Odas dagbok :)

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg hadde en bekjent som fikk vite at jeg hadde psykiske problemer, og etter det spurte hun daglig pr. e-post eller chat om hvordan det gikk uten å føre en dialog. Til slutt sa jeg til henne at jeg kom til å blokkere henne fordi jeg opplevde dette som støyende, selv om jeg vet det bare var gjort av god vilje. For et par måneder siden sendte hun en e-post til meg der hun spurte om jeg kunne oppheve blokkeringen, men jeg har ikke opphevet den enda og kommer ikke til å gjøre det. Jeg orker ikke å ha en «rapporteringsplikt» ovenfor andre når jeg føler at jeg ikke får noe igjen for det.

Jeg drømte vondt i natt, men er ikke i stand til å sette ord på det jeg drømte. Det jeg husker, var at jeg hadde veldig mye frykt i meg under drømmen. Samme frykt som under overgrepene da jeg var 5 og 16 år. Jeg sto opp og spiste frokost kl. 8.00. Pakket alle tingene mine. Vi kom oss av gårde 15 minutter før tiden. Jeg og IK hadde mer enn 2 timer å fylle opp på Gardermoen før flyene våre gikk. Vi brukte tiden på å snakke sammen samt strikke. Flyet mitt landet i Bergen 15 minutter før planlagt tid. Jeg registrerer at SAS er flinke til å annonsere at de lander før tiden, men ikke fullt så flinke til å annonsere det samme når de lander etter tiden... Denne gangen valgte jeg å kjøre med Bergen Taxi fordi jeg har hatt negative opplevelser med Norgestaxi tidligere. Jeg kom til en sjåfør som ikke kunne norsk og ikke kunne han finne frem. Jeg, som blind, er ikke den flinkeste veilederen, men til slutt ble jeg så lei av vaset til sjåføren at jeg ba om å bli satt av og jeg gikk hjem istedenfor. I dét jeg gikk ut av bilen, ante jeg ikke hvor jeg var, men til alt hell sto vi omtrent utenfor stuedøren min.

Endelig hjemme. Min kjære fikk min lille ekstra gave som «kompensasjon» for at jeg dro på jobb tidlig om morgenen på fødselsdagen hans. Det var to skrapelodd. Og begge loddene var vinnerlodd! På det ene loddet vant han 500 kr. og på det andre vant han faktisk 500 kr. Da var ikke pengene bortkastet.

Nå har jeg kuttet opp grønnsaker til salaten som vi skal ha i tacoen. Jeg liker best taco i lefser og ikke i skjell. Jeg synes at skjellene brekker for fort og alt blir et stort gris, men jeg tror det har mye med vane å gjøre. Jeg, som er glad i ris, for glad i ris, liker å ha ris oppi lefsen min i tillegg til kjøttdeig og salat. I helgen ser jeg at jeg må bake et nytt brød. Jeg har jo også planer om å bake skoleboller, men om det blir i løpet av helgen eller til uken vet jeg ikke helt. Jeg har også tenkt å ta litt videre tak i engelsken min disse to ukene jeg er hjemme. Den kommer i bakleksa når jeg er på kurs. Har verken energi eller tid til det når jeg jobber på kurs.

[Gjest Gjest_Erica]

I dag sto jeg opp 9.45. Dårlig natt mht. på søvnen i natt også. Det føles som om jeg sovner og rykkes ut av søvnen som om jeg skvetter. Og det er det som skjer, for jeg skvetter av å høre stemmen tilmin siste overgriper. Som terapeuten min sa i dag, gikk slikt an å medisinere bort, men da ville jeg bli sløv og avflatet, og det ønsker jeg jo ikke. I timen snakket vi om hvordan det var å møte på ham og hvordan det var i den lille samtalen vi hadde. Jeg sa at det var ubehagelig, men i etterkant følte jeg en lettelse for at isen var brutt mellom meg og han. Jeg fortalte at når han henviste til siste gang vi møttes, hoppet han over den leiren hvor overgrepet skjedde. Terapeuten sa at dette kunne enten skyldes at han selv hadde blokkert ut hendelsen eller at han selv ikke så på det som et overgrep, men at jeg hadde oppfattet det som et overgrep. Når jeg fortalte at han slo når jeg gjorde motstand, trodde hun nok mest på at det var en utblokkering fra hans side. Det var helt vanlig. Hun synes hun kunne oppfatte en ro hos meg som ikke hadde vært der tidligere. Da begynte jeg å gråte. Jeg tror jeg gråt fordi jeg har tatt en beslutning. Jeg har tatt en beslutning om at jeg vil komme meg videre i livet. Var det en vedmodighet over at det var gått så mange år med så mye smerte? Vet ikke. Jeg venter bare på neste nedtur, for den har jo alltid kommet. Etter en nedtur, kommer alltid en opptur, men det klarer jeg ikke alltid å se når jeg er nede. Hvis jeg hadde hatt utstyr tilgjengelig i dag, hadde jeg laget blodforgiftning på meg selv.

