Prater du mye med babyen din?

[AnonymBruker]

Jeg prater med babyen min hele dagen. For det første fordi jeg synes det er naturlig og koselig å gjøre det, og for det andre fordi jeg har lest X antall steder at det bør man gjøre, ifht sosial og kognitiv utvikling av baby.

Jeg prater til han som han er et "vanlig" menneske som forstår alt jeg sier. Prater ikke babyspråk uten R osv, men gjør nok om stemmen min litt så den er "babyvennlig". Kan jo sikkert høres litt tussete ut til tider. "Ja, nå skal mamma tømme oppvaskmaskinen, for den er full av rene ting. De hvite tallerkenene setter jeg her, og de svarte her. Når du blir større skal du hjelpe meg med dette" blabla. Sånn går dagene i permisjon!

Meeeeen: besøkte idag søskenbarnet mitt som har fått baby for 3 mnd siden. Hun snakker ikke til barnet sitt i det hele tatt. Jeg spurte hvorfor, og da sa hun bare at hun skjønner jo uansett ikke hva som blir sagt og at det føles rart å prate så mye når man ikke får noe svar.

Er dette noe jeg bør prøve å hjelpe henne til å gjøre noe med? Altså, oppfordre henne til å prate mer med babyen? Eller gjør det egentlig ingenting?

Hun er alenemor, så det er stort sett bare hun og babyen, siden hun ikke har venninner med baby heller. Jeg besøker henne 1-2 ganger i uka.

Er det overdrevent hvor viktig det er å prate med babyene?! Jeg vil ikke blande meg om baby har det like greit uten å bli pratet til....

Anonym poster: 7bec1e04d9b32c061ab0ad3a428494d5

[Tolly]

Jordmor sa til meg på sykehuset at jeg måtte prate masse med babyen. Så det har jeg gjort hele tiden. Jeg tror det er lurt. Og babyer skjønner langt mer enn man tror.

Jeg murer på når venninna di har tenkt å begynne å prate med babyen? Er det en viss alder? Kanskje hun blir mer interessert i å prate med babyen dersom du sier at det hjelper dem å bli kjent? Babyen lærer masse om mammen sin når hun snakker. Og lærer at man snakker om ting. Jo mer hun viser at hun er interessert i å kommunisere med babyen, jo tidligere får hun respons. Det må jo være hyggeligere å ha noen å prate med, særlig når man er mye alene. Om hun ikke vil gjøre det for babyen, kanskje hun bør tenke på å gjøre det for seg selv.

[Gjest Dorey]

Jeg snakker med sønnen min hele tiden Synes det er kjempekoselig, selv om han ikke svarer. Det er kjempeviktig for språkutviklingen, og dessuten føles det så naturlig.

[GammelKaktus]

Jeg har pratet med lillegutt fra han var nyfødt... Forteller hva jeg tenker på, hva jeg gjør når jeg steller han osv, jeg er relativt pratsom til vanlig og da

Jeg har en venninne med to barn og hun er lik søskenbarnet ditt, hun fikk til og med beskjed av helsestasjonen at hun måtte begynne å prate til barna fordi de var sene i den språklige utviklinga... Er ikke noe galt i henne, men hun er litt distre og litt i sin egen verden. Jeg tror ikke hun hadde tenkt tanken at hun måtte prate til de...

[Nektarin]

Jeg har prata masse med gutten min hele tiden. I starten var det litt rart,men ble fort naturlig. Jeg snakker om det som skjer på den måten som føles naturlig. Det tror jeg er bra for tilknyttingsprosessen, for språkutviklingen og for gutten min sin forståelse av samspillet mellom mennesker.

[Ciara]

Jeg snakker ganske mye med babyen min, og gjorde det med førstemann også. Selv om de selvfølgelig ikke forstår hva man sier så tidlig er babyer kommunikative, og jeg kan se at min lille på seks uker koser seg når vi ser hverandre inn i øynene og fører meningsløse samtaler. Han anstrenger seg for å svare med de få lydene han kan, og ser forferdelig stolt ut når han har prestert en lyd

[Gjest Clafoutis]

Jeg prater også mye med gutten min selv om han bare er 7 uker. Prater ikke konstant sånn at jeg kommenterer alt jeg gjør, men jeg sier for eksempel ting som "stakkar har du bæsja på deg, skal mamma skifte på deg?" eller "når du er ferdig med å spise skal vi ut på trilletur!" Snakker til han når jeg synes det er naturlig å gjøre det, og snakker til han som om han skulle vært et eldre barn som forsto hva jeg sa.

