Dater du opp eller ned?

[AnonymBruker]

Er du en av de som dater opp eller ned?

Hvis du ikke har hørt om det før så skal jeg forklare deg.

De som dater opp jakter alltid på de som utseendemessig eller bedre livstil enn seg selv.

Den som dater opp pleier å idolisere den andre, og opptrer seg veldig underdanig. villig til å forandre seg så partneren skal bli fornøyd.

De som dater ned har en vane av å bli sammen med de som er et par hakk under i utseende skalaen, eller en dårlig livstil.

De som dater ned pleier å være dominant i forholdet, de prøver å forandre partneren litt etter litt. De føler at de vil forandre parteren til en mer positiv måte, og ser seg selv som litt overlegen i forholdet.

Hva er du?

Anonym poster: ad58b4f90fa63eb99603b5dbd4a5fe10

[NewYorkNewYork]

Jeg dater rett frem. Noe annet er kjedelig syns jeg

EDIT: Nå dater jeg ikke lenger siden jeg er godt gift. Også det med en som er på sammen nivå som meg på alle måter

Endret 16. oktober 2012 av NewYorkNewYork

[AnonymBruker]

Haha, for en søkt problemstilling.

Anonym poster: 25aeaeedf140afcd00106bc9cd9103a8

[Rubies_]

Bortover? Ehehe.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen, og dater opp etter noen dårlige erfaringer. Jeg er veldig underdanig (han kan si "sug meg" og jeg gjør det uten å mukke) og endrer meg slik jeg vet han vil jeg skal være. For meg føles dette på en rar måte trygt. Skal være sagt at jeg nok er langt høyere på utseendeskalaen, enn selvtilliten min tilsier.

Anonym poster: 6aeb9e798189d4b894143769d2a35ee1

[AnonymBruker]

Sidelengs. Høres håpløst ut å skulle date noen man ser ned på, eller som ser ned på meg. Det er jo vitterlig det man gjør hvis man føler seg utseendemessig eller på andre måter overlegen.

Anonym poster: 6fb4a41ff0b047dd0c0f6b7228f4d9c2

[AnonymBruker]

Jeg dater ned.. Menn får en sterkere tilknytning til deg om du er noe av det beste de kan få!

Anonym poster: 7a50e97cf22bd5789ce4f57033b4ca69

[Gjest Lille-pus]

Jeg dater ekte, levende mennesker.

Ikke karrikerte gruppedefinisjoner.

[AnonymBruker]

Jeg streber faktisk så ekstremt etter å finne noen som er "rett bort". For meg kjennes det ikke komfortabelt hvis det er den ene eller andre veien opp eller ned.

Anonym poster: 4d8445c9bae881d9fc58578379162c98

[Genesis]

Jeg dater opp og er dominant! Det går fint an det også...Mange vellykkede kvinner liker å være underdanige i senga og ellers i parforholdet!

[Gjest Payandeh]

Uten egentlig å være bevisst på dette, har jeg vel prøvd begge deler. Føler selv at jeg blir lykkeligere av å date opp, nettopp fordi jeg blir motivert for å forandre meg selv til det bedre. F.eks jobbe hardere på jobb, ta studiene mer seriøst, trene mer, legge om kosthold. Være mer sosial, ta mer vare på utseende osv. Selv om jeg gjør dette, føler jeg ikke at jeg mister meg selv. Absolutt ikke. Jeg blir bare en mer lykkeligere, energisk og positiv versjon av meg selv. Dette er noe jeg også har etter evt brudd. Føler meg fantastisk, og det skal man vel ikke bli drillet for? Så er jeg også svært ambisiøs, og vil alltid kjempe meg oppover. Ambisiøs generelt, ikke når det gjelder forhold. Alle fortjener det beste, så ikke begynn å ramse opp janteloven nå

Endret 17. oktober 2012 av Payandeh

[AnonymBruker]

Jeg har gjort litt begge deler - og jeg synes beskrivelsen har noe for seg selv om det etter min erfaring ikke er slik at den andre er objektivt sett "dårligere" eller "bedre" enn en selv, men at det har noe å gjøre med hvordan en ser på seg selv og andre; om en respekterer, evt beundrer, eller egentlig ikke respekterer partneren.

