IVF tar livet av forholdet

[AnonymBruker]

Vi er inne i vår andre icsi runde, og jeg er redd forholdet snart ryker.

Vi krangler mye og jeg følger jeg får null støtte av mannen.

Jeg blir dårlig på hormoner, så sårlig at jeg må være hjemme fra jobb. Han spør meg ikke hvordan det går hver dag engang.

Jeg er livredd for at vi ikke vil lykke og ønsker prate om dette. Da blir han bare sur og sier "vi får det til" og "du må slutte være så negativ".

Jeg blir så lei meg at jeg følger alt inni meg rakner.

Så leser jeg diverse blogger der mannen er sååå søt, forståelsesfull for bivirkninger, leggre små hjertsesjokolader på puta, kjøper blomster osv. Og blir bare enda mer lei meg. Hvorfor bryr ikke min mann seg slik tenker jeg. Her ligger jeg nede for telling av hormoner, og det er han som er grunnen til vår barnsløshet, allikevel synes han bare jeg maser og klager. Vil ikke prate om hva vi gjør om vi ikke lykkes. Nekter meg to egg inn fordi han er redd for tvillinger. Hva med meg da??? Jeg vil jo maksimere sjansene våre hver gang, og gå på minst mulig slikte kurer fremover.

Er det vanlig? Og jeg som leser for mye blogger om søte og forsåellsesfulle menn? Føler dette er i ferd med å kneke oss helt. Jeg trodde vi ville klare alt sammen, for vi har alltid hatt det så bra. Men nå er jeg ikke sikker lenger...

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[AnonymBruker]

Ts her.

Beklager mye skrivefeil, jeg leste ikke over og skrev gjennom tårer

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[Maneo]

Nekter meg to egg inn fordi han er redd for tvillinger. Hva med meg da??? Jeg vil jo maksimere sjansene våre hver gang, og gå på minst mulig slikte kurer fremover.

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

Dette syntes jeg var veldig rart!

Uansett, ved første lesning må jeg si han virker særdeles usympatisk og fraværende. Jeg synes absolutt ikke du krever for mye når du blir sengeliggende pga. behandlingen du gjennomgår.

MEN, vi har alle våre måter å takle vanskeligheter på. Kanskje han har vansker med å takle utfordringen dere står ovenfor, og dette blir hans måte å takle det på?

Jeg tror uansett dere er nødt til å prate sammen. Slike følelser kan ikke gå hen dersom dere planlegger å starte en familie sammen.

Ønsker deg lykke til, og alt godt, TS. :-)

[Wanita]

Syns så absolutt han burde vise deg omsorg, men tror nok ikke du kan kreve en slik omsorg som du leser i blogger. Husk at det man gjerne viser ut er alt det positive, og gjerne rosemaler det litt ekstra. Men omsorg i forhold til hensyn syns jeg er på sin plass.

Og å kunne snakke sammen er viktig uansett hva det gjelder, men har dessverre ingen tips til deg

[AnonymBruker]

Dette syntes jeg var veldig rart!

Uansett, ved første lesning må jeg si han virker særdeles usympatisk og fraværende. Jeg synes absolutt ikke du krever for mye når du blir sengeliggende pga. behandlingen du gjennomgår.

MEN, vi har alle våre måter å takle vanskeligheter på. Kanskje han har vansker med å takle utfordringen dere står ovenfor, og dette blir hans måte å takle det på?

Jeg tror uansett dere er nødt til å prate sammen. Slike følelser kan ikke gå hen dersom dere planlegger å starte en familie sammen.

Ønsker deg lykke til, og alt godt, TS. :-)

TS her

Tusen takk:) Jeg håper vi lykkes, men nå kjennes alt veldig svart.

Blir så ekstremt skuffet over at han er så lite forståelsesfull. Men når jeg sier dette til han blir han bare enda mer sur og sier jeg bare klager.

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[Athene]

Ut i fra det du skriver virker han for lite forståelsesfull. Men jeg regner med at dette er skrevet med dine ord, som sikkert er litt påvirket av hormoner og følelser akkurat nå.

