst og depresjoner. Har vært hjemme siden torsdag. Torsdag var forøvrig avspasering for meg. Går i tillegg i terapi hos psykolog. Han jeg er hos nå er en trivelig fyr, men har byttet litt opp gjennom tiden grunnet en følelse av at jeg ikke har blitt forstått.Tilbake til legen. Første gangen jeg var hos min fastlege. Vært der før, men litt bytter innad i systemet gjorde så jeg havnet på ham. Følte at jeg trengte å snakke med noen før min psykologtime på fredag. Er rimelig deppa nå. Prøvde i beste måte å snakke fornuft med han, uttrykke mine følelser på en så god måte som mulig. Også på forskjellige måter så det skulle bli lettere for han å forstå. Endte til slutt med at jeg begynte å grine, fordi følelsene tok overhånd. Han bare bablet på sitt, og jeg følte at han ikke ville skjønne helheten av min historie. Virket som om han bare forsto bruddstykker av historien, enda jeg hadde repetert det og sagt det på flere måter. Han så mer og mer sur ut i løpet av timen, noe jeg opfattet som lite hyggelig. Prøvde å hinte om at jeg ikke synes at han var så veldig med, i tillegg til blikket hans. Til slutt ble jeg sur. Reiste meg opp, gikk litt mot han og så han inn i ansiktet i ren frustrasjon med en litt irritert tone. Da reiste han seg, tok tak i meg og førte meg med makt ut av kontoret, og pælmet meg ut døra. Han sa at pasientene kunne bli engstlige. Sa også at han hadde sagt det mange ganger, men det var tross alt mine ører, og jeg hadde ikke hørt noe om det. Var ikke meningen å gjøre han eller noen andre noe, ble bare så utrolig frustrert over måten han håndterte saken på. Han sa jeg kunne komme tilbake, men vet ikke om jeg gidder det når han gjorde det han gjorde. Innrømmer at jeg kanskje kunne ha vært litt mindre irritert på slutten, men han som jobber som lege burde han en viss peiling på forskjellige reakskjonsmønster. Alle psykologene jeg har vært innom har aldri reagert hvis jeg har uttrykt meg med sinne. Har slitt med depresjoner og angst de siste årene på grunn av traumer i tidlig barndom, som har forfulgt meg opp gjennm tiden. Er på en helt grei arbeidsplass nå, med mange hyggelige medarbeidere. Føler at jeg har fått god kontakt der. Selvfølgelig er det også noen som skal prøve å dra meg nedover, men har prøvd å bare overse disse. Men følelsene mine er fortsatt til stede, og depresjoner er ikke lett å takle. Føler meg så alene og tom veldig ofte. Alt det vonde jeg har opplevd kommer tilbake i perioder, pluss alt jeg har opplevd den dag i dag. Er ikke noe jeg bestemmer selv. Etter ferien har jeg hatt 0 dager i fravær, frem til nå. Synes det er så meningsløst å være borte fra jobben, grunnet depresjoner, men føler samtidig at jeg må ha en pause.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[Nerdemamma]

Etter det jeg har forstått, så er fastlege ikke rette personen å snakke med om slike problemer som du har. Det er jo en grunn til at de henbiser til psykologer. Er det rent fysiske plager eller sykdommer, da kan fastlegen hjelpe. Er det psykologisk som de ikke har noe spesielt fordypning i, dermed lite kunskap så henviser de til eksperter.

Jeg syntes ikke du skal være sint på din fastlege. Du kom til han og snakket om noe utenfor hans kunnskapsfelt, og reagerte med irritasjon og aggresivitet når han ikke kunne hjelpe. Selvfølgelig er det vanskelig for deg å ha de plagene du har, men du må snakke med rett helsepersonell om det. Jeg går ikke til en psykolog om jeg har knekt armen.

Jeg vil ikke at du skal tro jeg har noen nedlatende tanker om deg i det hele tatt, jeg bare mener fastlegen har reagert korrekt når du ble aggresiv når han ikke kunne hjelpe og følte seg inadekvat.

[AnonymBruker]

Uff, så trist at du hadde dårlig opplevelse hos legen.

Det er ganske tydeleg, ut frå det du skriv, at du og legen din har hatt forskjellig oppfatning av kva som har skjedd i løpet av samtalen. Som Atomica er inne på, så er det ikkje sikkert at legen din er skolert i denne type samtale, noko som har gjort han frustrert/redd/sint.

Det du kanskje burde gjere no, er å skrive innlegget ditt, og gje det til han. Det er svært truleg at det kan hjelpe han til å forstå deg betre. Det kan til og med vere slik at han syns det er svært nyttig!