Men når jeg har datet "nedover" er det ikke fordi jeg har ønsket å være dominant, det har først og fremst vært dårlig selvtillit som har gjort at jeg har valgt menn jeg egentlig visste jeg ikke var fornøyd med, og hvor jeg selv ikke trengte å "ta meg sammen". De har faktisk vært snille, reflekterte menn jeg (i nesten alle tilfelle) ikke har problemer med å like eller respektere som venner, men de har hatt sider jeg ikke har taklet i et forhold (tafatthet, passivitet, usunne etc).

En gang datet jeg "oppover" også, forelsket meg i en som var kjempepopulær, kjekk og kul. Da oppførte jeg meg både klengete og psyko, og klarte vel i grunn ikke å føre fornuftige samtaler med ham fordi jeg tenkte jeg ikke var bra nok.

Ingen av delene er vel gode strategier? Nå treffer jeg en mann jeg kanskje hadde tenkt var over mitt nivå da jeg hadde dårligere selvtillit, men hvor jeg nå kan kjenne at vi er helt på nett og at om jeg skal inn i et nytt forhold må det være denne følelsen jeg skal ha. Respekten kommer helt naturlig, vi prater lett sammen og det er i hvert fall foreløpig ingen av oss som dominerer eller underkaster seg, selv om jeg fikk bruke ham som pute sist vi så film...

Anonym poster: e9d7334f7aa74a48fd5a9c00b091d63a

[Steinar40]

Dette er sikkert veldig vanlig - begge veier. Og ingen av delene er noe sunt.

Det eneste rette er å være likeverdige i et forhold.

[AnonymBruker]

Jeg dater bortover.

Har mistet noen fyrer fordi de kun var interessert i å date nedover, men bedre å få vite om slike trekk tidlig enn sent.

Anonym poster: 54735883287f963f464d28a82b93a43f

[aquiz]

Jeg dater nok bortover og oppover alt ettersom.

[Capt. Obvious]

Jeg dater ekte, levende mennesker.

Ikke karrikerte gruppedefinisjoner.

Helt enig. Ikke avhengig av konforme gruppedefinisjoner fremsatt av folk uten særlig innsikt, og som dessuten heller ikke er veldig presise. Hva som er "opp" eller "ned" kan jo være så mangt avhengig av hvilke miljøer man dater i, samt at man vil ha forskjellige terskler for hva man mener er "over" eller "under" sitt eget nivå. Med andre ord er det helt meningsløse definisjoner.

[AnonymBruker]

Jeg dater nedover. Men det har ikke noe med å være dominant å gjøre for min del.

Er nok heller et utslag av dårlig selvtillit i kombo med litt "dårlig smak".

Anonym poster: 0118a456fcf95a03a4d7b707935c75db

[Genesis]

Helt enig. Ikke avhengig av konforme gruppedefinisjoner fremsatt av folk uten særlig innsikt, og som dessuten heller ikke er veldig presise. Hva som er "opp" eller "ned" kan jo være så mangt avhengig av hvilke miljøer man dater i, samt at man vil ha forskjellige terskler for hva man mener er "over" eller "under" sitt eget nivå. Med andre ord er det helt meningsløse definisjoner.

Absolutt ikke, selvom man har en relativistisk tilnærming finnes det faktisk ganske objektive, universelle parametere man kan måle deler av attraktiviteten på. De aller fleste vil for eksempel være enige om at de vil ha en partner som er:

1. Trygg på seg selv

2. Gjør noe vedkommende trives med / brenner for noe her i verden

3. Har en generell positiv instilling til livet

4. Er sunn, frisk, og sprek

5.Har pene trekk/symmetrisk ansikt

6. Ikke lider av verken fedme eller sykelig undervekt

7. Har minimum gjennomsnittlig intelligens

8. Har humor

9. Har empati med andre

10. Har et godt forhold til sin familie

11. Har egne venner h*n er glad i/ ikke sosialt isolert

Dette er bare de helt objektive kriteriene alle vil være enig i, i tilegg kommer selvfølgelig subjektive krav, hva utseende og andre ting angår. Vis meg en person som oppfyller alt dette, og du vil ha å gjøre med et oppegående og attraktivt menneske. Derfor blir det meningsløst med din tilnærming som er at alle er forskjellige og at alt mulig kan være attraktivt for noen. Det stemmer ikke!