Aller først - ikke skriv eller snakk om hvem sin "skyld" prøverør er. Det er veldig skadelig for forholdet. Det å være ufrivillig barnløs er noe man er sammen om som par. Ja, det er utrolig urettferdig at kvinnen må gå gjennom alt det fysiske, og mannen slipper nesten helt unna. Er det en ting mannen sier ofte til meg er det at han skulle ønske han kunne ta en runde for meg. Men om jeg skulle gått rundt og hatt slike tanker hadde det ikke vært sunt for forholdet. Jeg har akseptert at det bare er sånn det er. Og sånn er forsåvidt svangerskap og fødsel også, noe som er mye større og mer langvarig enn et prøverørsforsøk.

Hvordan dere skal løse opp i dette er det bare du og mannen som kan komme frem til. Kommunikasjon er nok nøkkelordet. Det er ikke lett å forstå hva hormonene gjør med oss, det er jo ikke en synlig skade eller sykdom. Sett deg ned, snakk med han, forklar hvordan du har det (ikke den biten om hans skyld, lite forståelsesfull, etc.). Vurder parterapi, det kan hjelpe mye å få hjelp til å sortere tanker.

Når det gjelder hvor forståelsesfulle andre menn er - Min er omtrent som han vanligvis er ovenfor meg, med noen få unntak. Han unngår å kjefte tilbake om jeg er urimelig, for han vet at det er hormonene som prater, men det gir meg ikke rett til å kjefte og smelle, da sier han fra. Han er med på alle timer som støtte, han avlaster meg mye med å tal alt av praktiske oppgaver, husarbeid og matlaging i de kritiske periodene. Men noen blomster, sjokolade på puta eller lignende har jeg aldri fått. Han har meninger om en eller to egg, det berører jo han også. Han vill heller ikke snakke om veien videre etter prøverør, dit kom han først når fjerde forsøket var misslykket. Det respekterer jeg, og i etterkant er jeg enig. Hva/hvis/dersom diskusjoner har ofte liten verdi.

Husk at mannen er akkurat like berørt som deg rent psykisk, og sikkert har en annen måte å takle det på. Def fysiske er bare en bitteliten og kortvarig del av det å være ufrivillig barnløs.

Endret 27. september 2012 av Athene

[AnonymBruker]

Ja, det er jo skrevet med mine ord. Og sikker farget av hormonene

Jeg har aldri sagt eller tenkt før nå at det er "han" sin feil, jeg vet det er oss, og hvem vet, kanskje ikke er alt som det skal med meg heller selv om det ser slik ut. Uansett, jeg vet det er helt irrelevant. Det er vi som ikke kan få barn.

Men jeg blir gal av hormonen, hater å være hjemme fra jobb og er livredd for å ende opp som barnløs. Selv om jeg innerst inne har tenkt på om det er sammfunnets forventninger til som gjør at det i mitt hode er "krise" å ikke få barn. Det er klart jeg ønsker barn og lenkter etter dette, men samtidig hender det jeg klarer kjenne på at livet kan bli helt ok om ikke. Selv om det er vondt å tenke på, særlig under et forsøk.

Jeg skulle bare så ønske han kunne spurt meg hvordan det går om dagen, at ikke jeg alltid må begynne prate, at han kunne støvsugd av seg selv og ikke blitt sur om jeg ber han. At han kunne foreslått å lage middag, om så bare steke en grandis til meg når jeg står der og steker fisk med dunderhodepine. Jeg skulle vel bare ønske han viste at han brydde seg.

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[AnonymBruker]

Men han er med på alle timer, UL og legetimer da:)

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[Athene]

Har du fortalt han det du skriver her inne? At du ønsker at han skal avlaste deg mer i periodene du medisineres, og snakke litt mer med deg?

Jeg trur du opplever mange følelser på en gang, det viser også innleggene dine. Mye er hormonplager, mye er tanken på å aldri få barn, og noe er frustrasjon over mannen. Jeg trur du må forsøke å splitte opp hva som er hva. Da blir det også lettere for mannen å forstå deg bedre.

Det du skriver er veldig kjent. Dette med å bare traske hjemme er virkelig ikke sunt i den prosessen. Jeg har dratt meg på jobb hver dag, det hjelper på den psykiske helsa selv om det fysiske er tungt. Jeg har gått en lang tur hver dag, og også hatt diverse prosjekter i huset. Se om du kan finne noe å aktivisere deg selv med, jeg lover deg at du føler deg bedre dersom du finner på noe.