[SmallTalk]

Jeg snakker ganske mye med babyen min, og gjorde det med førstemann også. Selv om de selvfølgelig ikke forstår hva man sier så tidlig er babyer kommunikative, og jeg kan se at min lille på seks uker koser seg når vi ser hverandre inn i øynene og fører meningsløse samtaler. Han anstrenger seg for å svare med de få lydene han kan, og ser forferdelig stolt ut når han har prestert en lyd

Samme her!

[Bachata]

Jeg snakker ganske mye med babyen min, og gjorde det med førstemann også. Selv om de selvfølgelig ikke forstår hva man sier så tidlig er babyer kommunikative, og jeg kan se at min lille på seks uker koser seg når vi ser hverandre inn i øynene og fører meningsløse samtaler. Han anstrenger seg for å svare med de få lydene han kan, og ser forferdelig stolt ut når han har prestert en lyd

og man vet man er gravid når man nesten begynner å grine over det du skriver her, fordi man gleder seg sånn til det er enselv som sitter der med gutten sin og ser på at han jobber og er stolt når han får til en liten knyst..... blir helt tussete jeg!!! Skal snakke masse med gutten min når han kommer ut, prater til ham i magen også!

[pratesyk]

Jeg snakker og synger masse til babyen min på 3 måneder. Hun smiler masse og har begynt å le litt:) hun "snakker" også veldig mye. Svarer meg ofte når jeg snakker med henne (masse lyder som er hennes måte å snakke på). Når hun sitter i vippestolen vendt mot tven snakker hun også mye til tven og også til lekene sine. Så det å snakke til babyer er veldig lurt, er jo sånn dem utvikler seg og lærer å snakke.. Men jeg må innrømme at jeg kan snakke mye "babyspråk", og gjøre om stemmen litt.. Snakker også vanlig da..

Endret 9. november 2012 av pratesyk

[attegløyma]

Pratar ein del, det gjer vi alle (han vert i praksis oppdratt av storfamilien med besteforeldre som er veldig aktivt deltakande, og som eg er utruleg takksam for!). Men eg syng mest, lagar tulleviser på barnemelodiar, eller lagar enkle melodiar sjølv, og det tykkjer han er moro. Generelt er det veldig mykje musikk i livet hans, og han responderer veldig på sang og musikk. Det er ganske artig. No er han 7 mnd og seier tydeleg babba når faren går ut, og mamma når eg går ut. Det er litt morro og

[makkapakka]

Jeg prata veldig mye med min baby hele tiden, men jeg har tydeligvis pratet for mye siden han var veldig sen utviklet i språket. Mulig han aldri kom til orde, sånn jeg drev på???

Ellers angret jeg veldig når jeg ser nå hvilken masekopp jeg har fått som aldri er stille og jeg beundrer avogtil de barna som klarer å være stille innimellom.

så vet ikke, om det ble bra eller dårlig for min del. Det er liksom alltid larm...

[Samine89]

Jeg pratet masse till gullet mitt da h*n var baby, h*n har blitt en skikkelig skravlefant, prater hele tia med alt og alle. Husker fra babytreff, der var det ei mor som ikke pratet med barnet sitt, moren var sur i trynet hele tia og prata lite generelt. Har truffet barnet i senere tid og barnet har blitt like sur og lite pratsom som mora. Vet ikke om det har noen sammenheng?

[Gjest Marmot]

Nei, jeg er ikke spesielt skravlete av meg. Jeg tenker kommunikasjon er det viktige, ikke snakking. Det var helt naturlig for meg med mye øyekontakt og jeg sang mye og "gjentok" hans lyder, har lest for ham siden han var nyfødt, men aldri sånn "Nå skal jeg ta ut av oppvaskmaskinen"-skravling.

Nå er han straks to år, og er på ingen måte etter i språkutviklingen (selv om jeg er alene med ham), og det å snakke med ham har bare gradvis blitt naturlig. Nå snakker jeg mer med barnet mitt enn de fleste andre foreldre jeg kjenner, jeg er en sånn mamma som forklarer hvorfor jeg sier nei eller ja, hvorfor vi gjør ting og som kommer med lange utgreininger om hvorfor vi må bruke refleks, selv om han ikke skjønner noe av det ennå.

Jeg tror du bør tenke mer på om hun har kontakt og kommuniserer med barnet sitt, enn hvorvidt hun gjør det på samme måte som deg.

[Stinelin]

Vi snakker masse nå som babyen svarer og ler, moro! Men ikke kontinuerlig messing om alt jeg gjør. Snakker med "vanlig" språk, men mer babytilpasset stemme, siden han liker det veldig godt. Sier navnet hans ofte, og nå har han begynt å bli mer oppmerksom når vi sier det.

