Han gikk rett inn i papparollen..

[AnonymBruker]

Jeg har to små barn, og fikk meg ny kjæreste nå i sommer. Han er utrolig snill, og jeg kan se at han virkelig bryr seg om ungene mine. Men jeg reagerer litt på hvor fort han tok "papparollen". Han fortalte familie og venner at han hadde blitt stefar rett etter at vi ble sammen. Jeg tenkte.. hm.. man blir jo ikke automatisk stefar/mor selv om man blir sammen med noen som har barn. Det er en reslasjon som må bygges opp over tid. Når han er sammen med barna, så har vi hele spekteret, fra å leke å tøyse, til å sette på "streng-maska". Han kan "kjefte" (snakke strengt til) dem for små ting som jeg vanligvis overser (etter seks år som mor, har jeg lært hvilke kamper som er verdt å kjempe).

Feks: ungene har lagt seg, de ligger i min seng å leser, synger å tøyser litt. Så sier han: Nei, nå synes jeg virkelig de burde legge seg til å sove (kl er da ca halv ni). jeg tenker at så lenge de ikke sloss og krangler, er det bare koselig om de ligger å skravler litt før de sovner, ihverfall når det ikke er så alt for sent. Men jeg går inn på rommet å sier at de må slukke lyset. De protesterer litt, men ikke veldig. Plutselig merker jeg at kjæresten min står bak meg med det strengeste fjestet og sier høyt: "hysj! dersom dere ikke legger dere til å sove nå, får dere ligge på hvert deres rom". Ungene blir lettere sjokkert, og det blir jeg og, men sier ingenting. Og en annen kveld var det likedan, han sa at han ville gå inn å få de til å sove. Jeg sa at jeg kunne gjøre det, så begynte jeg å gå mot rommet. "Jeg blir med" sa han, og fulgte etter. javel...

Jeg må presisere at han stort sett er morsom og blid når han er rundt dem, men han pirker for slike små ting, enten det er ved matbordet, ved leggetid etc. Jeg tenker kanskje at han kunne overlatt all masinga og gnålinga til meg, og bare bygge en positiv realsjon til barna, å bli skikkelig kjent. Jeg kjenner at jeg ikke er helt komfortabel med at han plutselig kommer inn å "tar over" oppdragerrollen om jeg kan si det på den måten. Han bor ikke sammen med oss, så når han er på besøk, skulle jeg ønske han bare kunne kose seg med ungene.. Det skal sies at barna forguder ham, og han er som sagt veldig flink! Jeg vil bare finne en måte å snakke om dette med ham, uten at han blir lei seg/fornærmet.

Forslag anyone?

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[AnonymBruker]

Du aner ikke hvor heldig du er!!!

Sett pris på at denne mannen faktisk gir ungene dine tilsnakk når de trenger det, og at han faktisk tar tak i ting som du tydeligvis overser....

Kansje får du velopdragne ungen hvis du lar han forstette? Istedet for bråkete suttrette drittunger, som de fleste barn er i dag, fordi de får gjøre som de vil...

Anonym poster: f93f6cd53c578d6759fa519b98ec4449

[skruf]

Jeg tror du og kjæresten din skal sette dere ned og snakke sammen ift hvilken grensesetting du har på barna dine, hva du velger å ta og hva du velger å se mellom fingrene med.

Synes det er supert at han bryr seg så mye om barna dine, det motsatte ville ikke vært holdbart.

Ang det at han grensesetter barna, så lenge han følger dine grenser/regler synes jeg er bra. Jeg synes det blir feil om steforeldre ikke skal ha en oppdragende rolle, men bare leke, kose og hjelpe til med barna. Nå har dere ikke flyttet sammen enda, men den dagen dere flytter sammen, evt får felles barn så bør kjæresten din kunne snakke etter dine barn. På lik linje som han vil behandle egne barn.

[AnonymBruker]

Jeg tror du og kjæresten din skal sette dere ned og snakke sammen ift hvilken grensesetting du har på barna dine, hva du velger å ta og hva du velger å se mellom fingrene med.

Synes det er supert at han bryr seg så mye om barna dine, det motsatte ville ikke vært holdbart.

Ang det at han grensesetter barna, så lenge han følger dine grenser/regler synes jeg er bra. Jeg synes det blir feil om steforeldre ikke skal ha en oppdragende rolle, men bare leke, kose og hjelpe til med barna. Nå har dere ikke flyttet sammen enda, men den dagen dere flytter sammen, evt får felles barn så bør kjæresten din kunne snakke etter dine barn. På lik linje som han vil behandle egne barn.

Takk for svar!