Og tankene dine rundt det å få barn ikke få barn høres så kjent ut at det er skummelt... Jeg er også der at livet egentlig er veldig bra uten barn. Jeg trur det er sunt å ha disse tankene, i stedet for å låse seg helt fast i at livet ikke er noen vits dersom man ikke få barn. Forsøk å dyrk disse tankene litt, og tenk på hvor givende ett liv uten barn kan være med tanke på frihet og opplevelser.

[AnonymBruker]

Takk Athene, tror du har rett i at jeg bør sortere tankene.

Er litt vel mye som raser i hodet om dagen...Kanskje jeg bør prøve dra meg på jobb i morgen, sittet inne i tre dager nå, og jeg holder på å bli GAL. Redd de på jobb tror jeg skulker og, skjønner jo det er vanskelig for de å vite hvordan dette er. Særlig når alle på teamet er sperke menn i 3o-årene med koner og barn.

Jeg har forøvrig sagt til mannen at jeg ønsker mer hjelp, uten den helt store responsen kan du si.

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[Athene]

Jeg skylder på "ryggplager". Det er forståelig selv for menn, og forklarer at man er litt til og fra.

Hva med en 50% fra fastlege? Og å diskutere muligheten for litt hjemmekontor? Man blir litt mindre gal av å bruke energi på arbeidsoppgaver daglig.

[AnonymBruker]

Jeg skylder på "ryggplager". Det er forståelig selv for menn, og forklarer at man er litt til og fra.

Hva med en 50% fra fastlege? Og å diskutere muligheten for litt hjemmekontor? Man blir litt mindre gal av å bruke energi på arbeidsoppgaver daglig.

Jeg sitter på hjemmekontor. Har en jobb som ikke helt tillater 100% fravær. Så jeg står opp og sitter pålogget hver dag. Blir litt mer surfing enn sikkert sjefen vil like, men, det får nå være. De nærmeste vet hva jeg holder på med på jobb:)

Hjelper litt på humøret å skrive her kjenner jeg. Det er nok bare blitt litt mye den siste uken. Jeg tåler hormoner dårlig, blir faktisk dritsur av å være borte fra jobb, sover dårlig og bekymrer meg for både forhold og barn og jobbfravær. Men nå er det innsett til uken forhåpentligvis!

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[Gjest Twelve12]

Det kan hende mannen din ikke ønsker å spørre deg hvordan du har det, fordi han er redd for svaret. Han sier at dere kommer til å klare det, fordi det er det han trenger å tro. Han føler nok veldig på det at det er han som er "årsaken" til dere barnløshet. og det hjelper heller ikke at du tenker at det er hans skyld.

Mannfolk er ikke som oss, de gjemmer seg bak en fasade av "whatever" og syns det er enklere å skyve ting under teppet. Jeg regner med at din mann er slik som du beskriver han.

Det er nok ikke det at han ikke bryr seg om det du går igjennom. Mer enn noe annet tror jeg heller han setter stor pris på det, men har vanskeligheter for å vise det. Det er slik noen mannfolk er. Jeg tror heller du kommer best ut ved å snakke med han. fortelle han hva du tenker på.

Jeg vet det ikke er lett, og med hormonene vi er på så blir alt vi tenker mye værre også. Håper dere finner ut av det.

Uansett så burde ikke det å få barn ødelegge for dere. Jeg tenker slik at jeg vil ha barn med min mann, ellers vil jeg ikke har barn. Dersom da vi skulle ødelagt forholde i forbindelse med å prøve å få barn... det er rett og slett ikke værdt det. Plei hverandre.

[AnonymBruker]

Denne må jeg bare svare på, har altfor bitre erfaringer med dette selv.

Som kvinne, proppfull av hormoner, og at man føler alt "arbeidet" foregår i ens kropp, så er man ekstremt sårbar. I tillegg er det helt sikkert at ens temperament til tider kan gjøre deg heeelt urimelig.

Jeg var et hormontroll nesten sammenhengende i flere år.