Slik eg forstår det, så er det han som skal vere fastlegen din framover, og då er det berre positivt at du ynskjer å gje han eit innblikk i korleis du tenker.

KLem!

Anonym poster: c18c97d495568451edc3f013fa662150

[AnonymBruker]

Dette var en av grunnene til at jeg sluttet på medisinstudiet. Man kan aldri vite hvem som kommer inn døra og forsurer arbeidsdagen din. Nei, da er en kontorjobb innen finans med hyggelige kolleger å foretrekke!

Anonym poster: a5e661d288f1d075d7def271bbb669a3

[AnonymBruker]

Etter det jeg har forstått, så er fastlege ikke rette personen å snakke med om slike problemer som du har. Det er jo en grunn til at de henbiser til psykologer. Er det rent fysiske plager eller sykdommer, da kan fastlegen hjelpe. Er det psykologisk som de ikke har noe spesielt fordypning i, dermed lite kunskap så henviser de til eksperter.

Jeg syntes ikke du skal være sint på din fastlege. Du kom til han og snakket om noe utenfor hans kunnskapsfelt, og reagerte med irritasjon og aggresivitet når han ikke kunne hjelpe. Selvfølgelig er det vanskelig for deg å ha de plagene du har, men du må snakke med rett helsepersonell om det. Jeg går ikke til en psykolog om jeg har knekt armen.

Jeg vil ikke at du skal tro jeg har noen nedlatende tanker om deg i det hele tatt, jeg bare mener fastlegen har reagert korrekt når du ble aggresiv når han ikke kunne hjelpe og følte seg inadekvat.

Hvis du hadde lest innlegget ordentlig, ville du sett at jeg går til psykolog jevnlig, men trengte noen å snakke med i dag, siden timen ikke er før på fredag, og jeg trengte sårt noen å snakke med.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[AnonymBruker]

Uff, så trist at du hadde dårlig opplevelse hos legen.

Det er ganske tydeleg, ut frå det du skriv, at du og legen din har hatt forskjellig oppfatning av kva som har skjedd i løpet av samtalen. Som Atomica er inne på, så er det ikkje sikkert at legen din er skolert i denne type samtale, noko som har gjort han frustrert/redd/sint.

Det du kanskje burde gjere no, er å skrive innlegget ditt, og gje det til han. Det er svært truleg at det kan hjelpe han til å forstå deg betre. Det kan til og med vere slik at han syns det er svært nyttig!

Slik eg forstår det, så er det han som skal vere fastlegen din framover, og då er det berre positivt at du ynskjer å gje han eit innblikk i korleis du tenker.

KLem!

Anonym poster: c18c97d495568451edc3f013fa662150

Vil si takk for et veloverveid innlegg. Pleier ikke være så ofte hos fastlegen, men kan ta det hvis jeg går dit en annen gang jeg skulle få problemer.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[AnonymBruker]

Dette var en av grunnene til at jeg sluttet på medisinstudiet. Man kan aldri vite hvem som kommer inn døra og forsurer arbeidsdagen din. Nei, da er en kontorjobb innen finans med hyggelige kolleger å foretrekke!

Anonym poster: a5e661d288f1d075d7def271bbb669a3

Så synd for deg at du ikke vil hjelpe andre da. Bra at noen tar seg bryet med det.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[AnonymBruker]

Jeg synes du oppførte seg respektløst. Han er ingen psykolog og du kan ikke behandle han sånn som du gjør med psykologene dine. Jeg skjønner ikke en gang at de godtar oppførselen din, men de ser vel bare penger i det. Håper det har satt deg på plass.

Anonym poster: ed22ead6ac43843a283019c18ca113af

[AnonymBruker]

Legen skal ikke finne seg i at pasientene oppfører seg truende. Han beskyttet seg selv. Det er ikke legens skyld at du forklarer deg på en forvirrende måte. Jeg opplever selv at legen min ikke forstår meg, eller misoppfatter det jeg ønsker å forklare, men det skyldes faktisk min utilstrekkelige måte å forklare meg på. Hvordan kunne du tro at det var greit at du gikk mot ham på den truende måten? Hvordan forventet du at han skulle håndtere dette? Jeg anbefaler deg å aldri mer oppføre deg sånn mot petsoner du vil ha hjelp fra. (og apropos, hvorfor har du byttet psykolog så mye? Kanskje du bør gå i deg selv?)