Jeg er som sagt veldig glad for at han bryr seg om barna mine! Å det passer jeg på å si til ham også. Det som kanskje er problemet her, er at ting har gått så utrolig fort frem, vi treffes stort sett i helgene, og han har ikke møtt barna så veldig mange ganger. Jeg tenker kanskje at vi alle bør bli vant til situasjonen før han opptrer som en oppdrager. Situasjonen ville selvsagt vært helt annerledes om vi bodde sammen, da håper jeg han også vil være den strenge sammen med meg.. Tror du har rett, det er nok lurt å sette seg ned å snakke om forventninger både fra hans og min side.

TS.

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[Gjest Filleproletiet]

Psykooooo

[AnonymBruker]

Du aner ikke hvor heldig du er!!!

Sett pris på at denne mannen faktisk gir ungene dine tilsnakk når de trenger det, og at han faktisk tar tak i ting som du tydeligvis overser....

Kansje får du velopdragne ungen hvis du lar han forstette? Istedet for bråkete suttrette drittunger, som de fleste barn er i dag, fordi de får gjøre som de vil...

Anonym poster: f93f6cd53c578d6759fa519b98ec4449

Takk for svar!

Jeg lar absolutt ikke barna mine få gjøre som de vil, jeg er veldig opptatt av at de skal lære seg god folkeskikk osv, for jeg takler ikke ufordragelige barn. det jeg mener er at jeg kjenner mine barn best, og vet hvilke kamper det er verdt å kjempe. Hvordan tror du ungene blir dersom de foreldrene skulle plukke på hver en minste lille ting? Noe må man bare overse, det er stort sett bagateller. Jeg vil bare at han skal lære barna å kjenne før han tar på seg den rollen.

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[la Flaca]

Hvor gamle er barna dine?

Jeg syns han høres ut som en flott kar med et veldig godt utgangspunkt.

[AnonymBruker]

Da jeg møtte min samboer gikk han og rett inn i papparollen. Han brydde seg om barnet mitt (som da var baby), ville holde han, leke med han, mate han osv. Det var selvfølgelig skremmende i starten for jeg tenkte at dette er ikke normalt.

Når jeg fikk roet meg ned og forstod det at han faktisk brydde seg og ikke hadde noe skjult agenda (jeg var litt smålig paranoid) så innså jeg hvor utrolig heldig jeg var som hadde funnet en så fantastisk mann

Syns du burde være glad og de mannfolka vokser ikke på trær. Han mener nok bare godt og hvis du syns han går over streken burde du sette deg ned med han (uten barna tilstede) og ta det opp med han. Snakke litt om hvordan han syns barn skal oppdras, hvordan du syns det skal gjøre, hvor grensene går osv.

Lykke til <br /><br /> Anonym poster: 30e56fb0759990f3c97f6467216843ea

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna dine?

Jeg syns han høres ut som en flott kar med et veldig godt utgangspunkt.

De er 6 og 3 år. Ja, han er en flott kar, og jeg vet jeg er heldig. Det er nok bare veldig uvant å dele ansvaret med noen, da vi har vært alene så lenge..

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[AnonymBruker]

Da jeg møtte min samboer gikk han og rett inn i papparollen. Han brydde seg om barnet mitt (som da var baby), ville holde han, leke med han, mate han osv. Det var selvfølgelig skremmende i starten for jeg tenkte at dette er ikke normalt.

Når jeg fikk roet meg ned og forstod det at han faktisk brydde seg og ikke hadde noe skjult agenda (jeg var litt smålig paranoid) så innså jeg hvor utrolig heldig jeg var som hadde funnet en så fantastisk mann

Syns du burde være glad og de mannfolka vokser ikke på trær. Han mener nok bare godt og hvis du syns han går over streken burde du sette deg ned med han (uten barna tilstede) og ta det opp med han. Snakke litt om hvordan han syns barn skal oppdras, hvordan du syns det skal gjøre, hvor grensene går osv.

Lykke til <br /><br /> Anonym poster: 30e56fb0759990f3c97f6467216843ea

Jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg vet jo at han er verdense snilleste, og jeg ser at han er oppriktig glad i barna mine. Men det er en liten stemme inni hodet mitt som sier at dette er for godt til å være sant, og det gjør meg litt paranoid. Jeg skal prøve å komme inn på temaet i kveld, å snakke med han på en veldig uhøytidelig måte, om hvordan jeg synes ting skal gjøres, å spørre han hva han syns osv. Jeg vil ihvertfall ikke skremme ham fra å snakke til ungene igjen..