Dette ødela sexlivet, kommunikasjonen og nesten gnisten i forholdet.

Mannen stakkar, har ikke alle forutsetninger for å forstå hva som skjer i kroppen, og oppfatter ofte kvinnen som kritisk og krevende - som i sin tur gjør at han trekker seg mer og mer unna. Er en kjempeutfordring for oss alle, å forstå at en som har piggene ekstra ute, faktisk egentlig skriker litt etter ekstra oppmerksomhet. I tillegg var jeg overfokusert på ivf, mens mannen hadde en bedre evne til å koble ut dette temaet og ikke hadde det store behovet for å snakke dette ihjel, ergo kunne han ikke sette seg inn i at dette hadde jeg.

Vi endte opp hos profesjonelle, som kunne fortelle at dette så hun ofte hos ivf'ere. Og utroskap var heller ikke uvanlig. Hun mente at sykehusene burde informere mer om hvor stor påkjenning dette er for forholdet, slik at de kunne søke hjelp og rådgivning mens prosessen pågikk.

Jeg ville tatt dette alvorlig, kanskje en partime hos en eller annen med forstand på dette.

Anonym poster: 2c1555108f75ccd2878b55ffa877e20e

[AnonymBruker]

Denne må jeg bare svare på, har altfor bitre erfaringer med dette selv.

Som kvinne, proppfull av hormoner, og at man føler alt "arbeidet" foregår i ens kropp, så er man ekstremt sårbar. I tillegg er det helt sikkert at ens temperament til tider kan gjøre deg heeelt urimelig.

Jeg var et hormontroll nesten sammenhengende i flere år.

Dette ødela sexlivet, kommunikasjonen og nesten gnisten i forholdet.

Mannen stakkar, har ikke alle forutsetninger for å forstå hva som skjer i kroppen, og oppfatter ofte kvinnen som kritisk og krevende - som i sin tur gjør at han trekker seg mer og mer unna. Er en kjempeutfordring for oss alle, å forstå at en som har piggene ekstra ute, faktisk egentlig skriker litt etter ekstra oppmerksomhet. I tillegg var jeg overfokusert på ivf, mens mannen hadde en bedre evne til å koble ut dette temaet og ikke hadde det store behovet for å snakke dette ihjel, ergo kunne han ikke sette seg inn i at dette hadde jeg.

Vi endte opp hos profesjonelle, som kunne fortelle at dette så hun ofte hos ivf'ere. Og utroskap var heller ikke uvanlig. Hun mente at sykehusene burde informere mer om hvor stor påkjenning dette er for forholdet, slik at de kunne søke hjelp og rådgivning mens prosessen pågikk.

Jeg ville tatt dette alvorlig, kanskje en partime hos en eller annen med forstand på dette.

Anonym poster: 2c1555108f75ccd2878b55ffa877e20e

TS her

Takk for svar:)

Jeg har foreslått partime, men det er heeelt uaktuelt sier han.

Tok problemet opp med han i går, men han går bare rett i forsvar. Sier han spør meg hvordan det går hele tiden, men sannheten er jo at han ALDRI spør. Men han sier at jeg prater om det hele tiden. så da rekker han ikke spørre. Jeg er bare så dritlei nå

Håper virkelig ikke dette er begunnelsen på slutten for oss, men tøft er det jammen meg! Og jeg må innrømme at jeg er usikker på hvasom skjer med oss om dette ikke lykkes på mange forsøk

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

[Gjest Twelve12]

TS her

Takk for svar:)

Jeg har foreslått partime, men det er heeelt uaktuelt sier han.

Tok problemet opp med han i går, men han går bare rett i forsvar. Sier han spør meg hvordan det går hele tiden, men sannheten er jo at han ALDRI spør. Men han sier at jeg prater om det hele tiden. så da rekker han ikke spørre. Jeg er bare så dritlei nå

Håper virkelig ikke dette er begunnelsen på slutten for oss, men tøft er det jammen meg! Og jeg må innrømme at jeg er usikker på hvasom skjer med oss om dette ikke lykkes på mange forsøk

Anonym poster: 820c55b6c5bd0e45477a356ae290acb8

Det viktigste er å finne ut om du bare har lyst på barn, eller om du har lyst på barn med din kjære. Det er en vesentlig forskjell.