Anonym poster: f961c301c9a0d77eba40b21adf154f13

[AnonymBruker]

Så synd for deg at du ikke vil hjelpe andre da. Bra at noen tar seg bryet med det.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

Jeg ønsker gjerne å hjelpe andre. Ble kåret til årets mest hjelpsomme på avdelingen tidligere i år, fordi jeg sitter på mye kunnskap som jeg alltid tar meg tid til å dele til de som spør.

Men så er det forskjell på de som ber pent om hjelp og takker etterpå, og de som forlanger hjelp og oppfører seg som en psykopat overfor den som de har pekt ut til å være den som skal hjelpe.

Anonym poster: a5e661d288f1d075d7def271bbb669a3

[AnonymBruker]

Fastleger driver ikke på med terapi og skal ikke brukes til det, klart hvis det er noe som haster og man trenger en henvisning til psykiatrien så kan man dra til fastlegen, men de skal ikke brukes for å ha noen å snakke med. Da kan man (hvis man har mulighet til det) ringe en venn eller en i familien for å få "tømt seg", eller skrive det ned i feks word på pc'en, bare det å skrive kan hjelpe veldig, også venter man på psykologtimen.

Jeg har slitt med flere depresjoner, selvskadet, vært suicidal, hatt ptsd og hatt mye angst over flere år. Men jeg har aldri dratt til fastlegen bare for å prate ut om ting, da har jeg tydd til venner/familie eller skrive, og bare ventet på psykologtime selv om jeg har en elendig dag. Så lenge man ikke er psykotisk og er i fare for seg selv eller andre så trenger man ikke en akuttime hos fastlegen for å prate. Uansett hvor fortvilet man er

Men jeg syns ikke at du er en tulling, ikke misforstå, og jeg skjønner at du ble skuffet siden du hadde forhåpninger. Fastlegen din hadde neppe tid til å lytte til deg, en legetime varer i 10-15 min og psykologtimer er på 30-60 minutter, det er stor forskjell, og han følte seg sikkert truet siden du "gikk" opp i ansiktet hans. At du fikk et inntrykk av at han ikke forstod deg kan være fordi han ikke er psykolog.

Sist jeg var dypt deprimert dro jeg til legen for å få hjelp, ønsket blant annet en sykemelding, fastlegen min var borte så jeg fikk time hos ei som var turnuslege. Hun så stygt/strengt på meg og ba meg skjerpe meg fordi jeg var ikke deprimert i hennes øyne, jeg måtte bare skjerpe meg, og hun hadde overhodet ikke tid til å høre på noe jeg sa så jeg pratet sikkert med henne i 3 min. Jeg fikk bare sagt at jeg var deprimert og klarte ikke dra på jobb, fikk ikke utdypet noe som helst. Jeg dro gråtende der i fra. Var hos fastlegen noen dager senere og han ble sjokkert over hvordan jeg hadde blitt behandlet. Han sykemeldte meg og sendte en henvisning til psykiatrien.

Neste gang du føler behov for å snakke med noen så kontakt noen du kjenner og stoler på, eller skriv ned dine følelser! God bedring fremover

Anonym poster: ae1dd5ebfaf6519ecee2e6d5b55b44d1

[AnonymBruker]

Fastlegen er helt klart riktig person å kontakte i en slik situasjon. Har man psykiske problemer og behøver å snakke ut skal man IKKE kontakte venner eller familie. De er ikke helsepersonell og har ikke kunnskap til å hjelpe. Fastlegen har litt kunnskap, men ikke like mye som psykologen, og skal være tilgjengelig i slike akutte situasjoner.

Fortell psykologen din om hva som skjedde og avtal med psykologen hva du skal gjøre hvis en slik akutt situasjon skulle oppstå. God bedring

Anonym poster: 6ccd3d0d3d9b25f289bfec1e43467f1e

[AnonymBruker]

Jeg synes du oppførte seg respektløst. Han er ingen psykolog og du kan ikke behandle han sånn som du gjør med psykologene dine. Jeg skjønner ikke en gang at de godtar oppførselen din, men de ser vel bare penger i det. Håper det har satt deg på plass.