I ettermiddag nle det skomakergryte til middag. Det er lettvinn mat. Koke makaroni sammen med pølsebiter og ha ketchup på. Helt grei middag på en daff tirsdag.

Ellers i dag har jeg slappet mye av. Vært i et telefonmøte som varte i 25 minutter

[Gjest Gjest_Erica]

I dag våknet jeg 9.10. Ikke en god natt. Våknet omtrent en gang i timen. Mange komiske drømmer. Sto opp. Nystekte baguetter med nugatti til frokost. 10.20 kom assistenten min. Hun satte på en maskin med tøy og deretter gikk vi til kjøpesenteret. Der fikk jeg kjøpt meg to kjoler og to overdeler. Jeg fikk byttet rem på klokken min og jeg var innom Coop og handlet litt ting og tang som var på tilbud. Jeg fikk kjøpt meg ferdig med gavene til guttene til min søster. Minstemann fikk en lue og en barnekoffert med Knerten-motiv på og størstemann fikk en ullbukse og en barnekuffert med samme motiv. Det er vel best å gi samme motiv for å bevare julefreden... Godt å være ferdig med de! Nå gjenstår det å pakke inn pakkene. Det har jeg tenkt å gjøre i ettermiddag. Greit med alt som er gjort. Min søster kommer til Bergen i neste uke, og da tenker jeg å sende gavene med henne.

Jah... Jeg var også innom det helvetes apoteket. Tok ut Zyprexaen jeg fikk resept på i går og xxx - jeg som ikke går på xxx lenger, men det er en fin medisin å ta overdose på da man kan ta mange tabletter fordi de er så små og glatte... Har nå 500 tabletter liggende. Og ja, jeg klarte ikke å motstå fristelsen i å kjøpe utstyr jeg trenger for å lage blodforgiftning på meg selv. «Hva skal du bruke den til?» spurte apotekdamen og jeg kom med en hvit løgn om at jeg skulle ha den til noe «hobbygreier». Hater å måtte lyve, men kunne ikke akkurat si sannheten heller... Jeg har ingen konkrete planer verken om overdose eller blodforgiftning, men jeg kjenner det er godt å ha som backup.

Når vi kom hjem, støvsuget assistenten min leiligheten og vasket over bord og benker. Fort gjort i dag. Vi hadde ikke rotet sånn... I ettermiddag drar vi til byen og spiser middag på indisk restaurant. Jeg EEELSKER indisk mat og kan trolig ikke få nok.

[Gjest Gjest_Erica]

Nå sitter jeg i sengen med den bærbare PC-en på fanget og taster ned noen ord mens jeg venter på at Zyprexaen skal virke, slik at jeg får noen timers søvn på øyet. Jeg sitter ren og pen og nydusjet, for når jeg og min kjære kom hjem igjen etter en tur i sentrum hvor vi spiste oss gode og mette på god indisk mat, var jeg så utrooolig kald på leggene og på rompa. da hjelper en god og litt lengre dusj enn vanlig. Jeg har jo et elektrisk varmeteppe som jeg ofte benytter meg av i slike sammenhenger, men det har av en eller annen grunn sluttet å gi varme, men det fungerer godt som et tykt fleeceteppe. Jeg ligger med fleeceteppet under vinterynen. På indisk restaurant spiste jeg noe marinert kylling. Veldig godt, som allerede sagt, men dyrt. Vi betalte 785 for en forrett som vi delte, to hovedretter og tre brus. Ja, det kunne vært verre, men det kunne vært billigere også. Desserten tok vi hjemme. Når jeg var på Coop i dag kjøpte jeg to beger med sjokolademousse som vi spiste samt at vi delte på en Center mens vi så på nyhetene. Der gikk jo en mann bersjerk i Bergen sentrum i natt og gjøv løs på alle biler han kom over med et brekkjern. Jeg fikk assosiasjoner til en nabo jeg hadde på psykiatrisk avdeling som en natt gjorde om rommet sitt til pinneved før han ble hevet inn på isolatet.