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[la Flaca]

De er 6 og 3 år. Ja, han er en flott kar, og jeg vet jeg er heldig. Det er nok bare veldig uvant å dele ansvaret med noen, da vi har vært alene så lenge..

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

Ja, jeg tror nok du er preget av at du har hatt aleneansvaret lenge.

Og folk har jo forskjellig oppfatning av barneoppdragelse. Jeg ville for eksempel hatt ganske forskjellige regler for en 3-åring og en 6-åring. Ikke lagt dem samtidig, og ihvertfall ikke tillatt tøysing i senga klokka 20.30 om kvelden for 3-åringen.

Ut i fra det du har skrevet så skjønner jeg hvor han kommer fra han mannen din. La han bli en ressurs og wingman for deg. Ikke motarbeid hverandre. Ta dere en god prat i all vennskapelighet, så er jeg sikker på at dere får det kjempefint sammen alle fire!

Endret 21. september 2012 av la Flaca

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg vet jo at han er verdense snilleste, og jeg ser at han er oppriktig glad i barna mine. Men det er en liten stemme inni hodet mitt som sier at dette er for godt til å være sant, og det gjør meg litt paranoid. Jeg skal prøve å komme inn på temaet i kveld, å snakke med han på en veldig uhøytidelig måte, om hvordan jeg synes ting skal gjøres, å spørre han hva han syns osv. Jeg vil ihvertfall ikke skremme ham fra å snakke til ungene igjen..

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

Det er jo ikke rart. Det er nok morsinstinktet vårt og vi ønsker å forsvare barna våre og det er jo en fin ting.

Etterhvert vil du føle deg mer trygg og det vil bli mer naturlig.

Men det er veldig viktig at du snakker med han om sånt. Så han ikke tror at du ikke vil ha han der <br /><br /> Anonym poster: 30e56fb0759990f3c97f6467216843ea

[AnonymBruker]

Takk for gode svar, nå ser jeg stiuasjonen litt klarere! Tror hele greia freaker meg litt ut.

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[AnonymBruker]

Da jeg flyttet sammen med min mann hadde jeg med meg to relativt store barn inn i forholdet. Siden det er jeg som har hatt den daglige oppdragelsen av dem i mange år, så hadde jeg min måte å gjøre ting på.

Min mann og jeg tok samtalen tidlig rundt hvordan han skulle engasjere seg i barnas liv. Vi fant sammen ut hvilke grenser vi ville ha i vårt felles hjem, og hvordan vi skulle forklare og snakke med ungene om dette.

Det ble noen småendringer i forhold til hvordan ungene blir oppdratt, men ikke mye. Min mann er mindre streng enn meg

Poenget er at så lenge ungene er store går det fint å snakke med dem om dette. Og her snakker jeg barn fra 3-4 år. (Mine var mye større).

At stefar engasjerer seg er positivt, men samtidig må ikke dere som par sende ut forskjellige signaler. Det er viktig at dere er samstemte om hvordan det skal være i deres hus. Om dere ikke bor sammen og bare er sammen i helgene, synes jeg faktisk at det er dine regler som skal gjelde uansett. Men stifter man felles hjem så blir det litt annerledes slik jeg ser det.

Vi har også selv latt ungene få bestemme en del i forhold til utviklingen av stefar-barn forholdet. Slik at det har utviklet seg mye på deres premisser. Mitt ene barn har fra første stund ville ha min mann med på ting, enten det er skole eller fritidsaktiviteter. Mens den andre ikke ville det i starten. Og det har vi respektert.

Nå i dag, 2 år senere, fungerer vi faktisk som en grei familie. Vi er enige om de fleste grenser og ungene kommer til oss begge om det er noe. Min mann kan fint være sammen med ungene uten at jeg er til stede, og omvendt. De forholder seg like greit til oss begge.

Anonym poster: 6d5aee2a565ed325b2993f9ba72a80f6

[Sophie-Ann]

Vel, jeg er litt uenig her. Jeg syns det virker for tidlig...Jeg hadde ikke synes noe om at en mann jeg nettopp hadde truffet skulle plutselig oppdra barna mine. Noe annet er det når man bor sammen.

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei. Det er feil på alle mulige måter. Hvis han hadde vært en farsfigur hadde han forstått at et forhold må bygges opp over tid, og overlatt oppdragelsen til deg. Barna blir jo helt forvirret over at en fremmed mann kommer og styrer, til og med over mamma? Si stopp, hvis han ikke forstår det så er han ikke noe å samle på. Han har tydeligvis et enormt behov for å markere seg, og det er ikke greit.

