Hatt en VIKTIG samtale med mannen!

[Gjest Tiril]

Jeg og mannen har to etterlengta gull, som vi elsker over alt i verden. Vi gir begge alt, og litt til, for at de små skal ha det bra! I denne fasen av livet, hvor vi har to små, har vi prioritert bort trening, byturer og andre "ego-ting" - vi velger å bruke det meste av den fritiden vi har med våre små. Selvfølgelig med noen unntak, det hender jo at vi tar en tur på kino o.lign.

Dessverre ser jeg at begge vi voksne har gått i "kjeftefella". Kan forklares med en utrolig trassig 2-åring og en viljesterk 5-åring. 2-åringen setter oss på harde prøvelser, det er hyling og skriking stort sett gjennom hele dagen. Måltidene er et mareritt, sovetidene likeså. Så det er tøft - men slik skal livet være med en 2-åring, det vet både jeg og barnefaren.

Likevel har vi altså ikke klart å styre unna surhet og kjefting, vi irettesetter til tider mye mer høylytt enn vi er komfortable med - og det gjør oss vondt etterpå. Vi mister aldri kontrollen og blir hysterisk rasende, men vi hever ofte stemmen såpass at eldstejenta karakteriserer oss som "sinte" og "sure". Jeg kaller det "kjefting".

I kveld hadde jeg og mannen altså en samtale, og vi satte oss et mål for morgendagen: Vi skal sette grenser for våre barn, men vi skal ikke heve stemmen i løpet av dagen... Målet er å være konkret og bestemt, se barnet i øynene - og være rolig i stemmen. Og på kvelden skal vi evaluere hvordan vi mestret oppgaven.

Hva syns dere - høres det ut som en god plan? Noen som har gode råd å gi på veien til målet?

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med deg i at livet med 2-åring trenger å innebære hyling og skriking, jeg har en toåring selv. Også er jeg uenig med deg i at ungene ikke skal trenge å oppleve mamma og pappa sinte. At dere skriker er jeg enig i at dere bør unngå.

Anonym poster: 576420b90c941d27dc1d16f89447c0e3

[Gjest NozMonster]

om dere har hatt barn i 5 år og enda ikke satt grenser, så er dere jammen seint ute....

det er foreldre som former barna sine, og om barna har det bra så skriker og hyler de ikke hele dagen lang, samt er vanskelige rundt måltider og leggetider... grensesetting er en vesentlig del av barneoppdragelsen!

det at mannen din og du har gitt fra dere hele livet deres ser jeg heller ikke noe positivt ved...

har ikke ungene noen besteforeldre? det er jo bare sunt for alle parter om du og mannen din går ut å pleier kjærlighetsforholdet deres, og at barna får sove borte en natt i ny og ne? (om dere har noen dere stoler fult og helt på vell og merke!!)

[snøfrisk]

Det hørtes bra ut! Vil tro at barn som opplever at foreldre kun irettesetter dem med en normal stemme, og ikke kjefter og smeller, har lettere for å komme til dere med problemer senere i livet, og ikke være redde for reaksjonen deres

[AnonymBruker]

Enig i at dette høres ikke normalt ut, klart trassalder er vanlig men deres unger høres verre ut enn det, men det er ut av hva du beskriver. Er enig i at dere må gjøre noe, og plei forholdet deres!

Anonym poster: 5cf16fb7505ececc9fa25a374ac616b3

[AnonymBruker]

Nå har jeg bare ei lita babyjente på 4 mnd, men jeg håper ikke det er normen med en hverdag som deres. Mitt forslag er å søke veiledning i litteratur og hos helsesøster og kanskje også snakke med førskolelærer i barnehagen (hvis dere har mulighet til det). Altså, angående grensesetting.

Sorry for litt rotete skrevet.

Ønsker dere lykke til i morgen. Sikker på dere er flinke og kjærlige foreldre. Kanskje dere bare har utrolig viljesterke barn som er ekstra utfordende?

Anonym poster: 329195df8df119e97772b41f97cc6c4d

[Celtic Heart]

Å "ofre" alt for barna er faktisk ikke sunt og du ender opp med å gjøre det stikk motsatte. Du forklarer selv at dere har "havnet" i kjeftefella og da er det tydelig at dere ikke trives i den rollen dere har nå.

Jeg tror ungene vil sette mer pris på kvalitet enn kvantitet på tidsbruken med sine foreldre. Det er ikke positivt for barna og det er ikke positivt for dere at hverdagen er fylt med kjefting og skriking.

Man er IKKE dårlige foreldre om man prioriterer seg selv en gang i blant.

[AnonymBruker]

Det er kjempebra at dere nå er bevisst på at dere har gått i "kjeftefellen", og det høres ut som en bra plan å "evaluere" dette om kvelden- men det fordrer at dere begge kan ta til dere konstruktiv kritikk! Veldig dumt om dere skal være sure på hverandre fordi den ene mener at den andre gjorde feil!