I ettermiddag kom jeg plutselig på at jeg har time til nevrolog i morgen kl. 11.00. Jeg må gjøre ferdig dokumentet med spørsmålene jeg har samlet opp. Ett av spørsmålene er om man kan peke på hvorfor jeg i en alder av 29 år har fått epilepsi. Kan det skyldes elektrosjokkterapien jeg fikk for 9 år siden? Kan det skyldes hodedunkingen? Medisiner? ... Nei, det blir bare vide tanker fra min side. Det skal bli godt å få svar på en del spørsmål jeg har gått og tenkt på siden forrige time hos nevrologen i mai i år.

[Gjest Gjest_Erica]

I ettermiddag sov jeg skjønnhetssøvnen min i 2 1/2 time. Jeg sovnet sent i natt, og først etter at jeg hadde tatt 2 mg Rivotril. Når jeg sov, sov jeg godt, men likevel klarte jeg å sovne etter at alarmen hadde gått kl. 9.20. Min kjære kom inn og vekket meg 25 minutter før drosjen kom. Ingen panikk, for jeg sminker meg ikke og jeg hoppet bare over frokosten. Problemet er vel bare at jeg ikke har spist noe i det hele tatt i dag... Det blir fort slik når jeg strever med meg selv.

Hos nevrologen i dag gjennomgikk vi først medisinene jeg gikk på. Hun var ikke helt oppdatert. Jeg fortalte at jeg ikke hadde hatt noen store anfall siden det i slutten av juli, bortsett fra et lite et mens jeg sov natt til 24. oktober når jeg hadde bitt meg selv i tungen. Hun var enig i at det å bite seg i tungen kunne være et tydelig tegn på et epilepsianfall. Jeg spurte hva jeg skulle gjøre om jeg glemte morgenmedisinene mine, og svaret overrasket meg. Jeg skulle bare ta morgen- og kveldsdosen samtidig. Jeg dro frem arket med mine spørsmål. Det ene var hvorfor jeg hadde fått epilepsi, og det visste hun ikke, men hodedunkingen jeg har drevet med kan ha vært en faktor der. Elektrosjokkterapien jeg fikk for 10 år siden og medisiner førte ikke til epilepsi. Hun sa at det var vanlig å få hukommelsesvansker etter et kraftig anfall, men at denne alltid ville vende tilbake til normalen etter litt tid. De mente at grunnen til at jeg fikk et så kraftig anfall i juli, var at jeg hadde infeksjon i kroppen (selvpåført blodforgiftning). Hun sa, som jeg allerede visste, at når jeg er sliten eller har underskudd på søvn, er faren for anfall større. Hun ville jeg skulle ta en blodprøve, for når jeg går på Orfiril kan saltballansen i blodet bli litt forstyrret. Ikke det at jeg vet hva det betyr...

I kveld føler jeg meg ganske deprimert. Så på nyhetene kl. 17.00 om at en svensk vakt ved statsministerboligen i Sverige trolig hadde tatt livet av seg selv. Jeg tok meg i å tenke at "skulle ønske det var meg". Men det var ikke meg. Jeg sitter her, og lurer på hva jeg skal gjøre med kursene som starter om halvannen uke. Er det best at jeg drar og får noe annet å tenke på eller blir det hele bare utrolig slitsomt å skulle late som hele tiden når jeg egentlig bare har lyst til å grave meg en grav, bokstavlig talt. Og så får jeg dårlig samvittighet, for om jeg avlyser, får det jo sine konsekvenser. Livet skal ikke være lett. Jeg frykter selvskading, men skal prøve å stå imot. Alt er gjort klart for en evt. blodforgiftning, men jeg har ingen konkrete planer. Jeg vil bare ha det klart om jeg ønsker å påføre meg det.

I kveld ble det lettvinn middag. Vi hadde egentlig kjøpt inn til taco, men vi bestilte en pizza fra Peppes istedenfor. Jeg har ikke energi til å lage middag. Har ikke energi til noen ting.