Endret 17. oktober 2012 av Genesis

[Gjest Søgni]

Dette er bare de helt objektive kriteriene alle vil være enig i, i tilegg kommer selvfølgelig subjektive krav, hva utseende og andre ting angår. Vis meg en person som oppfyller alt dette, og du vil ha å gjøre med et oppegående og attraktivt menneske. Derfor blir det meningsløst med din tilnærming som er at alle er forskjellige og at alt mulig kan være attraktivt for noen. Det stemmer ikke!

Jeg er virkelig uenig i at det finnes helt objektive kriterier, og helt universelle parametere. Og om det nå finnes objektive kriterier, eller idealer, så skal man slite for å vurdere seg selv og andre helt objektivt. Dessuten er mye av det du lister opp etter min mening ikke personlige egenskaper, men forhold som er litt avhengig av omgivelser og omstendigheter, og subjektive oppfatninger- eller hva vi legger i disse begrepene. Oppfatningen vår at dette vil jo aldri være objektiv, men avhengig av bl.a. tidligere erfaringer, miljø, selvoppfatning etc.

I tillegg stemmer det jo som den du siterer poengterer, at hva som oppfattes som verdifullt og ikke varierer fra miljø til miljø. Det består ikke kun av objektive, universelle kriterier og helt subjektive preferanser i tillegg.

Men jeg må nå spørre likevel, hvor tar du dette fra? Du er svært sikker i din sak, så det kan hende at jeg har gått glipp av noe vesentlig.

Endret 17. oktober 2012 av Søgni

[Capt. Obvious]

Absolutt ikke, selvom man har en relativistisk tilnærming finnes det faktisk ganske objektive, universelle parametere man kan måle deler av attraktiviteten på. De aller fleste vil for eksempel være enige om at de vil ha en partner som er:

1. Trygg på seg selv

2. Gjør noe vedkommende trives med / brenner for noe her i verden

3. Har en generell positiv instilling til livet

4. Er sunn, frisk, og sprek

5.Har pene trekk/symmetrisk ansikt

6. Ikke lider av verken fedme eller sykelig undervekt

7. Har minimum gjennomsnittlig intelligens

8. Har humor

9. Har empati med andre

10. Har et godt forhold til sin familie

11. Har egne venner h*n er glad i/ ikke sosialt isolert

Dette er bare de helt objektive kriteriene alle vil være enig i, i tilegg kommer selvfølgelig subjektive krav, hva utseende og andre ting angår. Vis meg en person som oppfyller alt dette, og du vil ha å gjøre med et oppegående og attraktivt menneske. Derfor blir det meningsløst med din tilnærming som er at alle er forskjellige og at alt mulig kan være attraktivt for noen. Det stemmer ikke!

Vel, dette er jo bare teoretiske definisjoner som ikke sier noe om subjektiv oppfattelse av omfanget og ulike tolkninger av disse kriteriene. For eksempel, hva er "humor"? Oppfatter folk humor på samme måte? Vil det være noen forskjeller på hva som oppfattes som humor mellom forskjellige individer, "sosiale lag" eller sosiale klikk?

Hva er et godt forhold til sin familie? Er det daglig kontakt eller at man er med på det mest nødvendige av sammenkomstene til jul og nyttår?

Altså, dette fungerer fint som et teoretisk grunnlag, men det er så mange usikkerhetsmomenter og forskjellige tolkninger at man vil slite om man skal anvende dette som universelle læresetninger som på mirakølst vis styrer hvem man blir tiltrukket av. I tillegg kommer også biologien inn i bildet med det alt det innebærer av "kjemi", feromoner mm. Altså et sammensurium i praksis, og det blir i det hele tatt veldig vanskelig å anvende dette i det daglige for å finne fremtidige partnere, men man kan kanskje vurdere tidligere partnere opp mot slike kriterier dersom man klarer å lage seg noen egne definisjoner. Men de er da ikke allmenngyldige.