Anonym poster: ed22ead6ac43843a283019c18ca113af

En lege er til for å hjelpe, ikke for å gjøre situasjonen verre for pasienten. Selvsagt vet man forskjellen på en psykolog, psykiater og lege. Dessuten var det riktig valg av sted i akutte situasjoner som dette. Psykologer er utdannet som nettopp psykolog, så de er vant med at folk har forskjellige reaksjoner. Det burde også for så vidt en lege også takle, så enten var denne legen veldig spesiell, eller så er det sånn med leger generelt. Bruker årevis bare på å lære seg å bruke kniv og gaffel.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[AnonymBruker]

Legen skal ikke finne seg i at pasientene oppfører seg truende. Han beskyttet seg selv. Det er ikke legens skyld at du forklarer deg på en forvirrende måte. Jeg opplever selv at legen min ikke forstår meg, eller misoppfatter det jeg ønsker å forklare, men det skyldes faktisk min utilstrekkelige måte å forklare meg på. Hvordan kunne du tro at det var greit at du gikk mot ham på den truende måten? Hvordan forventet du at han skulle håndtere dette? Jeg anbefaler deg å aldri mer oppføre deg sånn mot petsoner du vil ha hjelp fra. (og apropos, hvorfor har du byttet psykolog så mye? Kanskje du bør gå i deg selv?)

Anonym poster: f961c301c9a0d77eba40b21adf154f13

Jeg synes du burde være litt skuffa over deg selv jeg, for at du skal rakke ned på andre mennesker. Du bør faktisk tenke over at det er ikke alle som tåler det, slik som du skriver selv. Hvis du har problemer med andre, får du ta det med mamman og pappan din og ikke her.

Ts skriver også at han forklarte det på flere måter, og uttrykte seg også forskjellig. Du forventer vel ikke at legen ikke skal skjønne noen ting, etter flere ganger med repetisjon på forskjellige vis? Ts ble antakelig mot slutten av timen så frustrert over følelsen av å ikke bli forstått, at han fikk denne reaksjonen. Legen hadde også sett stygt på han i forkant av dette. Når Ts hadde fått tid til å tenke seg om, ville han nok ha håndtert saken over litt roligere forhold.

Måten legen avsluttet samtalen på, var ikke mer hyggelig for å si det sånn. Her ser han stygt på pasienten i lang tid, og kaster han ut for at pasienten reagerer, på en utrolig maktsyk måte, og forventer samtidig at folk skal respektere han. Da skjønner ikke jeg helt hva denne legen har fått for seg. Bare fordi han er lege, har han ikke automatisk retten til å bølle med folk, fordi han jobber på et sykehus eller legesenter.

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[AnonymBruker]

Anonym poster: a9880e747eff3979d4d3748da9fc376a

[AnonymBruker]

Fastleger driver ikke på med terapi og skal ikke brukes til det, klart hvis det er noe som haster og man trenger en henvisning til psykiatrien så kan man dra til fastlegen, men de skal ikke brukes for å ha noen å snakke med. Da kan man (hvis man har mulighet til det) ringe en venn eller en i familien for å få "tømt seg", eller skrive det ned i feks word på pc'en, bare det å skrive kan hjelpe veldig, også venter man på psykologtimen.

Man kan fint bruke legen for å ha noen å snakke med, dersom pasienten føler at han/hun får noe ut av det. Jeg har gått til ukentlige samtaler hos legen min i fire mnd, bare for å snakke (jeg har diverse psykiske lidelser). Jeg har også fått hjelp med praktiske ting som henvisninger etc.

Anonym poster: 35c029940e8e32c59c7086d1ecc6f587

[Gjest ms_kwang]

Dette var en av grunnene til at jeg sluttet på medisinstudiet. Man kan aldri vite hvem som kommer inn døra og forsurer arbeidsdagen din. Nei, da er en kontorjobb innen finans med hyggelige kolleger å foretrekke!

Anonym poster: a5e661d288f1d075d7def271bbb669a3

Da var nok ikke medisinstudiet noe for deg uansett )

Synes at de som ønsker å bli leger (eller ha kontakt med forskjellige mennesker hver dag) Må ville å hjelpe de menneskene som kommer innom, istede for å være redd for å få arbeidsdagen sin ødelagt av en grinete kunde/pasient!

[AnonymBruker]

Fastlegen er helt klart riktig person å kontakte i en slik situasjon. Har man psykiske problemer og behøver å snakke ut skal man IKKE kontakte venner eller familie. De er ikke helsepersonell og har ikke kunnskap til å hjelpe. Fastlegen har litt kunnskap, men ikke like mye som psykologen, og skal være tilgjengelig i slike akutte situasjoner.