[Gjest Gjest_Erica]

Kl. 11.50: Nå har jeg forflyttet meg til legevakten. Jeg skadet meg i dag tidlig. Natten bød bare på fire timers søvn fra 4.30 til 8.30. Jeg føler meg ikke trøtt. Ikke enda, men jeg er ikke med bedre mot. Mange dystre tanker. Tanker om at livet akkurat nå virker håpløst for meg. Jeg skadet meg på samme måte som sist. Kanskje 1 cm dypt og jeg skar bort en del vev. De kan jo ikke sy det, så da blir det nok sekundær tilheling igjen. Jeg håper i hvert fall ikke at det blir hudtransplantasjon. Det har jeg vært med på to ganger før, og det går greit nok, men donorstedet, dvs. der de henter hud fra, har gjort utrolig vondt. Huden blir ikke fin på donorstedet heller. Jeg pleier å kalle det "gammel dame"-hud. Den er litt slapp og løs. jeg forurenset som vanlig såret.

Det er flaut når de kjenner meg igjen her. De kjenner meg igjen på akuttmottake på Haukeland og på medisinsk avdeling og infeksjonsavdelingen. Her ble jeg gjenkjent av både legen og sykepleieren. Det betyr vel at jeg har vært litt for mye i snstemet, men jeg blir godt mottatt med respekt de aller fleste gangene. Jeg har opplevd leger som ikke sier et eneste ord til meg, men de verste etter min mening er de kvinnelige sykepleierne. En gang uttalte en sykepleier at jeg burde flytte hjem til mine foreldre om jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Dette var nå for 5-6 år siden, men hadde det vært i dag, hadde jeg sendt inn en klage på sykepleieren.

Kl. 12.50: Nå har jeg kommet inn på sårstuen, men fordi den eldre damen må legges inn på sykehus blir det litt venting på meg. De har renset såret rundt, men de må gi lokalbedøvelse før de renser ut det jeg har forurenset såret med. Legen mente det var en muskelskade der jeg har skadet. Det har ikke jeg kjent noe til, men det er kanskje ikke slikt man kjenner?

Kl. 15.10: Legen så på såret. Muskelskade og de kunne se flere sener, men bevegeligheten i foten er intakt. Det var et prosjekt i seg selv å få renset såret. Jeg valgte at de gjorde det uten bedøvelse og det gikk greit. Jeg synes at bedøvelsen er vond nok i seg selv. Legen målte såret til XxY cm, så mine antakelser var nesten riktige. Han mente at en kirurg eller ortoped burde se på dette og jeg ble sendt i ambulanse til Haukeland. Nå ligger jeg på en ventestue og venter på å bli tatt inn på et undersøkelsesrom.

Kl. 17.25: Nå har de tatt blodprøver av meg. De holder meg fastende i påvente av avgjørelsen om det blir operasjon eller ikke. Det ser ikke ut til at jeg får komme hjem i dag. De foreslår psykiatriske avdelinger, men jeg har lite lyst.

Kl. 20.15: Nå sitter jeg hjemme i sengen min. Dette ble en lang dag. Jeg var på sykehuset i nærmere 6 timer. Det tok tid å få en ortoped til å se på såret. Konklusjonen var at ingenting kunne gjøres. Det må gro fra bunnen av. Hudtransplantasjon så de ikke nytten av siden jeg kutter den opp igjen ved en høvelig anledning. Hvordan hadde jeg det? Da kom tårene. De skulle snakke med bakvakt på Psykiatrisk Akuttmottak (PAM) og kom tilbake med at det ikke var grunnlag for innleggelse mot min vilje. Når legen gikk ut, spurte sykepleieren hva jeg hadde tenkt å gjøre med de 500 tablettene jeg har liggende hjemme. Da kom tårene igjen. "Hvis jeg ikke får brekningsfornemmelser av medisiner, tar jeg de" ble svaret. Thomas, som han het, var for øvrig en engel som utmerket seg positivt som sykepleier. Han fikk min tillit. Han tok seg tid til å sette seg ned og prate, om vonde ting og gode ting. Jeg visste jeg satte ham i en vanskelig situasjon når jeg hadde sagt det jeg hadde sagt om tablettene, og jeg klandret han ikke for at han måtte gå tilbake til legen og fortelle om det jeg hadde sagt. Hvis han ikke hadde gjort det, og jeg hadde tatt overdosen, kunne han takket for seg som sykepleier. Legen konfererte igjen med bakvakta på PAM, og de fant ikke grunnlag for tvangsinnleggelse. Jeg ble sendt hjem i drosje.

Godt å være hjemme igjen.

