Er dette en ting legen burde vite? (antidepressiva)

[Gjest Gjest]

Er en 15 år gammel jente som nå ENDELIG skal starte med antidepressiva neste uke etter 1 år med selvmordstanker som ikke går bort uansett hvor mange ganger jeg går til psykologen min. Jeg har selvmordstanker, er trist 24/7 og er helt utslitt. Men det er en ting som legen ikke vet (hun som jeg skal snakke med medisinene om), og det er at en av grunnene til at jeg er deprimert også er pga den sosiale angsten min. Er dette veldig viktig for henne å vite? Kommer hun da til å gi meg noen andre piller? Har virkelig ikke lyst til å si det til henne. Dette er første gang jeg skriver dette på nettet og har aldri sagt det til noen andre før og jeg vil helst ha det sånn, men tror dere at det er nødvendig?

[Hoppetaujenta]

Det er viktig at du forteller om alt som du har problemer med, slik at legen kan danne seg et helhetlig intrykk av dine plager, så ja; det er sånne ting du må fortelle om når du er der. Det er kanskje første gangen for deg, men legen din har vært borti dette mange ganger og det er dessuten derfor hun er der; for å hjelpe deg til å få en bedre hverdag.

Vet din psykolog om "alt" som du sliter med og tenker på? Sosial angst og sånne ting?

[Gjest Gjest]

Det er viktig at du forteller om alt som du har problemer med, slik at legen kan danne seg et helhetlig intrykk av dine plager, så ja; det er sånne ting du må fortelle om når du er der. Det er kanskje første gangen for deg, men legen din har vært borti dette mange ganger og det er dessuten derfor hun er der; for å hjelpe deg til å få en bedre hverdag.

Vet din psykolog om "alt" som du sliter med og tenker på? Sosial angst og sånne ting?

Det eneste hun ikke vet om er at jeg har sosial angst, men det er alt.

[Gjest Gjest]

Egentlig ikke. De vanligste tablettene er uansett cipralex, og de gis ut både pga depresjon og angst. Buspar kan til en viss grad virke bedre, men det er det nesten ingen leger som gir ut lengre, med mindre en spesifikt spør etter de.

[Hoppetaujenta]

Ts: Det kjennes kanskje som en "kjempehemmelighet", sånne ting som en ikke har fortalt til noen før, men det er du som vinner på at du tar mot til deg og sier ting som de er. Det er ingenting å være flau for og det er ikke skummelt. Det finner en ofte ut etter at en har kommet seg igjennom sånne "prøvelser" som det kan være å si private ting til fremmede mennesker. En ender opp med å tenke at "det var jo absolutt ikke sånn som jeg hadde forestilt meg det, og slett ikke skummelt i det hele tatt". Dermed vokser en litt som menneske for hver gang en skyver på grensene sine i positiv retning.

Mange rundt deg sliter med akkurat det samme som det du gjør og det finnes en løsning et sted, men for å finne den må en jo ut og lete. Piller er ingen løsning som ordner saken for deg, men hvis du jobber med deg og ditt, samtidig som at du tar din daglige medisin, så jobber pillene sammen med deg og hjelper deg videre.

Syns at du skal samle mot til å snakke med den legen din neste gang du treffer henne.