Sliter sosialt (langt)

[Gjest Gjest]

Jeg er en kvinne på 29 som sliter kraftig i hverdagen. Jeg har hatt en veldig vanskelig oppvekst, med ustabile familieforhold, fysisk og psykisk vold hjemme, og ble sett veldig ned på og spredd rykter om på skolen. I voksen alder har jeg prøvd å fortelle min familie hva jeg opplevde som barn og hvordan det har preget meg, men har blitt beskyldt for å lyve, være gal, og så videre. "Vi gjorde aldri det du påstår vi gjorde, men hadde vi gjort det, så hadde du fortjent det", fikk jeg høre. Jeg ble for noen år siden fortalt av min bror at han gjerne skulle ha drept meg, hadde han kunnet komme ustraffet fra det. Jeg var aldri noe utagerende barn (og mener selvfølgelig ikke at utagerende barn skal måtte tåle fysisk og psykisk mishandling heller!), jeg var stille og engstelig, riktignok masete og veslevoksen, men overhodet ikke utagerende slik mange er. Jeg fikk kjeft og ble slått for ting som det er helt normalt at barn og tenåringer gjør, og ble neppe mindre engstelig av det. Idag har jeg ikke kontakt med min familie, men jeg klarer ikke å savne dem. Jeg har aldri hatt følelsen av å ha noen familie.

Jeg gikk gjennom skoletiden omtrent uten venner, for jeg turde aldri å tro på at noen ville være venn med meg. Til slutt ble dette en selvoppfyllende profeti, og jeg vet at det gikk stygge rykter om meg fordi jeg var så mye alene. Jeg fullførte videregående, men med skyhøyt fravær fordi det var beinhardt for meg å gå på skolen dag etter dag uten en eneste venn, jeg kunne gå i dagesvis uten å snakke med noen. Jeg har studert, men er nå på studium nummer tre etter å ha avbrutt de to første - jeg trodde jeg var for dum til å studere, og ga opp ved den minste motstand. I tillegg tok jeg med meg sjenansen fra skoletiden, og har gått ensom rundt på universitetet i mange år. Også her har jeg droppet forelesninger fordi jeg ikke alltid orket tanken på å sitte alene hver gang. Var et år på utveksling uten å bli kjent med et eneste menneske, og kjenner veldig på følelsen av å være mislykket. Jeg jobber deltid ved siden av studiene i et yrke som krever at jeg omgås mennesker, og det fungerer greit, jeg gjør en OK jobb, men jeg blir veldig sliten av å være rundt mennesker og blir ekstremt lei meg hvis jeg gjør noe feil, hvis noen irettesetter meg på en litt krass måte. Jeg er ikke veldig nærtagende generelt og tåler fint konstruktiv tilbakemelding, men reagerer til gjengjeld unormalt sterkt hvis noen hever stemmen eller snakker ovenfra og ned, eller virker irriterte. Jeg kan fortsatt rødme når jeg tenker på dumme ting jeg sa for ti år siden, og lurer på om noen husker det enda og tenker på "hun der teite". Eller hvis noen var sint på meg for ti år siden, da blir jeg fremdeles lei meg av å tenke på det. Hvis jeg treffer folk på gaten som jeg kjenner fra skolen, later jeg som om jeg ikke ser dem.

Jeg føler at nesten alt jeg sier og gjør er dumt og teit og latterlig, og jeg føler meg fullstendig sosialt inkompetent. Jeg prøver å si til meg selv at ingen er perfekte, alle gjør og sier teite ting, alle dummer seg ut iblant, men det hjelper ikke lenge av gangen. Mange ganger har jeg bare lyst til å pakke meg godt inn under dynen og bli værende, men jeg klarer enn så lenge å tvinge meg til å gå på jobb, og jeg håper så inderlig å kunne klare å fullføre studiene. Men jeg er så sliten, jeg føler at jeg ikke passer inn noe sted og at jeg bare er til bry for alle.

[AnonymBruker]

Å "nett diagnosere" psykiske problemer er en uting, men jeg syns det høres ut som sosial angst.