[Gjest Gjest_Erica]

Fredag kveld kl. 22.30 gikk jeg inn på badet og svelget ned 300 tabl. Fire timer senere fant min samboer meg liggende i sofaen ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Han ringte AMK. Ambulanse kom. Jeg hadde mistet kontroll over alle muskler og hadde skitet på meg. Sofaen og stueteppet må kastes... På Haukeland la de meg i kunstig koma. Fire dager senere vekket de meg. Jeg forsøkte å kommunisere, men kunne ikke snakke pga. røret i halsen fra respiratoren. Jeg forsøkte å dra røret opp, men hender fjernet mine hender og sa at jeg måtte la det ligge. Når de endelig fjernet det, føltes det som om de raspet hele halsen min opp fra innsiden. I begynnelsen hadde jeg ikke stemme. De sa at jeg var heldig denne gangen. I utgangspunktet hadde jeg ikke oddsene med meg. Å svelge ned 300 tabl. var svært mye og en dødelig dose.

Hva tenkte jeg nå? Jeg hadde på et vis fått en pause fra all elendighet og var ikke lenger suicidal. Men jeg merker at når jeg kommer inn på områder som å møte på min siste overgriper på kurs, kommer tårene straks frem i øynene. Nå er jeg innlagt på Haukeland i påvente av å bli hudtransplantert på det kuttet jeg laget på fredag som var 7x4 cm på leggen. Det skal skje på lørdag. Jeg gruer meg litt. Det gjør så vondt på donorstedet, dvs. der de henter hud fra...

[Gjest Gjest_Erica]

Nå sitter jeg her i sengen, ren og pen og nydusjet. Jeg vil ikke mase unødig på personalet og utsetter dusj i det

lengste, men når det begynner å gå mer enn to døgn uten dusj, merker jeg at jeg får særlig trang til å vaske håret.

I dag hadde en medisinerstudent tid til å hjelpe meg. Skiftet på såret.

Nei, det ble ingen operasjon på meg i ettermiddag. Rundt den tiden jeg skulle bli operert, kom det inn et stort og

akutt tilfelle som måtte tas der og da. Typisk... Litt kjedelig når man har fastet og ventet i 18 timer, men det er

lite jeg kan gjøre med det. Jeg er satt opp på liste til i morgen tidlig. Håper det blir noe av.

I dag har min kjære vært på foredrag om seksualitet av en sexolog. Han ba også om en enkeltsamtale for å høre

hennes synspunkter på vår sex i forholdet. Hun mente at vi burde prøve å ha hyppig sex, og hun mente - i motsetning

til psykologen min - at jeg burde begynne å behandle treumene mine selv om jeg er ustabil. HVEM SKAL JEG HØRE PÅ?

Psykologen eller sexologen? Det er jo psykologen som kjenner meg best og kanskje har best forutsetninger for å kunne

uttale seg om meg, men jeg tenker også at sexologen sitter på en del kunnskap som psykologen min ikke sitter på.

Sexologen var ikke ukjent med selvskadingsfenomenet og kunne anbefale boken "Selvskadingens dynamikk" av Svein

Øveland. Jeg har ikke lest boken, men kjenner til den. Hun mente jeg burde begynne i terapi hos en sexolog og at

Magnus og jeg litt senere kunne begynne i parterapi. Uff, jeg kjenner hele kroppen stritter imot dette skitne og

fæle temaet på terapi...

Nå har jeg nylig spist to brødskiver med leverpostei og agurk (uten smør i dag) og det er vel snart tid for å legge

seg. Jeg har ikke troen på at det vil bli en god natt. Ikke denne natten heller. Zyprexa 7,5 mg har ingen virkning

på meg når forholdene ikke ligger til rette for det. Med det mener jeg at jeg har det stille rundt meg og ligger i

en seng som er behagelig. Min nabopasient snorker nok til at det forstyrrer meg og disse tynne madrassene i sengene

er ikke så behagelige. Om jeg f.eks. ligger for lenge på ene siden, begyner det å verke i hoften.

[Gjest Gjest_Erica]

Da klokken var 23.45, gikk jeg inn på badet. Der knuste jeg en tallerken. Det bråkte noe sinssykt, men ingen kom strenende. Kuttet et Y-kutt. Kom inn mellom et par muskler. Noen kom inn døren på rommet. Målte blodsukkeret på min nabopasient og det banket på døren inn til badet. «Går det bra der inne?» og jeg mumlet at det gjorde kanskje ikke det. Hun ba meg låse opp. Uff og uff, det var jo mye bedre om jeg hadde klart å snakke med noen om det vanskelige. Ville jeg snakke med henne nå? Nei, jeg ristet på hodet i dét en tåre trillet nedover høyre kinn.