Dersom det er kun han du vil ha, og kun han du vil ha barn med, så er ikke svaret vanskelig. Da mener jeg at forsøket på barn rett og slett ikke er verdt det hvis det går utover forholdet deres. Det slik jeg tenker.

Det virker på deg som du skriver at du er veldig påvirket av hormonene (men nå vet jeg ikke hvordan du er ellers) Og problemet ligger mye i det at han bare ikke spørr hvordan du har det. Spørr du han hvordan han har det? hele opplegget er en "two way street" uansett hvem som er på medisiner, hvem som er "skyld" i problemene.

Dere må prate sammen, finne en balanse og være der for hverandre. Ellers vil det ikke gå. Og da prater jeg ikke bare om ivf, men dere vil møte motstand på veien uansett på par i løpet av livet. Og da er det viktig å være der for hverandre. Og kommunisere.

[AnonymBruker]

Føler veldig med deg TS!

Hvis du har overskudd til det er det kanskje en ide om dere bare gjør noe koslig sammen? Fokusere på noe annet, og ikke snakke om problemene. Ligge i armkroken hans å se en koslig fim? Å prate om alt ligger ikke for alle, og når den ene parten i tillegg er preget av hormoner- da er det ikke lett! Så kan dere kanskje snakke om dette når det forsøket er over? Det er ihvertfall viktig om dette ikke går og dere må igjennom det flere ganger.. Men jeg krysser fingrene for at det går for dere denne gangen

Anonym poster: cacea864dcd16c6b449a53f6c17a27df

[AnonymBruker]

Vil bare tipse om at på ønskebarn sine sider leste jeg om en terapeut som spesialiserer seg på å snakke med ufb'ere. Kanskje du selv kunne tatt en time hos henne?

Anonym poster: 2c1555108f75ccd2878b55ffa877e20e

[miss dolly]

Hei TS. Been there, done that...

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Jeg syns også mannen min viste lite omsorg og engasjement. For meg dreide hele dagen seg om å tenke, surfe og gruble på problemet. Jeg følte at hele livet var satt på vent og syns tiden gikk sinnsykt sakte. Han var flinkere til å leve normalt og trengte ikke å snakke om ting på samme måte som meg.

For meg ble "redningen" ei venninne som var i samme situasjon. Vi hadde begge stort behov for å få snakket om det, deppet sammen, heiet på hverandre osv. Vi spurte hverandre daglig hvordan den andre hadde det og passet på hverandre. Så mitt tips er å snakke med noen andre... Har du ikke en god venninne eller to du kan snakke med??

For vår del er forholdet fortsatt litt preget av det vi har vært gjennom,det går opp og ned. Men vi har fått verdens nydeligste sønn og er tross alt en lykkeligliten familie...

[Redbird]

Nå har jeg ikke lest igjennom alle svarene her og det er sikkert nevnt, men det første jeg tenker er;

Han er nok påvirket av dette han også, og men er jo kjente for å reagere veldig annerledes enn oss..!

Snakk sammen! Sett deg ned med han, uten distraherende støy fra tv og pc og SNAKK skikkelig! Få sagt akkurat dette du sier her, på en rolig måte, uten angrep og anklager.

Man må ALDRI si "det er din skyld at..." "det er min skyld at..." når det gjelder dette. Temaet er sårere enn man tror og ord skader.

Hos oss er også mannen problemet og jeg var veldig klar på å si "dette kan du ingenting for og det er ikke din skyld." Man er jo sammen om det!

Men, alt i alt, virker han veldig usympatisk og det med at han skal bestemme at du ikke skal sette inn to egg?? En; ikke han som avgjør. To; Sjansen for tvillinger er liten. Tre; Ønsker han seg ikke barn da? Vil han ikke øke sjansene? To er uansett bedre enn ingen...

Uff, beste råd jeg har er å ta en SKIKKELIG prat med han! For om kommunikasjonen svikter allerede nå er dette kanskje ikke det lureste å gjennomføre akkurat nå...?

Masse, masse lykke til kjære deg!!

Endret 3. oktober 2012 av Redbird