Anonym poster: 67f9cf7e88e69f4d00c25a3e6fe4f3b7

[Gjest ida]

Sjokkert over at alle mener dette er ok. Barna bør bli kjent med mannen først og fremst. Det er forskjell på å snakke til et barn fordi det gjør noe som er skadelig og det å overkjøre moren.

Hvorfor skal det komme en fremmed inn i deres hus og si at om de ikke slutter å styre får de ikke ligge sammen? Det er din oppgave som forelder å oppdra barna. En evt. stefar skal introduseres over tid og ikke komme inn å ta over.

Syns det er ekkelt at du virker som du ikke klarer si fra. Som du sier reagerer barna, de må jo tro at det er helt ok å overstyre deg. Jeg syns ikke dette høres ut som noe annet enn en mann med markeringsbehov. Hadde han vært en hannhund hadde han pisset overalt.

[Gjest Mandalas]

Jeg syns heller ikke dette høres ok ut. Jeg får samme vibber som ida, at dette er en mann med markeringsbehov. Grensesetting i slike situasjoner syns jeg ikke han har noe med med før dere enten flytter sammen eller har pratet om det.

Min eks gikk også rett inn i frsrollen/ stefarsrollen, men på en helt annen måte enn det du beskriver. Mitt barn var ganske liten da, så det var begrenset hva som trengtes av grensesetting, men vi pratet om ting, om hvordan vi skulle løse situasjoner. Han gikk ikke inn og overkjørte meg, feks hvis barnet mitt kastet mat på gulvet eller gråt ved legging. Han var en ressurs for meg, ikke en som prøvde å overta. Det er stor forskjell. Nå er jeg alene igjen og jeg hadde syntes det var ekstremt ubehagelig om min kommende kjæreste styrte på som du skriver. At han plutselig bestemte at mine regler og min oppfatning av hva som var barnas kos sammen, ikke skulle gjelde lenger.

[AnonymBruker]

Jeg syns heller ikke dette høres ok ut. Jeg får samme vibber som ida, at dette er en mann med markeringsbehov. Grensesetting i slike situasjoner syns jeg ikke han har noe med med før dere enten flytter sammen eller har pratet om det.

Min eks gikk også rett inn i frsrollen/ stefarsrollen, men på en helt annen måte enn det du beskriver. Mitt barn var ganske liten da, så det var begrenset hva som trengtes av grensesetting, men vi pratet om ting, om hvordan vi skulle løse situasjoner. Han gikk ikke inn og overkjørte meg, feks hvis barnet mitt kastet mat på gulvet eller gråt ved legging. Han var en ressurs for meg, ikke en som prøvde å overta. Det er stor forskjell. Nå er jeg alene igjen og jeg hadde syntes det var ekstremt ubehagelig om min kommende kjæreste styrte på som du skriver. At han plutselig bestemte at mine regler og min oppfatning av hva som var barnas kos sammen, ikke skulle gjelde lenger.

Jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg tror ikke at han prøver å overkjøre meg bevisst, han vil nok bare hjelpe, men jeg synes heller han kunne vente til jeg sa i fra til ungene, for å så vise dem at han er enig med meg og i mine avgjørelser. Jeg har selv vært stemor i flere år, da min eks (barnas far) har et barn fra før. Jeg klarte aldri helt å finne rollen min, og trakk meg heller litt unna. Jeg vil jo ikke at han skal gjøre det heller. Jeg vil at han skal bygge en positiv relasjon til ungene, så tar vi resten etterhvert. Tror det er veldig viktig, og spesielt til det yngste barnet, som er litt skeptisk på nye folk i utgangspunktet. Vi får sette oss ned å ta en prat om hvordan vi vil ha det.

Anonym poster: 1894e90e40d1812a66aef31318fe8ebe

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det er alt for tidlig for at han skal overstyre deg i forhold til oppdragelse. Dere treffes kun i helger og dere har heller ikke kjent hverandre så lenge, da syns jeg at hans rolle er å bli ordentlig kjent med barna først og fremst. Selvfølgelig kan han si fra til ungene hvis de gjør noe galt etc., men hvis du har lagt ungene sånn som du pleier å gjøre så syns jeg det blir feil at han skal komme å endre på det.

Hvis dere evt. flytter sammen etterhvert, så blir det selvfølgelig naturlig at dere samarbeider om oppdragelsen av barna. Men det er fortsatt dine barn og jeg syns du har vetorett for å si det sånn..

Jeg har hatt en sånn stefar som overstyrte moren min, og for å si det sånn, vi har fremdeles ikke det beste forholdet i voksen alder.

Anonym poster: f335519b5352b0cfd63664e5b8120d3d