Fortell psykologen din om hva som skjedde og avtal med psykologen hva du skal gjøre hvis en slik akutt situasjon skulle oppstå. God bedring

Anonym poster: 6ccd3d0d3d9b25f289bfec1e43467f1e

Eh det er da ganske normal å fortelle venner og familie at man har en vanskelig dag/periode, eller mener du at man skal lyve og si at alt er bra hele livet? Og skjule for sine venner og familie at man sliter psykisk? Stakkars dine venner hvis de ikke kan betro seg til deg når de er deprimert eller har angst! Jeg er kjempe glad for å ha venner som jeg kan snakke med og fortelle hva jeg vil uten å bli sett ned på, og jeg lytter og stiller opp for de av vennene mine som også sliter.

Jeg mener ikke at venner og familie skal drive på med terapi, selvsagt skal psykiatrien gjør det. TS går til en psykolog så i dette tilfellet var det bare at hun/han ønsket noen å snakke ut med fordi han/hun hadde en veldig dårlig dag, og da kan man bruke venner eller familie. Jeg har selv gått i terapi men ikke daglig så på dårlige dager snakket jeg med samboer, venner eller familie, den som jeg tilfeldig traff den dagen (ikke kolleger eller tilfeldig bekjente, bare folk jeg stolte på og er nær). Jeg har mange ganger grått i min samboer sine armer, er det fy? Skal jeg neste gang ringe psykologen, vente kanskje en uke på timen og i mellomtiden gråte alene når alt jeg egentlig trengte var at noen lyttet til meg den dagen? Alle har dårlige dager og bør kunne snakke med venner og familie om dette, hvis man ikke skal kunne det så blir livet bare enda vanskeligere. Å ha angst betyr ikke at man MÅ snakke med psykiatrien hver dag eller en lege hver gang man sliter, man kan også snakke med venner i et slikt tilfelle. Men blir det for ille så får man ringe legen og be om hjelp til å få kontakt med psykiatrien, man kan ikke forvente at fastlegen som er allmennlege skal være psykolog. Selv om man har en dårlig dag med angst betyr det ikke at man bør innlegges i psykiatrien hver gang, da hadde vel fastlegen til TS gjort noe annet enn å kjefte for såpass skal en fastlege klare å vurdere, da skulle fastlegen fått noe andre til å ta seg av TS, nemlig psykiatrien.

Man kan fint bruke legen for å ha noen å snakke med, dersom pasienten føler at han/hun får noe ut av det. Jeg har gått til ukentlige samtaler hos legen min i fire mnd, bare for å snakke (jeg har diverse psykiske lidelser). Jeg har også fått hjelp med praktiske ting som henvisninger etc.

Anonym poster: 35c029940e8e32c59c7086d1ecc6f587

Man kan jo det hvis legen syns det er greit men det er ingen selvfølge, kjempe fint når det går an! Men ikke alle fastleger har tid til det og ikke alle skjønner seg på psykiatri, så da er psykiatrien best i lengden. Det var tydelig at TS sin fastlege ikke har peiling på psykiatri. Men på dårlige dager kan man like godt snakke med en god venn som å snakke med en vanlig allmennlege Ingen av disse driver på med terapi.

Anonym poster: ae1dd5ebfaf6519ecee2e6d5b55b44d1

Anonym poster: ae1dd5ebfaf6519ecee2e6d5b55b44d1

[Gjest Katten.]

Aha, så det er derfor det er så vanskelig å få tilstrekkelig tid hos fastlegen og høvelig hurtig - de brukes som nødspsykologer.

[AnonymBruker]

Man kan jo det hvis legen syns det er greit men det er ingen selvfølge, kjempe fint når det går an! Men ikke alle fastleger har tid til det og ikke alle skjønner seg på psykiatri, så da er psykiatrien best i lengden. Det var tydelig at TS sin fastlege ikke har peiling på psykiatri. Men på dårlige dager kan man like godt snakke med en god venn som å snakke med en vanlig allmennlege Ingen av disse driver på med terapi.

Jeg skjønner ikke at du mener det er det samme å snakke med en lege som å snakke med en venn? For det første, så er det ikke alle som har venner. For det andre er en lege en fagperson. Selv om vedkommende ikke er spesialist i psykiatri, så kan de likevel mer om psykiatri enn den gjennomsnittlige nordmann. De har også taushetsplikt, det har ikke venner. I tillegg vet man at man ikke er til bry, for en lege har som jobb å hjelpe pasientene sine.

En lege driver ikke terapi på samme måte som de gjør i spesialisthelsetjenesten, det er klart. Likevel tror jeg at mange fastleger kan utgjøre en forskjell for pasienten, bare ved at pasienten opplever å bli tatt på alvor og at vedkommende har noen å snakke med.

Anonym poster: 35c029940e8e32c59c7086d1ecc6f587