Dere som har mistet dyr..

[AnonymBruker]

Min hund ble alvorlig og livstruende syk for nøyaktig 11 måneder siden. Han holdte på å dø, men er i sprek og lykkelig nå. Tok flere måneder og mye behandling og veterinærbesøk og uvisshet om han kom til å overleve, samt at det har vært veeeldig kostbart. Men det er verdt hver eneste krone. Jeg har aldri vært så lei meg som da han ble syk. Jeg gråt konstant, og måtte ta ut sykedag pga hodepine osv. Selvom han nå er ganske frisk foreløpig så blir jeg fortsatt veldig lei meg når jeg tenker på det, og når jeg skriver dette kommer det noen tårer. Tror ikke tapet av din bestevenn kommer til å gå over. Men jeg er ganske sikker på at lykken over å få et barn vil være der likevel <3

Anonymous poster hash: 1bd2e...91d

[Tullehøna]

Mista hunden min i 2011. Ga han en pølsebit, han elsker pølser. To sekunder etter pølsebiten sprakk tydeligvis en svulst han hadde i magen og ble helt slapp. Samme kveld måtte jeg ta valget om han sku få leve en uke lengre så foreldra mine skulle få sagt hade eller om han skulle gå samme dagen. Jeg valgte samme dagen, jeg så lidelsen hans.. Foreldra mine var i syden og var enige i avgjørelsen forresten.

[Tullehøna]

Sliter fortsatt med sorg etter den hunden.

[Gjest Gjest_bluetit]

Kjempetrist og vet hvor vondt det er. Fant min katt død i desember, rett før jul. Tre år gammel med døde på grunn av hjertesykdom. Gråt i kanskje en uke, og så lettet det litt. Men er enda trist men sorgen er ikke der hele tiden. Dagene etterpå føltes det som det aldri skulle lette, men det gjør det og etterhvert blir det lettere å tenke på gode minner

[Toxicwonderland]

Jeg er oppvokst i en hundefamilie og har hatt hund og andre dyr hele livet, bortsett i fra i tre måneder. Fra jeg var født hadde vi to Border Terriere. De var noen pussige hunder, noen krangler her og der oppsto, men jeg var fortsatt glad i dem. Da jeg var sju år måtte de avlives. Det var så rart, men jeg sørget ikke over det siden jeg kom hjem fra trening til at de ikke var der.

Et par uker senere, tredje juledag, måtte min tantes hund også avlives. Han var sønnen til vår eldste terrier og broren til den yngste. Dette var mye tyngre for meg, sikkert fordi jeg var med til dyrlegen da det skjedde. Tror også at det først da gikk opp for meg at alle tre var bort.

Tre måneder senere fikk vi verdens beste hund, en herlig Labrador Retriever som fortsatt lever i huset i beste velstående. Jeg er enebarn, så hun har på en måte fungert som en søster for meg. Når jeg er lei meg borer jeg ansiktet mitt i pelsen hennes. Hun har aldri gjort noen noe vondt og er glad hele tiden. Kunne ikke bedt om en bedre partner og kjæledyr. Jeg tror ikke de uten hund faktisk forstår hvilke fantastiske skapninger det er!

Jeg gruer meg så inderlig til den dagen hun må dra fra oss. Hun er åtte år og fortsatt sprek, frisk og energisk, men et hundeliv kan ende så kjapt. Jeg er sikker på at å miste henne vil føles som at et søsken dør...

[AnonymBruker]

Er hunden ens eneste venn er det veldig vondt!

Anonymous poster hash: 6c73d...885