Anonym poster: 4fc14ca8b78e62870719b819b9f55608

[Gjest Filleproletiet]

Du må bare innse at du ikke er en dårlig person, at du er verdt minst like mye som alle andre, at du har masse å bidra med (du formulerer deg godt og er flink til å sette ord på hva du føler f.eks), osv. Dette tror jeg du burde få hjelp av en god psykolog til å finne ut av. Når man er så selvbevisst/introvert som du er så dytter man også folk vekk fra seg. Den dagen du kan akseptere deg selv for den du er, så kan også andre folk gjøre det samme. DU må like deg selv.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har vært inne på tanken at det kan være sosial angst, men føler ikke at det stemmer helt heller. Jeg er jo ikke redd for å gå på butikken eller ta bussen, for å si det sånn. Jeg har vært hos psykolog, og han var veldig flink og forståelsesfull, men jeg avbrøt behandlingen etter noen få timer fordi jeg var så flau over meg selv og redd for å gjøre et dårlig inntrykk. Så jeg avbestilte en time og tok aldri kontakt for å få ny. Jeg kunne kanskje tatt kontakt igjen, men er redd for at han skal bli sint for at jeg opptar helsevesenet på den måten og at han ikke syntes jeg var seriøs som avsluttet behandlingen.

Jeg kan ikke stikke under en stol at jeg kanskje fremstår som sær. For ikke så lenge siden var jeg på fest hos den eneste venninnen jeg har, og syntes det var vanskelig. Jeg pratet litt med et par stykker, men følte meg bare dum og utilpass, og ble veldig sliten av det. Jeg vet at jeg tidligere (for kanskje ti år siden) kan ha vært i overkant klengete når jeg en sjelden gang har fått kontakt med folk, og på den måten støtt dem fra meg. Nå er jeg veldig bevisst på å ikke virke innpåsliten, aldri ta initiativ, være "profesjonelt" høflig, men ikke mer. Kanskje har jeg gått for langt den veien også. Det skal sies at jeg har kommet meg mye i de siste årene, og det har jo hendt at jeg har slått av en liten prat med noen på universitetet (gikk tidligere på et studie med mye seminarundervisning), men det har aldri blitt noe mer, og jeg har som sagt vært veldig bevisst på å ikke ta noe initiativ. Og jeg tenker at det kan være like greit å ikke ha kontakt med noen, for da risikerer jeg iallfall ikke å si eller gjøre noe dumt.

Utrolig nok er jeg gift, jeg traff en mann via en rekke tilfeldigheter og vi ble sammen. Det ville vi nok aldri blitt hvis ikke han hadde tatt alt initiativ, jeg var forelsket i ham lenge uten å tørre å vise interesse. Jeg vet han er glad i meg, men jeg tenker ofte at han ville hatt det bedre med en annen dame. Jeg er veldig tilbakeholden med å treffe hans venner, unngår dem så godt jeg kan, selv om de er hyggelige. Jeg er redd de skal sense at det er noe "galt" med meg. En annen ting er at jeg er redd for å få for mye spørsmål rundt min sosiale situasjon - når man treffer nye folk, er det jo vanlig med litt small talk rundt utdanning, familie, hobbyer og så videre. Jeg kommer aldri mer til å fortelle noen om oppveksten min, for jeg orker ikke tanken på at folk skal enten synes synd på meg eller beskylde meg for å lyve. Jeg hadde i utgangspunktet slått fra meg tanken på å finne kjæreste, for jeg var redd for å bli dømt fordi jeg ikke har kontakt med familien. Mannen min er heldigvis veldig aksepterende med tanke på den biten.

Han utnytter heldigvis heller ikke det faktum at jeg har vanskelig for å sette grenser for folk . Jeg har opplevd å bli grovt utnyttet i et par relasjoner tidligere, og når jeg endelig har satt ned foten og sagt at jeg ikke vil bli behandlet som et leketøy eller en bruksgjenstand, har jeg blitt bedt om å dra til helvete. Jeg er på mange måter blitt skeptisk til folk og har veldig vanskelig for å ha tillit til noen, og det gjør jo ikke saken lettere. Jeg har blitt kalt stygg, dum, ubrukelig, kranglete og dess like så mange ganger at jeg bare går og venter på at folk skal begynne å si slike ting til meg nå også.

[Gjest Gjest]

hei, vet hvordan du har det.. Hvor bor du da?

[AnonymBruker]

Dette høres veldig alvorlig ut. Og det har ingenting med sosial angst å gjøre, når det grunner i opplevelser fra barndommen er vi inne i deprivasjons- og personlighetsforstyrrelse-spekteret, og minnene må bearbeides for at du skal komme deg videre. Kom deg til psykolog igjen.