Når det er sagt, så er det faktisk viktig at dere begge setter av litt tid til dere selv. Om ikke sammen, så hverfall hver for dere. Kanskje dere kan begynne med hver sin dag (ettermiddag/kveld) i uken? Der den ene er hjemme med barna, mens den andre kan trene eller noe annet :-) Ofte er det ikke mer enn en sparserstur for seg selv som trengs.

Både jeg og mannen min trener 2-3 ganger i uken minst (ikke sammen), det er ofte også tid til litt sosialisering med venner osv. Det handler om litt logistikk og godt samarbeid/kommunikasjon. Selv om jeg er ute på trening (eller noe annet) 2-3 ganger i uken så har jeg ikke mindre tid til barnet mitt (ja, vi har bare en (3 år), så det er sagt), han er jo stort sett i seng på kvelden! Trening og egentid gjør underverker for humøret- noe som igjen påvirker familielivet positivt!

Anonym poster: 7f8966ed36d06267700cf8ceeca48397

[Gjest Lypsyl1]

Det er kjempebra at dere nå er bevisst på at dere har gått i "kjeftefellen", og det høres ut som en bra plan å "evaluere" dette om kvelden- men det fordrer at dere begge kan ta til dere konstruktiv kritikk! Veldig dumt om dere skal være sure på hverandre fordi den ene mener at den andre gjorde feil!

Når det er sagt, så er det faktisk viktig at dere begge setter av litt tid til dere selv. Om ikke sammen, så hverfall hver for dere. Kanskje dere kan begynne med hver sin dag (ettermiddag/kveld) i uken? Der den ene er hjemme med barna, mens den andre kan trene eller noe annet :-) Ofte er det ikke mer enn en sparserstur for seg selv som trengs.

Både jeg og mannen min trener 2-3 ganger i uken minst (ikke sammen), det er ofte også tid til litt sosialisering med venner osv. Det handler om litt logistikk og godt samarbeid/kommunikasjon. Selv om jeg er ute på trening (eller noe annet) 2-3 ganger i uken så har jeg ikke mindre tid til barnet mitt (ja, vi har bare en (3 år), så det er sagt), han er jo stort sett i seng på kvelden! Trening og egentid gjør underverker for humøret- noe som igjen påvirker familielivet positivt!

Anonym poster: 7f8966ed36d06267700cf8ceeca48397

Må si meg enig i ditt innlegg. Høres veldig fornuftig ut.

[AnonymBruker]

Se på supernanny, der får du mange gode tips.

Anonym poster: 2dea785d574de00b5efc71925d8df526

[absinthia]

Et godt tips på veien er å hele tiden informere barna hva man skal gjøre en liten stund før man gjør det og å ta barna med på forberedelsene til måltider og andre ting.

Øv på å fortelle hva dere ønsker at barna skal gjøre, i steden for bare å fortelle dem hva de ikke skal gjøre. Dersom dere øver på å kommunisere med barna uten å si ordet nei, annet enn i nødstilfeller, blir dere utrolig mye bedre på å finne gode måter på å takle slike ting på.

Ettermiddagen kan ofte være heftig med små barn, fordi de gjerne er slitne etter barnehagen og tar det ut på hverandre og på foreldrene. Dersom barna virker sinte og sure før middag, kan det funke med et halvt knekkebrød eller litt frukt å gnage på.

Har sikkert flere tips, men dette er små skritt som kan gjøre hverdagen litt bedre.

Endret 20. oktober 2012 av absinthia

[AnonymBruker]

Se på supernanny, der får du mange gode tips.

Anonym poster: 2dea785d574de00b5efc71925d8df526

Eller ikke... det er et underholdningsprogram fullt av ekstremtilfeller som skal fikses på ei uke. Sier seg vel selv at metodene og teknikkene de bruker er tilsvarende. I tillegg kan jeg ikek huske å noen gang ha sett en oppfølgningsepisode der man besøker familiene i etterkant og ser hvordan det har gått. Tilfeldig? Neppe...

Uansett er det bra at man ser på seg selv som forelder og sin egen rolle og hvordan man løser situasjoner. Det er alltids noe man kan forbedre og håndtere på en annen måte. Jeg er derimot uenig i at alle problemer forsvinner med "riktig oppdragelse". De med enkle barn tror alltid at de har det lett fordi de er "grensesettende og konsekvente", min erfaring er at barn personlighet har mest å si. Jeg har tvillinger og de er forskjellige som dag og natt. Her i huset trengs det to forskjellige oppdragerstiler, rett og slett. Det som funker på en er virkningløst på den andre. Det er mildt sagt krevende, men ikke overraskende at barn også responderer ulikt, de er tross alt individer de også.

Anonym poster: 847126a2c52d3840c537858406a94d01

[Redbull]

Hadde aldri satt livet på vent for barna! Hva med kroppene deres, de må jo ha forfalt helt? Er det ikke viktig å ta vare på seg selv?

