If you can dream it, you can do it

[Gjest GirlDreamer]

Jeg har bestemt meg for å prøve å skrive en dagbok her siden jeg har så mange tanker som surrer rundt for tiden.

Litt om meg:

Jeg er en 29år gammel jente (kryper fort mot 30) som bor i England. Jeg flyttet hit for litt over ett år siden for å finne ut som avstandsforholdet med min Engelskmann var noe å satse på. For å gjøre en lang historie kort, så er vi folovet og har såvidt started planlegging av bryllup. Men selv om vi er lykkelige sammen, så kan jeg ikke si at overgangen til å bli permanent "Engelskmann" har gått som smurt, og det er litt derfor jeg nå starter denne dagboken så jeg kan få luftet tankene mine litt.

[Gjest GirlDreamer]

Og trøtt som jeg er, greide jeg å poste dette under feil bokstav, jaja

[Gjest GirlDreamer]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg er ensom og føler meg litt alene. På mange måter er livet mitt ganske bra, men langt fra perfekt. Jeg er ikke kravstor, det skal lite til for at jeg har det bra, men det er en veldig viktig ting som mangler i livet mitt akkurat nå. Venner. Selvsagt har jeg venner, mange venner. Men de er alle i Norge. Og jeg sitter her i England alene. Jeg har bodd her i snart 15 måneder og jeg har ikke en eneste venn her. Jeg var i grunnen ganske heldig som fikk meg jobb innen en måned etter jeg kom hit, og det var til og med en jobb jeg virkelig ville ha. Jeg hadde håpet på at jeg kunne finne noen venner blant mine kollegaer. Det burde jo ikke være så vanskelig med tanke på at jeg har ca 50 kollegaer på min avdeling. Men de aller fleste er mye yngre enn meg, ikke bare i alder, men merker at modenhetsnivået generellt ikke er så høyt heller da det er den første jobben til de fleste og de er studenter. Samtalene handler ofte om den siste festen, hvor fulle de var og hvem som tok av seg alle klærne. Snakker de ikke om fest, så er det gjerne baksnakking av kollegaer som ikke er tilstede. Det finnes jo noen jeg kunne tenkt meg å få bedre kontakt med, men de bor igjen langt unna, noe som gjør ting mye vanskeligere. Jeg bor allerede langt unna arbeidsplassen, og jeg bruker ca 4 timer dagen kun på å komme meg til og fra jobb.

Jeg har vært inne på tanken om å bytte jobb. Og forhåpentligvis få en jobb som er permanent (nåværende jobb er sessongjobb hvor jeg jobber ca 8mnd i året), som er nærmere og kanskje det kan være en måte å få venner på også. Men jeg vil liksom ikke helt gi opp min nåværende jobb. Det finner jo muligheter for permanent stilling der og, og et alternativ er jo å flytte nermere og/eller skaffe bil etter hvert å korte ned reisetid på den måten.

Jeg har også hjemmelengsel og jeg tror nok at mangelen på venner har en stor inflytelse på hjemmelengselen. Men jeg savner familien min og vennene hjemme i Norge. Savner også norsk mat da jeg ikke føler jeg finner så mye jeg liker her. Jeg føler meg ikke hjemme her på en måte.

[Gjest GirlDreamer]

Har prated litt med min kjære etter han kom hjem fra jobb idag. Fikk desverre ikke pratet ordentlig siden vi skulle ha en TV installatør innom. Men må bare si at jeg føler meg mer frustert nå, og vet egentlig ikke hva jeg skal tenke og føle. Men som før så er han veldig lei seg, fordi han føler det er mye hans skyld fordi han føler han burde ha gjort mer for å finne venner. Han føler han burde hatt flere venner så jeg kanskje kunne blitt en del av den vennegjengen.

Han har tidligere sagt at han vil flytte til Norge med meg om jeg noen gang skulle ønske å flytte hjem. Men jeg føler ikke at han helt mener det nå som det kanskje blir et reelt alternativ. Han sier han elsker meg over alt og aldri vil leve uten meg, men han virker mer bekymret for seg selv. Og det hjelper ikke akkurat når jeg spurte rett ut om han heller ville bli her, så virket han usikker og mumlet noe om at han hadde foretrukket det. Han bekymrer seg også for om hvis han flytter og det skulle bli slutt, så har han ikke noe hjem lenger.

Men vi er jo forlovet for svarte! Vi skal liksom dele livet med hverandre og være der for hverandre, og han bekymrer seg for om hva som skjer hvis vi ikke holder sammen?!? Han bekymrer seg for å bo lenger vekk fra sin familie, men er det virkelig så rettferdig at jeg skal bo så langt unna min? Det er så utrolig frusterende at han har sagt at hvor enn jeg vil bo i verden, så vil han være der med meg, men når det faktisk blir en reel mulighet, så begynner han å finne på unskyldninger for at han vil bli her. Etterpå kom han opp til meg og spurte om ikke jeg kan hjelpe han og lære norsk, noe jeg tolket som at han er villig til å lære språket så vi kan flytte til Norge hvis ting ikke bedrer seg. Så presterte han å spørre meg om jeg virkelig kom til å gjøre absolutt alt jeg kunne for å finne venner her først. Hva tar han meg for egenlig? Tror han virkelig at jeg vil begynne å sabotere ting når jeg har ofret alt for å bo i hans hjemland med han?

Jeg håper for guds skyld at dette bare er en første reaksjon fra hans side til han får tenkt seg mer om og fordøyd det hele.