Anonym poster: 09bf88624041324c88a562a79647cace

[Dragonfly84]

Du "opptar" ikke helsevesenet ved å gå til psykolog! De er der for å hjelpe folk som trenger det, som deg. Hvis du ikke føler deg helt vel med psykologen du hadde eller du er for flau til å gå tilbake, så finn en annen. Psykologer kan hjelpe deg, og når du finner en som passer deg er det veldig fint å bli forstått

[Gjest Raggy]

Du er ganske så lik meg og jeg ble psykisk og noe fysisk misshandlet under oppveksten. Jeg har disse "dumme automatiske reaksjonene som å unnskylde meg for alt og alle og føle meg i veien og jeg reagerer veldig sterkt på kritikk og "strenge stemmer samt at jeg har vansker med å uttrykke egne behov. Forsøker å være usynlig.

For meg endte det med diagnosen ptsd, men etter at den roet seg så har jeg veldig sterk sosial angst. Du må nesten bare søke hjelp for å evt få en diagnose og hjelp og støtte i hverdagen.

[Gjest Gjest]

Jeg er en kvinne på 29 som sliter kraftig i hverdagen. Jeg har hatt en veldig vanskelig oppvekst, med ustabile familieforhold, fysisk og psykisk vold hjemme, og ble sett veldig ned på og spredd rykter om på skolen. I voksen alder har jeg prøvd å fortelle min familie hva jeg opplevde som barn og hvordan det har preget meg, men har blitt beskyldt for å lyve, være gal, og så videre. "Vi gjorde aldri det du påstår vi gjorde, men hadde vi gjort det, så hadde du fortjent det", fikk jeg høre. Jeg ble for noen år siden fortalt av min bror at han gjerne skulle ha drept meg, hadde han kunnet komme ustraffet fra det. Jeg var aldri noe utagerende barn (og mener selvfølgelig ikke at utagerende barn skal måtte tåle fysisk og psykisk mishandling heller!), jeg var stille og engstelig, riktignok masete og veslevoksen, men overhodet ikke utagerende slik mange er. Jeg fikk kjeft og ble slått for ting som det er helt normalt at barn og tenåringer gjør, og ble neppe mindre engstelig av det. Idag har jeg ikke kontakt med min familie, men jeg klarer ikke å savne dem. Jeg har aldri hatt følelsen av å ha noen familie.

Jeg gikk gjennom skoletiden omtrent uten venner, for jeg turde aldri å tro på at noen ville være venn med meg. Til slutt ble dette en selvoppfyllende profeti, og jeg vet at det gikk stygge rykter om meg fordi jeg var så mye alene. Jeg fullførte videregående, men med skyhøyt fravær fordi det var beinhardt for meg å gå på skolen dag etter dag uten en eneste venn, jeg kunne gå i dagesvis uten å snakke med noen. Jeg har studert, men er nå på studium nummer tre etter å ha avbrutt de to første - jeg trodde jeg var for dum til å studere, og ga opp ved den minste motstand. I tillegg tok jeg med meg sjenansen fra skoletiden, og har gått ensom rundt på universitetet i mange år. Også her har jeg droppet forelesninger fordi jeg ikke alltid orket tanken på å sitte alene hver gang. Var et år på utveksling uten å bli kjent med et eneste menneske, og kjenner veldig på følelsen av å være mislykket. Jeg jobber deltid ved siden av studiene i et yrke som krever at jeg omgås mennesker, og det fungerer greit, jeg gjør en OK jobb, men jeg blir veldig sliten av å være rundt mennesker og blir ekstremt lei meg hvis jeg gjør noe feil, hvis noen irettesetter meg på en litt krass måte. Jeg er ikke veldig nærtagende generelt og tåler fint konstruktiv tilbakemelding, men reagerer til gjengjeld unormalt sterkt hvis noen hever stemmen eller snakker ovenfra og ned, eller virker irriterte. Jeg kan fortsatt rødme når jeg tenker på dumme ting jeg sa for ti år siden, og lurer på om noen husker det enda og tenker på "hun der teite". Eller hvis noen var sint på meg for ti år siden, da blir jeg fremdeles lei meg av å tenke på det. Hvis jeg treffer folk på gaten som jeg kjenner fra skolen, later jeg som om jeg ikke ser dem.