I starten var mannen veldig dårlig til å snakke med han. I perioden hvor gutten ble mer sosial jobba mannen lange dager, og gikk rett og slett glipp av utviklingen. En morgen de to var alene et par timer ble det bare skriking, og mannen kunne ikke skjønne hva som var problemet. Jeg sto opp og lurte på hva det var, og bemerket at mannen ikke snakket med han. For mannen satt det litt inne å snakke uten å få svar, men han ble overrasket når han så hvor fornøyd gutten ble over mer kommunikasjon! Fikk så vondt av gutten som tydeligvis ikke skjønte hvorfor pappa var så stille...

Etter det har mannen også blitt glad i å småsnakke med gutten, veldig koselig!

Jeg er sikker på at vi har en liten skravlekaspar, han babler og ler hele tiden!

[lillevill]

Hmm ja jeg prater ganske mye med babyen om jeg er opplagt og har fått mye søvn, men det går veldig ofte i babylyder som han lager. Jeg ofte feks sanger ut av lydene han lager, og det synes han er innmari morsomt. Han har tilogogmed begynt å le så vidt nå, og er ikke tre måneder en gang. Herlig.

[ViljaH]

Snakker en del generelt til ham så han lærer seg å kjenne lydene i språket han skal lære. Og fremhever bestemte ord så han kan begynne å lære. På stellebordet lærer han kroppsdelene sine "nå skal mamma vaske ARMEN din". Så går vi litt rundt i huset og ser på ting "det er et LYS...LYS". Babyer klarer ikke så lett å differensiere hvor ett ord begynner og slutter i en talestrøm, så legger inn litt mer pause rundt ord enn vanlig. Snakker i litt lysere/blidere tonefall, ellers uttales ord normalt med skikkelig r osv. Og har også en del nære samtaler hvor vi ser hverandre oppmerksomt inn i øynene, bytter på å lage lyder, jeg speiler hans lyder. Så lærer han at når vi snakker sammen så ser vi på hverandre, lytter oppmerksomt, og bytter på å snakke. Viktig å vente til baby er ferdig med sin input. Småen elsker disse samtalene våre, blir så blid og glad av det. Han er 4 mnd.

Hvordan har venninnen din tenkt barnet skal lære å snakke, hvis det aldri hører prat?

[absinthia]

Jeg har alltid snakket mye med babyene mine. Det har gått i alt fra " dikkedikk på nesen" til samtaler der jeg forteller om hva vi driver på med ( " nå skal vi gå på badet og fylle vann i badekaret" , " nå skal vi bare bli ferdige med å kle på oss og så går vi ut" eller f.eks " hei, ligger du her på håndduken du da?" ). Mine barn har alle hatt et svært godt utviklet ordforråd, - bemerkelsesverdig nok viste det seg at han jeg var litt bekymret for, fordi han er av den litt tause og ordknappe typen ( når det ikke skal snakkes fagprat) hadde en veldig høyt utviklet språkforståelse da han gikk gjennom div tester på grunn av ADHD.

Det er viktig å snakke med barna - ikke bare på grunn av at de får en god språkutvikling, men fordi det stimulerer til øyekontakt og fordi det føles trygt å høre stemmen til mamma. Barn lærer mange ord før de begynner å snakke selv og jo mer man snakker med dem, jo flere ord forstår de.

For mange kan det føles litt rart å snakke med noen som ikke snakker tilbake, men jeg godt at du kan oppfordre henne ( eh... glemte om det var en venninne eller slektning mens jeg skrev) til å snakke mer med barnet fordi det stimulerer til kontakt, trygghet og god språkutvikling og fortelle henne at hun kan småpratet med barnet sitt om det de driver på med o.l.

( beklager om jeg skrev litt rotete, men jeg burde ha hoppet i senga for lenge siden...)

[Tolly]

I starten var mannen veldig dårlig til å snakke med han. I perioden hvor gutten ble mer sosial jobba mannen lange dager, og gikk rett og slett glipp av utviklingen. En morgen de to var alene et par timer ble det bare skriking, og mannen kunne ikke skjønne hva som var problemet. Jeg sto opp og lurte på hva det var, og bemerket at mannen ikke snakket med han. For mannen satt det litt inne å snakke uten å få svar, men han ble overrasket når han så hvor fornøyd gutten ble over mer kommunikasjon! Fikk så vondt av gutten som tydeligvis ikke skjønte hvorfor pappa var så stille...

Etter det har mannen også blitt glad i å småsnakke med gutten, veldig koselig!

Interessant observasjon:)

[pusleline]

Jeg er enda i rugemodus, men tenker at selv om barnet ikke forstår hva som blir sagt, så er det jo mye trygghet i stemmen til mamma/pappa. Og jeg innbiller meg at også veldig små barn gjenkjenner stemmer til de nærmeste, og føler dette betryggende.