[La Guapa]

Så bra at dere tar tak i de utfordringene de fleste småbarnsforeldre har

Det hørtes ut som en fin plan synes jeg !

Lykke til

[Gjest imli]

Å ofre alt for barna, er ikkje bra for barna i lengda. Dei styrar jo heile familielivet dykkar. Det er heller ikkje normalt at ein 2-åring hyler heile natta.

[litle_my]

Hva med kroppene deres, de må jo ha forfalt helt? Er det ikke viktig å ta vare på seg selv?

Tror du sånn helt alvorlig at en menneskekropp "forfaller helt" kun fordi man ikke trener?

[Gjest imli]

Tror du sånn helt alvorlig at en menneskekropp "forfaller helt" kun fordi man ikke trener?

Å lesa innlegget til TS, for så å fokusere på kva stand kroppane til TS og mannen hennar er i, meiner eg vitnar om merkeleg vektlegging av kva som er viktig...

[Gjest TS]

TS igjen her!

Takk for svar. Ser at mange trekker besutninger de ikke har grunnlag for. Blant annet at vi har startet NÅ med å oppdra barna våre. Tvert imot. Vi har vært opptatt av det hele veien.

5-åringen er viljesterk, men er et rolig og veloppdragent barn som vi kan diskutere med på en fin måte. Hun har aldri vært i nærheten av å være så trassig som 2-åringen, og vi tenker derfor at temperamentet til barna antagelig er forskjellig. Men likevel må vi sette forskjellen aller mest på kontoen for at hun er 2 år; en utfordrende alder. De tester grenser og skal finne ut hvor de står i forhold t resten av verden - helt normalt. Likevel slitsomt - som sagt.

Vi har ikke satt livet på vent pga barna, tvert imot. Vi er sosiale mennesker, som ofte møter andre småbarnsforeldre til middager, turer til lekeplassen osv. Som sagt tar vi en tur på kino, konserter o.lign. innimellom - men helgeturer utsetter vi til ungene er større. Vi har ikke besteforeldre eller annen familie i nærheten, isåfall hadde det kanskje stilt seg annerledes.

Tror folk må innse at unger er forskjellige. "Anonym bruker" skiver at hun er uenig i at livet med en 2-åring må være mye hyling og skriking. OK. Men slik er nå engang vår 2-åring; som sagt full av temperament. Språket er ikke så velutviklet at hun får formidlet alt hun tenker enda, og da kan det fort komme til uttrykk med skrik og skrål! Eldstejenta vår var ikke - og har aldri vært slik.

I kveld har vi for øvrig evaluert dagen. Den har gått veldig fint! Og nå har vi samme mål for morgendagen.

Og PS: Det er egentlig for dumt til å kommentere, men Redbull: Vi er begge normaltvektige voksne. Jeg og min nabo går turer 3 kvelder i uka, faktisk omlag 3 mil totalt hver uke... Var det mer du lurte på? Om jeg er plaget med kviser? Om jeg har dårlig hårvekst?!

[Gjest NozMonster]

Hadde aldri satt livet på vent for barna! Hva med kroppene deres, de må jo ha forfalt helt? Er det ikke viktig å ta vare på seg selv?

kroppen er vel en ting... men det er vel viktigere at kjærlighetsforholdet ikke forfaller...

[Kara W]

Har ikke vært helt der hvor dere er, men i nærheten. På det verste orket jeg ikke å legge to-åringen min, men overlot det til mannen så ofte som mulig. Løsningen for oss ble å sette ned farten og la henne gjøre ting i sitt tempo. Puste dypt hver gang man kjente at det begynte å bygge seg opp. Vi lot henne sitte i gangen i 10 minutter og prøve å få på seg skoene selv før vi dro til barnehagen. Vi brukte en halvtime på badet ved leggestell hvor hun fikk lov til å bestemme så mye som mulig. Vi hadde hele tiden klare faste rammer, men innenfor dem lot vi henne ha ganske fritt spillerom. Dersom det ble hyl og skrik allikevell så lot vi henne rase fra seg, før vi fortsatt akkurat der vi var. Vi har holdt på med dette i ca to måneder, og ha merket en utrolig forbedring.

En annen viktig ting vi gjør er at vi ofte observerer den andre forelderen for så å diskutere hendelsen etterpå. Det er lettere for den forelderen som ikke står midt oppi det å se hvor det gikk galt og kanskje hva man kan gjøre annerledes neste gang. Vi prøver å ikke gripe inn i selve situasjonen, da vi mener det er viktig at barna opplever foreldrene som samstemte og ikke at den ene forelderen kan gjøre om på det den andre har bestemt.

Ønsker dere uansett lykke til! Livet med en toåring kan være en utrolig prøvelse noen ganger, men det er verdt alt strevet!