Jeg føler at nesten alt jeg sier og gjør er dumt og teit og latterlig, og jeg føler meg fullstendig sosialt inkompetent. Jeg prøver å si til meg selv at ingen er perfekte, alle gjør og sier teite ting, alle dummer seg ut iblant, men det hjelper ikke lenge av gangen. Mange ganger har jeg bare lyst til å pakke meg godt inn under dynen og bli værende, men jeg klarer enn så lenge å tvinge meg til å gå på jobb, og jeg håper så inderlig å kunne klare å fullføre studiene. Men jeg er så sliten, jeg føler at jeg ikke passer inn noe sted og at jeg bare er til bry for alle.

Kjære deg! Jeg har ikke hatt en oppvekst som deg, men kjenner meg likevel veldig igjen. Du er jo veldig velformulerende, men jeg vil tørre å påstå at du har veldig lav selvtillit. Jeg tror man må prøve å ende tankemønsteret sitt. Du fortjener å ha inspirerende og vennlige mennesker rundt deg, du fortjener å ha gode og fine tanker om deg selv. Etter å ha lest innlegget ditt tenkte jeg umiddelbart at du virker som en jeg kunne tenke meg å bli venn med!

Dessverre har du ikke hatt en familie som kunne hjelpe deg med det sosiale under oppveksten, og det at du har et dårlig forhold til familien din hjelper ikke akkurat på selvfølelsen. Tvert om! Det er ikke deg det er noe galt med. Du har hatt uflaks. Som du sier har du en fin mann! Kan du klare å snu tankemønsteret ditt, og samtidig ikke bry deg om hva andre tenker om deg. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du kan ta en titt på de trådene som ligger her om Asperger.

Jeg synes mye av det du forteller kan være forenlig med en slik diagnose. Snakk med psykologen om dette, og test deg.

[Gjest Nenya82]

Dette var nesten som å lese om meg selv,og det er vondt å gå rundt med alle disse tankene.Det er også et mønster som det kan være vanskelig å komme ut av på egenhånd,så jeg vil gjerne anbefale deg å begynne og gå til psykolog igjen.Psykologen har ingen grunn til å reagere negativt,og dette er nok sikkert noe som har skjedd før med andre så h*n er nok vant til litt av hvert

Jeg er ganske imot det å sette diagnoser på andre over nett.Dette er opp til profesjonelle å gjøre og ikke vilt fremmede på nett.Syns det er drøyt å slenge ut en diagnose som asperger bare fordi noen har det tungt og sliter sosialt.

Men jeg vil også si at selv om man har sosial angst så kan man fungere fint på mange områder.Selv har jeg sosial angst,og det å ta buss,gå på butikken osv. er null problem for meg.Jeg sliter mest i uformelle sosiale situasjoner,og det er der det stopper for min del.Det er ganske individuelt med hva man sliter med.

Nå syns jeg heller ikke at det er så viktig å absolutt sette en diagnose,for det er jo ikke det som er viktig sånn egentlig selv om det kan hjelpe for å få en forståelse på hvorfor man er som man er.Det som er viktig er å forandre på ting,og å det å løse ting som plager en.

Hvis du vil ha noen å skrive med så kan du gjerne sende meg en pm

[AnonymBruker]

Dette høres veldig alvorlig ut. Og det har ingenting med sosial angst å gjøre, når det grunner i opplevelser fra barndommen er vi inne i deprivasjons- og personlighetsforstyrrelse-spekteret, og minnene må bearbeides for at du skal komme deg videre. Kom deg til psykolog igjen.

Anonym poster: 09bf88624041324c88a562a79647cace

Sosial angst kan og grunne i opplevelser fra barndommen, selv om det ikke er s.a. her, og personlighetsforstyrrelser er stigmatiserende og du må vite mye mer for å ymte frampå om noe slikt.

Anonym poster: 85a3946573c7eb4585f3b4073617db7c

[Gjest Yellow Taxi]

Det er da ikke noe problem å si at teksten noen har postet på et forum høres forenelig ut med en diagnose og oppfordre vedkommende til å undersøke det nærmere. Er en omstridt holdning at "dette ikke er mulig" på et forum, men slik som innlegget til TS er her er det en lenger og velformulert tekst og kan minne veldig om en eksamensoppgave i abnormal psykologi (der man nettopp skal synse om en diagnose basert på teksten).

