Hvordan finne motivasjon til å bli frisk?

[AnonymBruker]

Fra en spiseforstyrrelse?

Hva var vendepunktet for deg? Og hvordan gikk du frem?

Anonym poster: 6b1a5bac990ef95995b1cdb1ff1593c2

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonym poster: a1227c71aa97ce56fdd375e5bf4b3f4a

[AnonymBruker]

Motivasjonene mine :

- Drittlei av å kaste bort livet mitt på å være egoistisk, bare tenke på mat, planlegge hva og hva som ikke skal spises, planlegge trening, ikke kunne være sosial.

- Lei av å bekymre meg for hva andre synes om hvordan jeg spiser, for mye eller for lite, lei av å bekymre meg for hvordan andre og jeg synes jeg så ut, for tykk eller for tynn.

- Lei av å alltid være i dårlig humør fordi jeg aldri er fornøyd med meg selv og bare tenker på det, kaster bort tiden på det.

- Har en datter som jeg ikke vil skal tro det er greit å være for tynn, ikke spise, spise usunt osv. Generelt at hun ikke skal fokusere på mat på samme måte som meg.

Anonym poster: 7ac0e78ac6334e1d007e66d9c0139dfe

[AnonymBruker]

Hei

Motivasjon er nok litt forskjellig fra person til person. Personlig tok jeg et valg, ville jeg være tynn og betale med å slite med psyken, maten tankekjør osv... Eller ville jeg heller bli sunnere og ha et avslappet forhold til mat? Valget var relativt enkelt... Det tar tid å venne seg til en ny måte å tenke om seg selv og mat på, men det er verdt det Veldig godt å kunne spise det man vil uten å grine seg ihjel for et par ekstra kalorier...

Anonym poster: 6ac69f1f939314373c82ff28a371b6fb

[pantora]

Motivasjon er nok litt forskjellig fra person til person. Personlig tok jeg et valg, ville jeg være tynn og betale med å slite med psyken, maten tankekjør osv... Eller ville jeg heller bli sunnere og ha et avslappet forhold til mat? Valget var relativt enkelt... Det tar tid å venne seg til en ny måte å tenke om seg selv og mat på, men det er verdt det Veldig godt å kunne spise det man vil uten å grine seg ihjel for et par ekstra kalorier...

Anonym poster: 6ac69f1f939314373c82ff28a371b6fb

Tror akkurat det er veldig viktig... En psykolog jeg hadde når jeg var innlagt kalte det å kjøre med håndbrekket på (altså å være undervektig men innbille seg at det er ok).

[AnonymBruker]

Jeg fant roen ved å spise lavkarbo. Jeg spiser næringsrik og sunt, og har fulll kontroll over det jeg spiser. Jeg vet det ikke er farlig å spise lavkarbo, og jeg slipper å spise hvetemel og sukker.

Anonym poster: b4f70e59e2d771c19f15eab39ddc98e2

[AnonymBruker]

Jeg fant roen ved å spise lavkarbo. Jeg spiser næringsrik og sunt, og har fulll kontroll over det jeg spiser. Jeg vet det ikke er farlig å spise lavkarbo, og jeg slipper å spise hvetemel og sukker.

Anonym poster: b4f70e59e2d771c19f15eab39ddc98e2

Er du sikker på at det er en varig løsning? Så vidt jeg har skjønt er ikke lavkarbo noe man burde drive med i lengden. Er du sikker på at du ikke lener deg til at dette er en måte folk bruker til å slanke seg på? Man trenger å utfordre seg selv litt mht mat, og spise litt av alle ting. Det å holde seg til spesifikke matgrupper nærer sykdommen. Men det er en annen diskusjon som ikke trengs å ta her Jeg bare tenkte på TS, at det unne være greit å vite liksom..

Anonym poster: 6ac69f1f939314373c82ff28a371b6fb

[vogue90]

Jeg fikk ikke gjøre de tingene jeg hadde lyst til så lenge jeg var syk, og det var veldig vanskelig å være sosial, og jeg var veldig deprimert. Dessuten var alle fryktelig bekymret for meg. Etterhvert ble jeg rett og slett veldig lei.

Jeg var ikke hundre prosent motivert med en gang, men jeg forsøkte, og etterhvert så jeg at ting ble bedre, og da var det lettere å fortsette mot friskhet. Styrketrening har også vært veldig viktig for meg.

[kittykat1993]

Jeg brukte lang tid på å bli klar for å bli frisk. Gikk lenge og tenkte at jeg ikke ville bli frisk, var så "avhengig" av spiseforstyrrelsen og ante ikke hva jeg var uten den. Jeg tok rett og slett tiden til hjelp, og med støtte fra familie og venner klarte jeg sakte, men sikkert å vende tilbake til et normalt, friskt liv. Det tok lang tid for meg å skjønne at det ikke var et bra liv jeg hadde, med spiseforstyrrelsen. Det tok lang tid før jeg fikk motivasjon og lyst til å bli frisk. Man kan ikke tvinge seg selv til å bli frisk, men det er fullt mulig å bli det! Mitt råd til deg er at du sørger for at du har noen å snakke med, så du får "tømt" deg og ikke går rundt og grubler på ting alene. Du bør også ta tiden til hjelp, det blir bedre etterhvert. Forhåpentligvis vil du snart se lysere på livet som frisk, og kanskje du blir lei av spiseforstyrrelsen og får lyst til å sparke den på rumpa ut.

Lykke til!

Endret 26. oktober 2012 av kittykat1993

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Og så flinke dere er!!

Hvordan ble dere friske? "Av dere selv", med lege/psykolog, innleggelse, eller hva?

Anonym poster: a1227c71aa97ce56fdd375e5bf4b3f4a