Og hvorfor? Jeg fortviler hver gang tankene penser inn på hva i all verden jeg skal gjøre med situasjonen som rehabiliteringsassistent. Det er blitt både den jobben jeg elsker mest på jord og hater mest på jord. Jeg holder meg mer psykisk stabil, eller skal jeg si hadde holdt meg mer stabil, på jobben hadde det ikke vært for at jeg hele tiden står i fare for å møte min siste overgriper. Det er det jeg ikke takler for tiden. Jeg tror det er i ferd med å gnage meg sakte men sikkert i stykker innenifra. Jeg kan ikke takle hvert møte med han med selvskading eller selvmordsforsøk. Jeg må enten finne andre strategier eller slutte. Så brutalt tror jeg det er. Slutte i den jobben som gjør at jeg har noe å se frem til og holde meg psykisk frisk til. Resultatet – et endelig selvmord – blir kanskje utfalle uansett...

Legen kom. Kikket og studerte. Jo, det var nok så dypt at det burde gjøres noe med. Hun ville sy det litt senere på natten. Og kunnejeg love henne at jeg ikke skulle skade meg eller finne på mer alvorlige ting i løpet av resten av natten? Jeg ristet på hodet. Noen medisiner som kunne hjelpe meg? (Når det er gått så langt at legen spør pasienten hva som kan passe, så har det kanskje gått litt for langt...), og jeg sa at B-preparater ikke hjelper meg. Det eneste som virkelig har hjulpet meg godt nok, er Seroquel og Truxal i høye doser, men de medisinene kan jeg ikke gå på lenger pga. den forbannede QT-forlengelsen. Jeg kom på nå mens jeg skrev at en relativt høy dose Stesolid, 20 mg, har hjulpet meg tidligere når jeg har hatt det som verst.

[Gjest Gjest_Erica]

Lørdag gikk med til å vente og vente fastende på operasjon, før jeg i 19.00-tiden fikk beskjed om at de hadde fått inn et akutt og stort skadetilfelle, så jeg var satt opp neste morgen. Søndag kom, og endelig ved 12.30-tiden ringte de og sa at jeg kunne komme ned til operasjon. To timer senere våknet jeg fra narkosen. Jeg tåler TIVA-narkosen godt og er med mine fulle fem med en gang jeg slår opp øynene. Etter en time på overvåkningen fikk jeg komme opp på avdelingen igjen. Nå må jeg ligge så rolig som mulig slik at transplantatet får ro på seg til å feste seg og donorstedet, der de har hentet hud fra, får fred og ro til å gro mest mulig. Den gummibandasjen jeg har over donorstedet på låret, skal kunne ligge på i en uke. Første gang jeg hudtransplanterte (dette er 3. gang) løsnet bandasjen allerede etter ett døgn, og kirurgen ble ganske misfornøyd. Områdene hvor det er grodd ny hud på låret, begynner å bli ganske omfattende nå...

Jeg kjeder meg. Det er utrolig kjedelig å måtte forholde seg rolig i en seng hele dagen. Jeg håper at jeg kan bli utskrevet til helgen. Foreldrene mine kommer på besøk og skal hjelpe til med å skaffe ny salong. Jeg ødela jo den salongen vi hadde når jeg mistet kontrollen over muskelaturen i endetarmen etter overdosen... Jeg har lyst på en skinnsofa, en toseter og en treseter i sort skinn. Jeg har sett meg ut en på Ikea som til sammen koster 11.000 kr. Min mor har sagt at de vil spytte inn litt som forskudd på julegave og 30-årspresang. Jeg har også fått lønn fra Blindeforbundet på 10.000 kr. som jeg ikke regner med, så det skal nok gå fint med finansieringen.

Jeg har jo fått plass på Knappentunet (psyk.avd.), men jeg tror jeg sier fra meg plassen. Jeg har det mye bedre med meg selv. Natt til i går løste jeg alle mine verdensproblemer, i hvert fall for ett år frem i tid. Jeg har søkt om fri fra jobben i ett år. Da slipper jeg å møte på min siste overgriper på ett år og jeg får tid og ro på meg til å forberede nye møter med han. Det føles veldig befriende. Jeg føler meg så lett at jeg kan sveve. Kanskje var det lurt, kanskje ikke. Jeg ser for meg at jeg bare skyver problemene foran meg, som en snøplog.