Enig med brukeren over som tenkte Asperger, det utelukker forøvrig ikke på noen måte sosial angst i tillegg (det gjør det faktisk svært sansynlig).

[Gjest Nenya82]

Det er da ikke noe problem å si at teksten noen har postet på et forum høres forenelig ut med en diagnose og oppfordre vedkommende til å undersøke det nærmere. Er en omstridt holdning at "dette ikke er mulig" på et forum, men slik som innlegget til TS er her er det en lenger og velformulert tekst og kan minne veldig om en eksamensoppgave i abnormal psykologi (der man nettopp skal synse om en diagnose basert på teksten).

Enig med brukeren over som tenkte Asperger, det utelukker forøvrig ikke på noen måte sosial angst i tillegg (det gjør det faktisk svært sansynlig).

Javel,jeg syns bare man kan være litt forsiktig med å slenge ut diagnoser i hytt og pine på nettet.Er mange som gjør det uten at de nødvendigvis har noe grunnlag eller kunnskaper om det.Nå mener jeg ikke bare denne tråden,men også andre der folk er raske med å diagnostisere andre bare fordi de tror at det kan være ditt og datt.

Jeg kan også tenke at noe høres ut som sosial angst,men jeg syns ikke at det er noe jeg kan tillate meg å synse så mye om.

Mener også at diagnose ikke er det viktigste,og jeg ser ikke at det hjelper noen så mye at en gjeng med fremmede synser om at man kan ha den og den diagnosen.

Jeg syns heller at det viktigere å gi råd om at man kan oppsøke hjelp også kan man heller få satt en diagnose av profesjonelle.

[Gjest Yellow Taxi]

Javel,jeg syns bare man kan være litt forsiktig med å slenge ut diagnoser i hytt og pine på nettet.Er mange som gjør det uten at de nødvendigvis har noe grunnlag eller kunnskaper om det.Nå mener jeg ikke bare denne tråden,men også andre der folk er raske med å diagnostisere andre bare fordi de tror at det kan være ditt og datt.

Jeg kan også tenke at noe høres ut som sosial angst,men jeg syns ikke at det er noe jeg kan tillate meg å synse så mye om.

Mener også at diagnose ikke er det viktigste,og jeg ser ikke at det hjelper noen så mye at en gjeng med fremmede synser om at man kan ha den og den diagnosen.

Jeg syns heller at det viktigere å gi råd om at man kan oppsøke hjelp også kan man heller få satt en diagnose av profesjonelle.

Javel,jeg syns bare man kan være litt forsiktig med å slenge ut diagnoser i hytt og pine på nettet.Er mange som gjør det uten at de nødvendigvis har noe grunnlag eller kunnskaper om det.Nå mener jeg ikke bare denne tråden,men også andre der folk er raske med å diagnostisere andre bare fordi de tror at det kan være ditt og datt.

Jeg kan også tenke at noe høres ut som sosial angst,men jeg syns ikke at det er noe jeg kan tillate meg å synse så mye om.

Mener også at diagnose ikke er det viktigste,og jeg ser ikke at det hjelper noen så mye at en gjeng med fremmede synser om at man kan ha den og den diagnosen.

Jeg syns heller at det viktigere å gi råd om at man kan oppsøke hjelp også kan man heller få satt en diagnose av profesjonelle.

Men det værste som kan skje om man tar feil er at personen gjør litt ekstra research om en diagnose personen viser seg å ikke ha. Jeg ser ikke det store problemet med det.

Desverre er ikke helsevesnet så velfungerende at det er så enkelt som du fremstiller det når man oppsøker profesjonell hjelp. Asperger feks er det generelt svært lite kunnskap om blant den gjevne psykolog, så med mindre man selv sørger for å bli henvist til noen som kan nettopp dette er det ganske sansynlig at man først blir feildiagnostisert med noe annet.

[karins]

Jeg får vondt i hjertet når jeg leser dette. Jeg håper virkelig at du kommer deg ut av dette!

Jeg er nå mitt inne i en depresjon, og går ukentlig til psykolog. Hun har sett meg i mange situasjoner. Og ingenting er rart for henne. Hun har sett mange forskjellige mennesker som sliter og dette er ikke noe nytt for henne. Det er faktisk hennes jobb. Så du må ikke ha dårlig samvittighet for å gå tilbake! Jeg tror absolutt at du trenger profesjonell hjelp!

