Bipolar lidelse, anyone out there?

[MilesToGo]

Hei.

Kunne tenke meg å starte en tråd om Bipolar lidelse.

Jeg har Bipolar lidelse type 2. Ble diagnotisert for sånn ca 2 måneder siden. Har ikke sagt det til familie enda, men de vet jo at det er noe som "feiler meg psykisk" siden jeg går til behandling osv.

Men jeg vil gjerne komme i kontakt med andre som har bipolar lidelse. Kan dere fortelle litt om deres bipolaritet, vet jo at bipolaritet kan variere masse, og synes det kan være litt interessant å høre litt om sin egen psykdom fra andres synspunkt.

Her er litt om min bipolaritet:

Jeg er mest deprimert, og det er en helt forferdelig følelse. Når jeg er deprimert sover jeg usedvanlig mye, er helt tappet for energi, har veldig mange selvdestruktive tanker. Jeg tenker veldig mye på vonde ting som har hendt meg i livet som feks tidligere mobbing, familieproblemer, og tapet av en person som var viktig for meg. Disse tingene tynger ekstra mye i disse periodene.

Jeg har ofte tanker om at jeg ønsker å "ruse" meg på en eller annen måte, og har jeg lyst til å drikke meg dritings, eller ja få tak et eller annet å ruse meg på. Har i mange tilfeller lett igjennon medisinskapene her hjemme i håp om å finne noe. Da jeg bodde alene begynte jeg helt ut av det blå å røyke sigaretter. Det sluttet jeg med da jeg flyttet hjem igjen. Jeg hopper litt ut og inn av det og være utrolig følsom, tåler lite kritikk, er redd for at alt skal gå i dass osv, til og så føle meg så nedenfor at ingenting betyr noe lenger, og det er da jeg kan bli litt impulsiv, da bruker jeg gjerne å skade meg selv enn og feks ruse, noe jeg har veldig ofte lyst til, men som jeg faktisk ikke har gjort enda. Ja, uansett hvor dumt det høres ut, så har jeg ofte "lyst" til å ruse meg.

Jeg er ikke ofte manisk, men jeg har da den mildere formen, hypomani. Da sitter jeg oppe hele natta og holder på med mitt. Jeg trodde jo dette var normalt. Jeg har hatt store planer om å flytte til USA, skifte navn og begynne et nytt liv. Jeg har også hatt store planer om å bli artist. Jeg blir også INNMARI høy på pæra. Jeg synes jeg er bedre enn alle de andre i familien, flinkere i alt. Jeg går ofte langt med det at jeg er den aller SMARTESTE i familien, og at ingen er så intelligent som meg. Jeg er i bunn og grunn flink i alt. Jeg bli ekstremt plagsom og oppmerksomhetssyk, og har usedvanlig kort lunte (det har jeg også i deprimerte faser), har kommet i slosskamper med faren om bl.a en fjernkontroll, diskusjoner osv. Jadda, morsomt å være 19 år og sloss med den 50 år gamle faren sin, ehehehe. Finner plutselig ut av jeg skal bake, eller skrive en sang, være litt produktiv. Men det værste med hypomanien er den korte lunta, for det har skapt masse bråk hjemme.

Så er det jo normale perioder da, som egentlig ikke er så normale, jeg er som jeg er, litt sær ;P

[Rosadotten]

Oh yes, jeg og heeeeeele familien er bipolare så det holder Det har vært mye stress med det, og det er veldig få som faktisk forstår sykdommen. Du er ikke alene

[MilesToGo]

Oh yes, jeg og heeeeeele familien er bipolare så det holder Det har vært mye stress med det, og det er veldig få som faktisk forstår sykdommen. Du er ikke alene

Hehe, jeg er faktisk den eneste i nærme slekt som jeg vet om, foreldre søsken osv har det ikke. Men har noen litt lenger uti, tremenning, og søskenbarnet til faren min. Ellers ingen jeg vet om. Men min nærme familie, skjønner seg veldig lite på det, får ofte den her: Gå å kok hodet ditt, ro deg ned, eller bare du er faen ikke rett. Er jo familien som mest får gjennomgå, hehe, men de skjønner seg veldig lite på det ja. Men gå å kok hodet er en klassiker jeg ofte får høre av pappa, litt sårende, men sånn er det vel bare.

Men ettersom så mange i familien din har det, så er det kanskje litt enklere å snakke om det? Eller ikke? Kan jo bli litt tabu likevel da..

[Rosadotten]

Det er bevist at veldig mange har det uten å vite om det, men det skal ofte litt til for at det utløses Det er veldig arvelig også.. Jeg går til psykolog en gang i uken selv

Søstrene mine var det verst for, de er eldre enn meg, og hadde en hel haug med psykiske problemer når de var mindre, og følte at de var helt ubrukelige og kunne ikke forstå hvorfor. De fikk diagnosene som bipolare, og begynte å lære mer og mer om det. Nå går de på tabletter mot det og sånn, og når jeg eller de føler depresjonen komme, så vet vi i det minste hvorfor

Kjæresten til den ene søstra mi er også bipolar, så mye at han hallusinerer uten pillene sine.

Jeg tror egentlig at denne bipolariteten har brakt min familie nærmere hverandre, så vi snakker alle sammen veldig åpent om det. Ingen av søstrene mine kan jobbe pga at de klarer ikke faste arbeidstider osv.

Det er komplisert å forklare til folk som ikke har det, så jeg forstår at det er kjipt for deg å få slike kommentarer :/

Men kanskje familien din tar det mer seriøst når du forteller at du faktisk har fått en diagnose på det? At det er en lidelse som finnes, og ikke bare noe inni hodet ditt

[AnonymBruker]

Jepp, er også bipolar. Velger å være anonym for mange jeg kjenner er her inne... Jeg har hatt diagnosen en stund. Har en ganske alvorlig grad, og flere tilleggsdiagnoser, som følge av overgrep i barndommen. Har vært innlagt i perioder, og vært svært suicidal. Jentene i familien har også diagnosen, men er ikke på langt nær så rammet som meg. Brukte lang tid å finne riktig kombinasjon med medisiner, men har nå fått en fin liten cocktail.

Må likevel påpeke at diagnosen bare er en del av meg. Jeg fungerer godt på skolen, med karakterer langt over snittet. Dessuten har jeg også jobb. Så selv om man er psykisk syk trenger man ikke være en einstøing som lever på trygd.

Anonym poster: 7945fc21bedc92ca35a70ac10538f91b