Psykisk sykdom - pårørendes rolle

[Gjest Sliten]

Jeg spør helt enkelt om hva som er/bør være rollen til de som er pårørende til psykisk syke.

Jeg spør fordi jeg er så sliten nå, at det er like før jeg tipper over selv.

Det har blitt slik at jeg gruer meg til å snakke med den "psyke", jeg gjemmer meg hvis hun tilfeldigvis er ute samtidig med meg for å hente posten eller lignende.

Og hvis noen sier at jeg er en selvsentrert, ufølsom og egoistisk drittsekk som i det hele tatt tenker dette, så kan det hende dere har rett, men husk at dere ikke vet noe som helst om min situasjon, eller om hvordan min psykisk syke slektning er.

[PepsiMax]

Det er jo mange forskjellige organisasjoner for forskjellige psykiske problemer. Hva med å ringe noen av dem å få noen råd?

[Gjesten]

Det kommer helt an på sykdommen og ditt forhold til personen. Etter min mening bør familie alltid være der for hverandre, men alt med måte. Du skal ikke bli syk av å passe på ditt syke familiemedlem, det er ikke riktig.

[Gjest Trådstarter]

Det er jo mange forskjellige organisasjoner for forskjellige psykiske problemer. Hva med å ringe noen av dem å få noen råd?

Det har jeg gjort, til opptil flere, og essensen i svarene er at det måtte jeg finne ut av selv, men at jeg måtte huske på at den "psyke" var avhengig av min støtte, oppmuntring og hjelp.

Dessverre fant jeg disse svarene veldig lite hjelpsomme, da jeg var ute etter konkrete tips, og kanskje noen oppmuntrende ord.

[AnonymBruker]

Min erfaring som pårørende er at man ikke må være redd for å sette grenser for seg selv og også dele på "byrden", dvs. ha rotasjon på hvem som stiller opp. For meg har jeg funnet ut at jeg blir mindre sliten av telefonsamtaler enn ansikt-til-ansikt, så derfor ringer jeg ofte. I tillegg er det lov å si fra at nå har vi snakket mye om sykdomsrelaterte ting, la oss i stedet se en film/bla i IKEA-katalogen osv.

Som pårørende er det viktig å beskytte seg selv.

Anonym poster: 03916dfa560075015bc09668ffeb868d

[Gjest Trådstarter]

Det kommer helt an på sykdommen og ditt forhold til personen. Etter min mening bør familie alltid være der for hverandre, men alt med måte. Du skal ikke bli syk av å passe på ditt syke familiemedlem, det er ikke riktig.

Takk for svar.

Jeg er enig i at jeg skal være der for henne, men det er ikke til å unngå at jeg blir sliten av å være hennes ett og alt.

Min erfaring som pårørende er at man ikke må være redd for å sette grenser for seg selv og også dele på "byrden", dvs. ha rotasjon på hvem som stiller opp. For meg har jeg funnet ut at jeg blir mindre sliten av telefonsamtaler enn ansikt-til-ansikt, så derfor ringer jeg ofte. I tillegg er det lov å si fra at nå har vi snakket mye om sykdomsrelaterte ting, la oss i stedet se en film/bla i IKEA-katalogen osv.

Som pårørende er det viktig å beskytte seg selv.

Anonym poster: 03916dfa560075015bc09668ffeb868d

Jeg er hennes eneste pårørende, så noen rotasjon er det vanskelig å få til.

Hun nekter også å snakke med andre enn meg (lege, psykolog, rådgivere, andre terapeuter).

Hun nekter å gå utenfor eiendommen uten meg, så om jeg ikke drar henne ut, blir hun sittende i stolen sin hele dagen.

Om jeg for eksempel krever at hun skal dra til legen, blir hun så redd og urolig at hun ikke sover, og gråter hele dagene osv inntil hun har vært der, noe jeg får høre flere ganger om dagen.

Vi snakker ikke mye sykdom, det er ikke det som sliter på meg, men mer det at jeg hele tiden må være den som oppmuntrer, roser, drar i gang, passer på.

Det er som å ha fått et ekstra barn i huset, bortsett fra at dette barnet har en sterkere vilje enn noen andre barn jeg har kjent.

Vi har flere "kamper" hver eneste dag.

Det dreier seg om mat, dusjing, bytte til rene klær, gå en tur i hagen, betale regninger osv

Dette, i tillegg til alle praktiske ting, og nattlige telefoner der jeg må roe ned angsten, er hva jeg blir sliten av.

Støttegrupper viser forståelse for at jeg blir sliten, men fokuserer mer på hennes behov for hjelp og støtte.

Det samme gjelder hos fastlege og hos psysisk helseteam i kommunen.

Jeg merker nå at jeg er stresset, sliten og har kort lunte i hverdagen, noe som er totalt ulikt meg.