Jeg har også vært i kontakt med ei annen som er i samme situasjon. Det har vært til stor hjelp for meg! Nå på onsdag skal jeg begynne med gruppeterapi. Så for meg er det til hjelp å snakke med andre i samme situasjon!!

Jeg vet at ikke min depresjon er samme ting som du har. Og vi har forskjellige utgangspunkt. Men det er psykiske plager. Og jeg tror virkelig du trenger hjelp til dette!!

Jeg ønsker deg alt godt!

Du må bare skrive en melding til meg hvis du vill. Jeg selv er 24 år.

[Myosotis]

Jeg synes også at dette høres alvorlig ut, og at du burde ta kontakt med psykologen din på nytt.

Jeg synes også at det høres ut som om du har veldig lav selvtillitt. Du tenker alt for mye på hva folk tenker om deg, og det virker som om du overanalyserer dine egne handlinger og væremåte i en mye større grad enn menneskene rundt deg ville gjort. Og folk merker når en person prøver å være noen annen enn de egentlig er, tro meg, og det kan være nok til at enkelte kanskje tar et skritt unna.

Vettu, jeg kunne sikkert ramset opp en hel del med råd som jeg hadde følt at du kunne trengt, men akkurat her virker det hele så kompleks at det ikke er sikkert at de rådene hadde vært til noe bedre. Kanskje bare gjort alt enda mer innviklet?

Nei ta en samtale med psykologen. Han/hun er jo der for å hjelpe deg, og vil nok være mye flinkere til det enn oss her inne på et forum.

[karins]

Og husk, du er helt uverderlig og unik som person!!

[Gjest Nenya82]

Men det værste som kan skje om man tar feil er at personen gjør litt ekstra research om en diagnose personen viser seg å ikke ha. Jeg ser ikke det store problemet med det.

Desverre er ikke helsevesnet så velfungerende at det er så enkelt som du fremstiller det når man oppsøker profesjonell hjelp. Asperger feks er det generelt svært lite kunnskap om blant den gjevne psykolog, så med mindre man selv sørger for å bli henvist til noen som kan nettopp dette er det ganske sansynlig at man først blir feildiagnostisert med noe annet.

Har ikke prøvd å fremstille det som noe enkelt i det hele tatt.Sliter selv psykisk så jeg har erfaring med forskjellige psykologer som absolutt ikke kan jobben sin.

Men heller det at det er større sannsynlighet for å få hjelp om man oppsøker profesjonell hjelp enn her.Selvsagt er det sånn at det er forskjell på psykologer osv.,og man ofte bytte for å finne en man har kjemi med og som er "rett" for en.

Mulig dette ikke er det beste eksemplet på tråder der ts skriver om en problemstilling også er folk gjerne raske med å finne en diagnose.Bare syns at man ikke alltid absolutt må fokusere på diagnose selv om en person er litt annerledes eller sliter litt i hverdagen.Man er ikke nødvendigvis syk bare fordi man ikke takler alle sider ved livet like godt.

Men dette ble vel en liten avsporing fra trådens tema..

[absinthia]

Jeg synes at det høres ut som om du har en helt normal reaksjon på din oppvekst og er imponert over at du både klarte å fullføre videregående og både studerer og jobber.

Jeg tenker at du har vært nødt til å la vær å kjenne etter hva du egentlig føler for å klare hverdagen gjennom oppveksten og kanskje også nå, og at det er derfor det virker som om du kanskje har vansker med å uttrykke egne behov og følelser og prøver å være litt usynlig, fordi det føles som det tryggeste - da slipper man jo å bli avvist, man slipper å bli plaget dersom ingen ser en og en slipper at ingen forstår om man ikke gir uttrykk for hvordan man har det. Kanskje er det også slik at når man først lar følelsene komme, så blir det så overveldende at man ikke helt vet hvordan man skal takle dem.

Dessverre har alle disse tingene også den bivirkningen at man helt mister kontakt med seg selv og sine følelser og det er ikke bra, det kan nemlig være litt vanskelig å finne seg selv igjen. Og når ingen ser en eller forstår en, så føler man jo ganske naturlig at man er tilsidesatt og ikke hører hjemme der

Jeg synes at du bør kontakte en psykolog og få hjelp og behandling, slik at sårene gror litt og at du får det bedre etterhvert.

Lykke til med livet!

Endret 1. oktober 2012 av absinthia