vanskapning Skrevet 18. oktober 2012 #1 Skrevet 18. oktober 2012 Neste uke skal jeg på utredning på sykehuset. I 5-6 år nå (etter kyssesyken) har jeg vært ufattelig sliten, jeg orker veldig lite, blir fort syk, er mye kvalm og svimmel osv. Jeg har tatt en haug med blodprøver og tester uten at noe har blitt funnet. Jeg skal nå på utredning for ME/CFS, er ikke en gang sikker selv hva det er jeg skal... Men jeg har lest masse om ME, og jeg har det jo ikke SÅ ille som det beskrives, i korte perioder har jeg mer energi igjen. Jeg foreslo en gang for en av legene jeg har vært hos at det muligens kunne være en svak grad av ME, men han bare fnyste og sa at det kunne det ikke være. Jeg føler på en måte at denne utredningen er mitt siste håp, jeg er så lei av å ikke fungere ordentlig.. De første årene gikk det greit, jeg kunne skylde på puberteten og håpe det skulle gå over. Men nå har det gått lang tid, jeg har blitt 20 år og jeg aner ikke lenger hva det kan være. Nå de siste årene har humøret mitt vært veldig varierende i takt med slitenheten. Noen ganger føles alt så håpløst, spesielt når jeg ser hvor mye alle andre orker og klarer. Jeg går på høgskole, men klarer ikke å henge med da bare det å gjøre husarbeid, gå på forelesning, lage middag og være bittelitt sosial tar for mye krefter.. Nå er jeg veldig redd for hva de kommer til å si på sykehuset.. Jeg regner med at ME/CFS blir avfeid ganske fort, og da vet jeg ikke om de gjør noe mer.. Jeg er redd de bare kommer til å få meg til å gå til psykolog. Og for all del, psykolog hadde vært fint det nå, tankegangen min har jo blitt helt ødelagt av denne slitenheten. Men slitenheten begynte lenge før psyken min begynte å slite, noe jeg er redd de komme til å overse.. Samtidig er jeg redd for at slitenheten faktisk kommer av psyken, selv om jeg ikke tror det er sannsynlig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det dersom psyken er hele problemet.. Jeg har vokst opp med en far med psykiske problemer, og jeg kan rett og slett ikke få barn dersom det viser seg at det er det jeg sliter med! Jeg vil bare at det skal være noe fysisk som kan "repareres", men jeg begynner å lure på om det i det hele tatt er mulig når jeg har tatt så mange blodprøver uten å ha funnet noe.. I tillegg lar jeg denne redselen gå utover mine nærmeste, uten at jeg klarer å fortelle dem alt dette.. De kommer sannsynligvis ikke til å skjønne i hvor stor grad dette plager meg, og heller si at jeg må "ta det som det kommer". Hadde jeg kunnet ta det som det kommer så hadde jeg gjort det, men jeg føler jeg må forberede meg på det verste. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men noen trøstende ord, noen som har vært i lignende situasjon? Eventuelt om dere vet om noe fysisk det kan være, sånn at jeg i det minste klarer å ha et håp om at det ikke er noe psykisk galt.
AnonymBruker Skrevet 18. oktober 2012 #3 Skrevet 18. oktober 2012 Det er mange diagnoser der utmattelse er et symptom, som ME, CFS (de jobber med å få delt de to diagnosene), borreliose, lavt stoffskifte, fibromyalgi, utbrenthet... Men det at du ble sånn etter kyssesyken høres jo veldig ME ut, og også det at energinivået svinger. Det fins forskjellige grader av ME, og du kan være en av de som ikke er så hardt rammet. Ikke tro at du bare er lat! Du vil jo gjøre ting, ikke sant? Du skriver at du vil orke og klare ting som de andre klarer. Hvis du bare hadde innbilt deg alt og det ikke er noe i veien med deg, så hadde du jo ikke hatt lyst til å orke ting. Men lyst har du. Lykke til på sykehuset, håper de finner ut det er noe de kan gjøre noe med Anonym poster: dc5fd74e414696883f32bfca00e186b8
Gjest Skaret Skrevet 18. oktober 2012 #4 Skrevet 18. oktober 2012 Jeg føler med deg!! Har det så og si på samme måte og er livredd for at legene ikke skal finne ut hva det er. Det er tatt en haug med prøver det siste året og jeg føler at mulighetene til å finne noe snart forsvinner helt.. Og hva skal vi gjøre da?? Da må vi bare leve i uvissheten uten å ane hvilken dag vi fungerer og når vi er helt slått ut. Og ingenting kan gjøres!! Det er så ergelig! Selv har jeg blitt sendt til psykolog og jeg må si at hun hjelper meg med tankene jeg har rundt dette. Jeg opplevde også at de fysiske symptomene kom lenge før de psykiske (og at de psykiske problemene kom pga av slitenheten mm.), men nå kan det jo godt hende at de bare forsterker hverandre..? Uansett, jeg krysser fingrene for oss!!
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2012 #5 Skrevet 19. oktober 2012 Du kan jo få barn selv om du sliter psykisk! Ikke alle psykisk syke er dårlige foreldre, nå sier du ingenting om din far men jeg vil anta at det var slitsomt med han siden du nevner han. Hvis du ikke har ME så er det ikke galt å gå til psykolog, det har jeg selv gått til og det hjalp meg en del. Men det hjalp ikke på energien, så lurer litt på om jeg har fått ME selv. Men akkurat nå er hverdagen min veldig ustabil, og den har vært slik i et par år, feks jeg har ikke fast jobb og andre ting. Så jeg venter på at hverdagen skal bli mer stabil så kanskje jeg får mer energi, det sier legen min og. Blir jeg ikke bedre da så kanskje det feiler meg noe. Jeg har tatt div blodprøver og det var alle fine. Masse lykke til! Håper du får det bedre fremover Anonym poster: 9cba3068b691e15920041a4a69c2997f
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå